Vennlige råd mot politikerforakt

Kanskje går jeg kommunikasjonsbransjen i næringa, men her kommer mine helt gratis råd til politikere som ønsker å bekjempe politikerforakt.

Slutt å snakke om brukere

La oss si at du skal snakke om mennesker som trenger hjelp av en taxi for å komme seg til sine helt normale ærender: jobb, skole, handling. Ditt kommunikative mål er å si at disse menneskene er som oss andre, og har rett på en tjeneste som gir dem en likeverdig mulighet til å delta i samfunnet. På den måten får du både argumentert for at TT-tjenesten er en viktig prioritet og at du selv er et anstendig, humanistisk orientert menneske som har respekt for andre mennesker.

90 % av politikere snakker da om «TT-brukerne». Alle normale hjerner i Norge assosierer kombinasjonen bokstavforkortelse + ordet ‘bruker’ med narkotika. LSD-misbruker. GHB-bruk. Hasjmisbruker. TT-bruker.

I stedet for å få frem hvor absolutt likeverdig og normal folk er selv om de trenger skyss for å komme seg på jobb, har du klart å frembringe assosiasjoner til dyp og delvis selvforskyldt sosial nød. Way to go!

Når hjernene våre så har kommet over denne assosiasjonsleken, er det også et problem med substansen i begrepet bruker. Det etablerer et patron-klient-forhold mellom politikeren som «tilbyder» og mennesket som «bruker». Men politikeren skal være underlagt mennesket. Vi lever i et demokrati.

I stedet skal du snakke om borgere. Borgere som trenger taxi for å gjøre sine ærender. Da får du plassert deg selv i riktig posisjon: Du er den ydmyke tjeneren for de ærverdige borgerne, som ofte trenger fellesskapets koordineringer for å få maksimalt ut av livet sitt.

Poenget gjelder selvsagt ikke bare TT-kort. Brukere har sneket seg inn i alle mulige offentlige tjenester. Elever er blitt brukere når det lages skolebygg. Ungdom er brukere av helsestasjonen for ungdom. Til og med pasienter er brukere. Dersom du er statistiker som arbeider med tall på tvers av førti sektorer har du lov å generalisere på denne måten. Er du politiker, er det utilgivelig. Å snakke om velgere og til velgere som om de var dine «brukere» er rett og slett nedlatende.

Hvis du ikke har en plan, ikke lag en på stedet

– Og hva har dere i Rettferdighetspartiet tenkt å gjøre med dette?

– Jeg har satt i gang en prosess for å kartlegge hvorvidt det er av interesse å gå videre…

Vær så snill. Dere driter dere ut. De hvite løgnene, gjerne levert med litt flakkende blikk, er helt meningsløse. Hvis du blir presentert for et problem, og har en løsning: 10 poeng. Har du ingen løsning: 0 poeng. Finner du på en «løsning», skjønner dessverre alle det, og du får -5 poeng.

Stort sett inngår alle utredninger, komiteer, utvalg, kartlegginger, gjennomganger og analyser i denne kategorien. Hvis du av en eller annen grunn må ha en slik, så si at du a) erkjenner problemet, b) ikke vet hvordan man skal løse det og derfor c) vil at folk som er skikkelig flinke på det skal se på det først. Aldri, aldri slå deg selv på brystet fordi du har satt ned en komité.

Det er fryktelig vanskelig å vite om det virker, for jeg har aldri sett det prøvd. Men her er noe jeg tror ville fungere skitbra. Vend spørsmålet tilbake! Ikke på en defensiv måte, men på en undrende, åpen måte. Krever noen rassikre veier i hele Norge, så spør tilbake: «Det hadde vært fint å unngå alle rasulykker, men jeg har ærlig talt ikke noen god løsning på hvordan vi skal få det til uten å sette opp rassikringer overalt. Mener dere i Organisasjonen for Folk Som Bor Under Fjell at det ville være riktig prioritering, eller har dere noen andre gode ideer til hvordan vi kan gjøre det uten å bruke hele oljefondet på netting?»

Angrep er det mest irriterende forsvar

– Hvorfor har ikke dere ordnet opp i dette?

– Vi må huske på at heller ikke de forrige ordnet opp i dette.

Av alle responser politikere gir, så tror jeg det er denne de har dårligst forutsetninger for å forstå virkningen av. For en politiker er nemlig denne formen for politisk arkeologi interessant. Parti- og meningshistorie er tross alt noe de fleste politikere liker. For alle andre er det det mest irriterende svaret du kan gi.

Du kan prøve det selv. La oss si at ditt barn har tegnet med tusj på TVen i en bursdag. På spørsmålet «hvorfor gjorde du det», svarer barnet «Ken-Ronny gjorde det først». Uansett hvordan du så spør, er svaret den samme henvisningen til Ken-Ronny. Mål din egen puls før og etter. Akkurat så irriterende er det også når dere gjør den greia i debatter.

Ja, kanskje du vinner debatten. Men du sørger også for at minst tjue prosent skrur av hele greia, og syns det du driver med er dust, og at alle som er politikere er duster. På sikt kan det ha større negative effekter enn at du blir svar skyldig på hvorfor dere ikke har ordnet bedre merking av rasteplasser langs riksvei 450 mellom Gokk og Bortvekkistan.

Tenk også på at mange velgere vil ha stor respekt for en politiker som tør å si at denne saken, ærlig talt, faktisk er en liten detalj i forhold til de store problemene vi står overfor (forutsatt at det er en fillesak, da). Eller at denne saken, faktisk, er skikkelig vanskelig å finne en løsning på, selv om man er politiker, og at det er bare teit å late som vi kan løse den gjennom en plan eller et vedtak.

Tør å ikke ta debatten

Via Ali Esbati kommer idealet om å ikke ta debatten. Ikke på ethvert premiss. Mange av de såkalte «debattene» vi har i media er rene kampanjer eller show, der regien er lagt på forhånd. Formålet med debatten er slett ikke et opplysningsfilosofisk ideal om en åpen og ubesudlet diskurs som leder frem til en mer opplyst beslutning. Debatten er frikoplet fra beslutning. Hensikten med debatten er debatten. Den skal tegne verdensbilder, forme holdninger, vise frem konfliktlinjer.

Krem-eksemplet er innvandringsdebatten. Bare ekstremt sjelden får denne «debatten» lov å bevege seg i nærheten av noe som er politisk fruktbart, i betydningen av en opplyst diskusjon der man aksepterer en viss felles plattform for å diskutere løsninger på problemer. I stedet brukes debatten til å kjøre frem holdninger og ideer om hvem vi er og hva vi er. I mange tilfeller ville det vært langt bedre for samfunnet å si at faen heller: dette gidder jeg ikke. Jeg går heller ut og trener guttelaget der jeg bor. Det løser integreringsproblemer. Å bruke tida vår på å tegne stadig skumlere skremmebilder av naboene våre, er ikke debatt, men en pervers form for gruppepsykose-induksjon.

–

Altså: bruk retoriske virkemidler til å plassere deg inn i en posisjon der du er ydmyk, opptatt av løsninger og med evne til å prioritere mellom det som betyr noe og det som ikke betyr noe. Og selv om det for din egen person er deilig å få flashet trynet i alle mulige saker, fins det saker der saken tjener mest på at du holder kjeft og krever et annet utgangspunkt. Og det bør du si høyt.