YtringsfrihetYtringsfrihet by Bjørn Stærk

My ra­ting: 4 of 5 stars

A sim­ple in­tro to the the­me at hand. It is a com­pel­ling de­fen­se of ex­ten­ding free­dom of speech beyond the le­gal sphe­re, alt­hough Stærk al­so points to the ob­vious pro­blems ari­sing from this mo­ve. The is­sues are, as pro­mi­sed by the «Pro et con­tra» pro­ject, not re­solved.

I would ac­tual­ly pre­fer Stærk ma­king the case for his pre­ferred po­li­cy on pub­lish­ing, cen­sor­ship, and free­dom of speech, rat­her than for­cing Stærk in­to ma­king half-baked expla­na­tions and de­fenses of po­sitions he does not hold. For in­stan­ce, this turns out real­ly odd when Stærk asks us to con­si­der the po­sition on free­dom of speech of an anti-racist ac­ti­vist, in the con­text of the as­saults on Muhammed carto­o­nists:

The anti-racist has trouble ma­king a co­he­rent ar­gu­ment, says Stærk, becau­se he thinks «the fact that so­me pe­op­le are so hurt that they turn to vio­len­ce is a pity, but al­most un­der­stan­dab­le, con­si­de­ring how wide­spre­ad isla­mop­ho­bia has be­come. The free speech provo­cate­urs must ta­ke their part of the bla­me for being at­tack­ed, and any­way most of them are real­ly de­spi­cable ex­tre­mists unde­ser­ving of our sym­pat­hy.»

This straw­man is ob­vious­ly bea­ten in both clarity, wise­ness and in­tel­li­gen­ce by not on­ly Stærk’s pre­ferred po­sition of the li­be­ral, but al­so by the re­li­gious ex­tre­mist wan­ting to de­ny eve­ryo­ne their free­dom of speech. This is me­ant to il­lust­ra­te the hy­pocri­sy of the «mud­dy, midd­le ground», but is mo­re like­ly to ma­ke the re­a­der ques­tion what kind of de­struc­ti­ve brain sur­ge­ry Stærk’s anti-racist has un­der­go­ne. This anti-racist is, in fact, qui­te sim­ply the brain­child of the li­be­rals of that de­ba­te, re­fu­sing to accept the real «anti-racist» (or ac­tual­ly, main­stre­am) po­sition of si­mul­tane­ous­ly de­cry­ing the vio­len­ce and the (in their opi­nion) sen­se­less attempts at put­ting fu­el to the fire of inter-religious hatred.

Another weak point of the book is that the prin­cip­les of free­dom of speech boil down to va­lues, in Stærk’s view. Multiple ti­mes, Stærk re­solves ques­tions with an ar­ticle of fai­th: his va­lues are such and such, and that me­ans he would pre­fer a cer­tain le­vel of that free­dom. While my va­lues may dif­fer, and the­re­fore we might dif­fer.

I find this no­tion unsa­tis­factory. I do, ob­vious­ly, agree that hu­man beings ha­ve «va­lues», that is: mo­ral pre­fe­ren­ces. I do not, how­ever, accept the­se dif­fe­ren­ces of va­lues as expla­na­tory va­ri­ab­les in ques­tions of prin­cip­les. This is a ques­tion of mixing le­vels of abs­trac­tions in the wrong way; cau­sa­tion all of a sud­den flowing from mo­ral to prin­cip­les in­ste­ad of the ot­her way around and/or af­fec­ting each ot­her back and forth. In Stærk’s book va­lues just are. But among the ma­ny pur­poses of speech acts, af­fec­ting va­lues is the most im­por­tant, speak­ing in strict con­se­quen­ti­al terms.

This al­so re­lates to my third dis­agreement with the book, which is the un­der­ly­ing as­sump­tion of Stærk’s be­lief that dis­agreements betwe­en pe­op­le boil down to the­se dif­fe­rent va­lues and traits – as he lists them: «per­so­na­lities, traits, aims, strengths, and weak­nesses». This se­ems to gloss over the most ob­vious can­di­da­te: dif­fe­ren­ces in the po­sitions of the pe­op­le in­volved. Within a sing­le coun­try, ani­mo­sity betwe­en social, cul­tural or eco­no­mic classes se­ems most like­ly to fu­el dis­agreements.

In this per­s­pec­ti­ve, free speech is not about the «se­ar­ch for litt­le truths», which is Stærk’s self-image throug­hout the book of what his ideo­lo­gy con­si­sts of. The most im­por­tant speech-acts in the his­tory of social mo­ve­ments ha­ve not ne­ces­sa­ri­ly be­en truth-searching, but conciousness-raising. The free speech of Martin Luther King jr. is ab­so­lute­ly in­stru­men­tal to a ve­ry sig­ni­fi­cant Good Development, yet it is not so becau­se it re­spects the dif­fe­ren­ces of all pe­op­le in­volved and the­re­fore le­ads to bet­ter know­led­ge. It is of great im­por­tan­ce becau­se it as­sem­bles a con­cious­ness of com­mu­ni­ty – of how the ani­mo­sities and petty dif­fe­ren­ces are ac­tual­ly ir­re­le­vant, and that the true ene­my is not mere­ly the socie­ty at lar­ge and the untrue as­sertions law and custom ma­de about co­loured pe­op­le, but al­so the as­sump­tions black pe­op­le them­selves hold about socie­ty ne­ed to be whis­ked away to be­gin a true st­rugg­le to rea­li­se their rights.

In ot­her words: an ut­ter dis­re­spect and dis­re­gard for the va­lues of ot­her pe­op­le of all co­lours, for the cust­oms of socie­ty, for the ideas pe­op­le held de­ar.

True, Stærk points to the sa­me thing when he points out that rai­sing the le­vel of con­flict might be a be­ne­fi­ci­al ef­fect of free­dom of speech. This, how­ever, se­ems to fly in the face of the fir­st part’s ar­gu­ments on the ori­gin of dis­agreements of prin­cip­les.

Given such power st­rugg­les for va­lues, the­re might be ob­jec­ti­ve, mo­ral rew­ards to dis­re­gar­ding the re­spect of your op­po­nents value-system. I am su­re Stærk agre­es – for in­stan­ce in the case of isla­mists and com­mu­nists he makes the sa­me point. However, this is no ano­ma­ly re­served for the pur­po­se of sa­ving lost ex­tre­mists. This is the over­ar­ching pur­po­se of most true, po­li­ti­cal speech.

Although I he­re listed on­ly my dis­agreements with the book, I must al­so say I agree with the rest. The parts of the book de­fen­ding the im­por­tan­ce of enga­ging ex­tre­mists in true, open de­ba­te re­so­nated strong­ly with me, having edi­ted a 400-page book of care­fully con­structed ar­gu­ments again­st the coun­ter­ji­ha­dist ex­tre­mism of Anders Behring Breivik. That pro­ject was met, by ma­ny, with the exact re­spon­se Stærk exposes as dan­gerous: we should not al­low the­se ar­gu­ments the dig­ni­ty of being counter-argued. Well, we ha­ve to. It is not ea­sy, it is not wit­hout perils, it is not wit­hout unde­si­red ef­fects, but ot­her­wise we as a socie­ty will ha­ve trouble de­fen­ding our dog­ma when the next de­ma­go­gue comes around.

And Stærk would know: his re­fu­tia­tion of Fjordman’s wri­tings on the ine­vi­ta­bi­li­ty of the isla­mist in­va­sion of Europe are al­most uni­que. Not becau­se Stærk ever was in a mi­nority de­ny­ing the claims. But becau­se he was one of ve­ry few enga­ging in de­ba­te about them.

The book is a must re­ad, but al­so a short and ea­sy one, su­re to pro­vo­ke, as­su­re, amu­se and may­be even put you off ba­lance.

View all my re­views

Absolutt fritt

Bak ny­hets­fa­sa­den, en sa­ti­respal­te i Morgenbladet, 30. mars 2012.

Hei! Her er en re­vi­dert ver­sjon av «med rett til å kren­ke». Kan vi er­stat­te det jeg skrev i Dagbladet på man­dag med det­te? Mvh. Siv.

Et sam­funn som er «litt de­mo­kra­tisk» er ikke et de­mo­kra­ti. I dag er yt­rings­fri­he­ten en ret­tig­het de fles­te i vår del av ver­den tar for gitt. Men den er un­der et be­ty­de­lig og øken­de press.

Hvis yt­rings­fri­he­ten skal ha en hen­sikt, må den væ­re ab­so­lutt. Holdningen fra le­den­de Arbeiderparti-folk de se­ne­re åre­ne har vært å ta yt­rings­fri­he­ten i for­svar, sam­ti­dig som de hen­ger på et om­fat­ten­de, di­si­pli­ne­ren­de «men».

Først og frem­st er det­te ma­ni­fes­tert gjen­nom ny­ord­bas­tar­den «yt­rings­an­svar», satt til ver­den av AUF-leder Eskil Pedersen. Men også i retts­sa­le­ne har vi den­ne uken sett en al­vor­lig inn­skren­king av yt­rings­fri­he­ten: Den fritta­len­de mul­la Krekar ble ar­res­tert og fengs­let for si­ne me­nin­ger. Han måt­te so­ne for­di han ikke vis­te yt­rings­an­svar.

Videre har det kom­met meg for øre at sta­dig fle­re øns­ker for­bud mot vis­se an­sikts­dek­ken­de kles­drak­ter og sym­bo­ler i det of­fent­li­ge rom. Attpåtil er det noen som vil be­gren­se mu­lig­he­te­ne til å spre vis­se bud­skap fra høye tårn. En slik ut­vik­ling er et dra­ma­tisk an­grep på yt­rings­fri­he­ten. Det er desto mer be­kym­rings­ver­dig at det kom­mer fra par­ti­et jeg selv le­der. Jeg har der­for be­slut­tet å leg­ge ned for­bud mot at mi­ne folke­valg­te yt­rer slik pro­pa­gan­da.

Det er ikke dia­log, som all­tid sø­ker kom­pro­mis­ser, som har gitt oss de sto­re, me­nings­ful­le vi­dere­ut­vik­lin­ge­ne av våre sam­funns­ide­er. Fornærmelsene og kren­kel­se­ne har langt of­te­re brakt ver­den frem­over.

Oppblomstringen av ra­di­kal islam i Europa er en be­ty­de­lig uford­ring for våre de­mo­kra­tis­ke kjerne­ver­di­er. Svaret på ut­ford­rin­ge­ne det­te kul­tur­mø­tet brin­ger kan ald­ri væ­re å svik­te yt­rings­fri­he­ten. Mulla Krekar må sna­rest få en platt­form for å spre si­ne ide­er, slik at vi kan vi­dere­ut­vik­le og brin­ge ver­den frem­over.

Dans for ytringsfriheten: forbudt

[Bildet er ikke fra hen­del­sen. Politimennene som ar­res­ter­te Kokesh var ikke be­væp­net slik.]

Adam Kokesh (@adamkokesh) er pro­gram­vert for TV-programmet Adam vs. The Man, et tv-program i en li­be­ral folke­opp­lys­nings­tra­di­sjon, kan­skje ispedd noen sys­tem­kri­tis­ke trekk. De dri­ver ikke med vold og ter­ro­ris­me, men med sån­ne sub­ver­si­ve grei­er som å for­tel­le om ny­he­ter mens Idol-finalen på­går, og å ha som­mer­sko­le for ung­dom der man skal læ­re li­fe skills i ste­det for de skole­fa­ge­ne sys­te­met vil at du skal pug­ge.

Uansett. Adam er be­kym­ret for yt­rings­fri­he­tens kår i de for­en­te sta­te­ne, og la­ger der­for en så­kalt flash­mob-ak­sjon. Det be­tyr at men­nesker la­ter som de ba­re er en del av meng­den, før de plut­se­lig bry­ter ut i en fel­les ak­ti­vi­tet. I Adams til­fel­le vil­le han dan­se rundt jefferson-støtten.

Symbolikken er tem­me­lig åpen­bar. Thomas Jefferson er mer enn noen andre sym­bo­let på yt­rings­fri­het i USA. Han var en iv­rig for­kjem­per for å få på plass det første grunn­lovs­til­leg­get, som ga­ran­te­rer inn­byg­ger­ne yt­rings­fri­het. Å dan­se rundt ham har as­so­sia­sjo­ner til gam­le re­li­giø­se og kul­tu­rel­le tra­di­sjo­ner; det er rett og slett ta­le om en hyl­lest. Det sub­ver­si­ve ved hyl­les­ten lig­ger egent­lig ba­re i at Adam me­ner det er nød­ven­dig: Det å dan­se rundt ytringsfrihets-gullkalven er sam­ti­dig å hev­de at yt­rings­fri­he­ten ikke har go­de nok kår.

De ut­mer­ke­de ræv­hø­le­ne i park­po­li­ti­et rea­ge­rer på den­ne fryk­te­lig skrem­men­de ak­ti­vi­te­ten (men­nesker som dan­ser!) ved å… ar­res­te­re. Og de ar­res­te­rer på tem­me­lig bru­talt vis:

Adam slapp unna med et halvt døgn i ar­res­ten. For å dan­se på of­fent­lig sted.

Her er en mer over­sikt­lig fil­ming av he­le si­tua­sjo­nen:

Nyt Norge! Og bli saksøkt.

Christoffer Biong øns­ket å kri­ti­se­re det of­fent­lig fi­nan­sier­te merke­til­ta­ket Nyt Norge, for­di han me­ner de­res re­klame­fil­mer glo­ri­fi­se­rer norsk land­bruk. Dette blir nå møtt med ad­vo­kat­krav og an­kla­ger om mis­bruk av Nyt Norges lo­go.  Advokatkravet kom­mer fra KSL mat­merk, en stif­tel­se opp­ret­tet og fi­nan­siert di­rek­te fra Landbruks- og mat­de­par­te­men­tet.i Det er alt­så Staten som går løs på blog­ge­ren.

Dette er en yt­rings­fri­hets­sak jeg står opp for. Et po­li­tisk be­tent og fi­lo­so­fisk ube­svart spørs­mål, og den mak­tes­lø­se par­ten — blog­ge­ren og dy­re­ne — får opp­merk­som­het gjen­nom sub­ver­siv bruk av virke­mid­ler. Når sta­ten for­sø­ker å kneb­le dis­ku­sjo­nen ved å bru­ke lo­ver og ad­vo­kat­pen­ger mot po­li­tis­ke kri­ti­ke­re, er det vel verd å støt­te opp un­der ini­tia­ti­ver for å spre dis­se bil­de­ne vidt og bredt.

For å væ­re helt ær­lig er jeg me­get over­ras­ket over at KSL Matmerk kan ha så utro­lig li­te finger­spitz­ge­fühl på sin egen rol­le. De må jo vi­te at de har en tem­me­lig svak sak rent ju­ri­disk, og en helt utro­lig svak sak i opi­nio­nen. I be­ste fall opp­når de å lop­pe en blog­ger for lom­me­rusk, sam­ti­dig som bil­de­ne får mye, mye mer opp­merk­som­het enn de el­lers vil­le fått. På kjø­pet sver­ter de Nyt Norge, som inn­til i dag frem­stod for meg som en tem­me­lig sym­pa­tisk merke­ord­ning or­ga­ni­sert av stol­te nors­ke bøn­der. Som om ikke det var nok sver­ter de si­ne eg­ne ei­e­re, sta­ten, som i den­ne sa­ken ser ut som stiv­bein­te, makt­kåte, selv­høy­ti­de­li­ge tas­ken­spil­le­re. Snakk om å sak­sø­ke seg selv.

Så, Nyt Norge: sue me. Jeg opp­ford­rer med det­te al­le andre blog­ge­re til å gjø­re det sam­me.


(Dette inn­leg­get er Creative Commons-lisensiert un­der CC-BY-SA, som be­tyr at du har lov til å bru­ke inn­hol­det (om så kom­mer­si­elt),  ko­pie­re, end­re  el­ler byg­ge vi­dere på det så len­ge du a) kredi­te­rer meg og len­ker til min nett­si­de og b) også de­ler det vi­dere med en Creative Commons-lisens med ShareAlike)

I Norge er bare 29 % av hønene frittgående, resten er burhøns. Til sammenligning har Sverige 61 % frittgående høner og Danmark 45 %. I Sveits og Østerrike er hold av burhøner avviklet.

85.000 husdyr døde under transport til slakterier i Norge i 2007.

I 2009 fikk Norge besøk av inspektører fra EFTAs overvåkingsorgnan ESA og EU-kommisjonens veterinærkontor. De kom med til dels hard kritikk av norsk dyrehold, og mener Norge bryter EU-reglene for dyrehold ved at syke dyr ikke får hjelp, griser, høner og kalver har for lite plass, for få kontroller og dårlig rapportering av kritikkverdige forhold.

Kyllingproduksjonen i Norge er preget av industriell drift. 15-20 000 kyllinger lever sammen i 32-34 dager, og er avlet for ekstremt rask vekst og stor kjøttfylde. Skjelettet utvikles for langsomt i forhold til kjøttet, og følgen er alvorlige leddproblemer for en stor andel av kyllingene. Et par dager før slakting viser cirka 40 % av norske kyllinger tegn til halthet. Den abnorme veksten sliter også på hjertet, og akutt hjertestans er en kjent dødsårsak.

Andre om te­ma­et:


  1. Nyt Norge er fi­nan­siert av Omsetningsrådet, et or­gan un­der­lagt Statens Landbruksforvaltning; stat­li­ge pen­ger fra jord­bruks­av­ta­len mel­lom sta­ten og bøn­de­ne og mid­ler fra han­dels­næ­rin­gen. []

Monsen som klorer

Fritt Ords pris­til­de­ling til Nina Karin Monsen er unek­te­lig spe­si­ell. Jeg har lest Monsen i Klassekampen, og jeg er først og frem­st i stuss over hva kri­te­ri­ene for den­ne pri­sen skal væ­re. Monsens ar­gu­men­ter mot ho­mo­ekt­eks­ap er først og frem­st vel­dig dår­li­ge, og først i nes­te om­gangse­kun­dært kon­trære.

Dette får meg til å ten­ke over hva en slik pris skal be­røm­me. Den skal alt­så gå til noen som hol­der upo­pu­læ­re stand­punk­ter i of­fent­lig­he­ten, og der­med il­lust­re­rer ver­di­en av yt­rings­fri­het. Men det­te kan da umu­lig væ­re nok. Det er vel­dig man­ge men­nesker som hol­der upo­pu­læ­re stand­punk­ter ved like: for ek­sem­pel at jø­de­ne er skyld i 11. sep­tem­ber, at svar­te men­nesker er dum­me, at na­zis­men er vei­en vi­dere, at vold­tekt er greit så len­ge jen­te­ne har li­te klær på seg, el­ler at folk ikke bør ha lov til å ha sex utenom ek­te­ska­pet. Hadde de fått slip­pe til, vil­le de ga­ran­tert også holdt dis­se stand­punk­te­ne i of­fent­lig­he­ten. Er det vir­ke­lig noe å til­de­le pri­ser for?

Nei. Det som tren­ger å pris­gis, er folk som er i stand til å se på vir­ke­lig­he­ten, trek­ke kon­klu­sjo­ner, og stå for dis­se kon­klu­sjo­ne­ne selv om de er upo­pu­læ­re. Det er helt sen­tralt for et sam­funn å be­løn­ne Galioleoer — de som fors­ker og for­mid­ler selv om det gjør dem upo­pu­læ­re. Dette er den sann­hets­sø­ken­de fritta­le­ren. Det er me­ka­nis­men som drar oss fra pa­ra­dig­me til pa­ra­dig­me in­nen­for vi­ten­skap, og den er av­hen­gig av (en viss grad av) yt­rings­fri­het.

Men det å gjø­re det mot­sat­te for­tje­ner ikke sam­fun­nets ros, og er slett ikke noe ar­gu­ment for yt­rings­fri­he­ten. Når man be­gyn­ner med kon­klu­sjo­nen og de­spe­rat leter etter ar­gu­men­te­ne, for så å bru­ke dis­se i of­fent­lig­he­ten, er det selv­pro­mo­te­ren­de spin­ning, ikke sann­hets­sø­ken­de, mo­dig bruk av yt­rings­fri­he­ten.

Dette vet jeg at Fritt Ord vet. Derfor er jeg så for­vir­ret over til­de­lin­gen. Den kan ba­re be­ty at de me­ner Monsens rab­lin­ger fak­tisk har sann­hets­sø­ken­de kva­li­te­ter. Min vur­de­ring av hen­nes ar­gu­men­ter er dia­met­ralt mot­satt:

Slik jeg le­ser Monsen, hev­der hun i ite­ra­sjon etter ite­ra­sjon at ek­te­skap mel­lom to uli­ke kjønn er «nor­malt» el­ler «na­tur­lig», og at ek­te­skap mel­lom to av sam­me kjønn un­der­gra­ver ver­di­en av ek­te­skap mel­lom to av ulikt kjønn. Dette er ikke kon­klu­sjo­ner, men pre­mis­ser i Monsens ar­gu­men­ta­sjon. Konklusjonene føl­ger auto­ma­tisk av pre­mis­se­ne. Dermed får pre­mis­se­ne stort sett stå ube­grun­net (el­ler be­grun­net med platt­he­ter som at det er slik det er). Dette er ikke sann­hets­sø­ken. Når pre­mis­se­ne er det mest in­ter­es­san­te å dis­ku­te­re, er det  en ad­var­sel om pseudo­vi­ten­skap.

Jeg kun­ne tenkt meg en Fritt Ord-pris til noen som hev­det med styr­ke at det som er na­tur­lig, f.eks. de­fi­nert som det men­neske­aper drev med for 300.000 år si­den, bør væ­re nor­ma­tivt for det men­nesker gjør. Det er en kon­klu­sjon som vil­le vært kon­trær og in­ter­es­sant, og vil­le im­pli­sert at vi bur­de dre­pe ri­va­li­se­ren­de han­n­er og at han­ne­ne skul­le pu­le rundt så mye vi kun­ne. Jeg er uenig, men det vil­le vært et ar­tig og ut­ford­ren­de stand­punkt i da­gens monogami- og anti­volds­dra­per­te sam­funn. Men å ta det­te stand­punk­tet for gitt, for der­et­ter å ba­re trek­ke kon­klu­sjo­ne­ne for en li­ten mi­no­ri­tets­grup­pe av ho­mo­fi­le, det gir in­gen brow­nie points hos meg.

Andre om det­te: Hjorthen, Virrvarr, Floken i Nettet.

Creative Commons License pho­to credit: jur­vet­son

Når blogg blir mobb

Jeg er ikke mot­stan­der av end­rin­ge­ne i straffe­lo­ven om hate­ful­le yt­rin­ger. «Hva? En blog­ger som er for?» Nei. Jeg er ikke for hel­ler. Det fore­lig­ger ikke noe for­slag å væ­re for el­ler mot.

Jeg har in­gen pro­ble­mer med å stil­le meg bak for­mu­le­rin­ger som at «det bør ikke væ­re for­budt å kri­ti­se­re re­li­gio­ner». Selvsagt bør det væ­re lov. Det bør fak­tisk opp­fordres til kri­tikk av re­li­gio­ner. Men det er ikke di­rek­te over­før­bart til de end­rin­ge­ne re­gje­rin­gen sig­na­li­se­rer.

Regjeringen fore­slår alt­så å fjer­ne blas­femi­pa­ra­gra­fen, som de ju­re for­byr kri­tikk — har­selas — med re­li­gio­ner. Deretter sig­na­li­se­rer de at de øns­ker å frem­me et for­slag en an­nen gang om skjer­pel­se av straffe­lo­vens § 135a (§ 185 i den nye lo­ven). Denne pa­ra­gra­fen hand­ler om for­bud mot hate­ful­le yt­rin­ger. Jeg si­te­rer:

Den som for­sett­lig el­ler grovt uakt­somt of­fent­lig set­ter frem en dis­kri­mi­ne­ren­de el­ler hate­full yt­ring, straffes med bø­ter el­ler feng­sel inn­til 3 år. Likt med en of­fent­lig frem­satt yt­ring, jf. § 7 nr. 2, reg­nes en yt­ring når den er satt frem slik at den er eg­net til å nå et stør­re an­tall per­soner. Som yt­ring reg­nes også bruk av sym­bo­ler. Medvirkning straffes på sam­me må­te.

Med dis­kri­mi­ne­ren­de el­ler hate­full yt­ring me­nes det å true el­ler for­hå­ne noen, el­ler frem­me hat, for­føl­gel­se el­ler ringe­akt over­for noen på grunn av de­res
a) hud­far­ge el­ler na­sjo­na­le el­ler et­nis­ke opp­rin­nel­se,
b) re­li­gion el­ler livs­syn, el­ler
c) ho­mo­fi­le leg­ning, leve­form el­ler ori­en­te­ring.

Regjeringens for­slag i Ot.prp.en kan tol­kes på fle­re må­ter — jeg er helt med på det pro­ble­met. Hva er et kva­li­fi­sert an­grep på «tros­set­nin­ger og livs­syn»? Men re­gje­rin­gen har klar­gjort fle­re gan­ger munt­lig hvor­dan for­sla­get skal tol­kes. Lovforslaget skal ikke med­fø­re noe for­bud mot sa­ti­re á la Life of Brian el­ler Muhammed-karikaturene. Da får vi fak­tisk tro re­gje­rin­gen på det­te, all den tid det ikke fak­tisk fore­lig­ger noe for­slag.

Jeg syns § 135a er en bra pa­ra­graf. Dersom noen tag­ger «Hei, al­le» på en sy­na­go­ge med­fø­rer det to ti­mers vas­king som straff. Dersom noen tag­ger «al­le jø­der er un­der­men­nesker og bør dø», syns jeg det er ri­me­lig å straf­fe folk har­de­re. Den en­de­li­ge for­mu­le­rin­gen av § 185 blir in­ter­es­sant å føl­ge med på, for­di det må væ­re svært vans­ke­lig å etab­le­re noen klar for­stå­el­se av hva som er for­skjel­len på å bli ut­satt for hate­ful­le yt­rin­ger på grunn av ens re­li­gion og hva som er å bli ut­satt for hate­ful­le yt­rin­ger på grunn av ens lære­set­nin­ger. Kanskje drei­er for­skjel­len seg om noe så en­kelt som at noen lære­set­nin­ger ikke an­er­kjen­nes som re­li­gion?

Poenget mitt er: vent og se. Regjeringen har ikke gjort noe galt — ennå. Jeg er vel­dig skep­tisk til hva de kom­mer til å kom­me med, men vi får ta dis­ku­sjo­nen om for­sla­get når for­sla­get fore­lig­ger.

Jeg er vel­dig kri­tisk til rol­len blog­go­sfæ­ren har spilt i det­te spørs­må­let. Å nø­re opp en ild un­der noe som nok en gang vink­les i ret­ning av at «ma­jo­ri­tets­be­folk­nin­gens ret­tig­he­ter er i ferd med å bli knust av mi­no­ri­te­te­ne!» er et stort an­svar, og i det­te til­fel­let er det på et sær­de­les tynt grunnlag.Vi snak­ker tross alt om én set­ning i en lang pro­po­si­sjon, og set­nin­gen inn­går i en kon­tekst jeg kna­pt har sett re­fe­rert på en enes­te blogg.

Gjennom elen­dig kilde­bruk en­der man­ge blog­ge­re opp med å hev­de at det­te er et an­grep på yt­rings­fri­he­teni , å an­ty­de at Life of Brian blir for­budt igjen, å støt­te opp un­der document.nos ar­gu­men­ta­sjon om at det­te er kne­fall for isla­mis­ter (i Senterpartiet?) og å ge­ne­relt til­slø­re sa­kens fak­ta. Det er ikke en kri­tisk of­fent­lig­het. Det er en pa­ra­no­id men­ta­li­tet som gir fun­da­men­ta­lis­ter fritt spille­rom. Bare les masse­me­die­nes nett­de­batt rundt te­ma­et, og bli redd. Bli vel­dig redd.


  1. Noen som har lest av­snit­tet etter det som hyle­ko­ret re­fe­re­rer? []

Creepy registrering av blogger

Big Brother
Creative Commons License pho­to credit: drp

DN.se: (min ut­he­ving)

Ett ini­tia­tiv­betän­kan­de för att re­gist­re­ra och kon­trol­le­ra blog­ga­re har rö­stats igenom av Europaparlamentets ut­skott för kul­tur och ut­bild­ning. […] Media är vik­tigt för att skyd­da de­mo­kra­tin, och blog­gar är ett be­ty­del­se­fullt bi­drag till mång­fal­den, kon­sta­te­rar kul­tur­ut­skot­tet. Men de til­läg­ger att det finns ett be­hov av att kon­trol­le­ra att in­te fel­a­k­tig in­for­ma­tion sprids.

Denne be­grun­nel­sen for sen­sur blir også gitt, hvis jeg ikke tar mye feil, av Sannhetsdepartementet i George Orwells 1984.

Initiativtageren er es­tisk, og he­ter Marianne Mikko. Helst vil hun ha et kva­li­tets­stem­pel for blog­ge­re, med re­gist­re­ring av navn og krav om bil­de av for­fat­te­ren på al­le blog­ger. Hun ut­ta­ler:

[Bloggarna] är i en po­sition där de vä­sent­ligt kan föro­re­na cy­ber­rym­den. Vi har re­dan all­de­les för myck­et spam, fe­l­in­for­ma­tion och ont upp­s­åt i cy­ber­rym­den.

Det vil­le væ­re tem­me­lig pa­ra­dok­salt der­som et slikt sys­tem ble inn­ført, tatt i be­trakt­ning at noe lik­nen­de slett ikke fin­nes for tryk­te medi­er. Det ver­ste med den­ne Marianne Mikko er at hun til­syne­la­ten­de ikke øns­ker noe stort euro­pe­isk sen­sur­re­gi­me. Hun øns­ker å bli kvitt slad­der og usann­he­ter. Men til­ta­ke­ne hun fore­slår kom­mer ikke til å kla­re det­te, men kom­mer i ste­det til å leg­ge et gi­gan­tisk un­der­tryk­kings­verk­tøy i hen­de­ne på EUs topp­le­de­re. På top­pen av det he­le er dis­se un­der­lagt en­da dår­li­ge­re de­mo­kra­tis­ke kon­troll­me­ka­nis­mer enn van­li­ge stats­le­de­re.

Dette min­ner meg om en vik­tig bok; Erik Ringmars «A blogger’s maniphesto».((Du kan fak­tisk le­se he­le bo­ken on­li­ne.)) Der trek­ker han et skil­le mel­lom yt­rings­fri­het med re­pub­li­kansk, li­be­ral og ra­di­kal twist. Den re­pub­li­kans­ke yt­rings­fri­he­ten ar­gu­men­te­rer for at den frie dis­ku­sjo­nen er nød­ven­dig for re­pub­lik­kens over­le­vel­se, og er ty­de­ligst syn­lig i grunn­lo­ve­ne til hen­holds­vis Frankrike og USA. Her er yt­rings­fri­he­ten helt og hol­dent et uti­li­ta­ris­tisk verk­tøy: gjen­nom fri me­nings­bry­ting blir be­slut­nin­ge­ne i sam­fun­net bedre. Begrensningene føl­ger av det sam­me re­son­ne­men­tet — me­nin­ger som ikke an­går sam­fun­net tren­ger in­gen be­skyt­tel­se.

Den li­be­ra­le yt­rings­fri­he­ten tar ut­gangs­punkt i at yt­rings­fri­he­ten er en ret­tig­het som til­lig­ger hvert en­kelt men­nes­ke, uav­hen­gig av om det er for­måls­tjen­lig for sam­fun­net. En slik hold­ning kom­mer til sy­ne i men­neske­ret­tig­he­te­ne.

Dette er kan­skje ikke nytt for noen. Men Ringmar trek­ker der­et­ter inn «det ra­di­ka­le løf­tet» om yt­rings­fri­het, der republikk-utilitarismen set­tes på hodet: den ra­di­ka­le yt­rings­fri­he­ten hand­ler ikke så mye om ret­ten til å si noe, men ret­ten til å få vi­te hva mak­ta gjør. Og yt­rings­fri­he­ten har kraft til å bi­dra til det­te, for­di den fra­tar mak­ta de­res enk­les­te mid­del til å un­der­tryk­ke in­for­ma­sjon (men ikke de­res enes­te: øko­no­mis­ke in­sen­tiv­struk­tu­rer og in­for­ma­sjons­kon­troll gjen­nom medie­ei­er­skap kan langt på vei kom­pen­se­re for den­ne makt­fra­vris­tel­sen).

Poenget med den­ne lan­ge av­stik­ke­ren er at Mikkos syn på yt­rings­fri­he­ten er pri­mært for­ank­ret i den re­pub­li­kans­ke tra­di­sjo­nen, mens blog­ge­re og blog­gin­gen som idé lig­ger klart for­ank­ret i det ra­di­ka­le løf­tet. Ved å fra­ta folk mu­lig­he­ten til ano­nym blog­ging gjen­inn­føres maktas kon­troll­mid­ler over in­for­ma­sjo­nen, for­di av­slø­rin­ger (igjen) vil kun­ne slå til­bake på for­fat­te­ren. Den re­pub­li­kans­ke yt­rings­fri­he­ten vil­le nep­pe ført til at man­ge in­di­vi­der valg­te å stå opp mot kom­mu­nist­par­ti­et i Russland, for å bru­ke et ek­sem­pel. Men den ra­di­ka­le yt­rings­fri­he­ten kom­bi­nert med ano­ny­mi­tet vil­le kun­ne gjø­re det.

Som et sis­te po­eng: Den li­be­ra­le yt­rings­fri­he­ten er den van­ligs­te frem­stil­lin­gen, og en man skul­le tro var vel­etab­lert i EU gjen­nom den euro­pe­is­ke de­kla­ra­sjo­nen om men­neske­ret­tig­he­te­ne. Likevel er det alt­så EU som nå tar ut­gangs­punkt i en an­nen de­fi­ni­sjon. Kan det tenkes at den li­be­ra­le yt­rings­fri­he­ten er i ferd med å spil­le seg ut på side­lin­ja? Når hardt set­tes mot hardt, kom­mer kan­skje de vir­ke­li­ge kon­flikt­lin­je­ne til sy­ne, og da blir in­sis­te­rin­gen på yt­rings­fri­het som men­neske­rett et fer­niss, som ba­re bru­kes i fest­ta­ler av de som egent­lig har et re­pub­li­kansk for­hold til den?

Også om den­ne sa­ken: Ung Vänster, Ekonomikommentarer.

Og så et PS: For oss som har blog­get om Dag Solstads es­say om yt­rings­fri­het, er jo den­ne sa­ken eks­tra mor­som. Solstad har jo fa­møst yt­ret at han ikke syns blog­ger har li­vets rett, og han har i til­legg sagt at yt­rings­fri­he­ten ikke er noen sak å kjem­pe for i Norge i dag. Med andre ord bør han væ­re svært li­te opp­tatt av den­ne sa­ken… Paradoksalt, for­di jeg i stor grad er enig med Solstads es­say (men ikke med hans ut­ta­lel­se om blog­ging).


Creative Commons License pho­to credit: joelo­gon

For et par uker si­den tryk­ket Samtiden et es­say av Dag Solstad, der for­fat­te­ren kri­ti­se­rer de som ikler seg en kap­pe av yt­rings­fri­het for å kun­ne for­sva­re av Se og Hørs rett til å graf­se i pri­vat­li­vet til kjen­di­s­er og den ukren­ke­li­ge ret­ten til å kren­ke andre men­nes­kers dy­pe­s­te fø­lel­ser.

Det mest in­ter­es­san­te med de­bat­ten etter­på har vært at en slik me­ning ikke lar seg tol­ke i den snev­re be­visst­he­ten som kal­les jour­na­lis­men. Dette be­gre­pet stam­mer fra Sigurd Allern, og be­skri­ver en vir­ke­lig­hets­opp­fat­ning der jour­na­lis­tikk går fra å væ­re et verk­tøy for å av­slø­re mak­ta til å bli en nor­ma­tiv fi­lo­so­fi om hvor­dan mak­ta skal opp­fø­re seg. Under den­ne to­ta­li­tæ­re ideo­lo­gi­ens åk blir all kri­tikk av mak­ta (dvs. jour­na­lis­ter og jour­na­lis­te­nes verk­tøy­kas­se, her­under den uinn­skren­ke­de ret­ten til å skri­ve hva man vil) dy­pe­st sett tol­ket som et an­grep på sam­fun­net. Straffen er spal­te­gil­jo­ti­nen.

Det er mye rart Solstad må ut­hol­de å bli an­kla­get for. I da­gens ut­ga­ve av Morgenbladet, for ek­sem­pel, på­kal­ler Marit Slotnæs — avi­sas kronikk- og de­batt­re­dak­tør — Hamsun for å po­eng­te­re at Solstad er po­pu­list, visst­nok i lik­het med Knut Hamsun. Hamsuns og Solstads po­pu­lis­me må i så fall væ­re en form for sjøl­be­drag der re­sul­ta­tet er å bli mak­si­malt dår­lig likt.

Andre kom­men­ta­to­rer tol­ker es­say­et ut fra hva de går rundt og ten­ker på, og til­leg­ger der­et­ter Solstad å ha tenkt på ak­ku­rat det. Duoen Anders Heger og Magnus Marsdal gjør seg skyl­dig i det­te i Dagsavisens helge­ut­ga­ve. Heger me­ner at Solstads an­grep er et vel­re­gis­sert for­søk på å re­vi­ta­li­se­re ide­en om yt­rings­fri­he­ten gjen­nom å kri­ti­se­re den, og at Solstad der­for ly­ver blankt når han sier at han ikke bryr seg om å for­sva­re yt­rings­fri­he­ten i Norge i dag. Marsdal me­ner, nær­mest opp­skrifts­mes­sig, at Solstad har le­vert en kri­tikk av ka­pi­ta­lis­tis­ke medi­er.

Og ge­ne­relt hjel­per det li­te å få støt­te fra Torbjørn Jagland.

Felles for al­le de kri­tis­ke kom­men­ta­to­re­ne er at de ikke le­ve­rer et si­tat, et re­son­ne­ment, en hold­ning el­ler en idé som kan til­skri­ves Solstad, før de hog­ger ham ned. For i rea­li­te­ten er det li­te å væ­re uenig i. Mener kom­men­ta­to­re­ne at det er vik­tig å for­sva­re yt­rings­fri­he­ten for­di det pres­ser pri­sen på kjen­dis­bil­der ned (slik Dagbladet skrev på le­der­plass)? Mener kom­men­ta­to­re­ne at Solstad tar feil når han hev­der at de­bat­ten rundt ka­ri­ka­tur­teg­nin­ge­ne i for li­ten grad om­hand­let hvor­vidt det var rik­tig, ikke lov­lig?

Nei. De me­ner ikke det. Og der­for må de hen­fal­le til å via sub­ti­le om­vei­er kri­ti­se­re Solstads per­son. Enten har han, «som kjent», et «sver­me­ri for to­ta­li­tæ­re re­gi­mer» (Morgenbladet) el­ler så er han «i et bi­blio­tek på en bit­te li­ten øy nest yt­ter­st i hav­ga­pet», hvor han «be­trak­ter ver­den med natt­kik­kert» (Dagbladet). Stadig uten å hen­vi­se til kon­kre­te si­ta­ter som skul­le un­der­byg­ge det­te.

Med tan­ke på den ver­ba­le ned­slak­tin­gen er det vans­ke­lig å gjø­re noe an­net enn å gi Solstad rett i ut­gangs­punk­tet for hans es­say: at yt­rings­fri­he­ten har blitt en of­fent­lig­he­tens tvangs­trøye, der noen me­nin­ger er rik­ti­ge kun for­di de er lov­li­ge og andre er feil — ikke for­di de er ulov­li­ge, men for­di de kri­ti­se­rer de lov­li­ge me­nin­ger. Sånn kan man ikke ha det i en of­fent­lig­het, for­di det re­sul­te­rer i flokk­dan­nel­se og me­nings­mes­sig ens­ret­ting med den ene ver­di­en (yt­rings­fri­he­ten).


Underlige slutninger

Det er en mer­ke­lig far­sott som går over de­bat­ter for ti­den. Sekundærargumenter om ret­tig­he­ter og pro­se­dyre ser ut til å fore­trek­kes for­an pri­mæ­re sak­sar­gu­men­ter om rett og galt. Hva me­ner jeg så med det?

I en de­batt ar­gu­men­ter­te FrPs stor­tings­po­li­ti­ker Christian Tybring-Gjedde for å la­ge mindre se­gre­ger­te bo­mønst­re i Oslo. Eller men­te han nå det? Det enes­te som kom frem or­dent­lig frem i de­bat­ten var hans ret­tig­hets­ba­ser­te se­kun­dær­ar­gu­ment: «Det er in­gen men­neske­rett å bo i Oslo». Sånn rent bort­sett fra at det fak­tisk er en men­neske­rett  å vel­ge hvor man vil slå seg ned, er det også en pus­sig må­te å ar­gu­men­te­re på. At det ikke er en men­neske­rett å la­ge pa­kis­tans­ke, so­ma­lis­ke el­ler nord­nors­ke kvar­ta­ler, be­tyr jo ikke at det er noe i vei­en for å gjø­re det. Tybring-Gjedde bur­de ar­gu­men­tert ut fra si­ne pri­mæ­re ar­gu­men­ter: Hva er det som er for­må­let med å ikke opp­ret­te get­to­er?

Tor-Erling Staffs ut­ta­lel­ser har vakt ge­ne­rell av­sky. På in­ter­nett fin­ner man li­ke­vel en lang rek­ke men­nesker som øns­ker å for­sva­re ham.i De for­sva­rer (nor­malt sett) ikke hans pri­mæ­re ar­gu­men­ta­sjon, men for­sva­rer hans rett til å ytre seg. Når HvaHunSa yt­rer seg om at hun er uenig med Staff, er det en helt nor­mal pri­mær­ar­gu­men­ta­sjon på hva som bør væ­re lov og ikke i Norge av sek­su­el­le over­grep. Da må det fø­les ab­surd for hen­ne å bli an­kla­get for å be­gren­se Staffs yt­rings­fri­het. Hva skul­le væ­re hen­sik­ten med yt­rings­fri­he­ten, om det ikke var å ska­pe dis­ku­sjon rundt de yt­rin­ger som ytres?

Det sam­me fe­no­me­net fant sted i den evin­ne­li­ge de­bat­ten om Muhammed-karikaturene. Primært en de­batt om inn­hold, form og bud­skap i ka­ri­ka­tur­teg­nin­ge­ne, se­kun­dært en de­batt om yt­rings­fri­het. Men in­gen kom­men­ta­to­rer i Norge var noen gang i tvil om at avi­se­ne had­de rett til å tryk­ke dem, el­ler at vol­de­li­ge an­grep på bak­grunn av dem var av­skye­lig. Likevel men­te svært man­ge at stats­mi­nis­te­ren ikke skul­le få lov til å me­ne noe om den pri­mæ­re de­bat­ten (ka­ri­ka­tu­re­nes inn­hold og bud­skap). Han skul­le ikke si at Norge ikke var enig i inn­hol­det i teg­nin­ge­ne. Han skul­le vis­st si «in­gen kom­men­tar» — for å for­sva­re yt­rings­fri­he­ten.

Den sam­me tenden­sen fore­kom­mer i Afghanistan-debatten. Hver enes­te gang spørs­må­let om norsk til­bake­trek­king blir dis­ku­tert i medie­ne, trek­ker en de­bat­tant (som oftest fra Høyre) inn en se­kun­dær de­batt om når man bør de­bat­te­re det­te spørs­må­let. Ikke kan man gjø­re det rett før NATO-toppmøtet. Ikke kan man gjø­re det når nors­ke sol­da­ter dør. Ikke en­gang når Carsten Thomassen — selv mot­stan­der av nors­ke styr­ker i Afghanistan — dør, kan man dis­ku­te­re det. Men in­gen har fore­slått å ikke re­spek­te­re dis­se.

Å sky­ve yt­rings­fri­het, men­neske­ret­te­ne, lov­verk el­ler pre­se­dens for­an seg er ikke et ar­gu­ment i seg selv. Det enes­te man opp­når, er å hvi­le seg på ar­gu­men­te­ne bak dis­se prin­sip­pe­ne. Med mindre noen ar­gu­men­te­rer for å bry­te dem, ut­gjør de med andre ord inn­holds­lø­se ar­gu­men­ter.


  1. Se for ek­sem­pel Fredrik Mellems kom­men­ta­rer hos HvaHunSa. []

Feige feilslutninger

Det skul­le ikke væ­re nød­ven­dig å skri­ve om Midt-Østen her også. Spaltemetre og blogg­bytes i Norge kom­mer ikke til å ha den største virk­nin­gen på ver­dens­opi­nio­nen li­ke­vel. Likevel syns jeg det er et par mo­men­ter som er un­der­kom­mu­ni­sert i de­bat­ten. Etter mitt syn er de så åpen­ba­re at det nes­ten gjør vondt å måt­te si at jeg ikke har sett dem i de­bat­ten.

  1. Det er åpen­bart at kri­tikk av sta­ten Israel ikke er anti­se­mit­tis­me. Men det må i til­legg væ­re lov å kri­ti­se­re re­li­gio­nen jø­de­dom! Religion er på et per­son­lig plan kan­skje politikk-nøytralt, men det er de­fi­ni­tivt ikke det på et na­sjo­nalt plan. Statsreligion er politikk.Når det er sagt, så me­ner ikke jeg at jø­de­dom­men er år­sa­ken til at Israel an­gri­per Libanon. Like fullt må det væ­re lov å hev­de nett­opp det, og al­le «øyets re­li­gio­ner» (kris­ten­dom, jø­de­dom, islam) stil­ler seg re­la­tivt la­ge­lig til for hugg i sli­ke spørs­mål. Jødedommen, for ek­sem­pel, er­klæ­rer is­rae­ler­ne som Guds ut­valg­te folk og trek­ker lande­gren­ser i Midt-Østen. Når Jostein Gaarder ikke kan ak­sep­te­re det­te og ikke an­er­kjen­ner det­te, er det en kri­tikk av re­li­gio­nen – men på bak­grunn i dens po­li­tis­ke kon­se­kven­ser. Jeg tror som sagt ikke at det er den re­el­le struk­tu­ren bak Israels ad­ferd, men det er ikke full­sten­dig umu­lig at det er slik det hen­ger sam­men.Jonas Gahr Støre og andre kom­men­ta­to­rer ser ut til å me­ne at det vil­le vært grei­e­re om Gaarder holdt seg til å si at sta­ten Israel ikke bur­de brukt så sterk mi­li­tær­makt, uten å re­fe­re­re til at det var de­res stats­re­li­gion som var den mo­rals­ke motivasjonen/begrunnelsen. Det er en feil­slut­ning at Gaarder ikke bør ha an­led­ning til å gå inn på en slik re­li­gions­kri­tikk. Men det er selv­sagt lov å væ­re uenig med ham.
  2. De mellom-lange lin­je­ne i ut­vik­lin­gen og USAs rol­le i kon­flik­ten er un­der­kom­mu­ni­sert og ikke minst un­der­kri­ti­sert. Etter mitt syn er det tre helt sen­tra­le ele­men­ter i opp­byg­gin­gen til den­ne kon­flik­ten:
  1. USAs til­bake­hol­den­het med å kri­ti­se­re Israel og to­ta­le di­plo­ma­tis­ke fra­vær i kon­flik­tens tid­li­ge fa­se. For mer bak­grunns­in­for­ma­sjon om den­ne ge­ne­rel­le til­bøye­lig­he­ten i ame­ri­kansk uten­riks­po­li­tikk, les den­ne forsk­nings­rap­por­ten.
  2. Den vest­li­ge ver­de­nens av­skjæ­ring av støt­te til PA, og der­med opp­blus­sing av vold fra Hamas’ side.
  3. Yasser Arafat og Ariel Sharons av­skje­der fra po­li­tik­ken. Det er selv­sagt litt li­te kon­struk­tivt å pe­ke på at det­te nep­pe vil­le skjedd hvis de lev­de, men det kan væ­re greit å hus­ke til nes­te gang man mis­ter ube­strid­te le­de­re (Castro og Chavez, for ek­sem­pel).

Karikaturdebatten og meta­de­bat­ten etter Gaarders kro­nikk gjør meg be­kym­ret for at vi er i ferd med å snev­re inn rom­met for forsk­ning og fri me­nings­ut­veks­ling til et sted der ek­sem­pel­vis re­li­gions­kri­tikk må av­vik­les. Både i ves­ten og res­ten styr­kes re­li­gio­ne­nes be­tyd­ning og de­res mot­set­nin­ger ak­sen­tu­eres. I for­hold til spørs­mål som yt­rings­fri­het, fred, for­soning, kul­tu­rell li­be­ra­li­se­ring og glo­ba­li­se­ring kan vi væ­re på vei inn i en slags mid­del­al­der.

Dystopien trer frem. Nasjonalismen, som vi på man­ge må­ter kan tak­ke for første og andre ver­dens­krig, av­lø­ses av en litt mer lø­se­lig re­gio­na­lis­me. Så langt kan mye ty­de på at re­gio­ne­ne føl­ger sær­de­les tra­di­sjo­nel­le, re­li­giø­se gren­ser. Sekularismen som be­ve­gel­se blir en trus­sel mot re­gio­nens sik­ker­het. Fri forsk­ning og me­nings­ut­veks­ling har vist en tendens til iboen­de pa­si­fis­me, og føl­ger sam­me vei. Den fre­ne­tis­ke glo­ba­li­se­rings­mot­stan­den fra den po­li­tis­ke venstre­sida blan­des sam­men med den­ne fa­na­tis­ke re­gio­na­lis­men og blir dens red­skap. Borgerrettigheter of­res på sik­ker­he­tens al­ter. Sikkerhetsdemagoger i Vesten og svo­vel­mul­la­er i Midt-Østen får den po­li­tis­ke mak­ten, for­di de kan lo­ve hand­lings­al­ter­na­ti­ver mot hver­and­re. Til slutt blir Vesten og Iran umu­lig å skil­le fra hver­and­re, bort­sett fra at den ene er kris­ten og den andre mus­limsk (men hvil­ken var nå hvil­ken?).