I asked her for credit, she answered me "nay"

Den neste uka eller to kan bli avgjørende for Irland. Her er noen tanker.

Usosial

Den irske redningspakken er ekstremt usosial og ekstremt urettferdig. Oppsummeringa blir, uansett hvordan man snur og vender på det, at bankierene tok store risikoer. De visste hva de gjorde. Når så korthusene falt, valgte den irske regjeringen å garantere for gjelda. De delte ikke regninga med finansfyrstene selv, eller økte skattene for bedriftene, eller noe sånt. De tok alt på «sin» kappe. Det var for lenge siden, i 2008 og 2009. Nå har regninga kommet, og den skal betales av skattebetalerne. I kanskje tjue år skal altså vanlige irer betale regninga for den risikoen en bitte liten elite av pengefolk tok i det nye årtusenet. [Se Krugman for en utdyping av argumentet her.]

Utilstrekkelig

Markedet tror ikke at redningspakken + krisepakken er nok for å redde økonomien. Renta på statsobligasjoner gikk i dag opp, noe som betyr at kreditorene krever mer betaling for å låne penger til den irske staten enn før redningspakka. Det igjen betyr at de anser risikoen for konkurs som større i dag enn den var på fredag. Markedet hadde altså regnet med en større pakke.

Som Paul Krugman sier, er denne «redningen» temmelig marginal. Irske banker tilbys nå, i praksis, å låne penger til 5,75 % rente. Men irsk økonomi var allerede i full krise da dette var markedsrenta for irske banker – for to måneder siden. Siden da har riktignok renta steget fire prosent til, men det ser ut som om redningspakkas ambisjon er å bringe Irland fra kjempekrise til bare full krise.¨

Uten skam

Redningspakka består av 67,5 mrd. euro fra IMF og ECB. I tillegg legger irene selv inn 17,5 mrd. euro fra sin egen pensjonssparing. Det tror jeg er fornuftig så lenge målet er å redde banker, men det viser hvilken utrolig ideologisk konkurs nymonetarismen har havnet i. Folkene som nå gjør dette, ville for tre år siden garantert hevdet at den ricardianske ekvivalensen holder – altså at det ikke nytter stimulere økonomien ved å ta penger fra fremtiden, fordi alle da vil spare mer for å kompensere for det økte forbruket. Nå er det glemt. Det er fristende å mistenke dem for å bare mene at den ricardianske ekvivalensen holder når stimuli brukes til å redde arbeidsplasser, ikke når man skal redde finansbransjen.