indregard.no
Filosofi

Guds veier er usannsynlige

Dette innlegget var på trykk i Morgenbladet 10. august 2007.

Oskar Skarsaune omtaler 27. juli C.S. Lewis som en mann som «fulgte fornuftens lys». I så fall burde gudsbevisene hans vært rasjonelle argumenter. Jeg siterer:

«Mitt argument mot Gud var at universet syntes så grusomt og urettferdig. Men hvordan hadde jeg fått denne ideen om ‘rettferdig’ og ‘urettferdig’? En mann kaller ikke en linje kroket med mindre han har en idé om hva en rett linje er. Hva var det jeg sammenlignet denne verden med når jeg kalte den urettferdig?»

Med takk til Richard Dawkins (The God Delusion) kan vi identifisere dette argumentet som Thomas Aquinas’ fjerde gudsbevis: Ettersom vi skiller på ulike grader av godt og ondt, må det finnes noe perfekt godt. Presto: Gud!

Lewis karikerer dette argumentet selv med sin linje-ligning. Hva i – jeg holdt på å si himmelens navn – er det som tvinger frem ideen om at det må finnes en Gud for at det skal finnes en rett linje eller noe rettferdig? Hvorfor må det finnes en definisjon av en rett linje – eller rettferdighet – som står utenfor menneskene? Dette er ikke et gudsbevis; det er bare et infantilt ønske om å ha rett. Det Lewis mener er mest rett, riktig eller rettferdig er ikke hans egen mening – det er målt mot Guds målestokk.

«Hvis hele showet var dårlig og meningsløst fra A til Å… hvorfor befant jeg meg selv i en slik voldsom opposisjon mot det, jeg som jo forutsetningsvis selv var en del av det?»

Jeg nekter å tro at dette en gang kan ha vært ment som et gudsbevis. Forutsetningen er at man er med i et «show». Derfor må det finnes en gud: en som ansatte ham i showet. Dette henger i en tynn tråd: antakelsen om at det finnes et «show» i det hele tatt.

«I selve forsøket på å bevise at Gud ikke eksisterte - eller med andre ord: at hele virkeligheten var meningsløs - så jeg meg tvunget til å anta at én bestemt del av virkeligheten - min forestilling om rettferdighet - var full av mening. Følgelig må ateismen være for enkel.»

En logisk feilslutning. Hva slags bevis for Guds eksistens er dette, når det skjulte premisset er: «det finnes en felles rettferdighetsforståelse som eksisterer uavhengig av menneskene»? Dette er å anta noe guddommelig, og deretter bevise Guds eksistens ved å henvise til antagelsen. Hvis Lewis var ateist, må han ha vært en ganske forvirret sådan, ettersom han antar (grunnløst) at det er en sammenheng mellom Gud og mening.

«Dersom alt i universet er uten mening, ville vi aldri ha funnet ut at det er uten mening.»

Et enkelt svar er at ateismen ikke hevder at alt er uten mening. Men, la gå. Poenget hans er vel noe sånt som at hvis ikke mening eksisterte, ville vi ikke kunne forstå konseptet «uten mening». Dette resonnementet er radikalt, men jeg tror det er korrekt. Hvorfor dette er et gudsbevis, er derimot litt vanskeligere å forstå. Begrepet mening kan eksistere uten å være skapt av Gud. Følgelig kan vi si at ting er med og uten mening uten Gud. Vi ateister kan til og med være uenige om ting har mening eller ikke – noe Lewis' versjon av virkeligheten ikke tolererer.

Dette meningsløse meningsvrøvlet er nok en omkamp rundt Aquinas’ fjerde bevis. Skjemaet for slike gudsbevis er: «Vi ville ikke kunne vite hva [abstrakt begrep p] er uten at Gud skapte p, fordi p er uobserverbart. Ergo finnes Gud.» På dette skjemaet kan man eksempelvis bevise Gud ved hjelp av rosa elefanter og Elvis-ikoner i badeskummet. Jeg overlater det som en øvelse for leserne.