«Ytringsfrihet»

YtringsfrihetYtringsfrihet by Bjørn Stærk

My rating: 4 of 5 stars

A simple intro to the theme at hand. It is a compelling defense of extending freedom of speech beyond the legal sphere, although Stærk also points to the obvious problems arising from this move. The issues are, as promised by the «Pro et contra» project, not resolved.

I would actually prefer Stærk making the case for his preferred policy on publishing, censorship, and freedom of speech, rather than forcing Stærk into making half‐​baked explanations and defenses of positions he does not hold. For instance, this turns out really odd when Stærk asks us to consider the position on freedom of speech of an anti‐​racist activist, in the context of the assaults on Muhammed cartoonists:

The anti‐​racist has trouble making a coherent argument, says Stærk, because he thinks «the fact that some people are so hurt that they turn to violence is a pity, but almost understandable, considering how widespread islamophobia has become. The free speech provocateurs must take their part of the blame for being attacked, and anyway most of them are really despicable extremists undeserving of our sympathy.»

This strawman is obviously beaten in both clarity, wiseness and intelligence by not only Stærk’s preferred position of the liberal, but also by the religious extremist wanting to deny everyone their freedom of speech. This is meant to illustrate the hypocrisy of the «muddy, middle ground», but is more likely to make the reader question what kind of destructive brain surgery Stærk’s anti‐​racist has undergone. This anti‐​racist is, in fact, quite simply the brainchild of the liberals of that debate, refusing to accept the real «anti‐​racist» (or actually, mainstream) position of simultaneously decrying the violence and the (in their opinion) senseless attempts at putting fuel to the fire of inter‐​religious hatred.

Another weak point of the book is that the principles of freedom of speech boil down to values, in Stærk’s view. Multiple times, Stærk resolves questions with an article of faith: his values are such and such, and that means he would prefer a certain level of that freedom. While my values may differ, and therefore we might differ.

I find this notion unsatisfactory. I do, obviously, agree that human beings have «values», that is: moral preferences. I do not, however, accept these differences of values as explanatory variables in questions of principles. This is a question of mixing levels of abstractions in the wrong way; causation all of a sudden flowing from moral to principles instead of the other way around and/​or affecting each other back and forth. In Stærk’s book values just are. But among the many purposes of speech acts, affecting values is the most important, speaking in strict consequential terms.

This also relates to my third disagreement with the book, which is the underlying assumption of Stærk’s belief that disagreements between people boil down to these different values and traits – as he lists them: «personalities, traits, aims, strengths, and weaknesses». This seems to gloss over the most obvious candidate: differences in the positions of the people involved. Within a single country, animosity between social, cultural or economic classes seems most likely to fuel disagreements.

In this perspective, free speech is not about the «search for little truths», which is Stærk’s self‐​image throughout the book of what his ideology consists of. The most important speech‐​acts in the history of social movements have not necessarily been truth‐​searching, but conciousness‐​raising. The free speech of Martin Luther King jr. is absolutely instrumental to a very significant Good Development, yet it is not so because it respects the differences of all people involved and therefore leads to better knowledge. It is of great importance because it assembles a conciousness of community – of how the animosities and petty differences are actually irrelevant, and that the true enemy is not merely the society at large and the untrue assertions law and custom made about coloured people, but also the assumptions black people themselves hold about society need to be whisked away to begin a true struggle to realise their rights.

In other words: an utter disrespect and disregard for the values of other people of all colours, for the customs of society, for the ideas people held dear.

True, Stærk points to the same thing when he points out that raising the level of conflict might be a beneficial effect of freedom of speech. This, however, seems to fly in the face of the first part’s arguments on the origin of disagreements of principles.

Given such power struggles for values, there might be objective, moral rewards to disregarding the respect of your opponents value‐​system. I am sure Stærk agrees – for instance in the case of islamists and communists he makes the same point. However, this is no anomaly reserved for the purpose of saving lost extremists. This is the overarching purpose of most true, political speech.

Although I here listed only my disagreements with the book, I must also say I agree with the rest. The parts of the book defending the importance of engaging extremists in true, open debate resonated strongly with me, having edited a 400‐​page book of carefully constructed arguments against the counterjihadist extremism of Anders Behring Breivik. That project was met, by many, with the exact response Stærk exposes as dangerous: we should not allow these arguments the dignity of being counter‐​argued. Well, we have to. It is not easy, it is not without perils, it is not without undesired effects, but otherwise we as a society will have trouble defending our dogma when the next demagogue comes around.

And Stærk would know: his refutiation of Fjordman’s writings on the inevitability of the islamist invasion of Europe are almost unique. Not because Stærk ever was in a minority denying the claims. But because he was one of very few engaging in debate about them.

The book is a must read, but also a short and easy one, sure to provoke, assure, amuse and maybe even put you off balance.

View all my reviews

Absolutt fritt

Bak nyhetsfasaden, en satirespalte i Morgenbladet, 30. mars 2012.

Hei! Her er en revidert versjon av «med rett til å krenke». Kan vi erstatte det jeg skrev i Dagbladet på mandag med dette? Mvh. Siv.

Et samfunn som er «litt demokratisk» er ikke et demokrati. I dag er ytringsfriheten en rettighet de fleste i vår del av verden tar for gitt. Men den er under et betydelig og økende press.

Hvis ytringsfriheten skal ha en hensikt, må den være absolutt. Holdningen fra ledende Arbeiderparti‐​folk de senere årene har vært å ta ytringsfriheten i forsvar, samtidig som de henger på et omfattende, disiplinerende «men».

Først og fremst er dette manifestert gjennom nyordbastarden «ytringsansvar», satt til verden av AUF‐​leder Eskil Pedersen. Men også i rettssalene har vi denne uken sett en alvorlig innskrenking av ytringsfriheten: Den frittalende mulla Krekar ble arrestert og fengslet for sine meninger. Han måtte sone fordi han ikke viste ytringsansvar.

Videre har det kommet meg for øre at stadig flere ønsker forbud mot visse ansiktsdekkende klesdrakter og symboler i det offentlige rom. Attpåtil er det noen som vil begrense mulighetene til å spre visse budskap fra høye tårn. En slik utvikling er et dramatisk angrep på ytringsfriheten. Det er desto mer bekymringsverdig at det kommer fra partiet jeg selv leder. Jeg har derfor besluttet å legge ned forbud mot at mine folkevalgte ytrer slik propaganda.

Det er ikke dialog, som alltid søker kompromisser, som har gitt oss de store, meningsfulle videreutviklingene av våre samfunnsideer. Fornærmelsene og krenkelsene har langt oftere brakt verden fremover.

Oppblomstringen av radikal islam i Europa er en betydelig ufordring for våre demokratiske kjerneverdier. Svaret på utfordringene dette kulturmøtet bringer kan aldri være å svikte ytringsfriheten. Mulla Krekar må snarest få en plattform for å spre sine ideer, slik at vi kan videreutvikle og bringe verden fremover.

Dans for ytringsfriheten: forbudt

[Bildet er ikke fra hendelsen. Politimennene som arresterte Kokesh var ikke bevæpnet slik.]

Adam Kokesh (@adamkokesh) er programvert for TV‐​programmet Adam vs. The Man, et tv‐​program i en liberal folkeopplysningstradisjon, kanskje ispedd noen systemkritiske trekk. De driver ikke med vold og terrorisme, men med sånne subversive greier som å fortelle om nyheter mens Idol‐​finalen pågår, og å ha sommerskole for ungdom der man skal lære life skills i stedet for de skolefagene systemet vil at du skal pugge.

Uansett. Adam er bekymret for ytringsfrihetens kår i de forente statene, og lager derfor en såkalt flashmob-aksjon. Det betyr at mennesker later som de bare er en del av mengden, før de plutselig bryter ut i en felles aktivitet. I Adams tilfelle ville han danse rundt jefferson‐​støtten.

Symbolikken er temmelig åpenbar. Thomas Jefferson er mer enn noen andre symbolet på ytringsfrihet i USA. Han var en ivrig forkjemper for å få på plass det første grunnlovstillegget, som garanterer innbyggerne ytringsfrihet. Å danse rundt ham har assosiasjoner til gamle religiøse og kulturelle tradisjoner; det er rett og slett tale om en hyllest. Det subversive ved hyllesten ligger egentlig bare i at Adam mener det er nødvendig: Det å danse rundt ytringsfrihets‐​gullkalven er samtidig å hevde at ytringsfriheten ikke har gode nok kår.

De utmerkede rævhølene i parkpolitiet reagerer på denne fryktelig skremmende aktiviteten (mennesker som danser!) ved å… arrestere. Og de arresterer på temmelig brutalt vis:

Adam slapp unna med et halvt døgn i arresten. For å danse på offentlig sted.

Her er en mer oversiktlig filming av hele situasjonen:

Nyt Norge! Og bli saksøkt.

Christoffer Biong ønsket å kritisere det offentlig finansierte merketiltaket Nyt Norge, fordi han mener deres reklamefilmer glorifiserer norsk landbruk. Dette blir nå møtt med advokatkrav og anklager om misbruk av Nyt Norges logo.  Advokatkravet kommer fra KSL matmerk, en stiftelse opprettet og finansiert direkte fra Landbruks‐ og matdepartementet.1 Det er altså Staten som går løs på bloggeren.

Dette er en ytringsfrihetssak jeg står opp for. Et politisk betent og filosofisk ubesvart spørsmål, og den maktesløse parten – bloggeren og dyrene – får oppmerksomhet gjennom subversiv bruk av virkemidler. Når staten forsøker å kneble diskusjonen ved å bruke lover og advokatpenger mot politiske kritikere, er det vel verd å støtte opp under initiativer for å spre disse bildene vidt og bredt.

For å være helt ærlig er jeg meget overrasket over at KSL Matmerk kan ha så utrolig lite fingerspitzgefühl på sin egen rolle. De må jo vite at de har en temmelig svak sak rent juridisk, og en helt utrolig svak sak i opinionen. I beste fall oppnår de å loppe en blogger for lommerusk, samtidig som bildene får mye, mye mer oppmerksomhet enn de ellers ville fått. På kjøpet sverter de Nyt Norge, som inntil i dag fremstod for meg som en temmelig sympatisk merkeordning organisert av stolte norske bønder. Som om ikke det var nok sverter de sine egne eiere, staten, som i denne saken ser ut som stivbeinte, maktkåte, selvhøytidelige taskenspillere. Snakk om å saksøke seg selv.

Så, Nyt Norge: sue me. Jeg oppfordrer med dette alle andre bloggere til å gjøre det samme.

[like]

(Dette innlegget er Creative Commons‐​lisensiert under CC‐​BY‐​SA, som betyr at du har lov til å bruke innholdet (om så kommersielt),  kopiere, endre  eller bygge videre på det så lenge du a) krediterer meg og lenker til min nettside og b) også deler det videre med en Creative Commons‐​lisens med ShareAlike)

I Norge er bare 29 % av hønene frittgående, resten er burhøns. Til sammenligning har Sverige 61 % frittgående høner og Danmark 45 %. I Sveits og Østerrike er hold av burhøner avviklet.

85.000 husdyr døde under transport til slakterier i Norge i 2007.

I 2009 fikk Norge besøk av inspektører fra EFTAs overvåkingsorgnan ESA og EU-kommisjonens veterinærkontor. De kom med til dels hard kritikk av norsk dyrehold, og mener Norge bryter EU-reglene for dyrehold ved at syke dyr ikke får hjelp, griser, høner og kalver har for lite plass, for få kontroller og dårlig rapportering av kritikkverdige forhold.

Kyllingproduksjonen i Norge er preget av industriell drift. 15-20 000 kyllinger lever sammen i 32-34 dager, og er avlet for ekstremt rask vekst og stor kjøttfylde. Skjelettet utvikles for langsomt i forhold til kjøttet, og følgen er alvorlige leddproblemer for en stor andel av kyllingene. Et par dager før slakting viser cirka 40 % av norske kyllinger tegn til halthet. Den abnorme veksten sliter også på hjertet, og akutt hjertestans er en kjent dødsårsak.

Andre om temaet:

  1. Nyt Norge er finansiert av Omsetningsrådet, et organ underlagt Statens Landbruksforvaltning; statlige penger fra jordbruksavtalen mellom staten og bøndene og midler fra handelsnæringen. []

Monsen som klorer

Fritt Ords pristildeling til Nina Karin Monsen er unektelig spesiell. Jeg har lest Monsen i Klassekampen, og jeg er først og fremst i stuss over hva kriteriene for denne prisen skal være. Monsens argumenter mot homoekteksap er først og fremst veldig dårlige, og først i neste omgangsekundært kontrære.

Dette får meg til å tenke over hva en slik pris skal berømme. Den skal altså gå til noen som holder upopulære standpunkter i offentligheten, og dermed illustrerer verdien av ytringsfrihet. Men dette kan da umulig være nok. Det er veldig mange mennesker som holder upopulære standpunkter ved like: for eksempel at jødene er skyld i 11. september, at svarte mennesker er dumme, at nazismen er veien videre, at voldtekt er greit så lenge jentene har lite klær på seg, eller at folk ikke bør ha lov til å ha sex utenom ekteskapet. Hadde de fått slippe til, ville de garantert også holdt disse standpunktene i offentligheten. Er det virkelig noe å tildele priser for?

Nei. Det som trenger å prisgis, er folk som er i stand til å se på virkeligheten, trekke konklusjoner, og stå for disse konklusjonene selv om de er upopulære. Det er helt sentralt for et samfunn å belønne Galioleoer – de som forsker og formidler selv om det gjør dem upopulære. Dette er den sannhetssøkende frittaleren. Det er mekanismen som drar oss fra paradigme til paradigme innenfor vitenskap, og den er avhengig av (en viss grad av) ytringsfrihet.

Men det å gjøre det motsatte fortjener ikke samfunnets ros, og er slett ikke noe argument for ytringsfriheten. Når man begynner med konklusjonen og desperat leter etter argumentene, for så å bruke disse i offentligheten, er det selvpromoterende spinning, ikke sannhetssøkende, modig bruk av ytringsfriheten.

Dette vet jeg at Fritt Ord vet. Derfor er jeg så forvirret over tildelingen. Den kan bare bety at de mener Monsens rablinger faktisk har sannhetssøkende kvaliteter. Min vurdering av hennes argumenter er diametralt motsatt:

Slik jeg leser Monsen, hevder hun i iterasjon etter iterasjon at ekteskap mellom to ulike kjønn er «normalt» eller «naturlig», og at ekteskap mellom to av samme kjønn undergraver verdien av ekteskap mellom to av ulikt kjønn. Dette er ikke konklusjoner, men premisser i Monsens argumentasjon. Konklusjonene følger automatisk av premissene. Dermed får premissene stort sett stå ubegrunnet (eller begrunnet med plattheter som at det er slik det er). Dette er ikke sannhetssøken. Når premissene er det mest interessante å diskutere, er det  en advarsel om pseudovitenskap.

Jeg kunne tenkt meg en Fritt Ord‐​pris til noen som hevdet med styrke at det som er naturlig, f.eks. definert som det menneskeaper drev med for 300.000 år siden, bør være normativt for det mennesker gjør. Det er en konklusjon som ville vært kontrær og interessant, og ville implisert at vi burde drepe rivaliserende hanner og at hannene skulle pule rundt så mye vi kunne. Jeg er uenig, men det ville vært et artig og utfordrende standpunkt i dagens monogami‐ og antivoldsdraperte samfunn. Men å ta dette standpunktet for gitt, for deretter å bare trekke konklusjonene for en liten minoritetsgruppe av homofile, det gir ingen brownie points hos meg.

Andre om dette: Hjorthen, Virrvarr, Floken i Nettet.

Creative Commons License photo credit: jurvetson

Når blogg blir mobb

Jeg er ikke motstander av endringene i straffeloven om hatefulle ytringer. «Hva? En blogger som er for?» Nei. Jeg er ikke for heller. Det foreligger ikke noe forslag å være for eller mot.

Jeg har ingen problemer med å stille meg bak formuleringer som at «det bør ikke være forbudt å kritisere religioner». Selvsagt bør det være lov. Det bør faktisk oppfordres til kritikk av religioner. Men det er ikke direkte overførbart til de endringene regjeringen signaliserer.

Regjeringen foreslår altså å fjerne blasfemiparagrafen, som de jure forbyr kritikk – harselas – med religioner. Deretter signaliserer de at de ønsker å fremme et forslag en annen gang om skjerpelse av straffelovens § 135a (§ 185 i den nye loven). Denne paragrafen handler om forbud mot hatefulle ytringer. Jeg siterer:

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.

Regjeringens forslag i Ot.prp.en kan tolkes på flere måter – jeg er helt med på det problemet. Hva er et kvalifisert angrep på «trossetninger og livssyn»? Men regjeringen har klargjort flere ganger muntlig hvordan forslaget skal tolkes. Lovforslaget skal ikke medføre noe forbud mot satire á la Life of Brian eller Muhammed‐​karikaturene. Da får vi faktisk tro regjeringen på dette, all den tid det ikke faktisk foreligger noe forslag.

Jeg syns § 135a er en bra paragraf. Dersom noen tagger «Hei, alle» på en synagoge medfører det to timers vasking som straff. Dersom noen tagger «alle jøder er undermennesker og bør dø», syns jeg det er rimelig å straffe folk hardere. Den endelige formuleringen av § 185 blir interessant å følge med på, fordi det må være svært vanskelig å etablere noen klar forståelse av hva som er forskjellen på å bli utsatt for hatefulle ytringer på grunn av ens religion og hva som er å bli utsatt for hatefulle ytringer på grunn av ens læresetninger. Kanskje dreier forskjellen seg om noe så enkelt som at noen læresetninger ikke anerkjennes som religion?

Poenget mitt er: vent og se. Regjeringen har ikke gjort noe galt – ennå. Jeg er veldig skeptisk til hva de kommer til å komme med, men vi får ta diskusjonen om forslaget når forslaget foreligger.

Jeg er veldig kritisk til rollen bloggosfæren har spilt i dette spørsmålet. Å nøre opp en ild under noe som nok en gang vinkles i retning av at «majoritetsbefolkningens rettigheter er i ferd med å bli knust av minoritetene!» er et stort ansvar, og i dette tilfellet er det på et særdeles tynt grunnlag.Vi snakker tross alt om én setning i en lang proposisjon, og setningen inngår i en kontekst jeg knapt har sett referert på en eneste blogg.

Gjennom elendig kildebruk ender mange bloggere opp med å hevde at dette er et angrep på ytringsfriheten1 , å antyde at Life of Brian blir forbudt igjen, å støtte opp under document.nos argumentasjon om at dette er knefall for islamister (i Senterpartiet?) og å generelt tilsløre sakens fakta. Det er ikke en kritisk offentlighet. Det er en paranoid mentalitet som gir fundamentalister fritt spillerom. Bare les massemedienes nettdebatt rundt temaet, og bli redd. Bli veldig redd.

  1. Noen som har lest avsnittet etter det som hylekoret refererer? []

Creepy registrering av blogger

Big Brother
Creative Commons License photo credit: drp

DN.se: (min utheving)

Ett initiativbetänkande för att registrera och kontrollera bloggare har röstats igenom av Europaparlamentets utskott för kultur och utbildning. […] Media är viktigt för att skydda demokratin, och bloggar är ett betydelsefullt bidrag till mångfalden, konstaterar kulturutskottet. Men de tillägger att det finns ett behov av att kontrollera att inte felaktig information sprids.

Denne begrunnelsen for sensur blir også gitt, hvis jeg ikke tar mye feil, av Sannhetsdepartementet i George Orwells 1984.

Initiativtageren er estisk, og heter Marianne Mikko. Helst vil hun ha et kvalitetsstempel for bloggere, med registrering av navn og krav om bilde av forfatteren på alle blogger. Hun uttaler:

[Bloggarna] är i en position där de väsentligt kan förorena cyberrymden. Vi har redan alldeles för mycket spam, felinformation och ont uppsåt i cyberrymden.

Det ville være temmelig paradoksalt dersom et slikt system ble innført, tatt i betraktning at noe liknende slett ikke finnes for trykte medier. Det verste med denne Marianne Mikko er at hun tilsynelatende ikke ønsker noe stort europeisk sensurregime. Hun ønsker å bli kvitt sladder og usannheter. Men tiltakene hun foreslår kommer ikke til å klare dette, men kommer i stedet til å legge et gigantisk undertrykkingsverktøy i hendene på EUs toppledere. På toppen av det hele er disse underlagt enda dårligere demokratiske kontrollmekanismer enn vanlige statsledere.

Dette minner meg om en viktig bok; Erik Ringmars «A blogger’s maniphesto».((Du kan faktisk lese hele boken online.)) Der trekker han et skille mellom ytringsfrihet med republikansk, liberal og radikal twist. Den republikanske ytringsfriheten argumenterer for at den frie diskusjonen er nødvendig for republikkens overlevelse, og er tydeligst synlig i grunnlovene til henholdsvis Frankrike og USA. Her er ytringsfriheten helt og holdent et utilitaristisk verktøy: gjennom fri meningsbryting blir beslutningene i samfunnet bedre. Begrensningene følger av det samme resonnementet – meninger som ikke angår samfunnet trenger ingen beskyttelse.

Den liberale ytringsfriheten tar utgangspunkt i at ytringsfriheten er en rettighet som tilligger hvert enkelt menneske, uavhengig av om det er formålstjenlig for samfunnet. En slik holdning kommer til syne i menneskerettighetene.

Dette er kanskje ikke nytt for noen. Men Ringmar trekker deretter inn «det radikale løftet» om ytringsfrihet, der republikk‐​utilitarismen settes på hodet: den radikale ytringsfriheten handler ikke så mye om retten til å si noe, men retten til å få vite hva makta gjør. Og ytringsfriheten har kraft til å bidra til dette, fordi den fratar makta deres enkleste middel til å undertrykke informasjon (men ikke deres eneste: økonomiske insentivstrukturer og informasjonskontroll gjennom medieeierskap kan langt på vei kompensere for denne maktfravristelsen).

Poenget med denne lange avstikkeren er at Mikkos syn på ytringsfriheten er primært forankret i den republikanske tradisjonen, mens bloggere og bloggingen som idé ligger klart forankret i det radikale løftet. Ved å frata folk muligheten til anonym blogging gjeninnføres maktas kontrollmidler over informasjonen, fordi avsløringer (igjen) vil kunne slå tilbake på forfatteren. Den republikanske ytringsfriheten ville neppe ført til at mange individer valgte å stå opp mot kommunistpartiet i Russland, for å bruke et eksempel. Men den radikale ytringsfriheten kombinert med anonymitet ville kunne gjøre det.

Som et siste poeng: Den liberale ytringsfriheten er den vanligste fremstillingen, og en man skulle tro var veletablert i EU gjennom den europeiske deklarasjonen om menneskerettighetene. Likevel er det altså EU som nå tar utgangspunkt i en annen definisjon. Kan det tenkes at den liberale ytringsfriheten er i ferd med å spille seg ut på sidelinja? Når hardt settes mot hardt, kommer kanskje de virkelige konfliktlinjene til syne, og da blir insisteringen på ytringsfrihet som menneskerett et ferniss, som bare brukes i festtaler av de som egentlig har et republikansk forhold til den?

Også om denne saken: Ung Vänster, Ekonomikommentarer.

Og så et PS: For oss som har blogget om Dag Solstads essay om ytringsfrihet, er jo denne saken ekstra morsom. Solstad har jo famøst ytret at han ikke syns blogger har livets rett, og han har i tillegg sagt at ytringsfriheten ikke er noen sak å kjempe for i Norge i dag. Med andre ord bør han være svært lite opptatt av denne saken… Paradoksalt, fordi jeg i stor grad er enig med Solstads essay (men ikke med hans uttalelse om blogging).

Solstad

DSCF2708
Creative Commons License photo credit: joelogon

For et par uker siden trykket Samtiden et essay av Dag Solstad, der forfatteren kritiserer de som ikler seg en kappe av ytringsfrihet for å kunne forsvare av Se og Hørs rett til å grafse i privatlivet til kjendiser og den ukrenkelige retten til å krenke andre menneskers dypeste følelser.

Det mest interessante med debatten etterpå har vært at en slik mening ikke lar seg tolke i den snevre bevisstheten som kalles journalismen. Dette begrepet stammer fra Sigurd Allern, og beskriver en virkelighetsoppfatning der journalistikk går fra å være et verktøy for å avsløre makta til å bli en normativ filosofi om hvordan makta skal oppføre seg. Under denne totalitære ideologiens åk blir all kritikk av makta (dvs. journalister og journalistenes verktøykasse, herunder den uinnskrenkede retten til å skrive hva man vil) dypest sett tolket som et angrep på samfunnet. Straffen er spaltegiljotinen.

Det er mye rart Solstad må utholde å bli anklaget for. I dagens utgave av Morgenbladet, for eksempel, påkaller Marit Slotnæs – avisas kronikk‐ og debattredaktør – Hamsun for å poengtere at Solstad er populist, visstnok i likhet med Knut Hamsun. Hamsuns og Solstads populisme må i så fall være en form for sjølbedrag der resultatet er å bli maksimalt dårlig likt.

Andre kommentatorer tolker essayet ut fra hva de går rundt og tenker på, og tillegger deretter Solstad å ha tenkt på akkurat det. Duoen Anders Heger og Magnus Marsdal gjør seg skyldig i dette i Dagsavisens helgeutgave. Heger mener at Solstads angrep er et velregissert forsøk på å revitalisere ideen om ytringsfriheten gjennom å kritisere den, og at Solstad derfor lyver blankt når han sier at han ikke bryr seg om å forsvare ytringsfriheten i Norge i dag. Marsdal mener, nærmest oppskriftsmessig, at Solstad har levert en kritikk av kapitalistiske medier.

Og generelt hjelper det lite å få støtte fra Torbjørn Jagland.

Felles for alle de kritiske kommentatorene er at de ikke leverer et sitat, et resonnement, en holdning eller en idé som kan tilskrives Solstad, før de hogger ham ned. For i realiteten er det lite å være uenig i. Mener kommentatorene at det er viktig å forsvare ytringsfriheten fordi det presser prisen på kjendisbilder ned (slik Dagbladet skrev på lederplass)? Mener kommentatorene at Solstad tar feil når han hevder at debatten rundt karikaturtegningene i for liten grad omhandlet hvorvidt det var riktig, ikke lovlig?

Nei. De mener ikke det. Og derfor må de henfalle til å via subtile omveier kritisere Solstads person. Enten har han, «som kjent», et «svermeri for totalitære regimer» (Morgenbladet) eller så er han «i et bibliotek på en bitte liten øy nest ytterst i havgapet», hvor han «betrakter verden med nattkikkert» (Dagbladet). Stadig uten å henvise til konkrete sitater som skulle underbygge dette.

Med tanke på den verbale nedslaktingen er det vanskelig å gjøre noe annet enn å gi Solstad rett i utgangspunktet for hans essay: at ytringsfriheten har blitt en offentlighetens tvangstrøye, der noen meninger er riktige kun fordi de er lovlige og andre er feil – ikke fordi de er ulovlige, men fordi de kritiserer de lovlige meninger. Sånn kan man ikke ha det i en offentlighet, fordi det resulterer i flokkdannelse og meningsmessig ensretting med den ene verdien (ytringsfriheten).

 

Underlige slutninger

Det er en merkelig farsott som går over debatter for tiden. Sekundærargumenter om rettigheter og prosedyre ser ut til å foretrekkes foran primære saksargumenter om rett og galt. Hva mener jeg så med det?

I en debatt argumenterte FrPs stortingspolitiker Christian Tybring‐​Gjedde for å lage mindre segregerte bomønstre i Oslo. Eller mente han nå det? Det eneste som kom frem ordentlig frem i debatten var hans rettighetsbaserte sekundærargument: «Det er ingen menneskerett å bo i Oslo». Sånn rent bortsett fra at det faktisk er en menneskerett  å velge hvor man vil slå seg ned, er det også en pussig måte å argumentere på. At det ikke er en menneskerett å lage pakistanske, somaliske eller nordnorske kvartaler, betyr jo ikke at det er noe i veien for å gjøre det. Tybring‐​Gjedde burde argumentert ut fra sine primære argumenter: Hva er det som er formålet med å ikke opprette gettoer?

Tor‐​Erling Staffs uttalelser har vakt generell avsky. På internett finner man likevel en lang rekke mennesker som ønsker å forsvare ham.1 De forsvarer (normalt sett) ikke hans primære argumentasjon, men forsvarer hans rett til å ytre seg. Når HvaHunSa ytrer seg om at hun er uenig med Staff, er det en helt normal primærargumentasjon på hva som bør være lov og ikke i Norge av seksuelle overgrep. Da må det føles absurd for henne å bli anklaget for å begrense Staffs ytringsfrihet. Hva skulle være hensikten med ytringsfriheten, om det ikke var å skape diskusjon rundt de ytringer som ytres?

Det samme fenomenet fant sted i den evinnelige debatten om Muhammed‐​karikaturene. Primært en debatt om innhold, form og budskap i karikaturtegningene, sekundært en debatt om ytringsfrihet. Men ingen kommentatorer i Norge var noen gang i tvil om at avisene hadde rett til å trykke dem, eller at voldelige angrep på bakgrunn av dem var avskyelig. Likevel mente svært mange at statsministeren ikke skulle få lov til å mene noe om den primære debatten (karikaturenes innhold og budskap). Han skulle ikke si at Norge ikke var enig i innholdet i tegningene. Han skulle visst si «ingen kommentar» – for å forsvare ytringsfriheten.

Den samme tendensen forekommer i Afghanistan‐​debatten. Hver eneste gang spørsmålet om norsk tilbaketrekking blir diskutert i mediene, trekker en debattant (som oftest fra Høyre) inn en sekundær debatt om når man bør debattere dette spørsmålet. Ikke kan man gjøre det rett før NATO‐​toppmøtet. Ikke kan man gjøre det når norske soldater dør. Ikke engang når Carsten Thomassen – selv motstander av norske styrker i Afghanistan – dør, kan man diskutere det. Men ingen har foreslått å ikke respektere disse.

Å skyve ytringsfrihet, menneskerettene, lovverk eller presedens foran seg er ikke et argument i seg selv. Det eneste man oppnår, er å hvile seg på argumentene bak disse prinsippene. Med mindre noen argumenterer for å bryte dem, utgjør de med andre ord innholdsløse argumenter.

  1. Se for eksempel Fredrik Mellems kommentarer hos HvaHunSa. []

Feige feilslutninger

Det skulle ikke være nødvendig å skrive om Midt‐​Østen her også. Spaltemetre og bloggbytes i Norge kommer ikke til å ha den største virkningen på verdensopinionen likevel. Likevel syns jeg det er et par momenter som er underkommunisert i debatten. Etter mitt syn er de så åpenbare at det nesten gjør vondt å måtte si at jeg ikke har sett dem i debatten.

  1. Det er åpenbart at kritikk av staten Israel ikke er antisemittisme. Men det må i tillegg være lov å kritisere religionen jødedom! Religion er på et personlig plan kanskje politikk‐​nøytralt, men det er definitivt ikke det på et nasjonalt plan. Statsreligion er politikk.Når det er sagt, så mener ikke jeg at jødedommen er årsaken til at Israel angriper Libanon. Like fullt må det være lov å hevde nettopp det, og alle «øyets religioner» (kristendom, jødedom, islam) stiller seg relativt lagelig til for hugg i slike spørsmål. Jødedommen, for eksempel, erklærer israelerne som Guds utvalgte folk og trekker landegrenser i Midt‐​Østen. Når Jostein Gaarder ikke kan akseptere dette og ikke anerkjenner dette, er det en kritikk av religionen – men på bakgrunn i dens politiske konsekvenser. Jeg tror som sagt ikke at det er den reelle strukturen bak Israels adferd, men det er ikke fullstendig umulig at det er slik det henger sammen.Jonas Gahr Støre og andre kommentatorer ser ut til å mene at det ville vært greiere om Gaarder holdt seg til å si at staten Israel ikke burde brukt så sterk militærmakt, uten å referere til at det var deres statsreligion som var den moralske motivasjonen/​begrunnelsen. Det er en feilslutning at Gaarder ikke bør ha anledning til å gå inn på en slik religionskritikk. Men det er selvsagt lov å være uenig med ham.
  2. De mellom‐​lange linjene i utviklingen og USAs rolle i konflikten er underkommunisert og ikke minst underkritisert. Etter mitt syn er det tre helt sentrale elementer i oppbyggingen til denne konflikten:
  1. USAs tilbakeholdenhet med å kritisere Israel og totale diplomatiske fravær i konfliktens tidlige fase. For mer bakgrunnsinformasjon om denne generelle tilbøyeligheten i amerikansk utenrikspolitikk, les denne forskningsrapporten.
  2. Den vestlige verdenens avskjæring av støtte til PA, og dermed oppblussing av vold fra Hamas› side.
  3. Yasser Arafat og Ariel Sharons avskjeder fra politikken. Det er selvsagt litt lite konstruktivt å peke på at dette neppe ville skjedd hvis de levde, men det kan være greit å huske til neste gang man mister ubestridte ledere (Castro og Chavez, for eksempel).

Karikaturdebatten og metadebatten etter Gaarders kronikk gjør meg bekymret for at vi er i ferd med å snevre inn rommet for forskning og fri meningsutveksling til et sted der eksempelvis religionskritikk må avvikles. Både i vesten og resten styrkes religionenes betydning og deres motsetninger aksentueres. I forhold til spørsmål som ytringsfrihet, fred, forsoning, kulturell liberalisering og globalisering kan vi være på vei inn i en slags middelalder.

Dystopien trer frem. Nasjonalismen, som vi på mange måter kan takke for første og andre verdenskrig, avløses av en litt mer løselig regionalisme. Så langt kan mye tyde på at regionene følger særdeles tradisjonelle, religiøse grenser. Sekularismen som bevegelse blir en trussel mot regionens sikkerhet. Fri forskning og meningsutveksling har vist en tendens til iboende pasifisme, og følger samme vei. Den frenetiske globaliseringsmotstanden fra den politiske venstresida blandes sammen med denne fanatiske regionalismen og blir dens redskap. Borgerrettigheter ofres på sikkerhetens alter. Sikkerhetsdemagoger i Vesten og svovelmullaer i Midt‐​Østen får den politiske makten, fordi de kan love handlingsalternativer mot hverandre. Til slutt blir Vesten og Iran umulig å skille fra hverandre, bortsett fra at den ene er kristen og den andre muslimsk (men hvilken var nå hvilken?).