Konspirasjon

Stoltenberg propagandaDa jeg skrev dette innlegget om hvordan opinionen formes for å støtte opp under Arbeiderpartiteknokratenes ønske om å kutte i sykefraværsordningene, ble jeg anklagd for å være «litt for konspiratorisk». Men Aftenposten kan i dag dokumentere at dette faktisk fantes en konspirasjon. Et Kongelig norsk Departement tillot seg å «rette opp» forskning som ikke viste de «riktige» resultatene:

Men konklusjonen i den 35 sider lange rapporten underbygger ikke påstanden om at sykefraværet i Norge er mye høyere enn i andre land. Forskeren skriver at det «fortsatt er uklart om Norge har svært høyt sykefravær sammenlignet med andre land». Her krever Arbeidsdepartementet at rapporten endres: «Setningen må derfor endres til «Norge har et høyt sykefravær sammenlignet med andre land».

I et avsnitt i rapporten skriver Ose at oppslagene i mediene om at «Sykefraværet eksploderer» og aldri har vært høyere, rett og slett ikke stemmer. Det avsnittet krever departementet at hun sletter helt.

Dette er faktisk langt grovere enn den typen planlegging og fusk med fakta som jeg antok fant sted. Vi snakker altså om et departement som bestiller forskning som grunnlag for sine beslutninger, og som deretter forsøker å diktere resultatene av nevnte forskning. Det er utillatelig oppførsel vi assosierer med totalitære regimer.

Lærdommen er i hvert fall klar: aldri stol på forskningen før du vet hvem som har betalt for den.

Les alt indregard.no har produsert om sykefravær.

Treg bombe

Bomben under velferdsstaten har gått av, sa Torbjørn Røe Isaksen da sykemeldingstallene gikk opp under svineinfluensa og resesjon høsten 2009. Problemet var ikke sykemeldingene i seg selv, men:

Det store problemet er at sykemeldingen for mange blir første skritt på en vei som leder dem til uføretrygd og langtidssykemleding.

DN.no følger opp:

Men her er utviklingen i antall uføretrygdede gjennom dette tiåret:

I sannhet en underlig bombe. Husk på at grafen viser absolutte tall, altså antallet trygdede, mens innbyggertallet faktisk vokser, og at andelen eldre blir flere, slik at hele bildet viser at folks marginale tilbøyelighet til å være uføretrygdet, korrigert for alder, synker. Det eneste unntaket er unge under 25 år, der tilbøyeligheten øker noe.

Enda mer analyse hos Christer Gulbrandsen.

Sykefravær: Spillet er i gang

Som varslet i forrige post: Nå kan vi forvente oss en nøye koreografert politikerdans, der målet er å få redusert det offentliges kostnader ved sykdom. Rollene er fordelt. Som nevnt i forrige post, er det Arbeiderpartiet som skal spille den tragiske helten, som må drepe sin egen sjel for å bevare sin… sjel. Ved Arbeiderpartiets side skal Høyre danse, lenge lengtende etter nettopp drapet på Arbeiderpartiets sjel, men i dansen gråter de krokodilletårene som skal til for å synliggjøre nødvendigheten av det skjebnebestemte utfallet.

Les mer om hvordan Høyre skal samarbeide med Arbeiderpartiet om å løse utfordringene vi står overfor. For nå er vi i fase to: hvorvidt vi har et problem (eh, utfordring), er ikke lenger lov å drøfte.

Dagens hjemmelekse er å studere hvordan et slikt utspill fra Høyre kan bidra til å styrke gjennomføringskrafta for Arbeiderpartiets høyreside. Nøkkelelementene i denne analysen bør være hvordan virkelighetsforståelse er formativt for velgernes oppfatning av hva som utgjør ansvarlighet og troverdighet.

Sykefravær: en løsning på jakt etter et problem

Torsdag varslet statsministeren kraftige innskjerpinger i sykefraværsreglene. Han er sitert på følgende:

– I 2001 ble vi enige om å redusere fraværet med 20 prosent. Nå har fraværet steget med ti prosent det siste året. Det kan ikke fortsette, sa Stoltenberg under LO Stats koferanse på Gol onsdag.

Han understreket at det ikke er aktuelt for regjeringen å svekke sykelønnsordningen.

– Men vi må se alvoret. En ny avtale om inkluderende arbeidsliv må bidra til å få fraværet ned, sa han.

Jeg har tidligere argumentert for at det er svært vanskelig å dra konklusjoner ut fra datamaterialet for 2008 og 2009. Nedgangskonjunkturen har gjort det mye mer attraktivt for arbeidsgivere å skyve halvproduktive arbeidstakere over på statens hender. Vi ser dette igjen i at det spesifikt er sykefraværet for menn i privat sektor som øker. Når professorer på Blindern forklarer dette med at arbeidsmoralen har blitt dårligere, virker det helt utrolig på meg. Skulle arbeidsmoralen ha blitt dårligere over natta?

Men det var min tidligere kritikk. Nå over til noe mye alvorligere: nemlig at ideen om det gallopperende sykefraværet er et falsum. Grafen under viser Statistisk Sentralbyrå sine tall for total andel av arbeidsdager som går bort pga. sykefravær. Som grafen viser, har sykefraværet falt siden 2001, og bare marginalt krøpet oppover i 2008 og 2009. Det er langt i fra noen krise. Det er minimale, fullt forklarlige og svært godt forståelig endringer.1

Skjermbilde 2009-11-21 kl. 18.43.43

Det er absolutt grunn til å frykte disse utspillene. Gang på gang har Arbeiderpartiets teknokrater benyttet denne innfallsvinkelen for å få gjennomslag for sine ønsker om innstramminger i pensjon, privatisering av elektrisitetsforsyningen, støtte til oljeutvinning, oppslutning rundt EØS‐​avtalen. Det er en tretrinnet prosess.

Først konstrueres en forståelse i befolkningen om at endring er nødvendig. Det siste året har vi sett dette i form av en haug med medieoppslag om hvor stort sykefraværet er og hvor uendelig mange nordmenn som står utenfor arbeidslivet. Dette kommer altså til tross for at Norge har en av verdens høyeste yrkesdeltakelsesprosenter og slett ikke har sett noen vesentlig økning i sykefraværet. Pensjonsdebatten er nok et eksempel: Det fremstilles som uoverkommelig at Norge skal kunne betale dagens pensjonsordninger til fremtidens gamle. Det ville nemlig ført til en 1 % økning i skattenivået, evt. en prosent lavere veksttakt i privat forbruk. Du verden, så umulig.

Deretter presenteres innstramminger. For Arbeiderpartiets profil er det alltid nødvendig å presentere disse i form av «vi ønsker ikke å stramme inn, men det er nødvendig av hensyn til velferdsstatens fremtid». Det er en herlig Orwelliansk måte å bygge ned velferdsstaten. For å bevare den, må vi fjerne den. EØS‐​avtalen kan få eksemplifisere. Hvis vi ikke underla oss EUs fire friheter, og dermed binder oss til en markedsliberalistisk mast, vil vi miste alt. Sånn rent bortsett fra at vi er en stor nettoeksportør, og at det er lite som tyder på at verden kommer til å miste interessen for norsk laks og olje med det første.

Til slutt kompromisses det frem et vedtak på LO‐​kongressen som gir venstresiden en mindre konsesjon, f.eks. om overgangsordninger eller skjerminger av de tyngste sektorene i LO. I pensjonsoppgjøret, f.eks., verna man de over 50 – altså alle de som var med på forhandlingsmøtene.

Nå er altså sykeordningene neste. Direktørvenna til Jens har talt. Bare bred og avslørende folkeopplysningsvirksomhet har en sjans til å stoppe dem. Noe hjelp fra media ser det ut til at vi kan glemme.

  1. Årsaken til at grafen hopper så mye opp og ned, er at folk er sykere i første kvartal enn ellers. Det skyldes heller ikke arbeidsmoralen, for å si det sånn. Det skyldes influensa og forkjølelse. []