Velferdsstatens vekst og fall

Det finnes et solid, politisk-økonomisk grunnlag for å hevde at velferdsstatens oppslutning avhenger av at standarden på tjenestene følger standarden i privat sektor. For å klare dette må offentlig sektor vokse like mye som privat sektor.

For å skjønne dette poenget kan vi tenke oss en verden der antallet arbeidsfolk per innbygger er konstant. Fordelingen i forbruk mellom offentlige og husholdninger vil da fordele den samlede arbeidsressursen mellom offentlige tjenester og privat forbruk. Dersom de offentlige tjenestene skal være like gode som i fjor, holder det altså ikke at pengesummen som brukes på dem er like stor som i fjor. De må ha en like stor andel av hele kaka. Vokser kaka, må offentlig sektor vokse like mye som privat.

I figur 1 under kan du se hvordan Norge bygget opp velferdsstaten i perioden 1960-1980, ved at en større del av befolkningen ble viet tilbud av offentlige tjenester. Men så skjer det en utflating på begynnelsen av åttitallet – drevet av denne periodens høyrebølge – før vi får et nytt, høyere nivå på velferden rundt 1992.

Dette høyere nivået vedvarer gjennom nittitallet. Men så kommer totusentallet. Først får vi effekten av den moderniseringen og privatiseringen som den gamle Jens Stoltenberg drev frem, og senere fikk vi effekten av skattelettene og nedbyggingen i Bondevik II. Resultatet var et markant fall i offentlig andel av kaka:

Når linja så flater ut i slutten av 2007 og snur i 2008 og 2009, så skyldes det at det private konsumet stupte – finanskrisa slo inn. Det skapte et pusterom som gjorde det enklere for det offentlige å få tak i arbeidskraft og tilby tjenester. Men den underliggende trenden, uten finanskrise, er skremmende tydelig.

Selv om dette er  umerkelige størrelser i den politiske debatten, er det disse store utviklingstrekkene som har konsekvenser for folks livskvalitet og mulighetene for et nogenlunde egalitært samfunn. Men politisk debatt handler heller om burkaforbud og smykkegaver.

Disse abstrakte, økonomiske figurene viser hvorfor økende offentlig fattigdom gikk hånd i hånd med enorm privat velstandsvekst utover 2000-tallet. Dette er en del av den kjøttgryta som burde utgjøre de store, strukturelle ulikhetene mellom fløyene i politikken, men som ikke gjør det, takket være Arbeiderpartiets New Labour-strategi. Velferdsstaten kan kun forsvares ved å oppheve velferdsstaten, er tanken.

Det må være forbitrende for regjeringspolitikerne at Soria Moria-erklæringene har låst fast skattenivået, og dermed langt på vei statens inntekter, på et nivå fastslått av den nedbyggingskåte regjeringen Bondevik II. Tenk for en takknemlig oppgave det ville være å drive en regjering som skulle ta andelen opp 3-4 prosentpoeng, i stedet for å forvalte en stadig strammere livrem.

En «heldig finanskrise» reddet gjenvalget i 2009, men med mindre skattetrykket heves vil grafen fortsette sin planlagte nedtur fra det øyeblikk veksten tar seg opp igjen – kanskje allerede fra første kvartal 2011. Det betyr økt ulikhet, dårligere sosiale tjenester, og enda flere velgere som skuffet slår fast at det hjelper ikke hvem de enn velger, høyresidas politikk vinner uansett.

Figurene viser samlet sluttkonsum av offentlige tjenester delt på samlet sluttkonsum totalt, målt i faste volumer, kilde: OECD. Tallene fra 1960-1978 er estimerte.