Homo democraticus

Et svart hull
Et svart hull
Et svart hull. Uten sammenligning forøvrig. Creative Commons av NASA (CC‐​BY‐​NC)

Lengst nord i verden, på små klipper ved havet, finner vi den sjeldne arten homo democraticus. Og når vi i dag besøker deres biotop, er det på en ekstra spennende tid i samfunnets fireårssyklus.

Landsmøtesesongen går mot slutten, og det er tid for den årlige lesepausen. Det avanserte, lille samfunnet har faktisk satt av flere fridager enn arbeidsdager i mai, slik at denne biannale lesepausen kan fasiliteres. Homodemocraticusene setter seg nå ned med partienes programmer for en komparativ, immersiv og hermeneutisk lesing av fremtidsvisjonene som kommer frem i dem.

La oss nå spørre fire homodemocrati hva ved partienes vedtatte programmer som avgjør deres stemmegivning til høsten.

Demokrat 1: «For meg er det utrolig viktig at stemmen min får mest mulig innflytelse i flest mulig voteringer. Jeg velger derfor et parti som er nær sentrum av politikken. Jeg sier som lederen i Sentrumsnært folkeparti, som nok får min stemme i år: ‘politikken går tydelig mot sentrum, og det er veldig viktig at Sentrumsnært folkeparti plasserer seg mellom blokkene slik at SrF får mest mulig innflytelse’.»

Demokrat 2: «Jeg er en sentrum‐​høyre‐​velger. De beste politiske løsningene i dagens samfunn finner vi nok i sentrum, særlig i Oslo sentrum. Jeg er meget betrygget av at De Sentrumkonservative så tydelig vedtok sentrumhøyrepolitikk på sitt landsmøte. Jeg er naturligvis ikke enig i alt – selv ønsker jeg mindre skatt på rike fruer, men det er så godt å vite at det politiske landskapet ikke strekker seg ut over for store kartesiske avstander i en teoretisk illustrasjon av politikken over to dimesjoner.»

Demokrat 3: «Alle de gode løsningene på landets problemer siden 1905 har blitt funnet i politikkens sentrum‐​venstre, gitt en tilstrekkelig vid definisjon av ‘sentrum’. Derfor er det naturlig for meg å søke mot et parti som i størst mulig grad mener det samme som alle tidligere valgvinnere har gjort.»

Demokrat 4: «Jeg får slik en varm følelse av å lese partiprogrammene. Endelig har det altså blitt slik, at politiske motsetninger ikke lenger handler om ulike interesser og maktkamp. Nå handler det bare om å finne de beste tekniske løsningene på vår tids utfordringer. Det er derfor jeg vil stemme på Sentrumspartiet de grønnlige, som ser ut til å ha korrekt fasit hva angår miljøutfordringene.»

Vi forlater nå homo democraticus. Neste uke skal vi kontrastere våre funn her i nord med et besøk til homo hystericus, som med sitt middelhavstemperament ikke har klart å kvitte seg med de gamle ordningene med motsetninger i det politiske liv.

Spenning?

Oppslutning på meningsmålinger for rød og blå blokk, 2008-2012

Det er allmenn enighet om at spørsmålet om regjeringsskifte etter stortingsvalget i 2013 i praksis er avgjort. De blå‐​blås ledelse på meningsmålingene understøttes av at KrF og Venstre har sagt at de foretrekker Frp foran Stoltenberg.

Men ingenting er jo mer kjedelig enn et avgjort valg. Det er derfor godt å se at de historiske tallene gir oss litt håp om en spennende valgkamp. Her er oversikten over alle meningsmålinger siden 2008, med oppslutningen for Ap+SV+Sp+Rødt i rødt, og for den borgerlige blokka i blått:

Oppslutning på meningsmålinger for rød og blå blokk, 2008-2012
Punktene viser enkeltmålinger, linjene er matematisk beregnede løpende trender, såkalte Loess‐​avrundinger.

Det håpefulle ved dette diagrammet, sett fra venstresida, er at mange målinger på denne tiden i 2008 ga et omtrent like ille bilde som målinger tatt opp i dag. Og: veien opp til «spennende sone» er kanskje kortere enn tallene antyder, ettersom den avrundede gjennomsnittslinja også viser at de rød‐​grønne aldri var oppe på noen varig, substansiell ledelse, selv om de ledet enkeltmålinger, og likevel vant valget.

Mer håp finnes i den alt for høye sperregrensa: de rødgrønne kan hjelpes kunstig mye, sett opp mot disse tallene, av et utfall der KrF og Venstre vipper under sperregrensa. Da får de lavere representasjon enn prosentene tilsier, noe som altså vil gagne de rødgrønne.

Det er altså ikke bare et spill for galleriet når de rødgrønne lederne hevder at de ikke har gitt opp. Erfaringen har vist at det går an å komme seg ut av verre tider.

Et annet interessant diagram viser hvor ekstremt hamskiftet på høyresida har vært. Det vi ser på er avrundede gjennomsnitt fra 2008 til i dag:

Loess-linjer for partier i Norge på meningsmålinger, fordelt på blokkerDet er generelt antatt at det sterkere Høyre etter valget i 2009 er en styrke for høyresidas muligheter, men det går an å tenke seg at dette går for langt, og et markeringskåt Frp stikker kjepper i hjulene for et regjeringsalternativ som utvilsomt vil måtte lene seg på partiet.

Altså: det er håp om litt spenning! Men da må bunnen snart være nådd for de rødgrønne.