Freias svarteliste som låt

Freias #detnære-​​kampanje gikk åt skogen, men noe av det beste som kom ut av det hele var svartelisten, en åpen liste med ord som er for stygge eller Freia-​​kritiske til å godkjennes. Det er rett og slett en guide til norske tabuer.

Det måtte jo spilles inn.

Så, uten noe mer visvas, I present to you: DJ Tor Rettz nye låt Olofpalmeolje, hentet fra det nye albumet Ny Norsk Ordbok. Dette er hele svartelista, mer enn tusen ord, så låten tar tjue minutter å spille av.

Last ned som mp3: Olofpalmeolje

Å, ja, det er noen stygge ord der.

Hver mann, 0.7 stemmer ± 0.7

Figuren under viser oppslutningen om de ni største partiene i Norge per 2. mars, slik den ble målt av Ipsos MMI for Dagbladet i forrige uke. Strekene rundt hvert punkt viser den såkalte feilmarginen. Vi kan si med ganske stor sikkerhet at den virkelige oppslutningen ligger innenfor disse strekene.

sperregrenseSeks av partiene vaker rundt sperregrensen. Til sammen representerer disse seks mer enn hver fjerde velger.

Sperregrensen må gå. Slik det fungerer i dag, må mer enn hver fjerde velger ta hensyn til et taktisk moment som er irrelevant for politikken de støtter. Er ditt elskede Venstre for langt bak til å nå sperregrensen, kan det lønne seg å stemme Høyre i stedet for å få «riktig» regjering. Om De Grønne ser ut til å falle bak kan det være KrF er beste kort for å hindre oljeutvinning i Lofoten. For ikke å snakke om den venstrevridde sosialdemokratens dilemma: SV, Rødt, Ap?

Det skal mye til at alle seks havner over eller under sperregrensen. Mest sannsynlig er det at to-​​tre havner over, og tre-​​fire under. Da har vi effektivt redusert betydningen av stemmen til ti-​​femten prosent av folket.

Og hva oppnår vi med det? Vi oppnår, med dagens meningsmåling som fasit, at Rødt får én i stedet for fire representanter, De Grønne får én i stedet for seks, SV får to i stedet for seks, og tilsvarende motsatt vei: V får åtte i stedet for seks, Sp får ti i stedet for ni, og KrF får, vel, ni uansett. De resterende mandatene som trengs for å få det hele til å gå opp tas, litt på måfå, fra de tre store partiene.

Akkurat denne målingen slår veldig uheldig ut for de røde og grønne, som får åtte representanter færre enn en proporsjonal fordeling skulle tilsi. Det kunne naturligvis like gjerne vært de borgerlige regjeringskameratene som bikket under. Det er like urettferdig uansett.

Og det er en urettferdighet som virker helt meningsløs. Redselen for at et parti med en prosents oppslutning skal få en representant på tinget, er absurd. Det er akkurat like sannsynlig at det bidrar til stabilitet som at det saboterer for den, slik dagens eksempel tydelig illustrerer. Å hevde at dette hensynet til en potensielt økt stabilitet i visse hypotetiske situasjoner veier tyngre enn stemmene til ti prosent av velgerne, er uredelig.

Det er nesten så man kunne mistenke de store partiene for å ha en egeninteresse i å beholde litt ekstra stemmevekt til de store partiene.

Krf ønsker massakrerte barn?

Direkte avskrift av Nyhetsmorgen på NRK P2, fra ca. 8.30, 19. februar 2015. Intervjuer er Øystein Heggen.

– Du mener at det trengs en debatt om hva slags samfunn innvandringen til Norge har skapt, og at de andre partiene på Stortinget har lukket øynene for den voldelige, islamske ideologien. Dette sier du altså til Klassekampen. Hva mener du med det?

–Ja, jeg… Det jeg peker på, det er resultatet vi har fått av de andre partienes sin fremelsking av det multikulturelle fellesskapet, det kulturelle fellesskapet, det fargerike fellesskapet, som har vært et motto for alle de andre partiene gjennom femten-​​tjue år. I dag ser vi resultatet.

Og jeg registrerer at det eneste tilsvaret jeg får fra Kristelig folkeparti og Venstre, det er det at dette er et soloutspill ifra Per Sandberg. …

[Klipp med Krfs nestleder Dagrun Eriksen fra Politisk kvarter. Hun mener Frps retorikk skaper fremmedgjøring og at Frp drar innvandringskortet fordi det går dårlig på målinger.]

– Er det dette kortet du drar når det går dårlig på målingene?

– Nei, men det er dette kortet Kristelig folkeparti og Venstre og alle de andre partiene trekker opp når man kommer inn på debatten om innvandring og integrering. Da er det alle dem som reiser denne debatten. Fremskrittspartiet har denne debatten kontinuerlig, vi, vi drar ikke noe kort i det hele tatt.

Nå har denne debatten gått i en uke–fjorten dager, og det er den samme, uansvarlige retorikken som kommer fra Kristelig Folkeparti, som har et meget stort ansvar for at tusenvis av unge mennesker, født og oppvokst i Norge, lever i frykt for tvangsekteskap, lever i frykt for kjønnslemlestelse.

Kristelig folkeparti har et enormt ansvar for at vi rekrutterer titalls mennesker, unge mennesker, født og oppvokst i Norge, som reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner, driver med krigshandlinger, massakrerer barn og kvinner der ute. Dette er det Kristelig folkeparti som har ønsket, og resultatet ser vi i dag.

Jeg har ingen intensjoner om å kritisere unge mennesker som ønsker å bli inkludert i Norge, men man har ikke lagt opp til det.

– Ja, jeg har vel ingen tro på at Krf har ønsket seg fremmedkrigere, og det er vel sånn at dette tross alt utgjør en mye mindre andel av det som totalt sett kanskje er en berikelse for samfunnet, at det multikulturelle samfunnet slett ikke har slått feil. Det er jo mange eksempler på at innvandrere har lykkes, og at det er samkvem mellom innvandrere og nordmenn.

– Uten tvil! Det er masse, masse, majoriteten av innvandrere til Norge, de inkluderer seg, gjør en fantastisk jobb for det norske samfunnet, men det kan ikke resultere i at Kristelig folkeparti og Venstre, og Fremskrittspartiet for den del, lukker øynene for det som ligger i dagen i dag: Det er at vi har stor mangel på integrering, statistikken forteller det; stor mangel på inkludering i forhold til arbeidslivet og organisasjonslivet. Dette er noe vi må ta tak i umiddelbart, for i framtida vil ikke dette bli løst hvis ikke vi tar tak i det nå.

– Du sier til Klassekampen at det er fri innvandring i Norge. Det er det jo, med skam å melde, slett ikke. Hvilket land er det i det hele tatt du har som forbilde når vi ikke skal ha det slik som det er i Norge; det er tross alt store begrensninger på innvandring?

– Det som skjer, hva som skjer i dag, det er at i Europa, så er det et lett (?) å komme til. Man har millioner av mennesker som lever illegalt i Europa, og i Norge så kan man anke opp og ned i systemet selv om man ikke har rettigheter for verken asyl eller andre grunner for opphold.

– Men det er vel ikke riktig å si fri innvandring, Per Sandberg?

– Det er nærmest fri innvandring til Norge, også når det gjelder familiegjenforening. Det er ikke slik at man får nei til asyl, så er man i en situasjon der at man skal sendes ut, nei, da kan man anke opp og ned i systemet. Nå har vi kommet i en situasjon der at enkelte partier faktisk ønsker å returnere mennesker som har fått endelig avslag på asyl også. Det vil jo gjøre situasjonen enda vanskeligere for å ha et system i Norge som skaper inkludering. Vi driver hele tiden og tar inn mennesker der at det kreves integreringsprosesser. Vi begynner på nytt og vi begynner på nytt, hele tiden.

– Ja, men, de har altså denne ankemuligheten, men det er vel likevel ikke riktig å si at det er fri innvandring, selv om noen av de som er i Norge har en ankemulighet. Men en annen ting er jo at Carl I. Hagen har jo trukket et kort ut av ermet som ikke har vært vist på en stund, nemlig dette med å bruke begrepet snikislamisering. Støtter du at det igjen er kommet inn i debatten?

– Jeg registrerer at NRK også er veldig opptatt av at Fremskrittspartiet drar kort. Nå må NRK og andre presse, media, se at denne debatten går kontinuerlig. Det er ikke enkeltepisoder som gjør at Fremskrittspartiet deltar i debatten. Dette er programfestet. Og når Kristelig folkeparti og andre sier at dette er et soloutspill fra Fremskrittspartiet og fra meg, så er det altså slik at 70–80 prosent av det norske folk deler mine bekymringer, og da må man gjerne kalle det et soloutspill. Dette er ikke å dra noe kort, dette er å ta opp en alvorlig debatt, som man har forsøkt på gjennom flere år, men som man legger lokk på gjennom at man karaktisere sine kritikere, og de som tar opp debatten.

– Ja, men du svarte ikke på spørsmålet om du er enig i bruken av «snikislamisering»?

– Nei, jeg mener at det finnes ikke noen snikislamisering i den forstand, for at det er åpent i dagen. Vi ser at man endre, og det er stort press på norsk kultur, det er et stort press på våre verdier, og det er denne kampen vi må reise oss og ta.

Se også en tidligere hit fra denne sjangeren: Siv Jensen forklarer hva norsk kultur er.

Fotoet øverst er av Fremskrittspartiet, og lisensiert under Creative Commons BY-​​ND 2.0.

Unnskyld, regjeringen

All kritikk av regjeringen trekkes umiddelbart. De ble tvunget til å utføre tiggeforbudshøringen av et skummelt parti fra opposisjonen:

Unnskyldningen hadde kanskje stått sterkere om Høyre ikke hadde argumentert for at dette var deres primærstandpunkt, senest i fjor.

Alle villspor leder til regjeringskvartalet

Noe har gått alvorlig galt for Regjeringens tiggeforbud.

Dette har skjedd: Regjeringen, ved justisdepartementet, har sendt ut en høring om tiggeforbud. Forbudet er en bestilling fra Stortinget, som konkluderte med at dette trengtes i behandlingen av to tidligere saker om tigging.

Høringen drøfter seg frem til to alternativer: Enten å forby såkalt organisert tigging, eller å forby all tigging. Høringsutkastet lener seg kraftig i retning av sistnevnte, fordi det er vanskelig å avgrense organisert tigging på en treffsikker måte:

Under utarbeidelsen har departementet imidlertid merket seg at et slikt begrenset forbud vil være meget krevende for politiet å håndheve og lovgivers mål og intensjon med lovendringen vil være vanskelig å oppnå.

I tillegg ønsker departementet å straffe medvirkning til tigging, uavhengig av alternativ.

Onsdag slår saken ut i full blomst i mediene. Skal Inger på Bøler, som lar tiggere komme inn og vaske klær, spise litt mat og få litt kakao i kroppen, straffes? Skal Shirley Bottolfsen i Bodø, som har drevet systematiske hjelpetiltak for gatefugler, bøtelegges? Blir det forbudt å hjelpe folk i nød?

Høyres kommunikasjonsavdeling våkner. Onsdag klokken 14.35 publiseres en nyhetssak på hoyre.no. Tittelen erklærer at debatten om tiggeforbud «er på villspor». Peter Frølich, stortingsrepresentant for Høyre og, ifølge ham selv, saksordfører på saken når den når Stortinget, uttaler:

– Intensjonen med et tiggeforbud har hele tiden vært å ramme den systematiske tiggingen, og folkene bak denne.

I ingressen påpekes det at «det aldri fra Stortingets side har vært intensjonen å straffe omsorg og veldedighet overfor tiggerne».

Men altså: I høringsutkastet er ett av alternativene å straffe all tigging, ikke bare den organiserte og systematiske. Og det er i samme forslag foreslått å straffe medvirkning – til all tigging. «Villsporet» Frølich mener debatten har tatt, er å diskutere ett av to forslag fra regjeringen – attpåtil alternativet høringsnotatet ser ut til å anbefale. I praksis sier Frølich at departementet har utredet noe helt annet enn det som var Stortingets intensjon.

Her har Høyre, det største regjeringspartiet, i praksis avlyst å vedta det ene hovedalternativet i regjeringens høring, to dager etter at det ble offentlig. Det er høyst oppsiktsvekkende. Selv om det formelt sett er departementet som sender saker på høring, og deretter selvstendig utformer forslag som så oversendes Stortinget, er det i praksis selvsagt at Høyre har vært med i diskusjonen om høringsnotatet både i Regjeringen og på Stortinget, før det havner i mediene.

Dermed står vi igjen med to muligheter: Enten har Høyre fått kalde føtter etter å ha sett mottagelsen av forslaget, eller så har Frp-​​erne i Justisdepartementet kjørt et sololøp med denne høringen. Det er uklart hvilken av disse mulighetene som er verst for samarbeidsklimaet i regjeringen Solberg.

 

PS:

Kilde på at Frølich er saksordfører

Og på at det er riktig å tolke Høyres nyhetssak som avstandstagen fra Regjeringens ene forslag:

Flokkimmunitet og hverdagsvern

I går arrangerte Norsk redaktørforening og Norsk presseforbund et debattmøte om digitalt kildevern. Runa A. Sandvik (@runasand) innledet. Et overordnet poeng i hennes innledning var dette:

Altså: justisdepartementet (og andre myndigheter) er nå svært bekymret for at Google, Apple og andre innfører sterk kryptering som en standard på telefoner og datamaskiner, fordi det gjør avlytting og ransaking vanskeligere. Samtidig mener de at vi må bli mer bevisst digital sikkerhet.

Dette setter på spissen skillet mellom sikkerhet via myndighetenes beskyttelse og sikkerhet via å faktisk sikre informasjonen. Mange har vært fornøyde med å outsource sikkerheten til det offentlige. Det står en hær mellom deg og the bad guys. I den kalde krigen betød dette gjerne at man ofret litt frihet for å få litt mer sikkerhet: Kommunister ble kanskje forfulgt og fengslet, men alt i alt fungerte det.

I den digitale æraen er dette tankesettet livsfarlig. Myndighetene er for det første fullstendig ute av stand til å beskytte oss. For det andre er det å oppgi litt frihet – å la politiet ha anledning til å avlytte oss alle – nettopp det som gir the bad guys muligheter. For myndighetene er aldri spydspissene. Dersom politiet med sin digitale kompetanse skal ha teknisk mulighet til å lese eposten til alle i tilfelle de trenger å etterforske en terrorist, vil alle som er mer teknisk avanserte enn dem (les: fanden og hans oldemor) også ha denne muligheten. Og de lar seg ikke begrense av behovet for en norsk rettshjemmel.

 

I debatten etterpå ble det gjentatt flere ganger, fra Aftenpostens nyhetsredaktør Håkon Borud, at dette med kryptering og lignende i hverdagen var alt for tungvint, og det måtte forbeholdes noen saker der det var nødvendig.

Det er bedre enn ingenting. Kanskje. Men holdningen er dypt problematisk for pressen. For dersom kryptering og digital sikkerhet er noe vi bruker bare når vi syns det trengs, er det i praksis som å heise et rødt flagg hver gang noe hemmelig er på gang. Og dersom sikker kommunikasjon er noe man får opplæring i ad hoc, vil ingen kilder kunne ha tillit til at opplysninger blir håndtert sikkert.

I debatten ble stadig småavisene trukket frem som steder som ikke bør trenge å bry seg med slikt. Men om du skal varsle om sjefen, rektoren, eller naboen i for eksempel Narvik, er du virkelig avhengig av kildevernet. Mer enn i en stor by.

Og hva er nå denne journalistikken som ikke trenger kildevern? For å sitere Orwell: «Journalistikk er å sette på trykk det som noen ønsker skal forbli skjult. Alt annet er PR.» Behovet for sikkerhet melder seg ikke idet du skriver om terror og NSA. Sjefer i skoleverket, i Statoil og i offentlige etater er lite interesserte i kritikk. Om du skriver om den lokale moskeen kan det være du får andre kilder dersom man vet man kan stole på anonymiteten. Min påstand er at all journalistikk som fortjener navnet hadde blitt styrket av at alle eventuelle kilder som ønsker å være sikre tør å ta kontakt – selv om det dreier seg om problemer med kattehold i en liten by.

 

Kryptering er en teknisk mulighet, men kildevernet kan bare sikres gjennom en endring av sikkerhetskulturen. Sikringstiltakene må være på plass før en opplysning viser seg å være sensitiv. Kildene er ikke profesjonelle varslere med svart belte i sikkerhet og overvåkning.

Det må eksistere en vane for sikring og kryptering som gjør at det ikke er mistenkelig å motta en kryptert fil. Det kan sammenlignes med et samfunn der alle er vant til å sende postkort. Om noen begynte å sende brev hver gang de skulle varsle om noe, ville det neppe være en god idé.

Vi har altså ikke noe valg: De sensitive kildene kan ikke sikres uten å sikre hverdagen. Det ligner på prinsippet for immunitet via vaksinering, som jeg skrev i Morgenbladet for noen uker siden:

For de fleste individene er det ikke strengt tatt nødvendig å vaksinere seg for å overleve: Bare en tidel ville dødd av sykdommene vi vaksinerer mot. Men jo færre som er vaksinerte, jo større blir risikoen for at et utsatt individ blir smittet.

En kultur for sikker kommunikasjon er en slik flokkimmunitet. Jo mindre sensitiv informasjon som finnes ukryptert, jo mindre sannsynlig er det at en ondsinnet tyvlytter kan utnytte det.

De utsatte individene kan være mennesker som skjuler seg for voldsmenn, fremmede makter eller forsmådde ektefeller. Men de kan også være foreldrene til tenåringer som plutselig blir Idol-​​stjerner, journalister som vil skrive kritiske saker om nettkultur, ingeniører som finner opp et smart patent eller Nav-​​ansatte som har misfornøyde brukere, i tillegg til de selvsagte: politikere og næringslivsfolk.

 

Heldigvis for Aftenpostens nyhetsredaktør kan jeg avsløre at kryptering av telefonsamtaler, chatter, tekstmeldinger, eposter og nettsider slett ikke ekstremt tidkrevende. Det går like raskt som annen kommunikasjon. Ja, det innebærer å lagre private nøkler på datamaskiner vi vet sikkerhetstjenestene kan bryte seg inn i. Men i det daglige er disse enkle tiltakene gode nok til å sende den daglige kommunikasjonen under radaren og vifte vekk de aller, aller fleste som kan ha interesse av innholdet.

I debatten ble det også hevdet at «ingenting hjelper om du glemmer telefonen på t-​​banen». Denne påstanden illustrerer at man ikke har forstått hva kryptering handler om.  En kryptert mobiltelefon som kan fjern-​​stenges (begge deler løsninger som enkelt kan settes i drift på alle smarttelefoner i dag) vil være uhyre vanskelig å hente ut informasjon fra. Og om du først skulle klare å dekryptere dataene fra harddisken på telefonen, er det veldig, veldig mye bedre om de nedlastede e-​​postene også er lagret i et kryptert format.

Sikkerhet er ikke et enten-​​eller. Tiltak som styrker sikkerheten, som å kryptere mobiltelefonens harddisk, kan selvsagt, i noen tilfeller, være utilstrekkelig. Men ideen om at vi derfor bare bør gi opp, er absurd. Med den samme logikken ville det være null hjelp i en kombinasjonssafe, for før du vet ordet av det forteller du koden til en innbruddstyv som holder en pistol mot tinningen din.

Så finnes det høyrisikovarslere, som Edward Snowden, der ytterligere tiltak er nødvendige. Da må det finnes et sikkerhetsnivå til, der nøkler aldri har blitt utsatt for internett, der mobiltelefoner aldri følger med til møter med kilden, og der dokumentene må sendes over forbindelser ingen kan spore. Det er tungvint, og ikke hverdags-​​praktisk. Men som bransje er det ikke disse vi trenger å bekymre oss mest for. Det er kildetørken som følger i kjølvannet av vissheten om at alt du sier kan bli hørt av sjefen, politiet eller eksen.

Fornekter seg ikke

Fra avdelingen for «fornekter seg ikke»:

Etter rykter om pengespill i forbindelse med valg på generalforsamling til studentforeningen ved Handelshøyskolen BI i Oslo (SBIO), har styret i SBIO besluttet å utsette dagens generalforsamling.

Utsatt generalforsamling | SBIO.

Verdens verdigste

Jeg brukte plassen i Morgenbladet til å få ut litt frustrasjon over det kvasireligiøse, pompøse språket Dignity Day bruker om seg selv. Det var deilig.

Vår verdighet styrkes når vi erfarer at situasjonen vi lever i muliggjør valg som bygger på våre umistelige rettigheter til å respektere vår selvrespekterende integritets selvfølte mulighetsrom.

via Verdens verdigste | Morgenbladet.

Prinsipper i fri flyt

Spørsmål 1: Bør briter kunne bosette seg og arbeide hvor som helst i EU?

Spørsmål 2: Bør EU-​​borgere få bosette seg og arbeide hvor som helst i Storbritannia?

Kilde: ComRes /​ Independent on Sunday

Losing a rook, winning a war

Dette trekket av Mikhail Tal viser hva folk mener når de sier sjakk er vakkert. Se på brettet. Svart har blitt utfordret av hvits litt uvanlige åpning med 1. e4 c6 2. c4. Svart satser på å blokkere de to sentrale bøndene til hvitt med løperen, tilsynelatende trygt plassert på e6. Så, hva spiller Tal?

Tårn slår e6! Og vips, er svarts forsvar i ruiner: En bonde forsvinner fra forsvarsrekka rundt kongen, og den hvite diagonalen inn til g8 er vidåpen. Resten av kampen mangler slett ikke finesser og taktisk briljanse, men kronjuvelen er definitivt 13. Rxe6. Det ser så galt ut, og er likevel så logisk. Tal så nok neppe det nøyaktige spillet 17 trekk forover, men det er ikke poenget her: Han skjønte at den posisjonelle fordelen og den utsatte kongen kommer til å gi ham nok å spille på.

Kritikk av politikk med stikk av komikk.