Middelmådig sjakk #2

I denne serien deler jeg mine egne analyset av mine egne, middelmådige partier med sjakk. For slike som meg kan det være mer lærerikt å se på dødelige menneskers sjakk, enn den underlige balletten vi kaller «stormestersjakk». Fordi jeg sannsynligvis overser mange viktige ting, sjekker jeg etterpå analysen min ved hjelp av en datamaskin. Se første innlegg her.
Dette partiet valgte jeg ut fordi det er en god illustrasjon av et par vanlige temaer: problemet med å ha et lyst– eller mørkt felt-​​syndrom, og betydningen av å planlegge trekkene slik at man får erobret åpne linjer.

Neste gang lover jeg å velge et parti jeg tapte!

Datamaskinanalysen

Datamaskinen er, overraskende nok, ikke så veldig kritisk til å utveksle de lysfeltede løperne. Det kan skyldes at den ikke er satt på så veldig dyp analyse, og det er godt kjent at datamaskiner ikke skjønner seg helt på åpninger.

h6 i trekk 14, som jeg spilte preventivt, var unødvendig og ga fra meg den objektive ledelsen. Dypt, dypt inn i stillingen, når jeg lar Stockfish regne enda dypere enn i analysen under, finner den likevel en ganske klar fordel. Sort burde kanskje utviklet offiserer i stedet, men h6 virker som et fornuftig menneskelig trekk. Det kan være at å spille noe annet ville krevd en presisjon i det videre spillet som jeg ikke nødvendigvis hadde klart.

Stockfish mener at hvit har en ørliten fordel etter 17. … Dc7, der jeg vurderte stillingen som litt bedre for sort grunnet disse løperne. Men med 18. b4 er Stockfish enda strengere med hvit: Dette trekket taper en verdi tilsvarende to hele bønder på direkten. Det stemmer godt overens med min analyse.

Etter 23. Sd2, som jeg satte spørsmål ved, er fordelen tre hele bønder.

Og 29. Dc2 er en helt avgjørende tabbe. Det beste forsvaret er Sf3, som jeg også nevnte.

Altså: Datamaskinen er enig med meg i alt annet enn at denne varianten i utgangspunktet gir sort en fordel. Jeg velger å tro det skyldes at det lille jeg vet om Caro-​​Kann er mer verd enn de tjue trekkene datamaskinen har regnet perfekt.

 

Middelmådig sjakk #1

Det er frustrerende å være en middelmådig sjakkspiller. Innføringsbøker og programmer lærer deg det grunnleggende, men deretter er det meste av sjakkstoff analyser og forskning på stormesternivå. Selv om man kan beundre det som foregår, er det lite hjelp.

Derfor vil jeg hjelpe meg selv ved å analysere mine egne partier. Jeg går først gjennom partiene mine selv, noterer meg hva som var poengene og forsøker å forklare hva som foregår. Deretter kjører jeg det gjennom en datamaskin, og får en vurdering av hva som objektivt sett er sant av det jeg skrev.

Trykk på et hvilket som helst trekk for å få se et sjakkbrett med den aktuelle stillingen!

Første ut er et vennskapelig parti på chess.com.

Egenanalyse

Og hva sa datamaskinen?

  1. Ja, 3. e3 er ikke åpningsteori. Vanligst er Nc3.
  2. I trekk 5 skrev jeg at jeg fryktet 6. e5, og at det ville være bra for hvit. Det er feil: 6. e5 ville vært et temmelig elendig trekk av hvit. Ifølge datamaskinen var både mitt 5… d5 og hvits svar 6. Nf3 gode trekk.
  3. Vurderingen etter hvits niende trekk er ikke en svak fordel hvit, men en svak fordel sort. Men i og med at jeg gjorde 9… Nc6 i stedet for e4, ble stillingen raskt lik.
  4. Stillingen er jevn helt frem til 13. h4, som er en klar bukk, og 14. d5, som er  en enda klarere bukk.
  5. Det var meningsløst å gi bort løperen med 21…De5: e6 gir ikke hvit noen farlige triks.
  6. Hvit burde ha byttet dronninger i trekk 23. Det påfører sort en dobbeltbonde som hvit kan angripe, og gir dessuten hvit b-​​bonden med en gang.
  7. Det var riktig å gi opp en bonde mot at tårnet fikk tilbake bevegelsesfriheten i trekk 40.
  8. Og mest gledelig: Jeg gjorde ingen avgjørende feil i sluttspillet fra trekk 41 og utover, selv om det var detaljer som kunne vært gjort bedre.

Mind the gap

Klimagassutslippene skal ned med 40 % til 2030. Men de går ikke ned, de går rett frem:

Klimagasser

Dette til forskjell fra EU, der utslippene faktisk er på vei ned, om enn noe tregere enn man kunne ønske: eu

Postnasjonalen

Mitt bidrag til en 1. mai tilpasset globaliseringens tidsalder: Postnasjonalen, et sangkompleks bestående av overnasjonalen, multinasjonalen og multipolaren. Hele i ukens Morgenbladet, men her er ett av versene:

Multinasjonalen:
Chevron og Siemens og Nintendo!
Total, Exxon og IBM.
Gazprom, Statoil og Hewlett-​​Packard
og Apple, Samsung, BP, Volkswagen!
Sinopec, Vitol og Wal-​​Mart Stores, Inc.
Tata, Toyota, Microsoft
Shell, Pfeizer, Sony, GlaxoSmithKline,
United Health Group og Nestlé!
Så samles vi i lobby’n,
med bestikkelser og dolk,
for Multinasjonalen
skal ut til nye folk!

 

Foto: «Statoil flag in Tblisi», Creative Commons-​​lisens (CC-​​BY-​​NC-​​SA 2.0), av Trygve Utstumo.

Konsept

I ukens Morgenbladet forslår jeg noen nye tv-​​konsepter. Jeg er mest fornøyd med denne:

Urix Men: Ole Torp, Hans-​​Wilhelm Steinfeld, Erling Borgen og Tomm Kristiansen drikker whisky, røker sigar og løser verdensproblemer mens de klapser unge, kvinnelige utenrikseksperter på baken. Steinfeld forteller grisevitser han hørte i Kreml på sekstitallet. Dette segmentet kan også få en egen spin-​​off-​​serie: Hø-​​hø med Hans-​​Wilhelm.

Mens notisredaksjonen raser mot bølgen av «konsepter» i gatebildet.

17AKTnotis4konsept_11217Dette går av konseptene.

Edderkoppfakta

En kloakkrensestasjon i Baltimore, Maryland har helt siden oppstarten i 1993 vært en turistattraksjon – for edderkopper. Særlig populært er sandfiltreringsstasjonen, et bygg som måler omtrent 16 000 kvadratmeter (altså to til tre fotballbaner, i den offisielle måleenheten for folk som skriver populærvitenskap).

I 2009 besøkte edderkoppforskere stedet for å dokumentere det hele. De fant store tepper med edderkoppspinn mellom takbjelkene. 70 % av taket i selve hovedkorridoren var dekket av spinn, et 8000 kvadratmeter (en veldig stor fotballbane) stort teppe av silke, omlag en centimeter tykt. Men egentlig var det ikke de tynne teppe-​​lignende spinnene som dominerte. Ulike volumetriske eller traktformede spinn målte totalt 5000 kubikkmeter (og hva skal vi oversette det til… la oss si 5 millioner melkekartonger, som om noen klarer å se for seg hvor mye det er).

Blant de mange fascinerende detaljene kan vi lese at forskerne så ut til å være overrasket over hvor lite avføring og avfall de fant på bakken. De skrev at det sannsynligvis skyldes omfanget på spinnene: Skitten fanges rett og slett opp i spinnets eget lille økosystem.

Forskerne tok også prøver og talte opp edderkoppene. Dermed kunne de estimere hvor mange edderkopper som totalt bodde i denne bygningen. Tallet er 106 millioner.

De konkluderer også med noen råd til eierne. Det første rådet er fabelaktig:

Personell som arbeider på verket bør forsikres om at edderkoppene er harmløse, og verkets enorme silkekappe bør fremstilles i et positivt lys, som et naturens under som setter rekorder.

Les rapporten for å få vite alt du måtte ønske om edderkopper som tar over hus.

Og les gjerne også What If, som var årsaken til at jeg fant denne rapporten.

Putens

Jeg bedriver neologisming i ukens Morgenbladet:

Språket trenger et ord for denne formen for fotografisk merkevarekapital, som bygges via sjangeren midt mellom paparazziestetikk og tenåringsbladenes aseksuelle pornografi. La oss kalle den «putens».

Kongen og Keshvari

Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Mazyar Keshvari tok kjapt ordet for å styre forståelsen av hvem som vant asylbarnforhandlingene:

Sett i ettertid var [det at en håndfull familier får komme tilbake] en svært lav pris å betale for de betydelige endringene vi har fått i denne avtalen.

Og videre:

For resultatene av Frps politikk er at Norge hadde en nedgang på antall asylsøkere i 2014, mens resten av Europa hadde en betydelig økning.

Dette er Frp på sitt beste, målt i effektiv kommunikasjon. Tonen er direkte uanstendig sett fra de fleste partier, og velgeres, ståsted. Han kaller en eventuell hjemkomst for Shaimaa fra Jemen for en «pris å betale», og skryter av at Norge tar imot færre asylsøkere enn før midt i Syria-​​krig og store flyktningbølger.

Men politisk er ikke innholdet så kontroversielt. Arbeiderpartiet var lenge mot en ny sjanse for de utsendte asylbarna (men har blitt for, nå som den uansett er her og gjelder så få). Også den forrige regjeringen tok mål av seg å redusere asyltilstrømningen. Det som er nytt med Frp bak spakene, er at de sier direkte det som tidligere har blitt pakket inn i rødgrønn vatt.

Keshvaris innlegg, og utviklingen på feltet generelt, er forøvrig et veldig godt argument for at det faktisk har noe å si hvem som sitter i regjering. Analytisk har vi en tendens til å overdrive betydningen av samarbeidsavtaler, plattformer, stortingsvedtak og lovverk. Men det er til syvende og sist ministeren som tar beslutninger og tolker avtaler.

Men jeg er ikke sikker på at Erna Solberg gjør lurt i å la Frp fortsette å tolke avtalene med KrF og Venstre så fritt som de har gjort. Så langt har Anundsen bare såvidt brutt avtalens tekst. Når Knut Arild Hareide snakket om at han hadde fått til mer på noen dager enn det SV klarte på åtte år i regjering, vitnet det imidlertid om at KrF faktisk trodde de hadde lært en gammel Frp-​​hund nye triks. Men nå må det  herske en uggen følelse i KrF og Venstre om at avtalens ånd har blitt forlagt i Nydalen.

Freias svarteliste som låt

Freias #detnære-​​kampanje gikk åt skogen, men noe av det beste som kom ut av det hele var svartelisten, en åpen liste med ord som er for stygge eller Freia-​​kritiske til å godkjennes. Det er rett og slett en guide til norske tabuer.

Det måtte jo spilles inn.

Så, uten noe mer visvas, I present to you: DJ Tor Rettz nye låt Olofpalmeolje, hentet fra det nye albumet Ny Norsk Ordbok. Dette er hele svartelista, mer enn tusen ord, så låten tar tjue minutter å spille av.

Last ned som mp3: Olofpalmeolje

Å, ja, det er noen stygge ord der.

Hver mann, 0.7 stemmer ± 0.7

Figuren under viser oppslutningen om de ni største partiene i Norge per 2. mars, slik den ble målt av Ipsos MMI for Dagbladet i forrige uke. Strekene rundt hvert punkt viser den såkalte feilmarginen. Vi kan si med ganske stor sikkerhet at den virkelige oppslutningen ligger innenfor disse strekene.

sperregrenseSeks av partiene vaker rundt sperregrensen. Til sammen representerer disse seks mer enn hver fjerde velger.

Sperregrensen må gå. Slik det fungerer i dag, må mer enn hver fjerde velger ta hensyn til et taktisk moment som er irrelevant for politikken de støtter. Er ditt elskede Venstre for langt bak til å nå sperregrensen, kan det lønne seg å stemme Høyre i stedet for å få «riktig» regjering. Om De Grønne ser ut til å falle bak kan det være KrF er beste kort for å hindre oljeutvinning i Lofoten. For ikke å snakke om den venstrevridde sosialdemokratens dilemma: SV, Rødt, Ap?

Det skal mye til at alle seks havner over eller under sperregrensen. Mest sannsynlig er det at to-​​tre havner over, og tre-​​fire under. Da har vi effektivt redusert betydningen av stemmen til ti-​​femten prosent av folket.

Og hva oppnår vi med det? Vi oppnår, med dagens meningsmåling som fasit, at Rødt får én i stedet for fire representanter, De Grønne får én i stedet for seks, SV får to i stedet for seks, og tilsvarende motsatt vei: V får åtte i stedet for seks, Sp får ti i stedet for ni, og KrF får, vel, ni uansett. De resterende mandatene som trengs for å få det hele til å gå opp tas, litt på måfå, fra de tre store partiene.

Akkurat denne målingen slår veldig uheldig ut for de røde og grønne, som får åtte representanter færre enn en proporsjonal fordeling skulle tilsi. Det kunne naturligvis like gjerne vært de borgerlige regjeringskameratene som bikket under. Det er like urettferdig uansett.

Og det er en urettferdighet som virker helt meningsløs. Redselen for at et parti med en prosents oppslutning skal få en representant på tinget, er absurd. Det er akkurat like sannsynlig at det bidrar til stabilitet som at det saboterer for den, slik dagens eksempel tydelig illustrerer. Å hevde at dette hensynet til en potensielt økt stabilitet i visse hypotetiske situasjoner veier tyngre enn stemmene til ti prosent av velgerne, er uredelig.

Det er nesten så man kunne mistenke de store partiene for å ha en egeninteresse i å beholde litt ekstra stemmevekt til de store partiene.