indregard.no
Politikk og samfunn

I pose og sekk

Mens to tredeler ønsker seg en fortsatt streng asylpolitikk, ønsker også to tredeler at asylbarna skal få bli. Dette kan vel grunne i en viss forvirring hos folk flest. Snakker man om asylsøkere, er det gjerne den kriminelle dopselgeren som ligger fremst i pannelappen. Snakker vi derimot om asylbarn, er det helt andre bilder som kommer frem.

Og for å ha det sagt: det er nok det siste bildet som er mest representativt.

I disse dager bedriver statsministerens kontor en massiv tåkeleggingsoperasjon. Her er noen av påstandene som har kommet bare denne uka, lett parafrasert:

  • Dersom man mener at barn skal få forbli i det samfunnet de er vokst opp er man «ikke rasjonell», men «drevet av følelser».
  • Lar vi barn få bli i landet, vil det føre til en massiv vekst i asylsøkere.
  • Stortinget har aldri ment at hensynet til barns beste, slik det fremgår i både utlendingsloven og barnekonvensjonen, faktisk skulle innebære at barn fikk bli.
  • Erfaringene med å la barn født i landet bli er dårlige.
  • Norge har en liberal politikk på dette området.

Alt dette er upresist, sveipende, og i hovedsak galt. En rasjonalitet som setter hensynet til vår egen rikdom foran hensynet til at uskyldige, velintegrerte barn få beholde venner, nettverk og muligheter i livet, er ikke en rasjonalitet jeg vil beholde eller hevde er særlig rasjonell for menneskheten. Sverige og USA er eksempler på land som har regler for naturalisering av barn; 3 år i Sverige, fra fødselsøyeblikket i USA. Ingen av disse har kollapset under presset av asylsøkere. Stortinget mente faktisk noe med å sette barnekonvensjonen øverst, og reglene har blitt praktisert mer i tråd med dette frem til regjeringen selv strammet inn i 2006.

Men det er  i seg selv bare detaljer. Jeg savner den positive argumentasjonen for hvorfor dette er riktig praksis. Stort sett hører vi bare Stoltenberg og Lønseth begrunne hvorfor det kan finnes en juridisk åpning for å gjøre det de gjør. Men det er mye som er lovlig vi likevel ikke gjør. Hvor er den moralske begrunnelsen? Hvor er etikken? Hva er det som gjør dette til riktig avgjørelse, ikke bare en lovlig?

Det kan være grunn til å spørre seg om når den etnosentriske nasjonalismen ble så prinsipielt og filosofisk udiskutabel  i norsk politikk. Hvis det er slik at barn født og oppvokst i Norge ikke har noen rett til å bli her, hvordan begrunner vi det? Hva er forskjellen på deres rett og vår rett? De to alternativene vi har ser ut til å være arvesynd (at foreldrenes feil smitter på barna) og etnonasjonalisme, altså at Norge i utgangspunktet er forbeholdt folk med en bestemt stamtavle.

Bare religiøse ekstremister og noen få cranks fra den raseteoretiske pseudovitenskapen forsvarer disse prinsippene i dag. Likevel har vi en politikk som følger disse blindt.

Den logiske konsekvensen av prinsippene vi i hovedsak deler om menneskets likeverd, det moralsk irrelevante ved etnisk bakgrunn, barns uskyld, og det at Norge ikke er en etnisk konfigurert stat, men en territorialnasjon, peker mot en åpenbar konklusjon: er du født i Norge, bør du ha rett til norsk statsborgerskap. Slik er det i USA. Det er på tide å slå fra oss restene av nasjonalsjåvinismen.

nasjonalitet statsborgerskap asylbarn