Vår utrolige hjerne

To forskere har gjort et spennende forsøk på 18 måneder gamle barn. Forsøket ble annonsert til foreldrene til de 60 barna som et forsøk som omhandlet lek. Før forsøket begynte, ble barnet vist et bilde av en tekanne. Sammen med tekanna var det enten to dukker som stod hånd i hånd, to klosser, en ensom figur eller to dukker som stod rygg mot rygg. Assistenten fortalte barnet at «her er en tekanne».

Så gikk eksperimentøren ut, og returnerte med noen små trepinner (under dekke av at de skulle brukes i leken). Disse pinnene mister hun så med vilje på gulvet. Deretter følger en rekke av forsøk på å få barnet til å hjelpe til. De første ti sekundene ser bare eksperimentøren vekselvis på barnet og pinnene. Deretter sier hun «å, pinnene mine falt» og forsøker å nå pinnene. Etter ytterligere ti sekunder sier hun navnet på barnet, og sier «jeg trenger pinnene mine». Hvis barnet enda ikke har hjulpet til etter 10 sekunder, sier hun barnets navn og spør «kan du hjelpe meg?».

Resultatene er nærmest utrolige. Blant barn som har fått se bildet av to dukker som holder hender, hjelper 80 prosent til – og 60 prosent hjelper til uten noen oppfordring. For de andre bildene er resultatet 20 og 40 prosent. Sannsynligheten for at barnet hjalp til ble altså tredoblet av det å se disse dukkene, uten at de ble nevnt eller forklart i det hele tatt.

Jeg mistenker at slike underbevisste «modus-instillinger» i hjernen også virker på voksne, om enn i mindre grad. Forsøket viser også at mennesket med stor sannsynlighet har betydelige, medfødte samarbeidsinstinkter, som kan primes og dermed aktiveres. Det tror jeg lar seg benytte i mange situasjoner der samarbeid er nødvendig: alt fra dagliglivet til akutte evakueringer, fra køsystemer til forhørsrom.

Kilde: H. Over og M. Carpenter: «Eighteen-Month-Old Infants Show Increased Helping Following Priming With Affiliation», i Psychological Studies 20(10), ss. 1189--1193. DOI: 10.1111/j.1467-9280.2009.02419.x.