Hadde det blitt borgerlig med Venstre over sperregrensa?

Det korte svaret er: nei.

Følgende forutsetninger har jeg modellert: For at Venstre skulle oppnå minst 4 prosent, måtte 3304 flere velgere stemt Venstre (etter stemmetallene akkurat nå fra valg.no). Jeg fordelte disse med lik mengde på alle fylkene (174 per fylke). Det som hadde skjedd da, var at Venstre ville fått 7 mandater på tinget – fem utjevningsmandater i tillegg til de to distriktsmandatene de har.

De ville tatt ett av disse fra Senterpartiet, ett fra KrF, ett fra Høyre og to fra Frp. Tinget ville da fått følgende sammensetning:

A    64
SP    10 (-1)
SV    11
KRF    9 (-1)
V    7  (+5)
H    29 (-1)
FRP    39 (-2)

Det betyr altså 85–84 i mandater til de rødgrønne.

Dette er ikke basert på tilfeldigheter; det skyldes styringstillegget. Ettersom Arbeiderpartiet er størst og har jevnest oppslutning i ulike fylker, får de flest distriktsmandater per avgitt stemme. De får nøyaktig så mange distriktsmandater som de ville fått dersom landet bare hadde én valgkrets. SV og SP har få utjevningsmandater i forhold til høyresida (bare sju av nitten), og det er derfor forholdsmessig mer sannsynlig at distriktsmandatene «tas» fra høyresida. En faktor til som spiller inn er at partier som er jevnt små (som SV) vinner veldig få distriktsmandater og derfor har mange gjenstående stemmer som ikke har resultert i mandater. De har derfor veldig «trygge» utjevningsmandater – en naturlig konsekvens av at oppslutningen til SV i minst grad har gitt seg utslag i mandater før vi fordeler utjevningsmandatene.

Det er naturligvis mulig å gjøre andre modeller, f.eks. at Venstre stjeler stemmer fra Arbeiderpartiet og/​eller Høyre i stedet for å mobilisere nye velgere (slik min modell forutsetter). Jeg vet ikke om dette er mer realistisk – jeg innbiller meg at mange potensielle venstrevelgere satt hjemme fordi de ikke ønsket å stemme på et Venstre som ender opp med å bidra til enten Stoltenberg eller Jensen i regjering. Jeg har ikke forsøkt andre modeller, men det er svært usannsynlig at disse vil påvirke resultatet: Arbeiderpartiet har ikke utjevningsmandater, og redusert oppslutning med 167 stemmer i hvert fylke vil derfor ikke rokere fordelingen som er angitt over. Å ta stemmer fra Høyre kan naturligvis heller ikke gjøre situasjonen bedre for de borgerlige.

Å få Venstre over sperregrensa ville derfor ikke hjulpet de borgerlige. Hvis de hadde kommet langt over kunne det kanskje ha hjulpet, men bare i den grad stemmene er friske (tatt fra hjemmesitterne) eller fra venstresida.

Mysteriet De Grønne

Denne valgkampen har vist oss litt mer av Miljøpartiet De Grønne. I skolevalget har de oppnådd 1.2 % nasjonalt. Samtidig er det hevet over enhver tvil at partiet er milevis unna noe mandat på Stortinget. Strategien til partiet fører derfor på kort sikt til at de kannibaliserer velgere fra de øvrige partiene som har en progressiv miljøpolitikk: SV, Venstre og Rødt. Jeg har veldig vanskelig for å forstå den strategiske begrunnelsen bak, men jeg måtte samtidig innrømme at jeg aldri har lest MDGs program. Kanskje de hadde en masse spennende løsninger og analyser som ingen andre partier har?

Svaret er skuffende nært nei. Partiets prinsipprogram er en parade av avsnitt jeg er helt enig i, men det skyldes ikke at de er intetsigende. Det skyldes at de er plassert langt til venstre i politikken, noe som selvsagt er helt nødvendig dersom man vil føre en intervenerende miljøpolitikk som også griper inn i forbruksmønstre og utdanning og mener at det avhenger av folkelig politisk styring på mikronivå – altså det at folk organiserer seg politisk lokalt. Disse prinsippene er kjernen i sosialismen.

Samtidig har partiene holdninger på en del ikke‐​økonomiske og ikke‐​miljørettede områder, såkalte verdispørsmål. Her plasserer de seg nær den progressive sosiale liberalismen – altså for åndsfrihet, en aktiv internettrettighetspolitikk, økt trygd (og borgerlønn), internasjonal sosial utjevning, stor skepsis til militære intervensjoner, en liberal innvandringspolitikk. Alt dette er spennende og kontrære meninger i den norske politiske debatten – bortsett fra at det er blåkopi av tre andre partiers standpunkter: Venstre, SV, Rødt.1 Denne delen av politikken fungerer derimot som en klar avstandstaken til KrF, det skal de ha.

Jeg stilte spørsmålet på Twitter: Hva er det som skiller MDGs program fra de etablerte venstrepartiene? Jeg fikk svar fra @beaterast: «Nei til privatskoler. Nei til en viss grad av privatisering innenfor helse. Lange skoledager. Alle skal i barnehage». Dette kaller MDG et fokus på personlig frihet, selv om de fleste mennesker egentlig konnoterer personlig frihet med frihet til forbruk (som MDG er mot) og økonomiske friheter (der MDG ikke skiller seg fra de andre venstrepartiene).  Men alle disse sakene er elendige eksempler på «personlig frihet».2

I tre av sakene handler det om en komplisert avveiing mellom foreldres rettigheter og barnas rettigheter, eller for å si det på en annen måte: foreldrenes rett til å begrense barnas muligheter i fremtiden. Hva som er balansepunktet mellom foreldrenes rett til å bestemme og barnas rett til å få sine muligheter realisert lar seg ikke avgjøre av å erklære den ene partens rett som «frihet».

I den siste – privatisering innenfor helse – er de andre venstrepartienes poeng at privatisering innenfor helsevesenet vil være en forskyving av frihet fra fattige til rike, men gitt et konstant antall leger vil det ikke medføre mer behandling av pasienter. Hvilken frihet er det å søke etter?

MDG ser på seg selv som et liberalistisk parti, men de redegjør godt i sitt eget program for liberalismens begrensninger. Den liberalismen som det her refereres til etablerer et sett med felles grenser og målsettinger for politikk som Venstre, Rødt, SV og MDG deler. Den kan ikke gi svar på alle politikkens prioriteringsspørsmål og avveiinger.

Derfor er MDG for meg en gåte. Holdningene de representerer er allerede representert, og det blir liksom ikke helt en nisje at partiet vil beholde kontantstøtta noen år lenger enn SV og Rødt. Effekten av arbeidet deres blir å redusere oppslutningen til partier som faktisk har sjans å komme i posisjon. Hvordan kan dette være mer fornuftig tidsbruk enn å påvirke direkte gjennom den ordinære miljøbevegelsen?

  1. Og her innvender MDGs folk selvsagt at Rødt og SV ikke er for borgerlønn. Det er nok riktig, men det er ikke helt enkelt å se den store forskjellen på dette og Rødt og SVs primærstandpunkter knyttet til massiv oppskalering av sosialhjelpen. []
  2. Og la meg få tilføye at partiet går lengre enn noen andre i å begrense personlig frihet på andre områder: de vil forby shortsalg av aksjer, ytterligere styrke arbeidsmiljøloven, kjønnskvotere og lønnsutjevne, begrense områder som private selskaper skal få lov å virke på, forby brusautomater på skoler, forby salg av nye bensinbiler, forby forsøksdyr og underminere opphavsrettslovgivningen. For all del – jeg er ikke nødvendigvis uenig – men dette er ikke programpunkter for et parti der «personlig frihet» er ledestjernen i ett og allting. []

Synd på Solberg? Stemmen som substitutt!

Erna Solberg har slått Høyre opp på mantraet om at de vil samarbeide med hvem som helst på den noe arbitrært definerte «borgerlige siden». Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår appellen ved denne holdningen: mens de andre krangler, tar Høyre ansvar for å kaste regjeringen. Men jeg forstår samtidig ikke det realpolitiske innholdet i en stemme på Høyre på dette grunnlaget.

Hvis KrF, Venstre, Høyre og FrP sitter med flertallet etter 14. september, blir det endringer i regjeringen. Argument nummer én for en høyreorientert velger ser ut til å være å bli kvitt den rødgrønne regjeringen, men dette kan altså ikke gjøre noe til eller fra for valget mellom partiene på sentrums‐ og høyresiden.

Argument nummer to kan være at man ønsker en av partienes politikk. To faktum knyttet til Høyre gjør dem lite attraktive for velgere som er opptatt av de faktiske resultatene. For det første har de som eneste parti i praksis nektet å klargjøre hvilken politikk de ønsker å gjennomføre – de velger å prioritere regjeringsspørsmålet foran politikken. Det andre faktum er at all politikken i Høyres program gjenfinnes hos de øvrige tre partiene. Det er derfor fristende for en velger som legger vekt på argument nummer to å stemme på det partiet som ellers ivaretar din hjertesak.1 Stemmer du på Høyre uten å være en av kjernevelgerne oppnår du ikke noe mer enn du ellers ville, men du overlater din påvirkning av regjeringsprogrammet til de andre opposisjonspartienes velgere.

Argument nummer tre er det irrasjonelle argumentet: at man ønsker å belønne Erna for en god innsats. Dette er enda en måte å sette systemet foran resultatene; å sette vogna foran hesten; å forveksle politikk med Idol. Det ligger ikke i parlamentarismens grunnidé at mandatene skal fungere som belønning eller straff. De skal være representanter for folkets meninger. Dessverre mener jeg at årets valgkamp og meningsmålingsutvikling tyder på at en avgjørende stor del av velgerne lar seg påvirke av denne typen begrunnelser og personfokus.

  1. For all del kan dette være Høyre – men fremgangen i det siste kan vel vanskelig attribueres til at folk plutselig har blitt mest enig med Høyres politikk. []

Indregards valgomat

Det er ikke lurt å avgjøre hvilket parti du ønsker å stemme på ved å analysere de positive sidene, altså valgløftene partiene gir. Først og fremst er det tre store problemer med denne strategien:

  1. Det knytter seg stor usikkerhet til om valgløfter blir gjennomført eller om de er bevisst fremsatt i visshet om at det aldri blir gjennomført med mindre partiet får rent flertall
  2. Alle partiene har flesk, selv om det smaker litt forskjellig. Hjernen vår er dårlig tilpasset valg mellom goder: vi er biologisk tilpassa ideen om å «få alt». Derfor er det vanskelig å vite om du helst vil ha gratis SFO eller lavere arbeidsgiveravgift.
  3. Valgflesk‐​strategien medfører en uansvarlighetsbias i tenkingen din. Du ender opp med å få politikere som lover mer enn de kan holde, og du straffer realistiske partier uforholdsmessig mye.

En alternativ strategi er derfor å komme frem til hva du ønsker å beholde eller fjerne, og deretter forsøke å finne ut hvilket parti som ønsker å beholde og fjerne. Forskjellen er at du altså ikke ser på partienes lovnader om nye tiltak, bare på hva de ønsker å gjøre med det bestående samfunnet. I og med at 99 % av det du merker til politiske vedtak er knyttet til tidligere, bestående ordninger, er det langt mer rasjonelt å se på dette.

Det er også mye mindre attraktivt som valgflesk, av enkle PR‐​hensyn. (Mao.: Fordi folk ikke har lest denne bloggposten.)

Så, her er noen kontrollspørsmål:

  • Lånekassen: fjerne eller beholde?
  • Kontantstøtten: fjerne eller beholde?
  • Formuesskatten: fjerne eller beholde?
  • Arbeidsgiveravgiften: fjerne eller beholde?
  • Skolefrukt: fjerne eller beholde?
  • Nasjonale prøver: fjerne eller beholde?
  • Norske styrker i Afghanistan: fjerne eller beholde?
  • Stoltenberg‐​regjeringen: fjerne eller beholde?
  • Bomringer: fjerne eller beholde?
  • Støtten til kollektivtransport: fjerne eller beholde?

Og disse tingene kan du gi blanke i:

  • Gratis tannhelse
  • Makspris på SFO
  • Veisatsinger
  • Nye kollektivsatsinger
  • EM

Jeg er sikker på at du kan finne på flere.