PFft
Som denne bloggens eventuelle trofaste lesere vet, er ikke bloggeieren overveldende begeistret for metodene til Politiets Fellesforbund. Som jeg påpekte i 2006 1 har organisasjonen en hang til særdeles lite etterrettelig omgang med tall. De har gjennom mange (u)år utgjort et uhellig trekløver i kompaniskap med FrP og TV2, der den tabloide medievirkeligheten er limet som har fått det hele til å henge sammen.
PF har forsøkt å tegne et bilde av et politi i bemanningskrise, mens de villig vekk har forsøkt å spille på folks frykt for alvorlig kriminalitet. Realiteten er at politiet er historisk godt bemannet og har historisk lite kriminalitet å hanskes med. Dette er helt sikkert tall som kan diskuteres i en sivilisert diskusjon om utfordringene ved politiets rolle i dagens samfunn, men krisemaksimeringa har lenge hatt et helt annet siktemål: lønn.
Problemet er at bieffektene har vært å fremstille politiyrket som forferdelig og kriminaliteten som en dyp og alvorlig trussel for folk flest – igjen i direkte strid med realitetene. Dette har gått ut over rekrutteringen og lagt ballen død på straffemerket for FrPs justispolitikere. Kravene om bevæpning av politiet og tilgang til politimetoder som utgjør dypt problematiske inngrep i rettsstatsprinsipper har haglet fra alle hold. En topp var kravet om at politiet måtte få benytte dum-dum-kuler: ammunisjon vi ikke engang tillater i krig.2
Det spennende nå er at til og med FrP avviser kompaniskapet, og at mediene plutselig har blitt kritiske til PF. Det betyr at den store og truende PF-kanonkula er i ferd med å bli avslørt som en ballong; pfft…
- Årstallet var litt av en oppdagelse for meg, all den tid jeg faktisk trodde jeg begynte å blogge i 2007.
Dette kravet ble fremmet av PF selv i 2004.↩