Klimakrisa er reell. Løsninga: kutte 80 % globalt, 90 % i Norge innen 20 år. En lineær kuttmodell tilsier at vi må kutte 10.8 prosent hvert år.
Det er ikke mulig å løse klimakrisa uten å kritisere strukturene som skapte dem og har interesse av å vedlikeholde dem. Kandidater til slike strukturer er det petroleumsindustrielle komplekset og det konvensjonelle kapitalistiske kravet til økonomisk ekspansjon. Likevel er det viktig å huske på at man kan løse krisa uten å kritisere invasjonen av Irak.
Det hjelper ikke å redusere vanlige folks utslipp. Det er heller ikke mulig å motivere demokratisk flertall for dette uten å samtidig redusere utslippene fra oljeindustrien. Dog: Det kan hjelpe å redusere vanlige folks forbruk.
Blir det stor etterspørsel etter klimaløsninger, vil partiene slåss om velgere basert på løsninger som rammer folk i minst mulig grad. En slik situasjon medfører stor fare for populistiske tiltak som ikke virker (av typen teknologi for fremtida, les thorium) foran å gjøre ting nå. Vindmøller funker, men fordi folk syns de summer litt høyt jobber man i stedet med vindmøller til havs – som tidligst er på plass om ti år. En katastrofe.
Derfor: Vi må binde oss til masta – innføre et regime som straffer oss selv dersom vi ikke når målene. Men hvilken mast skal dette være? Den kan ikke fastsettes av Stortinget. Folkeavstemning? Internasjonal traktat?
Videre: Hva skal gjøres for å forhindre at fattige land/svake stater konkurrerer om å ha minst mulig utslippsrestriksjoner?
