Kapital og moral

Kristin Clemet skriver i Dagsavisen i dag, og går Jonas Gahr Støre i møte. Støre har sagt at kapitalismen kan levere dypt umoralske resultater. Nei, sier Clemet. Kapitalismen er mest moralsk. ¹

Innlegget til Clemet følger i begynnelsen den sedvanlige logikken fra høyresida: Land som skårer høyt på indikatorer på økonomisk frihet har høy levestandard. Ergo fører økonomisk frihet til høy levestandard. Ettersom det er umulig å vite hvilken vei årsak og virkning foregår i slike spørsmål, er det ikke mye å hente ut av slike korrelasjonsøvelse. Kanskje er Norge rikt fordi vi har sterk privat eiendomsrett, et godt rettssystem og solide skiller mellom rettsvesen og politikk, eller så har vi klart å holde på eiendomsrett og unngå korrupsjon i rettssystemet fordi vi er rike.

Men i neste instans blir det mer interessant, fordi Clemet sier at dette i seg selv ikke er så interessant. Det interessante er moral. Og kapitalismen er mer moralsk.

Innvendingene står i kø for alle som kjenner disse tingene. La oss for eksempel se for oss at et barn, en arbeidsledig voksen eller en handikappet person ikke får tak i mat, fordi det ikke har nok penger til mat. Markedsallokering av ressursene, som er kjernen i kapitalismen, tilsier at dette resultatet ikke bare er mulig, men også svært sannsynlig. Gitt begrenset tilgang på mat, predikerer markedsallokering at de som har minst oppsparte verdier og minst nyttig arbeid å bidra med, skal få minst – dvs. ingenting.

Det er dette som menes med umoralske utslag av kapitalismen. Men Clemet tror visst noe annet: «Svakheter ved kapitalismen kalles ofte markedssvikt», sier hun. Det er en misforståelse av begrepet markedssvikt. At en arbeidsledig, gammel mann ikke får mat i et globalt matmarked er ikke en markedssvikt. Dersom vi innfører systemer som gir ham mat, er de systemene markedssvikten. Vi innfører ordninger som endrer på markedets «naturlige likevekt» – i vårt tilfelle at de minst nyttige dør.

Jeg har hørt Clemet snakke om og diskutere en rekke ganger, og jeg mener at hun rett og slett misforstår dette poenget. Hun snakker om kapitalismen som et system som har markeder, men også alle begrensningene som politisk er innført – reguleringer, velferdsordninger – alt som menneskene kunne tenke seg å innføre dersom de fritt får bestemme. Hvis det er definisjonen på kapitalisme, er kapitalisme alle økonomiske systemer.

Det blir absurd når Clemet på denne måten gir kapitalismen æren for alle de sosiale fremskrittene som velferdsstaten har medført. Arbeidsledighetstrygd er i Clemets tankesett bare en modifiserende og fornuftig innretning for å få «kapitalismen til å fungere bedre». Joda, den gjør jo at samfunnet fungerer bedre – ved å bevege samfunnet bort fra ren kapitalisme.

En mye mer opplysende tankestruktur er at vi innenfor mange ulike felt kan operere med en skala mellom fullt deregulerte markeder – kapitalisme – og fullt politisk regulerte markeder – sosialisme. Det kan eksistere samfunn med full kapitalisme på f.eks. brødmarkedet samtidig som alkoholmarkedet er nært sosialisme. Legg også merke til at styreform ikke inngår i dette bildet i det hele tatt. Demokrati er umulig i ytterpunktene: Full deregulering og 0 politisk innflytelse betyr null demokrati.