indregard.no
Mine minne

Andre hendingar frå barneåra som sette varande milemerke

Virekbygda sett frå Gjerdhågen i 1920- og -30-åra
Virekbygda sett frå Gjerdhågen i 1920- og -30-åra

Ved sida av minne om gledelege hende er det sterk redsle som sette dei mest varande merke frå barneåra. Eg skal no fortelje litt om slike hendingar som sette seg så hardt fast at eg endå kan minnast dei nokså godt.

Far heldt på å setje opp sommarfjøset heime. Eg var kan hende tre-fire år då, – ikkje meir, og Torleif som alltid eit år yngre. No var vi oppe med bygninga og leika oss med stokkar, fjøler og spon. Vi satt begge overskrevs på ein stokk som låg på marka, og eg hadde tatt ein tømmerhake og satt og pikka med den i stokken. Men best det var får vi høyre eit skræmeleg skrik. Det var eg som sette i. Far for til, og då er stoda den, at Torleif har stukke fingeren sin under tømmerhaken eg pikka med, og no står spissen av haken midt gjennom fingeren, og odden står fast i stokken under. Torleif sit bleik som eit lik på stokken, men det kjem ikkje låt av han. Redsla har gjort han mållaus. Først etter at far har tatt fingeren laus og bore guten ned, kjem han til hektene og får målet laust. Truleg tok han sin monn att då.

Ein gong var mor og far farne bort. Dei var på Seines og såg på ei ku. Det var den gongen dei kjøpte ho Marsløv. Vi fire borna var heime. Ho Konstanse Olsen var hos oss, minnest eg. Om ho var der for å hjelpe til med å mjølke – eller om det var berre eit høve, veit eg ikkje. Det var om kvelden, klokka var truleg over ni, kanskje ti. Då høyrde vi nokon som gjekk utanfor, og vi blei så redde. Vi rømde straks i spiskam­merset og lukte døra att. Der stod vi og lydde. Så høyrde vi det kom nokon inn i kjøkenet og gjekk over golvet. Eg høyrde det så heilt tydeleg at det var ikkje til å mistyde. Å du, å du, kor redd eg var. Og det såg ut til at dei som større var, blei like oppskremde. – Noka forklåring på dette har eg ikkje. Det blei stilt i kjøkenet att, og då vi til slutt våga å opne døra, var der ingen inne. Eg kan ikkje skjønne at gjentene, og serleg Konstanse, som vel var nære vaksen, kunne bli så redde. Det einaste eg kan tenkje meg, er at det kanskje kunne vere gjentene som hadde sett dette i scene for å skræme meg. Nok om det, eg var så redd at denne turen i spis­kammerset står fast i minnet endå. Truleg var eg sju-åtte år den gongen.

Eg skulle tru at det var nokolunde i same tida et eg ein gong blei kraftig skræmd av ein okse. Oluf Olsen hadde ein okse som var mannbisk. Han la på folk, serleg dersom dei hadde noko raudt på seg. For at ikkje oksen skulle sjå så godt, hadde dei sett på han ei brei fjøl framfor augo. Fjøla var visstnok fest til horna på eit slag vis. Med denne tilrigginga såg oksen retteleg skræmeleg ut.

Så var det ein dag far var køyrande utpå marka, og Torleif og eg var med. Medan far heldt på med sitt arbeid, råka vi saman med Adolf og Einar Ravn. Vi gjekk ned til stranda og utover mot Lundneset eit stykke. Der leika vi oss i fjæra. Best det er, der får vi sjå den fæle oksen kjem setjande. Han brølte stygt, og vi la på sprang. Men oksen oppdaga oss og sette etter oss i full fart, med hovudet mot marka, ferdig til å ta oss på horna. Vi sprang og skreik. Det galdt å nå far. Han var oppe med bakken under Gardsåkeren. Då han sansa kva som var i gjerde, greip han ei hesjestong og kom springande til møtes med oss. Og det greidde seg så vidt. Vi kom oss lukkelege bak far, som møtte oksen og dreiv han undan med stonga. Vi køyrde no heim, men då vi var på vegen, kom oksen etter oss på nytt. Men no kjende vi oss trygge, vi satt oppe i kass-vogna attmed far, og kva vondt kunne då hende -.

Desse hendingane prenta seg nok fast i minnet, men nokon varande støkk trur eg ikkje dei sette i meg. Eit par andre hendingar virka heilt annsleis. Dei skræmde meg på ein måte som gjorde at skrekken satt i meg og kom att ofte, år etter år, heilt til eg var vaksen. Eg kan seie at eg hadde fælt mange vonde dagar for skuld dette.

Det var om vinteren. Eg var truleg i åtte-ni årsalderen. Far var i skogen og køyrde ved. Dagane var korte. No var det heilt mørkt mest, men far var ikkje komen endå. Vi var ikkje redde for det, for vi visste at far var langt til skogs, og det hende jamt at han ikkje nådde heim med dagslys. Men best det er får vi høyre liv oppe i vegen ved sommarfjø­set, og ein augneblink etter kjem hesten nedover mot stua – åleine. Og då han kjem heilt ned, ser vi at han er utan greie òg. Det isa gjennom meg med eitt: No har far køyrd seg i hel i skogen. Det var uråd å skyne dette på anna vis. Både eg og mor og dei hine borna var visst like redde, og eg minnest at gråten var ferdig å ta meg. Kan hende forteljinga om Ole Jonsen gjorde sitt til at eg kjende meg viss på at ei ulukke var hend. – Men det varde berre eit par minuttar. Medan vi stod der handfalne attmed hesten, høyrde vi det traska oppe i vegen att. Mor ropa straks, og der svara far og sa at vi ikkje skulle vere redde, han var i god stand. Det kan vel hende vi blei glade!

Men då far kom ned, bærande med hestegreiet, synte det seg at han ikkje var i orden. Han heldt seg over munnen og sputta blod. Det hadde seg slik: Far kom køyrande ned i mørkninga med nokre store stokkar på støttingen. I Tverrvegen hadde så lasset velta over og tatt hesten med seg. Hesten blei liggande på side med føtene mot bakken. Der låg han fast og venta på hjelp. Far laut no sprette frå og ta greiet av for å få hesten opp. I det same bogtrea var lause, velta hesten seg over, og greidde ikkje kome seg snart nok undan. Hestekneet råka far midt i munnen, så hardt at han fekk fleire tenner slått laus. Det var berre så vidt han heldt fatninga. Hesten ranga greiet av seg i same farten, og gav seg i veg nedover vegen, snøggare enn far vann følgje med.

Etter denne hendinga var eg mest alltid redd når far var i skogen og køyrde. Blei han lenger borte enn eg fann rimeleg, var det reint fælt.

Den andre hendinga verka på same måten, men ho skreiv seg frå sjøen.

Det var ein dag om hausten. Vi hadde egna line, og eg var med far og sette om morgonen. Det var meininga eg skulle vere med og drage òg. Men til all lukke blei eg ikkje det. Eg gjekk på skolen, og far ville vel ikkje at eg skulle skofte. Så fekk han Einar Deschington med seg og drage lina. Vi hadde sett i Øverbakken – frå bortfor oss og til Røsåsen. Då vi hadde ete middagsmaten, fór dei, og eg gjekk på skolen att. Vi pla ha to timar etter middag på skolen.

Veret hadde vore heilt bra. Men i siste timen rauk det brått opp med ein fælsleg storm. Det var så hardt at skolestua rista. Eg tenkte med ein gong på dei som var ute og drog line, og eg hugsar at eg i eitt no snudde meg og såg nedover mot havet. Der såg eg berre kvite roket over alt. Det var sørvest storm, så sterk som eg sjeldan har sett han. Straks eg kom ut, rende eg ned til fjæra. Men bortetter havet var ingen ting anna å sjå enn dei svære, stormkvite bårene som braut alle stader. Ingen båt nokon stad. Nei, så redd som eg var!

Men då det var gått ei stund, der kom dei likevel roande om Feneset og var i beste velgåande. Stormen hadde då lagt seg mykje att. Dei kunne no fortelje at dei verkeleg hadde vore i den største fåre. Båten var liten og smal. Og før dei hadde fått opp all lina, fekk dei ein skavl som nesten fylte båten. Far måtte trive ein stamp og ause med, elles hadde dei sokke. Dersom dei hadde fått ein skavl til tett etterpå, eller om stormen hadde kasta båten tvertføre i båra, hadde dei vore ferdige. Dei greidde seg fordi dei var to vaksne, sterke karar. Hadde eg blitt med, som meininga først var, då hadde vi truleg ikkje kome oss til lands. Eg var berre elleve-tolv år då.

Dette skræmde meg meir enn alt anna, og eg var sidan mest alltid redd når far var på sjøen i småbåt. Eg minnest kor redd eg var når det blæs opp medan far var på bytur. Då gjekk eg og var sjuk utover ettermiddagen. Og så var det det, at ein kunne ikkje godt seie for dei andre at ein var redd heller. Ein måtte ha det for seg sjølv. Det var fælt. Og aller verst var skjomvinden til å skape redsle. Eg tykte klokka var så mange at far burde vore komen. Men endå gjekk det kanskje fleire timar. Det var uhuggelege kveldar. Eg kunne stå lange stunder og stirre ut gjennom stueglaset, om det ikkje skulle vere noko som rørde seg der nede på sjøvegen. Så spent og så ottefull som eg var!

Men han kom alltid. Ein hende gong var det kanskje ein av oss som oppdaga han i mørkra nede på sjøvegen. Men som oftast visste vi ikkje av før det skramla i spann utfor bislagdøra. Der var han. Men ofte hadde vi då vore lurt eit par gonger før det var ålvor. Korleis no det kunne ha seg? Det er i grunnen nokså gåtefullt. Men det er likevel visst, at når vi satt slik og venta på far om kveldane, så kunne vi alle samstundes høyre at det gjekk utfor stua og at det skramla med spann. Det var så tydeleg at vi satt og venta på at far skulle ta i døra og kome inn. Men så kom det likevel ingen. Det kunne hende at vi høyrde det same fleire gonger etter ein annan. Vi syntest det var merkeleg, men ikkje skræmeleg. Tvert imot. På meg verka det heller slik at otten ga seg. Vi kalla det «foregn». No kjem far snart, for no hadde vi hørt foregn, sa vi. Og best det var, så kom han. Just på same viset som vi hadde hørt det for ei stund sidan. Det trakka i vegen, tomspannene skramla. Men no gjekk kjøkendøra verkeleg opp, og der stampa far inn. Ofte våt, og med is og kulde i skjegget og kleda. All otten var med eit slag vekk, og vi storma imot han i yr gleda. Han var alltid i godt lag og med godt mot, og støtt hadde han noko å fortelje frå byen eller ferda. Ofte var der mykje rart å finne i spannene òg. Det blei som ein fest i stua etter den lange, fæle ventetida.

Forrige kapittelMed far på langtur
TilbakeInnholdsfortegnelse
Neste kapittelMinne frå den tida far var til Lofoten om vintrane