Gjør leksene deres, politikere!

Rød Ungdom får i disse dager mye kritikk for sin leksestreik. Rogalands Avis mener en politisk streik mot lekser er det samme som å oppfordre til skulk. Mange ser sitt snitt til å le av venstrepopulismen. Er det ikke bare bra at kommunistene ikke gjør lekser, slik at de andre får karakterene som trengs for å styre landet?

Vel, når man faktisk går gjennom forskningen som finnes om lekser, viser det seg at Rød Ungdom har viktige poenger.¹ Det er synd at såpass viktige diskusjoner latterliggjøres og viftes bort som useriøse. Det viser også at politikernes credo om evidensbasert politikk i utdanningssektoren bare gjelder så langt evidensen passer med deres egne fordommer om læring.

Det er common sense at mer lekselesing gir bedre skoleresultater. I sum, gjennomsnitt og aggregert er dette også riktig, men effekten er langt mindre enn man kunne forvente. Det skyldes at følgende tre faktorer demper effekten du får av lekselesing:

• Motivasjon og mestring er avgjørende faktorer for å lykkes med læring. Det finnes gode eksempler på hvordan hjemmeoppgaver kan gjøres motiverende og stimulere mestring, men hovedvekten av lekser er ikke av denne typen. Elevenes skolemotivasjon - særlig blant de med størst utfordringer - dempes av lekser.
• Tiden som brukes på lekser konkurrerer med andre aktiviteter. Disse aktivitetene har også læringseffekter (og trolig effekter på skolemotivasjon og mestringsfølelse). Elever som driver med organisasjonsarbeid eller politisk arbeid, for eksempel, ville kanskje lære mer dersom de fikk mer «fritid» til å drive med slikt. Elever med motoriske utfordringer trenger kanskje å ha mer tid til klatring eller fotball for å få fortgang i leseferdighetene.
• Lekser er spesielt ineffektiv innlæring. Mangelen på veiledning og rettledning gjør at lekselesing har langt lavere påvirkning på resultatene enn det en tilsvarende tid med pedagogisk personale har. I enkelte tilfeller kan også lekselesing innøve vaner som må «avlæres» for å prestere godt.

Så er det et forhold til, som er kanskje det aller mest interessante temaet man bør diskutere i kjølvannet av at leksedebatten blusser opp: hvilke konsekvenser har leksebegrensninger på skolenes pedagogiske opplegg?

En kvantitativ undersøkelse utført av SSBs Marte Rønning, basert på tall fra Nederland, viste at effekten av lekser var null på elevene fra nedre halvdel av inntektsstatistikken. Rønnings tall kunne ikke besvare nøyaktig hvorfor det var slik, men trolig skyldes det alle de tre forholdene over, men også at skolene som ikke kunne gi lekser la om til mer praktisk orientert oppgaveløsing på skolen. Det ga i sin tur lærerne bedre innsikt i elevenes styrker og svakheter, og bidro dermed til å øke effektiviteten av lærertiden.

Det må jo være musikk i ørene på enhver høyrevelger.

Rønning gjorde også en analyse av norske forhold, og fant at blant elever fra ressurssvake hjem og mye lekser prestererer dårligere enn de samme elevene med lite lekser. Med litt sleivete, bred pensel kan vi oppsummere med at når muligheten foreligger, blir det for fristende for slitne lærere å outsource læringen til foreldrene.

Sal Khan har snublet over en annen innsikt. Han sluttet som hedgefondforvalter for å lage førsteklasses opplæringspakker for alle på internett. Det har blitt til Khan Academy, en enormt populær og innflytelsesrik nettside med opplæringsvideoer i et imponerende utvalg av temaer.

Hans observasjon er at skoleverkets tradisjonelle organisering med forelesning på skolen og oppgaveløsing hjemme er basert på teknologiske begrensninger. Årsaken til at man måtte møtes for å høre forelesninger var at man vanskelig kunne flytte foreleseren hjem. Vel, internett har forandret det. Nå kan man sende foreleseren hjem.

Det er nyttig å kunne avbryte foreleseren med spørsmål - noe du ikke kan gjøre når Khan foreleser for deg. Men det er mye mer nyttig å disponere fagfolkene slik at du kan stille spørsmål mens du jobber med oppgaver. Den tradisjonelle klasseromsforståelsen bør snus på hodet, mener Khan: Leksen bør være å se forelesninger, skoledagen bør bestå av å arbeide med oppgaver.

Det er en ubestridelig logikk bak dette, og det er mange krefter i skolene som arbeider for denne typen forandringer. Dessverre møter de ennå defensive henvisninger til tradisjon og «sunt bondevett» hos de politiske lederne.