Finanskrisens virkelige tapere

Norske medier rapporterer villig vekk om hvor grusomt det er for norske arbeidstakere at de må vente to – kanskje tre – måneder på penger fra Nav. Vel, noe sier meg at spaltemetrene som spanderes på dette har konkurrert med historier om finanskrisens virkelige tapere: verdens fattigste.

Verdensbanken har laget en rapport om krisen, og resultatene gjør selv Gaza‐ og Sri Lanka‐​krigene til småproblemer. Vi vet ikke hvor lenge denne krisen vil vare, men vi vet at den akkurat nå medfører reduserte bistandsoverføringer og (ikke minst) redusert kapitalflyt fra nord til sør. Resultatet blir at mellom 200 000 og 400 000 flere barn vil dø hvert år så lenge krisen varer.

Kommer ikke bistanden og kapitalen tilbake innen 2015, noe som er Verdensbankens anslag, vil altså krisen ha kostet et sted mellom 1,2 og 2,4 millioner barn livet. Det plasserer krisen langt foran nazismen i antall drepte barn.

Som om ikke det var nok, kan det være enda verre stilt. Verdensbankens sjefsøkonom for Afrika velger en annen strategi for å beregne de samme tallene, og kommer til at økningen i døde barn under ett år i Afrika på grunn av bistandstørken vil bli 700.000 per år. Dette er basert på empiriske data, noe som naturligvis er problematisk all den tid vi aldri har hatt en krise helt som dette før.

Vil noen på Wall Street fortsatt hevde at de «avanserte finansielle instrumentene» var verd kostnadene?

Kunden i sentrum

Audun Lysbakken rosemaler litt, men han har i hovedsak rett når han hevder at Norges forhold til det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken har blitt forandret siden 2002. Det vekker minner når han skriver:

Mange som leser denne bloggen var sikkert blant de ti tusen som marsjerte, danset og demonstrerte mot Verdensbanken i Oslo en sommerkveld i 2002.

Jeg var med, og gikk sammen med to kamerater. De hadde hjemmelaget parole med «Ja til en Verdensbank som setter kunden i sentrum». Det kan være en nyttig påminner om at nå som venstresida har makta i Norge, må man snart begynne med å bygge sine egne løsninger. Det nytter ikke i lengden å ta avstand fra de gamle – spesielt nå, som både IMF, Verdensbanken og WTO stort sett marginaliseres på alle fronter.

«The Shock Doctrine» (Naomi Klein)

Vi skriver år 2000. En ung gutt i utkanten av en søvnig småby i Nord‐​Norge ligger på senga på barnerommet og leser. Fra perm til perm – uten å stoppe et sekund. Det har ikke manglet på politisk interesse tidligere – han har allerede demonstrert mot NATOs bombing av Kosovo og drevet lobbyarbeid mot kommunestyret. Men lesingen av denne boken gir alt engasjementet en felles overbygning og en retning. Boka er «No Logo», forfatteren Naomi Klein. Den handler om hvordan vår velstad er bygd på at andre lider – om hvordan globaliseringen har flyttet utbyttingen av arbeidsfolk ut av syne. Men fra da av har den ikke vært ute av sinn.

Med denne bakgrunnen i mente er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at jeg hadde store forventninger til den nye boka («Shock Doctrine»). Langt på vei innfris disse forventningene intellektuelt, selv om følelsen av politisk oppvåkning er vanskelig å oppleve to ganger.

The Shock Doctrine er, kort fortalt, en doktrine som sier at krisesituasjoner bør brukes bevisst for å iverksette frimarkedskapitalisme. Klein tar oss med på en tur gjennom kapitalismens redselskabinett: Chile, Argentina, Iran, Russland, Polen (mer overraskende for undertegnede), Sri Lanka (veldig overraskende for undertegnede) og selvsagt Irak. Hele veien knytter hun landenes overgrep og økonomiske kollapser til to temaer: For det første den friedmanske økonomiske skolen, som krever absolutt frimarked og minimal demokratisk intervensjon. For det andre den kontinuerlige sammenblandingen av makt og interesser blant et lite sjikt økonomer, institusjoner og stater (les: USA).

Bokas styrke er eksemplene. De er godt utvalgt og glimrende dokumentert. Argumentet som sådan tror jeg en samlet venstreside allerede har akseptert. Frihandel er et virkemiddel som foretrekkes av de rike og mektige fordi det først og fremst er de rike og mektige som tjener på det. Det pakkes inn i tanker om trickle‐​down (altså at alle på sikt nyter godt av at noen blir rike) og tilslørende gjennomsnitts‐​statistikk (økonomisk vekst i gjennomsnitt, mens folk flest er fattigere), men realiteten er at det ikke er i vanlige folks interesse  stimulere økonomien på denne måten. Selv om kaka blir større, blir smulene mindre.

Jeg leste denne boka delvis samtidig som William Easterlys «The White Man’s Burden». De utgjør en meget interessant kombinasjon. Easterly er en «frafallen» verdensbank‐​byråkrat som nå kritiserer bistand generelt. Han er opptatt av at bistanden er for lite målrettet fordi den er planlagt fra vesten, i stedet for å fylle behov i sør. Dette har han naturligvis helt rett i, og kritikken hans rammer derfor først og fremst IMF, Verdensbanken og USAID. Men i tillegg bruker han mange av de samme eksemplene som Klein. Virkelighetsbeskrivelsene, for eksempel av Sovjetunionen/​Russland, er forbausende like. Argumentet deres har også noe av den samme kjernen: Sjokkterapi – planlagte omforminger av hele samfunn ved plutselige og harde grep – lykkes aldri. Argumentet er ikke prinsipielt eller teoretisk, men kompromissløst empirisk: det finnes ganske enkelt ingen eksempler på det motsatte.

Og det er jo en viktig tanke for både samfunnsøkonomer og revolusjonære.

Økonomisk vekst

Hvor ofte hører du om brutto nasjonalprodukt i sum? Eller, for å stille spørsmålet på en annen måte: Hvor interessant er det å vite hvor stort nasjonalproduktet til et land er, når du ikke vet hvor mange som bor der?

Poenget er at levestandarden i Norge er rimelig mye høyere enn i Kina, selv om total BNP i Kina er ganske mye større. Det skyldes at den kinesiske kaka må deles på en milliard.

BNP for internasjonale sammenligninger angis nesten alltid i BNP per capita – altså per hode. Likevel velger Verdensbanken å sammenligne den totale BNP‐​veksten i Afrika med den totale BNP‐​veksten i Latin‐​Amerika for en gitt periode. Dermed ser det ut som om Afrika har vokst mest, men det skyldes ene og alene at Afrikas befolkningsvekst er større.

Årsaken til at Verdensbanken driver med denne formen for desinformasjon, er at de forsøker å argumentere for at Latin‐​Amerika skal gjennomgå de samme markedsliberalistiske reformene som Latin‐​Amerika, og at det ser stygt ut for Verdensbankens teorier om utvikling når et venstrevridd nasjonaliseringsmekka som Latin‐​Amerika oppnår større vekst enn laissez‐​faire‐​Afrika.

Via Ekonomikommentarer.