indregard.no
Politikk og samfunn

Pensjon

Mange mener at pensjon er viktig. Partiet Rødt, for eksempel, ser for seg en hel befolkning som kaster seg inn i kampen for AFP. AFP betyr at folk kan gå av med (full) pensjon når de er 62 år. Andre, for eksempel statsministeren, mener at vi må gjøre noe med pensjonen sånn at folk jobber lengre.

Pensjonsfolk på venstre- og høyresida får det ofte til å høres ut som om pensjonen er veldig dårlig, og at de skal gjøre noe med den. Unntaket er de som til enhver tid har makta, som i stedet får det til å høres ut som om pensjonen er altfor dyr, og at de skal gjøre noe med den.

Jeg mener at pensjonen er alt for bra. Og; ikke overraskende; at vi bør gjøre noe med den.

Pensjonister fortjener samfunnets støtte. De er (i alle fall etter at de er blitt 75) ute av stand til å forsørge seg selv, ikke ulikt et spedbarn. Et samfunn som ikke tar vare på sine eldre og sine spedbarn er et ubrukelig samfunn. Klokere menn enn meg har sagt at samfunnets kvalitet bør vurderes nettopp etter hvor godt vare man tar på de svakeste.

I motsetning til alle andre i verden syns jeg ikke at pensjonister skal tas vare på fordi de har ytt så mye gjennom et langt liv. Jeg syns de skal tas vare på uavhengig av om de har ytt noe som helst i sitt liv. Poenget er at de er ute av stand til å ta vare på seg selv, ikke at de har jobbet inn masse goodwill på en konto. Jeg syns Magda, arbeidsløs i femti år før hun nå er pensjonert, fortjener å bli tatt vare på like mye som Carl I. Hagen. Sant å si tror jeg faktisk jeg syns Magda fortjener det mer. Carl har jo det meste han trenger selv.

Men dette var egentlig på siden. Poenget mitt var jo at pensjonen var for bra, ikke for dårlig.

Pensjonen er for bra fordi den undervurderer folk som er 67 år. I 1815 var det sikkert fornuftig å anta at folk som levde helt til de ble 67 var moden for pensjonering. Ironisk nok hadde man ikke noe fornuftig pensjonssystem den gangen. Nå om dagen jobber folk mindre, lever sunnere og har nok vitaminer. Derfor lever de til langt over nitti, og kan gjøre masse nyttige greier helt til de blir minst 75.

Selvsagt er det mange som jobber hardt og lever usunt. Disse heter «de lavtlønte».  Disse har ingen mulighet til å holde på så veldig lenge.

Her er derfor forslaget: For hvert menneske i landet beregner vi en forventet levealder (dette gjør vi forsåvidt allerede i gjennomsnitt, og forsikringsselskapene gjør det individuelt). Faktorer som teller med er arbeidets art, inntekt, genetiske forhold, bosted osv. – alt vi vet påvirker forventet levealder. Deretter sier vi at frivillig pensjonsalder er 80 % av forventet levealder. Tvungen pensjonsalder er 90 % av forventet levealder.

Dermed må folk som har rolige, godt lønnede jobber og bor i sunne hus med store, grønne hager jobbe mye lengre enn de som bor i Oslo Øst og jobber som hjelpepleier. Som en ekstra bonus justerer pensjonsalderen seg automatisk etterhvert som folk lever lengre (eller kortere).

økonomi fattigdom pensjon levealder