Bok og lydspor
Når man er småbarnsforelder i full jobb, leser man bøker i mange, minimale porsjoner. Det lengste uforstyrrede strekket på dagen er gjerne de seksten minuttene på t-banen mellom hhv. Veitvet og Stortinget og Stortinget og Veitvet. For å klare å koble av mellom barnevogner, skravleguttegjenger og telefonsamtaledamer er det helt nødvendig å innta musikk mens man leser.
Samtidig er jeg en seriemonogam musikklytter. Jeg hører et album i hjel, gjerne flere ganger daglig, før jeg beveger meg videre. Resultatet er at jeg får en veldig sterk forbindelse mellom lyden av et album og en bestemt bok. Noen passer bedre enn andre, og den som passer aller best i mitt repertoar så langt er Grense Jakobselv/Trådnøsting.
Fløgstads roman handler om unge, idealistiske øvre middelklassegutter som blir store nazister. Den handler om moralsk nihilisme, om ondskap, og om hvordan nazismen bør forstås som et crescendo, ikke som et brudd. Spesielt god er boka når den skildrer selve fallet; når alt rakner; det nærmest latterlige selvforsvaret de moralsk korrumperte bedriver. Eller, som Kråkesølvs lydspor sier, med sin litt lite subtile referanse til den ariske mytologien (Blåe øya):
blåe øya mot horisonten
sjæla øka akterut
livet mitt har vendt mæ fronten
æ e ikke syk
det bare kjennes sånn ut
Og hvordan kan man bedre beskrive karakterenes nostalgiske ønske om en retur til det samlede, enhetlige, fellesskapsorienterte, handlekraftige førkrigstyskland enn Kråkesølvs insisterende ostinat i slutten av Hjørnebrikke: «Du sa at du ville tebake te da /alt va førrankra men havet lå klart»?
Du spinn en rød tråd av tomme ønska
så nu ser du ondskap i gode øya
Kråkesølv spotter også det fåfengte ved ønsket om å en gang for alle avslutte menneskets ondskap i Nürnberg (Skredder):
kan ikke vi kall en spade førr en spade
grav opp nån gamle synda og si ha det
ja bare spa te vi blir klok av skade
og spå i blemman te vi vet svaret
Våre «helters» moralske fall from grace møtes av en tilsvarende ydmykende flukt gjennom det spøkelseslignende postkapitulerte tyske bondeland:
tas det parti
når du tar på dæ vinterkåpa
og gjør din sorti eller slutta det her
en vind fær førrbi mens æ ligg her og nøsta tråda
va det du sa endelig
va det du sa helt prekært
nu gløm æ dæ
nu gløm vi det her
nu gjøm æ mæ
tir stilt og lar vær
De tektslige assosiasjonene er fjerne, det innrømmer jeg, og uten musikk vil vel du, ærede leser, synes at de fremstår som søkte. Men denne miksen av bok og lyd ga både dybde og følelse til begge medier. Jeg håper jeg finner en lignende match; eller kanskje noen av dere har noen tips?