For et nullpartisystem

Partienes tid er over. Det er på tide å la disse folkeopplysningens og mobiliseringens dinosaurer hvile. Stadig oftere virker det som om partienes meninger erstatter konstruktiv idéforming, og med flertallsregjeringer og tilspissede posisjoner har parlamentet gått fra å være politikkens fremste myndighet og kontrollinstans til et tempel for den evige valgkamp.

I møte med nye teknologiske muligheter velger partiene å forsøke å fortsette med propaganda og enveiskommunikasjon. Gang på gang har teknologien utfordret partienes enerett på å propagandere uhindret for seg selv, og hver gang har partiene innbitt kjempet mot, og endt opp med å forsøke ensidig propaganda i stedet for å utnytte mulighetene til dialog. TV, aviser og internettalderens sosiale medier: partiene stod på sidelinjen og freste over skadeligheten, i innbitte forsøk på å kontrollere. For partier handler om kontroll: Kontroll med egne politikere, kontroll med opinionen, kontroll med radikale endringer, kontroll over informasjonen. Partiene har langt på vei tapt kampen, og står igjen med minimal troverdighet i befolkningen. Likevel sitter de på det meste av makten.

Partipolitikken bygget opp konseptet politiske talenter. Folkets ombud kan du være på papiret, i virkeligheten støper partiene frontfigurer i partiets tjeneste. Figurer hvis fremste evne er å late som de er konstruktive politikkskapere mens de samtidig løper partiets ærend – det er et politisk talent. Partistrukturens utsiling av kandidater og sterke represalier sørger for at partienes beste settes foran folkets, og folket får derfor sitt bare i den grad de avslører dette.

I dag sitter derfor våre fremste menn og kvinner med partiprogrammet i baklomma når de skal avgjøre vår fremtid. Ansvaret for beslutningene pulveriseres bort i en mølle av programmer, vedtak, dekreter og partipisker. Bare via en uendelighet av indirekte kanaler kan en velger påberope seg å ha påvirkning på hvem som sitter på Stortinget. Den avgjørelsen er i alt overveiende grad fattet av private organisasjoner – partier – som står fritt til å sile sine medlemmer og fastsette sine egne hindre på veien fra medlem til innflytelse.

Hver eneste stortingsperiode stemmer alle stortingsrepresentantene mot forslag de prinsipielt støtter, fordi det kom fra et annet parti. Partiene frykter oppslutningseffekten av at en Ap-mann skulle stemme for et forslag fra FrP eller Rødt. Hadde det ikke vært for partiene, er det vanskelig å se noen andre hindre for at representantene skulle stemme i tråd med sin overbevisning. Folkets ombud, my ass.

På 1900-tallet var partiene en forståelig respons. Folk bodde i sine bygder, etterhvert byer, og kjente i liten grad til hva som skjedde rundt om kring. De fikk kanskje med seg at det ble krig i Europa i 1914. De fikk forhåpentligvis med seg at Norge ble invadert i 1940. Men å forvente seg at folk skulle være i stand til å ha formeninger om enkeltpolitikere og konkrete politiske saker var overivrig. Helhetlige programmer og partier som tilhører ulike klasser er en enklere løsning. Partiet tar seg av den konkrete politikken og finner folk som evner å presse den gjennom. Du må bare finne ut om du er mest arbeider, tjenestemann, bonde, pietist eller småborgerlig, og trekke riktig lapp: Ap, V, Sp, KrF, H.

Men alt endrer seg nå. Informasjon er i langt større grad tilgjengelig, og ikke minst mulig å prosessere. For det er den egentlige informasjonsrevolusjonen: Vi er i stand til å prosessere mange ganger mer informasjon i dag enn vi var for kort tid siden. Moderne teknologi vil gjøre det enkelt å kombinere stemmeseddel med dypere informasjon om kandidater, og dermed la folk tenke selv. I ro og mak hjemme, om så. Moderne informasjonsteknologi er i ferd med å ugyldiggjøre det eneste holdbare argumentet for at partiene har en mer positiv enn negativ innflytelse på politikken.

Obamas valgkamp vakte tillit, fordi det var et klart preg av ham selv i den. Den direkte kontakten og den åpne stilen vekker et håp blant folk om at dette er politikk for samfunnet, ikke politikk for politikere. Tiden vil vise om også Obama skuffer, men for norsk politikk er det største problemet at vår Obama heter Erna Solberg, og at hun alene kan avgjøre om vi skal få vite hvilke alternative regjeringssjefer vi stemmer på. Hun alene! Ikke nok med at vi ikke får velge hvem som skal sitte på Stortinget, vi får ikke en gang vite hvem vi indirekte gir muligheten til å bestemme hvem som skal regjere.

Selvsagt skal sosialdemokrater, konservative, kommunister og rabulister få anledning til å ha sine organisasjoner og arbeide for ulike kandidater til valgene. Men for å gjøre det trenger de ikke partienes særstilling som filter på folkets valg av ombudsmenn. Revitaliseringen av politikken må derfor gå veien om å fjerne den døde hesten. Den lukter vondt og tiltrekker seg (politiske døgn-)fluer. Vi må gjenreise ansvaret som folkevalgte har i forhold til folket.