Tanker tenkt siden den 22., del 1
Vi var i den palestinske småbyen Birzeit, langt unna nærmeste internettsted, da beskjedene kom. Først fra våre palestinske venners internettforbindelser: «Bombing in Oslo. Two killed». Senere på SMS. Vantroen traff oss først når vi fikk meldinger som advarte oss mot å ringe til folk i AUF.
Forvirringen ble til en følelse av uvirkelighet når vi på ettermiddagen dro til en restaurant i Ramallah. Gjennom litt omrokkering på bord og omprogrammering av miksebord skaffet restauranteieren oss et slags studio med internett og Al Jazeera.
Følelsen av å sitte i Ramallah og se bildene fra det utbombede Oslo var absurd. Når meldingene fra Utøya begynte å tikke inn, ble vi bare stille.
Men så begynte nettet og TVen å skille lag. Etter å ha mer eller mindre vært sikker på at det var en sammenheng mellom Oslo-bomben og Utøya i nitti minutter, ble vi fire helt sikker da politiet bekreftet at ABB var observert ved bombebilen like før den gikk av. Jeg husker tidspunktet dette gikk opp for oss: 23.36 lokal tid. 22.36 i Norge. 20.36 i Storbritannia.
The Sun, som med nødvendighet må ha latt sin forside utformes etter 20.36, konkluderte med at dette var en ‘Al-Qaeda’-massakren på nevnte forside. Mange timer etter dette fortsatte Aljazeera å ‘opplyse’ om at det var muslimer som stod bak. Tre ulike terroreksperter, hvorav en var inne kontinuerlig på direkten, var ‘helt sikker’ på at det var Al-Qaida, fordi det hadde «alle kjennetegn på Al Qaida».
Jeg vil nødig gjøre for store poenger ut av dettte, men hadde lyst å notere for ettertiden disse tidspunktene og tror at vår posisjon, langt fra katastrofen, ga oss litt mer rom for analyse i øyeblikket. Men jeg vil også gjøre et annet poeng:
Slik jeg leser ABB, er hans motivasjon, eller i hvert fall retroaktive rettferdiggjøring, en blanding av tre elementer: Fear, hate og fate. Han er livredd for at Europa er i ferd med å bli invadert av muslimer. Han nærer et ekstremt hat mot både muslimer og de som har sluppet dem inn i Europa. Og han tror at han selv er en skjebnebestemt figur som skal lede de kristne til opprør og forhindre katastrofen.
Mistenkeliggjøring av islam og muslimer generelt, som blant annet mediene har gjort seg til eksperter på de siste ti årene, er nøkkel-forklaringen bak de to første elementene av den dødelige cocktailen ABB. Gjennom sin helt utrolig platte journalistikk og bruk av totalt enøyde «eksperter» klarte mediene å yte enda et bidrag.
Mandag kveld kjørte vi taxi i Tel Aviv. Vi fortalte at vi er norske. «Oh, Norway, kill, right?» Joda. Norway kill. «Just children, right?» Joda, stort sett rett det også. «Terrible. Horrible. Sick guy». Vi nikker. «I read about him. Arab, right? Moslem?»
Vi fikk rettet opp inntrykket hos denne taxisjåføren. For veldig mange andre ble det aldri rettet opp. Selv i en sak som denne; særlig i en sak som denne; har graden av etterettelighet i journalistikken faktiske konsekvenser der ute i verden. Blant annet for virkelige muslimer.
Jeg kom tilbake til Oslo i går, etter å ha vært borte fra 20. til 26. juli. Jeg kjenner ingen bedre måte å håndtere alle inntrykkene nå enn å skrive, og kommer derfor til å skrive i dagene fremover. Slik jeg forstår stemningen her, er det delte meninger om man skal åpne noen debatter nå eller ikke. Jeg får bare beklage på forhånd dersom noen mener jeg burde ventet med noen av kommentarene. Jeg tror, om ikke annet, at det hele vil være et viktig tidsdokument for meg selv.