Hva likestilling betyr
Dette tiåret har, blant annet, markert at toppunktet for frigjørende og likestillende holdninger ble nådd. Det måtte på sett og vis komme – før eller sidere måtte vi komme til et punkt der likestilling, tross sin velbegrunnede og åpenbare moralske og etiske bakgrunn, begynte å utfordre komfortsonen til folk som har makt og myndighet til å slå tilbake. Det er typisk at debatten starter med rike vestkantfruer som føler det fryktelig å bli kritisert for sitt valg om å være hjemme med barna i 15 år.
Likestilling og feminisme handler om rettferdighet, og for å hamre det poenget inn i debatten igjen kan man for eksempel se på OECDs sosiale indikatorer. Her har vi en sammenligning av hvor mye mer fritid menn har sammenlignet med kvinner.
Legg merke til Norges helt unike posisjon. En ting er at vi vinner, en annen ting er at vi ligger ett eller to tiår foran neste land på lista. Det er slike indikatorer vi står i akutt fare for å reversere ved å hevde at det er biologisk nødvendig eller moralsk riktig å la «menn være menn» (eller den enda skumlere varianten om at «gutter er nå gutter» eller «det er noe som gjør at alle jenter liker å være prinsesser og leke med lekekjøkken i barnehagen»). Slike oppfordringer handler ikke om å stille ting tilbake til «naturtilstanden», men om å stille ting tilbake til en valgt tilstand i menneskehetens historie, nemlig 1950-tallet. Det fins ingen veldig gode argumenter for at Norge er unaturlig og Italia er naturlig. Begge er resultatet av politiske veivalg.
Forøvrig følger lista et helt klassisk mønster: de landene med små økonomiske forskjeller mellom rik og fattig ligger best an. De landene med store sosiale forskjeller ender også opp med andre urettferdigheter, som den over. I tillegg er det interessant å se at Japan gjør det så bra, av den grunn at de ikke har så mye fritid i absolutte tall. Man kunne kanskje tro at det var lettere å oppnå likhet mellom kjønnene når det var mer fritid generelt å fordele, men det motbeviser altså våre venner i øst.