Krise igjen
Det var veldig synd på alle finansakrobatene som mistet jobben i finanskrisa, men som observante analytikere poengterte allerede da: dette kommer delvis på toppen av, og delvis forsterker, en pågående matkrise. Folk dør.
Du husker kanskje snakket om matvarekrisa i 2008. Med kollapsen i internasjonal handel som fulgte finanskrisa, samt noen bedre innhøstingssesonger, falt matvareprisene tilbake igjen mot slutten av 2008 og gjennom 2009. Men katastrofale innhøstinger har nå blitt kombinert med valutasjokk og økt spekulasjon i matvarer har nå presset prisene over nivået på det verste i 2008.
Samtidig har finanskrisa sørget for å skrape bunnen av svært mange lands statskasser. Verktøykassa er, mange steder, tom.
Akkurat nå – de siste seks månedene – har vi sett en helt ekstrem vekst i den globale matvareindeksen som FN-organet FAO setter sammen. Indeksen har steget fra 145 i september til 175 i januar. Lokale matvarepriser følger etter: historien viser at det tar én til fire måneder før prisene slår inn på det lokale markedet.
Økte matvarepriser er selvsagt politisk destabiliserende (bare se på Tunisia). Men for fattige økonomier starter store bevegelser i matvareprisene også andre mekanismer i økonomien. Matvareprisene har, for eksempel, steget opp mot 40 % i Mozambique fra mai til november 2010. Samtidig bruker folk i Mozambique en svært stor andel av pengene sine på mat. Matmarkedet er med andre ord en stor del av økonomien. Et prissjokk på 40 % får enorme konsekvenser gjennom hele økonomien.
Etterspørselen etter lokal valuta øker: Folk må kanskje selge eiendeler, arbeide lengre, eller veksle inn utenlandsk valuta for å ha råd til mat. Færre har råd til å kjøpe luksusgjenstander som gullsmykker og malerier. Når etterspørselen øker, øker også prisen - altså valutakursen. Alt dette vet spekulantene på valutamarkedet, og de vet også at matprisene har denne forsinkelsen sammenlignet med internasjonale priser. Dermed kjøper de valuta før prisene stiger, og dermed stiger valutakursen allerede på forventningene om økte matpriser.
De fattige landene er eksportrettede. Det skyldes delvis at alle land har ganske betydelig eksport, men også at vi i Vesten nærmest har instruert dem til å legge opp både landbruk og industri i eksportvennlig stil. Men når valutakursen skyter i været, reduseres konkurransedyktigheten til lokal industri og jordbruksprodukter, fordi lønnskostnadene målt i utenlandsk valuta øker.
Dermed har vi en situasjon der flere vil jobbe mer, det oppstår et press oppover på lønn (for å betale de økte matprisene), samtidig som næringslivets lønnsomhet desimeres. Med fallende lønninger i industri og jordbruk krysser flere grensa over i kriminalitet, tigging eller egendreven matproduksjon for å overleve. I tillegg gjør det økte tilbudet av arbeidskraft kombinert med dårlige tider i næringslivet at færre får jobb, selv om de måtte vurdere det som lønnsomt å jobbe. Resultatet er katastrofalt: økende arbeidsledighet, økt kriminalitet og samtidig større forskjeller.
Disse effektene er trolig enda viktigere enn den direkte effekten av høyere priser. Åpne, eksportrettede primærnæringsøkonomier er særlig utsatt for denne typen svingninger. Svingningene gjør i seg selv at viljen til investeringer faller. Hvem tør å investere investere i et land som er på randen av sosial uro og revolusjon?
Landene som opplever de aller største problemene i denne matkrisa er et freakshow av mislykkede stater – Hviterussland, Afghanistan, Somalia – men de neste på lista er vestens yndlinger: Land som har gjort mye for å tilpasse seg våre ønsker om spesialisert jordbruk og eksportrettet industri. Ideen har vært at disse formene for modernisering har vært nødvendige for å ta steget opp til å bli et industrialisert land. Knapt noe land har lyktes.
Ansvaret hviler derfor tungt også på vestlige skuldre. Støtten til World Food Programme falt med 25 %, fra 5 til 3.8 mrd. dollar, fra 2008 til 2010. Det er akutt behov for å trappe opp støtten, nå. Norge ga 44 millioner dollar i 2010. Det er all grunn til å doble dette i 2011.