Logo
indregard.no
Mine minne

Men dine arme små –

Vinteren ruger, mørkmakter knuger,
tungt står de mektige tinder i rad.
Ikke en stjerne, til tvilen å fjerne,
til håpet å verne
om sannhet i ord som du ofte oss sa.

Skymasser jager, stormene klager,
suser med styrke og sukk om vår strand.
Intet som berger, ingen som verger,
– om enda du sverger,
du fyller ei plassen du fikk i ditt land.

Plikten du sviktet; imedens du diktet,
satt dine arme og ventet dig hjem.
Benkene tomme, hender i lomme,
– du lovte å komme
og hjelpe de arme litt videre frem.

Rutene fryser, arminger myser
tomøyet ut i en verden av is.
Timer til spille, – han vet ei den lille
hvor sørgelig ille
hans sjel hulles ut til et livsens forlis.

Vilde du svike endatil slike
som på ditt løfte har trygget sin tro?
Kunde du glemme, at evner der hjemme
du skulde fremme,
ødtes når sådan i stampe de stod!

Mange dig ærer, du som var lærer,
nu du har spillet en ny melodi;
men om de visste, alt dette triste
arminger friste
– blev der kan hende litt disharmoni.

Fedrene tiet – villig, og biet;
hvad var det verste, – visste de ei?
Kanskje de vilde, fremfor den lille
heller det stille – ?
Da er jo gråten så temmelig grei.

Forrige kapittelDet syng om haust
TilbakeInnholdsfortegnelse
Neste kapittelLukkestriden