Om profeter i bur: Sannhet, kildekritikk og demokrati i internettalderen

Dette er ma­nu­set til et fore­drag jeg holdt på Litteraturhuset i Oslo lør­dag 18. mars.

 

Dette skal hand­le om «fa­ke news». Men først skal vi reise.

 

I.

Georg Braun & Franz Hogenberg: Münster. Malt mel­lom 1572 og 1618

På en slet­te, ved en elv, i det nord­vestre hjør­net av det som i dag er Tyskland, litt øst for Nederland, mel­lom Dortmund og Bremen, lig­ger Münster. Vi skal til den­ne lil­le by­en for­di den opp­lev­de å bli snudd på hodet av en plut­se­lig for­and­ring i kom­mu­ni­ka­sjons­tek­no­lo­gi­en. For å væ­re mer nøy­ak­tig: Trykkpressen.

I år er det fem hundre år si­den Martin Luthers an­grep på den ka­tols­ke kirken sat­te i gang re­for­ma­sjo­nen og pro­tes­tan­tis­men. Det var selv­sagt ikke ba­re trykk­pres­sen som gjor­de Luthers pro­sjekt mu­lig. Men det vil­le ikke vært mu­lig uten. Ideen om at hver og en bur­de få le­se Bibelen selv og gjø­re seg opp sin egen me­ning, kan kan­skje ha kom­met før tek­no­lo­gi­en som gjor­de det mu­lig å få til i prak­sis. Men ide­er som vir­ker helt umu­li­ge, helt håp­løst scien­ce fiction-aktige, har en tendens til å dø raskt. Ideer som lig­ger ak­ku­rat uten­for det vi får til i dag, der­imot, de mo­bi­li­se­rer. Og ide­en om å be­gyn­ne å tryk­ke bib­ler på tysk – den fikk ben å gå på.

Den ka­tols­ke kirken had­de sen­tra­li­sert mak­ten ved å kon­trol­le­re kri­te­ri­ene for sann­het. Guds ord var sann­he­ten, men de måt­te tol­kes. I til­legg til å væ­re for­be­holdt de som kun­ne la­tin, var til­gan­gen på selve boka be­gren­set til de som kun­ne pro­du­se­re et ek­semp­lar. Før trykk­pres­sen var det et års­verk.
I dag er det lett å se hvor­dan kon­trol­len med Guds ord var et po­li­tisk makt­in­stru­ment. Men legg mer­ke til det­te po­en­get – det blir vik­tig se­ne­re: Selv om de­ler av den ka­tols­ke kirken var mest opp­tatt av å hol­de på mak­ten, var både pres­ter og van­li­ge ka­to­lik­ker også opp­rik­tig be­kym­ret for hva som vil­le skje, der­som Guds ord skul­le bli lest og for­tol­ket av leg­menn. For det er kjer­nen i Luthers pro­sjekt: Folk flest må le­se Bibelen, og det er ba­re Gud som kan døm­me.

En av de tin­ge­ne som kun­ne skje om folk fikk tol­ke selv, skjed­de alt­så i Münster. I til­legg til lu­the­ra­ne­re og ka­to­lik­ker, fan­tes det andre, mer ra­di­ka­le grup­per. Anabaptistene er en av dem. De spred­de fals­ke sann­he­ter, feil­les­nin­ger av Guds ord, vil­le nok en ka­to­likk på 1500-tallet sagt. De men­te sli­ke gru­som­me, teo­lo­gis­ke makk­verk som at natt­ver­den ikke fak­tisk var Jesu le­ge­me, og at folk ikke kun­ne bli krist­ne ba­re for­di for­eld­re­ne tok dem til då­pen, alt­så at en kris­ten er en som ak­tivt har latt seg dø­pe i vok­sen al­der. Derav ana­bap­tist – døpt på nytt.

Anabaptistene var le­det av en pro­fet, Jan Mattias, en eks­tremt høy, bred­skuld­ret ba­ker­sønn fra Amsterdam som kna­pt kun­ne for­mu­le­re for­ståe­li­ge set­nin­ger (om man skal tro ka­to­lik­ke­ne), men som pre­ket et ra­di­kalt, teologisk-politisk pro­gram, et pro­gram så ra­di­kalt at det tre hundre år se­ne­re skul­le hyl­les av kom­mu­nis­ter: Eiendom var synd, byer skul­le styres av fel­les­ska­pet, sann­he­ten måt­te folk fin­ne selv i Bibelen, preste­ska­pet og kirken var kor­rupt. Og etter en se­rie kon­fron­ta­sjo­ner med biskop-prinsen, som styr­te Münster etter føy­da­le ord­nin­ger, tok ana­bap­tis­tis­ke ele­men­ter kon­troll over by­en, og in­vi­ter­te inn Jan. De knus­te kirker, ende­vend­te gra­ve­ne til gam­le pres­ter. Og, in­ter­es­sant for vårt te­ma: De bren­te al­le andre bø­ker enn Bibelen på tysk. Andre kom­men­ta­rer og ana­ly­ser var for­dreid og for­klud­ret av eli­te­ne som skrev dem. Ekte ana­ly­se måt­te rett til kil­den.

 

Fra 1534 til 1535 styr­te de by­en, og det end­te i tra­ge­die: Jan Mattias dø­de etter å ha fått en åpen­ba­ring om at han skul­le møte hæ­ren ale­ne. En ny Jan tok over, og re­vo­lu­sjo­nen åt si­ne barn: Den ra­di­ka­le teo­lo­gi­en ble til po­ly­ga­mi og døds­straff for al­le mu­li­ge syn­der, in­klu­dert å snak­ke stygt om le­del­sen i by­en. Drap og li­del­ser fulg­te. Den ved­va­ren­de be­lei­rin­gen til sult. Og til slutt hang de der, de gjen­væ­ren­de le­der­ne for opp­rø­ret, til skrekk og ad­var­sel, ding­len­de i bur over mar­keds­plas­sen i Münster. Burene hen­ger der ennå. Fortsatt til skrekk og ad­var­sel.

Burene i Münster. Foto: Rüdiger Wölk, Münster. Lisens: CC-BY-SA 2.5

 

II.

Lederklikker som har vent seg til å ha en slags kul­tu­rell de­fi­ni­sjons­makt, og fol­ke­li­ge, ra­di­ka­le grup­per som vil bry­te med det de ser på som eli­te­nes mono­pol på å be­stem­me hva som er sant, og hva som blir spredt fra «preke­sto­le­ne»: Vi har alt­så sett det før. Men det er også fle­re pa­ral­lel­ler: En ny tek­no­lo­gi som plut­se­lig gjør det mu­lig å kob­le folk rett på brannslan­gen, som en­gelsk­men­ne­ne sier det. Militante pro­fe­ter som gjør vå­pen av dis­se fak­ta­ene, ved å si­te­re det som pas­ser med pro­sjek­tet.

Men en an­nen pa­ral­lell er vans­ke­li­ge­re for oss å se i dag. Vi, også de av oss som er krist­ne, er post­mo­der­ne nok til å se at de uli­ke les­nin­ge­ne av Bibelen som his­to­risk si­tu­er­te, sub­jek­ti­ve les­nin­ger av kom­plek­se fe­no­me­ner i vir­ke­lig­he­ten. Men en ob­ser­va­tør i 1535 vil­le også ment at det­te hand­let om fa­ke news: Det er ikke uten grunn at det nye tes­ta­men­tet sel­ges un­der tit­te­len Gode Nyheter. Bibelens sta­tus som sann­he­ten var ikke be­stridt av noen ak­tø­rer. Anabaptistene ar­gu­men­ter­te med at ka­to­lik­ke­ne bok­sta­ve­lig talt var styrt av Satan for å for­dreie Guds egent­li­ge me­ning. At ka­to­lik­ke­ne men­te ana­bap­tis­te­ne var lurt av Satan, sier seg selv.

Radikal be­tyr bok­sta­ve­lig talt å gå til ro­ten, ra­dix. Ved ro­ten er struk­tu­ren gans­ke en­kel, mens tre­et over bak­ken der­et­ter kan ta man­ge fa­son­ger. Det er en ty­pisk feil­slut­ning, re­le­vant for da­gens te­ma, at det som er nær­me­re ro­ten, nær­me­re kil­den, må væ­re mer sant. Det er mer en­kelt. Men det er ikke mer sant.

Sannhet og fak­ta er ord vi la­ter som vi for­står, uten vi­dere de­fi­ni­sjon. Ingenting kan væ­re mer usant. En en­kel for­stå­el­se av dis­se or­de­ne, litt fritt etter Aristoteles, går slik: Sanne på­stan­der er satt sam­men ved å lo­gisk kom­bi­ne­re andre san­ne på­stan­der. Når du kom­mer til en på­stand som ikke er en kom­bi­na­sjon av andre på­stan­der, er du ved et fak­tum. Men det kan ikke væ­re slik vi bru­ker or­de­ne til dag­lig. Komplekse ting sies å væ­re fak­ta, og helt ra­di­ka­le, alt­så u-komplekse, ide­er er­klæ­res som sann­he­ter. I prak­sis kan ba­re ba­na­le og helt uin­ter­es­san­te ting fak­tisk sjek­kes til bunn, til ro­ten.
De sam­me fak­ta­ene kob­les sam­men på uli­ke må­ter. Ta for ek­sem­pel al­le in­ter­vju­er og re­por­ta­sjer om Brexit fra bak­ken i England. Alle ele­men­te­ne i dem kan væ­re fak­tis­ke og san­ne, men in­gen kom­bi­na­sjon av dis­se gir oss en en­ty­dig sann­het om Brexit.

Når folk i dag snak­ker om «post­fakta­sam­fun­net», me­ner de ikke et sam­funn der det er fær­re fak­ta. Vi har ald­ri vært så nær brannslan­gen av fakta­opp­lys­nin­ger. De me­ner et sam­funn der det ikke er enig­het om at en del grunn­leg­gen­de på­stan­der er san­ne. Men pro­ble­met er at vi ald­ri gikk via et fakta­sam­funn, de­fi­nert sånn. Alle sam­funn har uenig­he­ter om hva som er sant. Bare sam­funn som har gitt en en­kelt auto­ri­te­ten til å be­slut­te hva som er sant, kan få enig­het om noe så kom­plekst.

Det er for­skjell på de­bat­ten om Jan Mattias’ bi­bel­for­stå­el­se og dis­ku­sjo­nen om klima­end­rin­ge­ne er men­neske­skap­te, for å brin­ge oss inn i nå­ti­den. Men det er lik­he­ter, også. Klimasaken har si­ne kirker, pro­fe­ter, opp­rørs­be­ve­gel­ser, ido­ler, sann­he­ter og tros­be­kjen­nel­ser. På beg­ge sider. Når vi skal snak­ke om kilde­kri­tikk i in­ter­net­tets tids­al­der, er det der­for dit vi må. Ikke til «hva er sann­het», men til «hva er det vi tror er sann­het, og hvor­for».

 

III.

Så, kan vi ikke ba­re Google det?

En google-tilkoblet boks du kan snak­ke til, be­sva­rer deg med al­le fak­ta du har lyst på. Er det re­pub­li­kans­ke par­ti­et fa­scis­tisk, spør bru­ke­ren. Google goog­ler, og fin­ner svar – fra et de­batt­fo­rum. «Yes, the Republican par­ty open­ly sug­gests a one-party ru­le over xenop­ho­bic masses and a cha­ris­ma­tic dicta­tor si­mi­lar to Hitler. The Republican Party would ha­ve to com­plete­ly scrap the Constitution for that, which is ex­treme­ly like­ly, as they cle­ar­ly ha­te the Constitution.» Svaret er til og med ment som en sar­kas­tisk kom­men­tar til den helt van­vit­ti­ge «de­bat­ten» som fore­går der in­ne.

Eller som han lil­le gut­ten som nett­opp le­ver­te inn hjem­me­lek­sen, der opp­ga­ven var å fin­ne nav­net på USAs første pre­si­dent. Svaret? Getty Images, som gans­ke rik­tig var bilde­teks­ten un­der bil­det av USAs første pre­si­dent.

Å sys­te­ma­ti­se­re all ver­dens kunn­skap – det er det som er må­let til Google. Og så kla­rer de ikke bedre enn det­te? Hva har gått galt? Vel, al­go­rit­men de­res blir tro­lig lurt av et klas­sisk pro­blem: Generell ver­sus spe­si­ell kunn­skap. Google kun­ne, bur­de, re­son­nert via et stort til­fang av kom­plek­se kil­der til kunn­skap. Hvordan ord­leg­ger de seg, hvil­ken ideo­lo­gi er­klæ­rer de seg selv som på hjem­me­si­den, hvil­ke andre par­ti­er er de kob­let til, og så vi­dere. Men hvem av de­re vil for­sø­ke de­re på å la­ge en sånn al­go­rit­me – hvil­ke kri­te­re er rik­ti­ge? Og så gjø­re det for al­le ten­ke­li­ge spørs­mål? I ste­det har vi da søke­tref­fet på debate.org, der had­de noen stilt ak­ku­rat rik­tig spørs­mål: Er de fa­scis­ter? Og der­med skå­rer det sva­ret bedre. Det er en god al­go­rit­me hvis du lu­rer på om du kan bru­ke mais­mel i ste­det for hvete­mel i en opp­skrift. Noen har lurt før, og noen som vet har svart. Det er ikke en fullt så god idé i stats­vi­ten­ska­pen.
Men google­al­go­rit­men slår ikke feil for­di den er li­te men­nes­ke­lig her. Det er nett­opp det­te di­lem­ma­et som fø­rer oss men­nesker vill­spor, sta­dig vekk. Vi vet noe spe­si­fikt, og bru­ker det som brekk­stang til å for­stå noe ge­ne­relt. Det er vans­ke­lig å re­son­ne­re fra noe smått du vet til noe stort du ikke vet, men det er umu­lig å re­son­ne­re fra noe du ikke vet til noe an­net du ikke vet. Vi har ikke noe bedre al­ter­na­tiv. Problemet er at vi fal­ler for spe­si­fi­si­tets­fel­la.

 

IV.

«Hva er en fa­scist» er et spørs­mål jeg måt­te ta stil­ling til da jeg re­di­ger­te an­to­lo­gi­en Motgift, som alt­så skul­le væ­re et svar på de mest ut­bred­te på­stan­de­ne i kon­traji­ha­dis­men, som blant an­net fin­nes i Anders Behring Breiviks kom­pen­di­um. Ideen om at vi må til­bake til fak­ta møter kraf­tig mot­bør i kom­pen­di­et. Jeg be­gyn­te fak­tisk med en idé om å etter­gå og fin­ne kil­der på på­stan­de­ne i ar­tik­le­ne. Og for all del, det kryr av fakta­feil. De ga­le tal­le­ne er helt av­gjø­ren­de i på­stan­de­ne om demo­gra­fisk ut­vik­ling, for ek­sem­pel. Men jeg tror de fles­te kan væ­re enig i at uan­sett fak­ta, vil­le ar­tik­le­ne i kom­pen­di­et kom­met til sam­me kon­klu­sjo­ner. Og vik­ti­ge­re: De fles­te ar­tik­le­ne hvi­ler på in­gen må­te på fak­ta, men på det som hol­des som sann­he­ter. Jeg tror også det er verdt å inn­se at det gjel­der de al­ler fles­te in­tel­lek­tu­el­le pro­sjek­ter. Vi vet det­te in­der­lig godt fra psy­ko­lo­gi­en: En re­elt åpen og ær­lig sø­ken etter sann­het kan ba­re fore­kom­me i et sinn som fun­da­men­talt er fra­kob­let en­hver in­ter­es­se i sa­ken. Men da blir spørs­må­let: Hvorfor skul­le de gid­de?

Når en venstre­vridd blog­ger skri­ver ar­tik­ler om hvor­dan USAtan og ka­pi­ta­lis­te­ne står bak for­jæv­lig­fi­se­rin­gen, er det ikke så in­ter­es­sant om det er galt, som så­dan. Om ka­pi­ta­lis­men har skyl­den er av­hen­gig av hvor­dan du de­fi­ne­rer for­jæv­lig­fi­se­rin­gen, for å be­gyn­ne ett sted, og ka­pi­ta­lis­men, og skyld, og så vi­dere. Men også når vi i main­stre­am­me­die­ne, som vi ty­de­lig­vis he­ter nå for ti­den, er det vi skri­ver sant el­ler usant in­nen­for tolk­nings­fel­les­skap. Kanskje enk­lest er det å se det­te når vi snak­ker om klima­end­rin­ger. Påstandene om klima­end­rin­ge­ne som vi – el­ler, i hvert fall, jeg og min boble – an­ser som san­ne vil­le vært an­sett som ra­di­ka­le, eks­tre­me, lat­ter­li­ge i en pa­ral­lell ver­den, for ek­sem­pel Norge an­no 1997. De grunn­leg­gen­de, fy­sis­ke lo­ve­ne har i sam­me peri­ode for­blitt uend­ret, så vidt meg be­kjent.Ideen om at det har fan­tes et fakta­ba­sert tolk­nings­fel­les­skap som ak­ku­rat nå blir ut­ford­ret av et ikke fakta­ba­sert står ikke til tro­en­de.

Ingenting av det­te be­tyr at fak­ta er uve­sent­lig, for all del. Løgn er løgn. Men po­en­get er at de in­ter­es­san­te de­bat­te­ne drei­er vel­dig sjel­den om hva som fak­tisk har skjedd, men hvor­for. Nyansene i for­tolk­nin­gen: To bi­ler kol­li­der­te, et rent fak­tum, sant? Men også: En bil kjør­te inn i en bil. En sjå­før sov­net ved rat­tet og drep­te en an­nen sjå­før. En far­lig sving kos­tet en­da et liv. Og så vi­dere.

 

V.

Nok kri­tikk av kri­tik­ken. Vi er også ved et livs­far­lig sted for de­mo­kra­ti­et. Det skyl­des del­vis at vi all­tid be­fin­ner oss ved et livs­far­lig sted for de­mo­kra­ti­et. Men det be­tyr jo ikke at det er uin­ter­es­sant å fin­ne ut hvor­for vi er der ak­ku­rat nå.

Jeg snak­ket om at ide­er gjer­ne føl­ger tek­no­lo­gi­er som gjør dem mu­li­ge. Det sam­me gjel­der styre­sett. Det mo­der­ne, li­be­ra­le de­mo­kra­ti­et hen­ger nøye sam­men med et helt spe­si­fikt sett av his­to­ris­ke be­tin­gel­ser, der masse­me­di­er, masse­ut­dan­ning og en grønn re­vo­lu­sjon som knus­te den tra­di­sjo­nel­le befolknings-bremseklossen «mat­man­gel» i hvert fall vir­ker helt nød­ven­di­ge.
En kjapp av­stik­ker til føy­dal­sam­fun­net: Kommunikasjonsteknologisk hen­ger føy­dal­sam­fun­net sam­men med skrift­lig­het, men med en-til-få-kommunikasjon. En kon­ge måt­te styre ved å kom­mu­ni­se­re til en li­ten grup­pe, ikke ved twit­ter­mel­din­ger for å opp­ild­ne folket. Det li­be­ra­le de­mo­kra­ti­et på den ene side, men også den to­ta­li­tæ­re, de­talj­sty­ren­de sta­ten, kan opp­stå først da vi fikk til­strek­ke­lig ef­fek­tiv en-til-mange-kommunikasjon. Med it-revolusjonen står vi over­for en ny kom­mu­ni­ka­sjons­re­vo­lu­sjon, litt skje­ma­tisk be­skre­vet som mange-til-mange. Den gjør nye sty­rings­for­mer mu­li­ge. Det be­tyr ikke øns­ke­li­ge. Eller nød­ven­di­ge. Men mu­li­ge.

Jonathan Albright: The Combined Post-#Election2016 News “Ecosystem”

Dette er hen­tet fra Jonathan Albright, en fors­ker og jour­na­list. Det vi­ser lenke­struk­tu­re­ne rundt en haug med ny­hets­si­der i den ame­ri­kans­ke pre­si­dent­valg­kam­pen. Disse si­de­ne har kan­skje ikke pla­get oss i Norge all­ver­den ennå, men de ble et kjempe­fe­no­men i USA, og ad­skil­li­ge ar­tik­ler er skre­vet om dem. Noen ble dre­vet av noen ma­ke­dons­ke ung­dom­mer, kun for å tje­ne pen­ger på an­non­ser. Noen er kob­let til rus­sis­ke myn­dig­he­ter. De mest av­slø­ren­de ek­semp­le­ne er en del tvil­ling­si­der som re­fe­rer­te til ak­ku­rat de sam­me ny­he­te­ne, men én over­skrift og tekst som var enig med høyre­si­den og en ver­sjon som var enig med venstre­si­den. Det er stor­drifts­for­de­ler å hen­te, også i løgn­pro­duk­sjo­nen.

Her snak­ker vi om dis­se fals­ke ny­hets­si­de­ne som sprer pro­pa­gan­da på Facebook. Men de sam­me me­ka­nis­me­ne gjel­der all pro­pa­ge­ring av ville­den­de og feil­in­for­ma­sjon på net­tet, så jeg tror mi­ne po­en­ger her tref­fer mer ge­ne­relt.
Hovedtyngden av sider er ikke dis­se penge­ma­ski­ne­ne, men sider som de­fi­ni­tivt har in­ter­es­se i ut­fal­let. Det er kam­panje­si­der. De er på en skala fra noe som egent­lig mest lig­ner parti­pres­sen fra den nors­ke et­ter­krigs­ti­den, til mer ra­biat og en­si­dig pro­pa­gan­da.

Disse len­ker tungt til de etab­ler­te medie­ne, som vi ser. Mediene fun­ge­rer som nav og kil­der til opp­lys­nin­ger, som der­et­ter pa­ket­te­res om og for­kla­res slik at de skal bli spredt vidt og bredt på Facebook. Lenkingen mel­lom og rundt bi­drar til å løf­te sa­ke­nes kre­di­bi­li­tet, slik de for­stås av Google, Facebook og andre. Nettverket i bil­det vi ser på skjer­men er «gra­vi­ta­sjons­ka­li­brert», slik at en side som lenkes kun fra venstre blir lig­gen­de helt ute i blå fløy, mens sider som lenkes kun fra høyre blir lig­gen­de kun på rød fløy.

Denne len­kin­gen gjør også, for­øv­rig, at det er ver­di­fullt for RT og Fox å la­ge sa­ker og vi­deo­snut­ter som kan bru­kes på den­ne må­te.

Et fa­sci­ne­ren­de funn i Albrights forsk­ning er at det er kraf­tig for­skjell på si­de­ne. Mens høyre­si­den har truk­ket noen sider – både ny­hets­si­der som rt.com og Breitbart, men også Google og YouTube – helt inn i net­tet sitt, ser det ut til at venstre­si­dens fa­ke­news­for­søk har mang­let ko­or­di­ne­ring. Og venstre­si­den er, med Albrights ord, iso­lert fra kjer­nen i det­te ny­hets­nett­ver­ket. Om det fin­nes en boble, i det­te sys­te­met, er det alt­så en venstre­side­bob­le, der ba­re en li­ten blå­far­vet klikk for­hol­der seg til New York Times og Washington Post.

Det er ikke for­svar­lig å trek­ke ster­ke kon­klu­sjo­ner om et slikt data­sett, og i et fore­drag om kilde­kri­tikk er det jo grunn til å pe­ke på at hvil­ke sider du in­klu­de­rer i den­ne øvel­sen vil væ­re nokså kri­tisk av­gjø­ren­de for ut­fal­let. Tesen om en fa­ke news-eks­plo­sjon tas for gitt uten kri­tisk dis­tan­se.

Men la oss an­ta noen pre­mis­ser her: La oss si at det ek­sis­ter­te en grup­pe etab­ler­te medi­er som stod for en tem­me­lig stor an­del av in­for­ma­sjons­for­mid­lin­gen i, la oss si, 1990. Og la oss si at en ma­jo­ri­tet nå får ny­he­te­ne si­ne via in­ter­nett. Og la oss si at Googles og Facebooks al­go­rit­mer fun­ge­rer slik at de be­løn­ner len­king og inn­salg som ska­per fø­lel­ses­mes­si­ge re­ak­sjo­ner. Om du da vil­le an­gri­pe de etab­ler­te medie­ne, vil­le det væ­re en vel­lyk­ket stra­te­gi å byg­ge en haug med tett for­bund­ne medi­er som for­holdt seg til hver­and­re.

I øko­no­mi­en snak­ker man om ar­bi­tra­sje. Som så man­ge andre kon­sep­ter i øko­no­mi­en, kan de ikke fin­nes i de per­fek­te mar­ke­de­ne man mo­del­le­rer. Arbitrasje opp­står for ek­sem­pel hvis en kjøp­mann sel­ger en li­ter melk for 10 kro­ner i én bod og en kjø­per for 15 kro­ner i bo­den ved si­den av. Da vil­le noen kjøpt all mel­ka fra bod num­mer én og solgt dem til bod num­mer to, og stått igjen med en ar­bi­tra­sje. Dette for­kla­rer at pris­for­skjel­ler ikke kan opp­stå, men blir solgt for mar­keds­pris. Noen bur­de egent­lig for­tel­le det­te til bu­tik­ke­ne.
Men alt­så, po­en­get her var at det sam­me kon­sep­tet også fun­ge­rer i mar­ke­det for må­ter å opp­nå makt og pen­ger på. Nå er det åpen­bart ikke så en­kelt i prak­sis, at al­le ide­er som kan opp­stå vil opp­stå, og de be­ste vil over­le­ve av seg selv. Men det har li­ke­vel noe for seg. En po­li­tisk stra­teg på høyre­si­den som ba­re sier nei til å kas­te seg på den ny­este pro­pa­gan­da­bøl­gen kan selv­sagt vel­ge å gjø­re det, av en el­ler an­nen grunn. Men han blir etter hvert ikke valgt. Bare spør Jeb Bush.

«Ingenting ved må­ten et fritt mar­ked fun­ge­rer på fa­vo­ri­se­rer sann­het», skrev Kjetil Jakobsen i Morgenbladet for­le­den, a pro­pos Mediemangfoldutvalget. Det er for strengt. Troverdig rap­por­te­ring om fak­tis­ke for­hold er ikke en helt håp­løs for­ret­nings­idé. Men Jakobsen be­rø­rer et helt sen­tralt po­eng: Fra mar­ke­dets stå­sted er ikke sann­het en ver­di i seg selv, mens det å frem­stå tro­ver­dig er det. Å snak­ke sant bør jo, for­hå­pent­lig­vis, fø­re til tro­ver­dig­het (men dok­tor Stockmann vil nok på­pe­ke her at det i så fall er i gjen­nom­snitt og over tid).

Å frem­stå tro­ver­dig er blitt ve­sent­lig bil­li­ge­re med in­ter­nett. Slik det å frem­stå som en bi­bel­lærd ble bil­li­ge­re av trykk­pres­sen.

Det er også et an­net pro­blem ved mar­ke­det for ny­he­ter. Det be­løn­ner, vel, ny­he­ter, og det eks­klu­si­ve. Men vi vet at mye rap­por­te­res feil i første om­gang. Når vi snak­ker om feik njus ver­sus de ek­te medie­ne, må vi ikke glem­me al­le fei­le­ne i ek­te rap­por­te­ring. Det er også slik det skal væ­re! Budskapet har ald­ri vært «det fin­nes man­ge løg­ne­re der ute, så sen­su­rer al­le andre enn oss i Morgenbladet og VG og NRK». Budskapet er «det fin­nes man­ge løg­ne­re der ute, så stol ikke på noen. I ste­det er vi åp­ne om me­to­de­ne vi har brukt slik at al­le kan etter­gå det vi skri­ver». Men for både en­kelt­jour­na­lis­ter og medie­hus løn­ner det seg mest å gå vi­dere til nye ny­he­ter, ikke å etter­gå de andre medie­nes rap­por­te­ring. Det er li­ten ver­di at me­to­den vår er etter­prøv­bar så len­ge in­gen etter­prø­ver!

Det sam­me fe­no­me­net gjør seg også gjel­den­de i den form at de fles­te sa­ker har eks­tremt kort leve­tid. Oppmerksomheten om en hen­del­se, selv en vik­tig en, er kort og in­tens, før vi går vi­dere til nes­te sak. Det gjør løg­ne­rens jobb mye enk­le­re.

 

VI.

Jeg be­gyn­te det­te fore­dra­get med en anek­do­te fra Münster. Det er ikke til­fel­dig at jeg gjor­de det. Vi men­nesker lar oss be­rø­re av for­tel­lin­ger, ba­re spør Anders Magnus. Det gjel­der selv­sagt i like stor grad de som for­tel­ler en an­nen his­to­rie enn Anders Magnus, også. Det gjel­der meg. I job­ben som jour­na­list er det her tyng­den av opp­læ­ring og opp­merk­som­het leg­ges inn: I å for­tel­le his­to­rie­ne våre. Det be­tyr ikke at vi for­sø­ker å ville­de el­ler for­le­de. Vi prøver ba­re å le­de le­ser­ne våre inn i teks­ten. Vi prøver å gjø­re et pub­li­kum som ikke vis­ste at de var in­ter­es­ser­te, in­ter­es­ser­te i et te­ma. Vi snak­ker om BBI – bo­ring but im­por­tant – og hvor­dan vi får dis­se av­snit­te­ne med tall, fak­ta, bak­grunn, kunn­skap bakt inn slik at le­se­ren ikke mer­ker det.

Det er ikke noe galt ved dis­se tek­nik­ke­ne. Journalistikken må væ­re en­ga­sje­ren­de, for­di vi la­ger for­tel­lin­ger om vik­ti­ge ting og kon­kur­re­rer med alt det andre folk vil bru­ke ti­den sin på, som can­dy crush. Men det kre­ves eks­pert­kom­pe­tan­se in­nen­for et do­me­ne, før du kan skil­le mel­lom en slik for­tel­ling som er rent jug el­ler vill ville­ding, fra en åpen og ær­lig ut­forsk­ning. Og pre­mis­set her er selv­sagt at le­se­ren ikke er eks­pert fra før av, da vil­le det nep­pe vært noen vits.

Det kan væ­re så små for­tel­lin­ger som det Kaiser Fung, man­nen bak Numbers ru­le your world, kal­ler story ti­me, når tal­le­ne er lagt frem og en for­tel­ler­stem­me skal for­kla­re hva dis­se tal­le­ne be­tyr.

For ek­sem­pel skri­ver oslo­po­li­ti­et i en ana­ly­se av an­mel­del­se­ne for første halv­år 2016 at an­tal­let volds­an­mel­del­ser er opp 9,6 pro­sent. Neste set­ning for­kla­rer at po­li­ti­et har hatt en økt opp­merk­som­het om å av­dek­ke vold i næ­re re­la­sjo­ner, og det er en 21 pro­sent øk­ning i sli­ke an­mel­del­ser.

Å le­se ba­re tal­let, el­ler å le­se den med story ti­me, er vilt for­skjel­lig. Så, bør vi slut­te å for­kla­re tall og fak­ta? Nei, for al­ter­na­ti­vet for hjer­nen er ikke å ikke for­tel­le his­to­rie­ne og gi de sam­men­heng. Alternativet er å set­te de inn i kunn­skaps­nett­verk som ek­sis­te­rer fra før. Innlagringen i hu­kom­mel­sen, en­da et te­ma jeg har høy­st over­fla­disk kunn­skap om og som de­re na­tur­lig­vis må ta med en kly­pe salt, fore­går i et nett­verk av sam­men­flet­te­de nev­ro­ner som lig­ner litt på lenke­nett­ver­ket vi nett­opp så på. Forbindelser som fy­res, la oss si for­bin­del­sen mel­lom ul­le­te dyr og sau, for­ster­kes når den bru­kes, for ek­sem­pel når vi ten­ker på sau, el­ler når vi ten­ker på la­ma, el­ler syn­ger bæ, bæ, lil­le lam. Nye opp­lys­nin­ger tren­ger alt­så å ak­ti­ve­res jevn­lig for å in­kor­po­re­res i det ek­sis­te­ren­de nett­ver­ket av på­stan­der og kunn­skap. Opplysninger som stri­der mot de mest etab­ler­te for­tel­lin­ge­ne i hjer­nen vil ha det vel­dig vans­ke­lig der. En mu­lig­het er å lag­re dem som et unn­tak, slik vi må læ­re unn­tak fra at fugler flyr når vi læ­rer om ping­vi­ner. En an­nen mu­lig­het er å put­te dem inn i et for­kla­rings­nett­verk om løgn. Om en per­son jeg ikke sto­ler på, la oss si Putin el­ler Trump, for­tel­ler meg noe jeg vir­ke­lig ikke tror er sant, skal det mye til at jeg vel­ger å etter­gå alt jeg tror er sant på nytt. Jeg vel­ger å hel­ler lag­re det un­der sann­syn­li­ge løg­ner.

En over­be­vi­sen­de his­to­rie har der­imot langt bedre sjan­ser enn en løs­re­vet fakta­opp­lys­ning. Om vi jour­na­lis­ter fak­tisk me­ner at vi møter, opp­le­ver og rap­por­te­rer ve­sent­li­ge for­hold, må vi alt­så pak­ke dem inn slik at de kan gi me­ning for folk.

 

VII.

Men det er også her vi­ru­set kom­mer inn. First Draft News, et stort part­ner­nett­verk som for­sø­ker å bi­dra til mer kom­pe­tent hånd­te­ring av ny­he­ter on­li­ne, pe­ker på sju ty­per av fals­ke ny­he­ter:

First Draft News: Syv ty­per fals­ke ny­he­ter

 

Verifikasjonsnettverk, som det frans­ke Décodex, som ved hjelp av åp­ne kri­te­ri­er skal bi­dra ved å etter­gå sa­ker og gi dem god­kjent­stem­pel, kan væ­re en idé. Men det er også å lef­le med noe livs­far­lig. Er det «feik njus» å be­nek­te men­neske­skap­te klima­end­rin­ger, for ek­sem­pel, på re­dak­sjo­nell plass? Kanskje vil man­ge me­ne det bør væ­re det. Men ta et an­net ek­sem­pel med stor, vi­ten­ska­pe­lig kon­sen­sus, som at fri­han­del gir øko­no­misk vekst. Skal vi ha over­dom­me­re der? Intuitivt ten­ker vi oss at de skal etter­gå kon­kre­te fak­ta, men hvor trek­ker vi lin­jen?

Er vi kom­for­tab­le med at den lin­jen fra nå skal trek­kes av Facebook? Facebook, som se­nest i fori­gårs nek­tet Morgenbladet å an­non­se­re for et in­ter­vju om Elizabeth Warren? Riktignok ikke for­di det var feik, men for­di språk­bru­ken var for sterk. Annonsen gikk gjen­nom da jeg end­ret in­gres­sen fra «– Jeg ban­ner på at jeg skal hol­de Donald Trump an­svar­lig» til «– Jeg skal hol­de Donald Trump an­svar­lig». Skal vi ber dis­se om å inn­fø­re et sys­tem for å stemp­le inn­hold som sant el­ler usant? Vi, som for ek­sem­pel pub­li­ser­te en hel sa­ti­risk re­por­ta­sje om hvor­dan Strömstad var et IS-bol? Feik? Jepp. Ble noen lurt? Nei.

Jeg tror pro­sjekt kilde­kri­tikk er av­hen­gig av å spil­le mer på lag med den tek­no­lo­gis­ke ut­vik­lin­gen. Å gjø­re Mark Zuckerberg til pa­ven som får de­fi­ne­re sant og usant er ikke ba­re få­fengt, det blir vår un­der­gang. Systemer for å etter­gå opp­lys­nin­ger må ta inn over seg at det er masse-til-masse-kommunikasjon vi er in­ne i. Det må lo­gisk nok in­volve­re mas­se­ne. Og det må sør­ge for at fle­re har et ryk­te og en tro­ver­dig­het å for­sva­re.
I it-sikkerhetsbransjen står man over­for noen lig­nen­de pro­ble­mer. Svindler og pass­ord­inn­brudd flo­re­rer. Ingen er til å sto­le på. Å stop­pe al­le lek­ka­sjer og inn­brudd i pass­ord­data­ba­ser er uto­pisk. Løsningen har vært å gjø­re det mer kost­bart for an­gri­pe­ren. Algoritmene som må til for å tes­te pass­ord mot pass­ord­data­ba­se­ne er så­pass kom­pli­ser­te at en an­gri­per må bru­ke mas­se tid og data­kraft på å av­slø­re et pass­ord. Så mye tid og pen­ger at det sann­syn­lig­vis ikke løn­ner seg.

Det er ak­ku­rat det medie­ne har vært: En ma­skin som gjør det kost­bart å dri­ve med løgn og umo­ral. Fordi folk vil le­se av­slø­rin­ger, er det også en selv­gå­en­de ma­skin.

Men jeg tror vi er for opp­tatt av in­for­ma­sjons­strøm­me­ne nå. Det er på­fal­len­de hvor li­te vi til sam­men­lig­ning bryr oss om be­slut­nings­pro­ses­se­ne. Den over­fla­dis­ke in­volve­rin­gen i po­li­tikk som folk in­vi­te­res til av våre de­mo­kra­tis­ke sys­te­mer, stem og glem hvert fjer­de år, vir­ker ut­da­ter­te – og helt åpen­bart til­pas­set en en-til-mange-kommunikasjonsteknologi.

Hva skal dis­se masse-til-masse-systemene væ­re, da? Jeg vet ikke. Men jeg tror vi må tør­re å prøve ut man­ge ide­er, slik år­hund­re­ne etter trykk­pres­sen så en opp­blomst­ring av uli­ke styre­sett. Muligheter som ikke var ten­ke­li­ge da al­le de li­be­ra­le grunn­lo­ve­ne ble skre­vet, alt­så på slut­ten av 1700-tallet og be­gyn­nel­sen av 1800-tallet, er mu­li­ge i dag. Men de er stort sett ufor­and­ret! Kan vi vir­ke­lig fort­set­te å hvi­le på at «de­mo­kra­ti» ikke er per­fekt, men det be­ste vi har, som om «de­mo­kra­ti» var et en­ty­dig be­grep som pek­te på et en­ty­dig sys­tem?

I møte med løg­ne­ne og den ra­sen­de di­gi­ta­le mob­ben, er det na­tur­lig å rea­ge­re ved å klam­re seg til de etab­ler­te, kjen­te struk­tu­re­ne. Til pa­ven og kirken. Men ana­bap­tis­te­nes vi­sjon om et post­føy­dalt sam­funn vant tross alt frem, til slutt. Og Luthers ide­er om hvem men­nes­ket skul­le sva­re for, er ikke len­ger op­po­si­sjo­nel­le i en stats­vi­ten­ska­pe­lig for­stand, selv i ka­tols­ke land.
Så det får væ­re ut­ford­rin­gen. Den tek­no­lo­gis­ke re­vo­lu­sjo­nen har på ny gjort mas­sen til en ure­gjer­lig kraft, med den tra­di­sjo­nel­le makt­tek­no­lo­gi­en. Den fri­gjor­te kraf­ten kom­mer til å få ut­løp. Om ikke po­li­tis­ke ten­ke­re, minst like mo­di­ge som de de­mo­kra­tis­ke grunn­lovs­fed­re­ne ved slut­ten av 1700-tallet, ut­nyt­ter dem for det pro­gres­si­ve, vil de bli brukt for andre for­mål.

 

 

For mer om Münster an­be­fa­les The Tailor-King: The Rise and Fall of the Anabaptist Kingdom of Muenster av Anthony Arthur.

Middelmådig sjakk #3: Regn alltid et trekk til

Dette er et inn­legg i se­ri­en Middelmådig sjakk, der jeg ana­ly­se­rer mi­ne eg­ne, tem­me­lig sva­ke sjakk­par­ti­er. Forhåpentligvis til gle­de for andre som meg, som syns stor­mes­ter­par­ti­er går tu­sen ra­ting­po­eng over hodet på en.

Jeg spil­ler i en liga, Lichess 4545, der et til­fel­dig sam­men­satt lag spil­ler lag­kam­per mot andre til­fel­di­ge lag gjen­nom en åt­te kam­per lang se­song. Her spil­te jeg 29. april mot cac­tus.

I par­ti­et hav­net jeg i en pas­siv for­svars­po­si­sjon som hvit, men fant en vei til re­mis. Det vik­tigs­te å læ­re kom imid­ler­tid på trekk 8.

Trykk på et trekk for å se et brett.

Standhaftige soldater

«Georg von Rosen - Oden som vandringsman, 1886 » av Georg von Rosen.

Det nær­met seg slut­ten på den al­ler første mar­sjen for bor­ger­vern­for­enin­gen «Odins sol­da­ter». I lø­pet av nat­ten had­de sol­da­te­ne gjort sitt for å brin­ge fred til Tønsbergs lov­lø­se gater. Det had­de vir­ket. Ikke en lyd å se i kveld hel­ler. Ikke en enes­te asyl­sø­ker på jakt etter beste­mød­re å vold­ta.

En ung sol­dat ten­te en si­ga­rett. Lighterens ild flak­ket, og i et glimt fikk han øye på noen, el­ler noe, på den mørk­lag­te vei­en for­an dem. Var det en grev­ling? Nei, det måt­te væ­re en fugl. Kanskje en krå­ke, men den var da for stor?

Han skrud­de på den man­di­ge, tun­ge lom­me­lyk­ten og ret­tet den for­over, og kvapp til. I det is­kal­de ly­set var den lett å se, men den var mye nær­me­re enn han had­de trodd. En ravn. Den største han had­de sett. Men… mang­let den et øye? Ravnen åp­net neb­bet. «Ta meg til sje­fen din, gut.»

Den snak­ket! Med åpen munn og bu­len­de øyne snud­de Ratatosk på hæ­len, og løp mot ge­ne­ral ‘Tor’.

«Tor! Tor! Det er en ravn her, som…»

«App-app-app, me­nig Ratatosk! Hvordan til­ta­ler vi en over­ord­net i Odins sol­da­ter?»

«Men det er jo ba­re oss to…»

«App-app-app!»

«Tor, sir, til­la­tel­se til å snak­ke?»

«Du har mitt øre, Ratatosk.»

«Jeg har ob­ser­vert en en­øyd ravn, sir. Og den vil… vil snak­ke med deg.

‘Tor’ svar­te ikke. Han var blitt kritt­hvit, og stir­ret bak ryg­gen på gut­ten. Den un­ge sol­da­ten snud­de seg. Der stod en eld­gam­mel mann, kledd i fil­ler. Han had­de ba­re ett øye.

«Georg von Rosen - Oden som vandringsman, 1886 » av Georg von Rosen.
«Georg von Rosen – Oden som vand­rings­man, 1886 (Odin, the Wanderer)» av Georg von Rosen – Appeared in the 1893 Swedish trans­la­tion of the Poetic Edda. Offentlig ei­en­dom.

Den en­øy­de sa:

«Eg råd gjev deg, Kulturkrigar,
råd du ta­ke,
til nyt­te om du er næm,
go­de om du gjev gaum:
gøy ikkje mot gjest,
som hund ved grind,
tak imot tren­gan­de mann.»

‘Tor’ og ‘Ratatosk’ stod som for­ste­net. «Det gjekk ikkje inn, nei», suk­ket den gam­le. «Då tek vi eitt til.»

«Vitlaus mann
va­ker all natti,
ten­kjer både opp og ut.
Han er trøytt og mod
når mor­go­nen kjem,
og alt er flo­kut som før.»

Så fløy den gam­le man­nen sin vei.

Ord for ord: «You tell me»

Donald Trump at CPAC 2011 in Washington, D.C. Foto: Gage Skidmore CC-BY-SA 2.0

Reporter Vaughn Hillyard: Should the­re be a data­ba­se [sys­tem] that tra­cks Moslems in this coun­try?

Donald Trump: There should be a lot of sys­tems, beyond data­bases, we should ha­ve a lot of sys­tems. And to­day you can do it. We ha­ve to ha­ve a bor­der, we ha­ve to ha­ve strength, we ha­ve to ha­ve a wall, and we can not let what is hap­pe­ning to this coun­try hap­pen in the long run.

And this is so­met­hing you, in the whi­te house, would im­ple­ment?

Oh, I would cer­tain­ly im­ple­ment that. Absolutely.

What do you think the ef­fect of that would be? How would that work?

It would stop pe­op­le from coming in il­le­gal­ly. We ha­ve to stop pe­op­le from coming in to our coun­try il­le­gal­ly.

But mo­re spec­i­fi­cal­ly, how do you ac­tual­ly get them re­giste­red in­to a data­ba­se?

It would be just good ma­na­ge­ment. All you ha­ve to do is good ma­na­ge­ment proce­du­res. And we can do that. [That’s nice].

Do you for­ce… Do you go to mos­ques and ha­ve the­se pe­op­le sign up in the sys­tem?

Different places. You sign’em up at dif­fe­rent… But it’s all about ma­na­ge­ment.

Would they ha­ve to le­gal­ly [sic] be in this data­ba­se?

They ha­ve to be… They ha­ve to… Let me just tell you. The key is: People can come to the coun­try, but they ha­ve to come in le­gal­ly. Thank you.

[Trump går. Klipp til nytt sted.]

Mr. Trump, why would a Moslem data­ba­se not be the sa­me as requi­ring Jews to re­gis­ter in nazi Germany? What would be the dif­fe­ren­ce? Is the­re a dif­fe­ren­ce betwe­en the two?

Who are you with?

I’m with NBC News… Is the­re a dif­fe­ren­ce betwe­en requi­ring Moslems to re­gis­ter and Jews, in Nazi ger­ma­ny?

You tell me. You tell me. Why don’t you tell me?

Do you be­lie­ve… Should Moslems be, I me­an, fear­ful? Will the­re be con­se­quen­ces if they don’t re­gis­ter?

[Trump går.]

 

Hele in­ter­vju­et kan ses hos NBC.

Foto av Gage Skidmore (Creative Commons BY-SA-2.0)

Middelmådig sjakk #2

Why can't we be friends av Dennis Skley. Creative Commons BY-ND 2.0
Why can't we be friends? Creative Commons BY-ND 2.0. Av Dennis Skley

I den­ne se­ri­en de­ler jeg mi­ne eg­ne ana­ly­set av mi­ne eg­ne, mid­del­må­di­ge par­ti­er med sjakk. For sli­ke som meg kan det væ­re mer lære­rikt å se på dø­de­li­ge men­nes­kers sjakk, enn den un­der­li­ge bal­let­ten vi kal­ler «stor­mes­ter­sjakk». Fordi jeg sann­syn­lig­vis over­ser man­ge vik­ti­ge ting, sjek­ker jeg etter­på ana­ly­sen min ved hjelp av en data­ma­skin. Se første inn­legg her.
Dette par­ti­et valg­te jeg ut for­di det er en god il­lust­ra­sjon av et par van­li­ge te­ma­er: pro­ble­met med å ha et lyst- el­ler mørkt felt-syndrom, og be­tyd­nin­gen av å plan­leg­ge trek­ke­ne slik at man får erob­ret åp­ne lin­jer.

Neste gang lo­ver jeg å vel­ge et par­ti jeg tap­te!

Datamaskinanalysen

Datamaskinen er, over­ras­ken­de nok, ikke så vel­dig kri­tisk til å ut­veks­le de lys­fel­te­de lø­per­ne. Det kan skyl­des at den ikke er satt på så vel­dig dyp ana­ly­se, og det er godt kjent at data­ma­ski­ner ikke skjøn­ner seg helt på åp­nin­ger.

h6 i trekk 14, som jeg spil­te pre­ven­tivt, var unød­ven­dig og ga fra meg den ob­jek­ti­ve le­del­sen. Dypt, dypt inn i stil­lin­gen, når jeg lar Stockfish reg­ne en­da dy­pe­re enn i ana­ly­sen un­der, fin­ner den li­ke­vel en gans­ke klar for­del. Sort bur­de kan­skje ut­vik­let of­fi­se­rer i ste­det, men h6 vir­ker som et for­nuf­tig men­nes­ke­lig trekk. Det kan væ­re at å spil­le noe an­net vil­le krevd en pre­si­sjon i det vi­dere spil­let som jeg ikke nød­ven­dig­vis had­de klart.

Stockfish me­ner at hvit har en ør­li­ten for­del etter 17. … Dc7, der jeg vur­der­te stil­lin­gen som litt bedre for sort grun­net dis­se lø­per­ne. Men med 18. b4 er Stockfish en­da stren­ge­re med hvit: Dette trek­ket ta­per en ver­di til­sva­ren­de to he­le bøn­der på di­rek­ten. Det stem­mer godt over­ens med min ana­ly­se.

Etter 23. Sd2, som jeg sat­te spørs­mål ved, er for­de­len tre he­le bøn­der.

Og 29. Dc2 er en helt av­gjø­ren­de tab­be. Det be­ste for­sva­ret er Sf3, som jeg også nevn­te.

Altså: Datamaskinen er enig med meg i alt an­net enn at den­ne va­ri­an­ten i ut­gangs­punk­tet gir sort en for­del. Jeg vel­ger å tro det skyl­des at det lil­le jeg vet om Caro-Kann er mer verd enn de tjue trek­ke­ne data­ma­ski­nen har reg­net per­fekt.

 

Middelmådig sjakk #1

Why can't we be friends av Dennis Skley. Creative Commons BY-ND 2.0

Det er frust­re­ren­de å væ­re en mid­del­må­dig sjakk­spil­ler. Innføringsbøker og pro­gram­mer læ­rer deg det grunn­leg­gen­de, men der­et­ter er det mes­te av sjakk­stoff ana­ly­ser og forsk­ning på stor­mes­ter­nivå. Selv om man kan be­undre det som fore­går, er det li­te hjelp.

Derfor vil jeg hjel­pe meg selv ved å ana­ly­se­re mi­ne eg­ne par­ti­er. Jeg går først gjen­nom par­ti­ene mi­ne selv, no­te­rer meg hva som var po­en­ge­ne og for­sø­ker å for­kla­re hva som fore­går. Deretter kjø­rer jeg det gjen­nom en data­ma­skin, og får en vur­de­ring av hva som ob­jek­tivt sett er sant av det jeg skrev.

Trykk på et hvil­ket som helst trekk for å få se et sjakk­brett med den ak­tu­el­le stil­lin­gen!

Første ut er et venn­ska­pe­lig par­ti på chess.com.

Egenanalyse

Og hva sa datamaskinen?

  1. Ja, 3. e3 er ikke åp­nings­teori. Vanligst er Nc3.
  2. I trekk 5 skrev jeg at jeg fryk­tet 6. e5, og at det vil­le væ­re bra for hvit. Det er feil: 6. e5 vil­le vært et tem­me­lig elen­dig trekk av hvit. Ifølge data­ma­ski­nen var både mitt 5… d5 og hvits svar 6. Nf3 go­de trekk.
  3. Vurderingen etter hvits ni­en­de trekk er ikke en svak for­del hvit, men en svak for­del sort. Men i og med at jeg gjor­de 9… Nc6 i ste­det for e4, ble stil­lin­gen raskt lik.
  4. Stillingen er jevn helt frem til 13. h4, som er en klar bukk, og 14. d5, som er  en en­da kla­re­re bukk.
  5. Det var me­nings­løst å gi bort lø­pe­ren med 21…De5: e6 gir ikke hvit noen far­li­ge triks.
  6. Hvit bur­de ha byt­tet dron­nin­ger i trekk 23. Det på­fø­rer sort en dob­belt­bon­de som hvit kan an­gri­pe, og gir dess­uten hvit b-bonden med en gang.
  7. Det var rik­tig å gi opp en bonde mot at tår­net fikk til­bake be­ve­gel­ses­fri­he­ten i trekk 40.
  8. Og mest gle­de­lig: Jeg gjor­de in­gen av­gjø­ren­de feil i slutt­spil­let fra trekk 41 og ut­over, selv om det var de­tal­jer som kun­ne vært gjort bedre.

Postnasjonalen

Mitt bi­drag til en 1. mai til­pas­set glo­ba­li­se­rin­gens tids­al­der: Postnasjonalen, et sang­kom­pleks be­stå­en­de av over­na­sjo­na­len, multi­na­sjo­na­len og mul­ti­po­la­ren. Hele i ukens Morgenbladet, men her er ett av ver­se­ne:

Multinasjonalen:
Chevron og Siemens og Nintendo!
Total, Exxon og IBM.
Gazprom, Statoil og Hewlett-Packard
og Apple, Samsung, BP, Volkswagen!
Sinopec, Vitol og Wal-Mart Stores, Inc.
Tata, Toyota, Microsoft
Shell, Pfeizer, Sony, GlaxoSmithKline,
United Health Group og Nestlé!
Så sam­les vi i lobby’n,
med be­stik­kel­ser og dolk,
for Multinasjonalen
skal ut til nye folk!

 

Foto: «Statoil flag in Tblisi», Creative Commons-lisens (CC-BY-NC-SA 2.0), av Trygve Utstumo.

Konsept

I ukens Morgenbladet for­slår jeg noen nye tv-konsepter. Jeg er mest for­nøyd med den­ne:

Urix Men: Ole Torp, Hans-Wilhelm Steinfeld, Erling Borgen og Tomm Kristiansen drik­ker whis­ky, rø­ker si­gar og lø­ser ver­dens­pro­ble­mer mens de klaps­er un­ge, kvin­ne­li­ge uten­riks­eks­per­ter på ba­ken. Steinfeld for­tel­ler grise­vit­ser han hør­te i Kreml på seksti­tal­let. Dette seg­men­tet kan også få en egen spin-off-serie: Hø-hø med Hans-Wilhelm.

Mens no­tis­re­dak­sjo­nen ra­ser mot bøl­gen av «kon­sep­ter» i gate­bil­det.

17AKTnotis4konsept_11217Dette går av kon­sep­te­ne.

Edderkoppfakta

Foto: American Entomologist

En kloakk­rense­sta­sjon i Baltimore, Maryland har helt si­den opp­star­ten i 1993 vært en tu­rist­at­trak­sjon – for ed­der­kop­per. Særlig po­pu­lært er sand­fil­tre­rings­sta­sjo­nen, et bygg som må­ler om­trent 16 000 kvad­rat­me­ter (alt­så to til tre fot­ball­ba­ner, i den of­fi­si­el­le måle­en­he­ten for folk som skri­ver po­pu­lær­vi­ten­skap).

I 2009 be­søk­te ed­der­kopp­fors­ke­re ste­det for å do­ku­men­te­re det he­le. De fant sto­re tep­per med ed­der­kopp­spinn mel­lom tak­bjel­ke­ne. 70 % av ta­ket i selve ho­ved­kor­ri­do­ren var dek­ket av spinn, et 8000 kvad­rat­me­ter (en vel­dig stor fot­ball­ba­ne) stort tep­pe av silke, om­lag en centi­me­ter tykt. Men egent­lig var det ikke de tyn­ne teppe-lignende spin­ne­ne som do­mi­ner­te. Ulike vo­lu­met­ris­ke el­ler trakt­for­me­de spinn mål­te to­talt 5000 ku­bikk­me­ter (og hva skal vi over­set­te det til… la oss si 5 mil­lio­ner melke­kar­ton­ger, som om noen kla­rer å se for seg hvor mye det er).

Blant de man­ge fa­sci­ne­ren­de de­tal­je­ne kan vi le­se at fors­ker­ne så ut til å væ­re over­ras­ket over hvor li­te av­fø­ring og av­fall de fant på bak­ken. De skrev at det sann­syn­lig­vis skyl­des om­fan­get på spin­ne­ne: Skitten fanges rett og slett opp i spin­nets eget lil­le øko­sys­tem.

Forskerne tok også prøver og tal­te opp ed­der­kop­pe­ne. Dermed kun­ne de es­ti­me­re hvor man­ge ed­der­kop­per som to­talt bod­de i den­ne byg­nin­gen. Tallet er 106 mil­lio­ner.

De kon­klu­de­rer også med noen råd til ei­er­ne. Det første rå­det er fa­bel­ak­tig:

Personell som ar­bei­der på ver­ket bør for­sik­res om at ed­der­kop­pe­ne er harm­lø­se, og ver­kets enor­me silke­kap­pe bør frem­stil­les i et po­si­tivt lys, som et na­tu­rens un­der som set­ter re­kor­der.

Les rap­por­ten for å få vi­te alt du måt­te øns­ke om ed­der­kop­per som tar over hus.

Og les gjer­ne også What If, som var år­sa­ken til at jeg fant den­ne rap­por­ten.