Heiagjengslagsmål

Valgkamp gjør noe med oss mennesker. Oss politisk interesserte mennesker, i hvert fall. Det er lett å se det på Twitter. Utenom valg foregår det til tider noe som ligner på en opplysende debatt, der debattantene inntar posisjonene sine basert på en kombinasjon av logikk og kunnskap. Det tas forbehold, og «nyansert» er et adjektiv de fleste gjerne vil assosieres med.

Men så, altså, valgkampen. Plutselig er en stor andel av twitterstrømmen over i en modus som minner om første verdenskrigs centimeterdoktriner: her skal man ikke miste en tomme! Ikke en innrømmelse! Ikke presentere en tvilende tanke!

Denne mentaliteten, har jeg tenkt, er høyst forståelig på tv. Her er det jo mange mennesker som kjenner sakene dårlig, og som dessuten blir tvunget til å høre på deg snakke når du har ordet. Men på Twitter, tenker jeg, hvorfor der? Det er jo så enkelt å gjennomskue sånn «fanboy»-isme der? Du får ikke kred i slike diskusjoner når du trekker frem opportunistiske feiltolkninger av tall, selektivt utvalg av nyhetssaker og tvilsomme tester av kommunekvalitet! Alle som henger på Twitter vet jo at slike ting bare er tøv. Det eneste du oppnår, er at alle anser deg som mindre troverdig resten av året også.

Sånn tenkte jeg, altså. Men etter partilederdebatten satt jeg meg ned for å se på reaksjonene på Twitter. Det var som jeg fryktet. Alle SV-folk var litt ekstra tilstede og syns at Kristin Halvorsen var suvrerent best. De samme setningene brukte Høyrefolk, bare med annet objekt. Nå følger jeg nesten ingen KrF-ere på Twitter, men jeg er sikker på at de syns Knut Arild var konge.

Det jeg ikke så, var at noen hyllet Siv Jensen. Jeg syns ikke hun gjorde noen god debatt. Hun virket anstrengt, litt småsur for noen av spørsmålene, og resonnementene hennes var åpenbart forsøk på å ro seg vekk. I den første delen av debatten, som handlet om terror og innvandring, tenkte jeg at «nå taper Frp for første gang på at denne debatten kommer opp». Og jeg tenkte at hun hadde tapt debatten, og at dette var analyse. Rå og ubesudlet av partikadrenes føleri.

Helt til jeg leste Svein Tore Marthinsens analyse. Han syns Liv Signe Navarsete og Siv Jensen kom best ut. Navarsete, som jeg hadde glemt var tilstede, og Jensen, som jeg syns gjorde en elendig figur.

Det er kanskje ikke så lett å unngå valgkampdragsuget. Det er visst ikke langt fra analytiker til heiagjeng, selv for meg og Svein Tore?