Hver mann, 0.7 stemmer ± 0.7

Figuren un­der vi­ser opp­slut­nin­gen om de ni største par­ti­ene i Norge per 2. mars, slik den ble målt av Ipsos MMI for Dagbladet i for­ri­ge uke. Strekene rundt hvert punkt vi­ser den så­kal­te feil­mar­gi­nen. Vi kan si med gans­ke stor sik­ker­het at den vir­ke­li­ge opp­slut­nin­gen lig­ger in­nen­for dis­se stre­ke­ne.

sperregrenseSeks av par­ti­ene va­ker rundt sperre­gren­sen. Til sam­men re­pre­sen­te­rer dis­se seks mer enn hver fjer­de vel­ger.

Sperregrensen må gå. Slik det fun­ge­rer i dag, må mer enn hver fjer­de vel­ger ta hen­syn til et tak­tisk mo­ment som er ir­re­le­vant for po­li­tik­ken de støt­ter. Er ditt els­ke­de Venstre for langt bak til å nå sperre­gren­sen, kan det løn­ne seg å stem­me Høyre i ste­det for å få «rik­tig» re­gje­ring. Om De Grønne ser ut til å fal­le bak kan det væ­re KrF er be­ste kort for å hindre olje­ut­vin­ning i Lofoten. For ikke å snak­ke om den venstre­vrid­de so­sial­de­mo­kra­tens di­lem­ma: SV, Rødt, Ap?

Det skal mye til at al­le seks hav­ner over el­ler un­der sperre­gren­sen. Mest sann­syn­lig er det at to-tre hav­ner over, og tre-fire un­der. Da har vi ef­fek­tivt re­du­sert be­tyd­nin­gen av stem­men til ti-femten pro­sent av folket.

Og hva opp­når vi med det? Vi opp­når, med da­gens me­nings­må­ling som fa­sit, at Rødt får én i ste­det for fire re­pre­sen­tan­ter, De Grønne får én i ste­det for seks, SV får to i ste­det for seks, og til­sva­ren­de mot­satt vei: V får åt­te i ste­det for seks, Sp får ti i ste­det for ni, og KrF får, vel, ni uan­sett. De res­te­ren­de man­da­te­ne som trengs for å få det he­le til å gå opp tas, litt på måfå, fra de tre sto­re par­ti­ene.

Akkurat den­ne må­lin­gen slår vel­dig uhel­dig ut for de rø­de og grøn­ne, som får åt­te re­pre­sen­tan­ter fær­re enn en pro­por­sjo­nal for­de­ling skul­le til­si. Det kun­ne na­tur­lig­vis like gjer­ne vært de bor­ger­li­ge re­gje­rings­ka­me­ra­te­ne som bik­ket un­der. Det er like urett­fer­dig uan­sett.

Og det er en urett­fer­dig­het som vir­ker helt me­nings­løs. Redselen for at et par­ti med en pro­sents opp­slut­ning skal få en re­pre­sen­tant på tin­get, er ab­surd. Det er ak­ku­rat like sann­syn­lig at det bi­drar til sta­bi­li­tet som at det sa­bo­te­rer for den, slik da­gens ek­sem­pel ty­de­lig il­lust­re­rer. Å hev­de at det­te hen­sy­net til en po­ten­si­elt økt sta­bi­li­tet i vis­se hy­po­te­tis­ke si­tua­sjo­ner vei­er tyngre enn stem­me­ne til ti pro­sent av vel­ger­ne, er ure­de­lig.

Det er nes­ten så man kun­ne mis­ten­ke de sto­re par­ti­ene for å ha en egen­in­ter­es­se i å be­hol­de litt eks­tra stem­me­vekt til de sto­re par­ti­ene.

Ungdommen nå til dags

Resultatene ved skolevalg, 1989-2013, fordelt på parti

skolevalgskolevalgbump

  •  Høyre + Frp er fire pro­sent­po­eng stør­re i 2013 enn i 2009.
  • SV hal­vert fra 10 til 5, en del av en lang­sik­tig ned­over­trend si­den 2001.
  • Fremgangen til Piratpartiet (ikke med i gra­fe­ne) og MDG er like stor som SVs til­bake­gang.
  • I 2001 fikk ytre venstre (SV + R) 28 % opp­slut­ning. I 2013 får de 8,8 %

Hva gikk galt for Oslos venstreside? En depressiv analyse

Hver enes­te valg­kamp, så len­ge jeg kan hus­ke, har jeg vært lei av valg­kam­pen. Men når valg­re­sul­ta­tet kom­mer, har jeg blitt en­da mer lei. Jeg blir di­rek­te de­pri­mert av hvor peri­fe­re mi­ne eg­ne opp­fat­nin­ger av ver­den er, her jeg går og fore­trek­ker (men har ster­ke inn­ven­din­ger mot) par­ti­er som Rødt, SV, Venstre og De Grønne. Alle valg jeg har vært med på – seks i tal­let – har gitt meg den sam­me fø­lel­sen av me­nings­de­pre­sjon. La kji­pin­ge­ne styre ver­den på skjæ­re­ne, så kan jeg gjø­re noe an­net. Spille data­spill, for ek­sem­pel.

Derfor har jeg kan­skje ikke vel­dig kon­struk­ti­ve råd å kom­me med. Jeg er ikke op­ti­mist. Jeg er dyp pes­si­mist. Jeg er også skuf­fa og kan­skje i et litt ag­gres­sivt hu­mør. Men venstre­sida i Oslo skal li­ke­vel få noen tips:

I.

Befolkningen i Oslo er ung. I til­legg er un­ge men­nesker langt mindre parti­lo­ja­le enn andre. Det er åpen­bart for meg at valg­kam­pan­jen må hand­le om un­ge men­nesker – ung­dom og små­barns­fa­mi­lier. Likevel var det vis­st syke­hjem det­te skul­le hand­le om. Frontet av to (men­ta­le) seksti­årin­ger med pla­ka­ter der det stod «å stem­me er å bry seg».

Nå er par­ti­ene no­to­risk dår­li­ge på «ung­doms­po­li­tikk». Enten hand­ler det om ska­te­ram­per, for­di som vi al­le vet: al­le ung­dom­mer ska­ter he­le døg­net. Eller så hand­ler det om sko­le, der det i og for seg kan væ­re mot­set­nin­ger, men de­bat­ten er på et nivå som selv vel­ger­ne skjøn­ner er uver­dig for den kom­plek­se in­sti­tu­sjo­nen. Ungdomspolitikk er ikke sær­in­ter­esse­po­li­tikk ret­tet mot ung­dom. Ungdomspolitikk er frem­tids­po­li­tikk, vid­vin­kel­po­li­tikk, omsorg-for-de-svakeste-politikk, og en po­li­tikk som tar på al­vor at det er re­el­le prio­ri­te­rin­ger og re­el­le spørs­mål om rett­fer­dig­het som står på spill.

Nå me­ner jeg ikke at Rødt, SV el­ler Oslo Ap mang­ler de «rik­ti­ge stand­punk­te­ne» på dis­se spørs­må­le­ne. Men det var ikke det­te man pushet, og det var ikke her man la inn de ny­ska­pen­de ide­ene. Arbeiderpartiet ble åpen­bart lurt av et re­klame­by­rå til å tro at valg­kam­pen kun­ne kon­sen­tre­res om bud­ska­pet «bor­ger­plikt post 22. juli». Det var feil.

I til­legg må par­ti­ene bli kvitt de mid­del­ald­ren­de mo­ra­lis­te­ne i by­de­le­ne som øns­ker å kut­te i skjen­ke­ti­der. Kanskje re­du­se­rer det vold, men du tren­ger ba­re å tit­te ut på gata klok­ka 3 for å se hvor man­ge men­nesker som vekt­leg­ger ri­si­ko­en for vold høy­ere enn fri­he­ten til natte­liv.

II.

Bydelsutvalg er noe tull. For venstre­si­den bi­drar sys­te­met på den må­ten at de må ta an­svar for re­sul­ta­ter i by­de­le­ne, som strupes etter be­ste ev­ne fra råd­hu­set. På top­pen av det he­le er by­dels­di­rek­tø­re­ne un­der­lagt by­rå­det, i ste­det for å væ­re by­dels­ut­val­gets folk. Det er en åpen­bar svarte­per­ord­ning, og det er en gå­te for meg hvor­for man vil ha det slik. Erstatt he­le su­la­mit­ten av bedre klage­ord­nin­ger på ad­mi­ni­stra­ti­ve ved­tak knyt­tet til navn på vei­stub­ber og inn­tak til eldre­hjem og hva nå enn by­dels­ut­val­ge­ne be­dri­ver.

III.

Libe Rieber-Mohn er kan­skje født på øst­kan­ten, men hun opp­fat­tes som ak­ku­rat det hun er: Overklasse. Det vit­ner om en helt utro­lig man­gel på finger­spitz­ge­fühl å så mye som ten­ke at det var en god idé. Jeg har skjønt at parti­le­del­sen syns det er en god idé. Kanskje syns de også det er en bedre idé med by­rå­det Berger Røsland enn by­rå­det Jensrud el­ler by­rå­det Mahmood. Det kan i det minste for­kla­re val­get.

Valget av Rieber-Mohn ga også de rødgrøn­nes kam­pan­je et stikk av re­gje­ring som de vir­ke­lig ikke treng­te for å mo­bi­li­se­re venstre­sym­pa­ti­se­ren­de vel­ge­re i Groruddalen. Innvandring/integrering og Aker syke­hus er vel de be­ste ek­semp­le­ne på sa­ker der SV og Rødt had­de stort po­ten­sia­le, men der sa­ken var fer­dig­kokt før by­råds­for­hand­lin­ge­ne be­gyn­te.

Sett fra folk i SV og Rødt, som had­de be­gynt å ven­ne seg til å de­mon­stre­re mot Rieber-Mohn, er det også noe de­mo­ti­ve­ren­de ved å skul­le dri­ve valg­kamp for å gi hen­ne mak­ta. Og hvem tror egent­lig på at Rune Bjerkes ko­ne kom­mer til å jev­ne ut for­skjel­le­ne mel­lom folk i by­en, der­som hun fikk be­stem­me? Skulle hun, i et an­fall av egen­klasse­an­ta­go­nis­me, straf­fe folk med vil­la bak slot­tet og hyt­te på Nakholmen?

IV.

Det er vel ikke noen ny­het leng­re, men at SV skrev un­der på av­ta­len om ei­en­doms­skatt var en tab­be. Ingvild Reymert gikk ut i Klassekampen med et mer­ke­lig for­svars­an­grep: det var da in­gen for­skjell på å skri­ve un­der på den­ne av­ta­len, slik SV gjor­de, og å ikke stil­le ul­ti­ma­tum om ei­en­doms­skatt, slik Rødt gjor­de? Jo. Selvsagt er det det, og av tre grun­ner:

For det første er po­li­tikk et spill i fle­re ak­ter, og hvis vel­ger­ne fikk an­led­ning til å vi­se at de ikke mot­set­ter seg ei­en­doms­skatt vil det væ­re vik­tig nes­te gang sa­ken kom­mer opp. For det andre: Politikk i by­råds­sam­ar­beid er et for­hand­lings­spill, der det gir mi­ni­malt med me­ning å kas­te sitt be­ste for­hand­lings­kort før man be­gyn­ner. For det tredje: Valgkamp er ikke ba­re kamp om de sam­me vel­ger­ne, men kamp om å mo­bi­li­se­re folk. Jeg har hørt man­ge, og selv tenkt, at val­get i Oslo hand­ler om sym­bo­ler all den tid det vik­tigs­te virke­mid­de­let man har til å om­for­de­le er satt til side.

Så kan man selv­sagt si at jo, men Arbeiderpartiet vil­le ha trum­fet det gjen­nom li­ke­vel. Javel; så la dem sit­te i by­råd ale­ne da, og bruk fire år på å kri­ti­se­re dem for å ikke nå må­le­ne om so­sial ut­jev­ning. Bedre det, enn at Høyre sit­ter der.

V.

Mens Bjørnar Moxnes var et me­get friskt pust i valg­kam­pen, vir­ker det som Rødt el­lers har en or­ga­ni­sa­sjons­kul­tur som be­røm­mer mid­del­må­dig­het. Det satt tro­lig langt in­ne å la Moxnes, en so­sio­logi­ma­s­ter uten ar­bei­der­klasse­bak­grunn, få over­ta Oslo-partiet. På na­sjo­nalt plan er det en pi­ne å se og høre Turid Thomassen i de­batt. Det ska­per et inn­trykk av at Rødt-folk er til­fel­di­ge ra­bu­lis­ter som ikke egent­lig har blitt stilt kri­tis­ke spørs­mål før. Selvsagt skyl­des det at Rødts parti­ap­pa­rat er mi­ni­malt sam­men­lig­na med de andre, og andre fi­ne unn­skyld­nin­ger. Men da kan man vir­ke­lig ikke kos­te på seg å dis­po­ne­re de største medie­ta­len­te­ne på noen an­nen må­te enn på top­pen.

Rødt Blindern har pro­du­sert mer po­li­tisk ta­lent for Rødt på tre år enn det RV klar­te på en manns­al­der. Disse må re­pre­sen­te­re par­ti­et, der­som det skal ha en sjan­se.

VI.

Se på et bil­de av Reza Rezaae, Marianne Borgen og Rune Gerhardsen sam­men, mens du le­ser opp den­ne teks­ten: «Det vik­tigs­te for venstre­si­den er å mo­bi­li­se­re nye vel­ge­re.»

VII.

I og med at det rent fak­tisk ikke stod noe øko­no­misk på spill i det­te val­get (jeg tel­ler ikke den noe tenden­siø­se an­ta­kel­sen om at noen eks­tra skatte­inn­kre­ve­re skul­le skaf­fe a hundred gazil­lion dol­lars), må ut­val­get av verdi­sa­ker væ­re bedre og stør­re. Jeg har vært in­ne på at man ikke mo­bi­li­se­rer vel­ge­re ved å klistre opp pla­ka­ter av Stoltenberg som sier «hvis du ikke stem­mer, bryr du deg ikke».

I Oslo har vi man­ge sva­ke grup­per. Romfolk. Barnevernsbarn. Rusmisbrukere. Finansakrobater. Husokkupanter. For å tek­kes den pre­sump­tivt kon­ser­va­ti­ve «grunn­plan­vel­ge­ren», ser det ut til at løs­nin­gen roughly har vært å væ­re streng mot dis­se. Oslo Ap stem­te for ek­sem­pel for å re­gist­re­re tig­ge­re, en dår­lig skjult me­ka­nis­me for å kas­te ut rom­folk fra lan­det.

Men Anders Jupskås forsk­ning (du får se påe podkast fra Popvenstre! hvis du vil ha de­tal­jer) vi­ser at på man­ge av dis­se om­rå­de­ne er folk mindre stren­ge enn Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets vel­ge­re er mer po­si­ti­ve til inn­vand­re­re, for ek­sem­pel, enn parti­med­lem­me­ne. Og lands­mø­tet er stren­ge­re enn parti­med­lem­me­ne igjen. Noen sli­ke an­ta­kel­ser av hva som fak­tisk er po­pu­lis­tisk po­li­tikk blant po­ten­si­el­le vel­ge­re ser ut til å væ­re di­rek­te feil­ak­ti­ge.

Siden par­ti­ene ty­de­lig­vis syn­s­er selv, kan jo jeg også syn­se: jeg tror at folk ikke har så vel­dig fast­tøm­re­de hold­nin­ger, og valg­kamp bør der­for ikke hand­le om å «gjet­te» på folks hold­nin­ger. Folk er opp­tatt av å se par­ti­er som tar saks­om­rå­der på al­vor, som vi­ser kunn­skap og kom­pe­tan­se om pro­ble­mer og løs­nin­ger, og som har ty­de­li­ge pla­ner for hva man skal gjø­re. De liker ikke vid­løf­ti­ge mål, men kon­kre­te til­tak.

VIII.

Med Moxnes, Borgen og Rieber-Mohn som front­fi­gu­rer ble det he­le eks­tremt søm­me­lig og pent i tøy­et. Det var li­te opp­sikts­vek­ken­de ut­ta­lel­ser, og mi­ni­ma­le virke­mid­ler. Mange men­nesker er vel­dig lei av kor­rekt for­mu­ler­te po­li­ti­ker­set­nin­ger om ett og all­ting. For å nå dem må man mar­ke­re seg som mot­strøms og an­ner­le­des. Spesielt for SV og Rødt er det­te ut­ford­rin­ger, nå som streiting-faktoren øker også i dis­se par­ti­ene. Samtidig er det slik at jo ster­ke­re virke­mid­ler du skal bru­ke, og jo mer du skil­ler deg ut, jo mer pei­ling må du ha. Du må også ev­ne å for­mu­le­re deg pre­si­st og ty­de­lig.

Mer ge­ne­relt kan det­te po­en­get ko­kes ned til at kon­flikt­lin­je­ne ble for uty­de­li­ge. De rødgrøn­ne ga in­gen åp­ning for folk som vil­le pro­test­stem­me, en­da så mye det kan væ­re å pro­te­ste­re mot i Oslo. Snarere lo­vet de nær­mest å be­hand­le hver­and­re pent. Det er sik­kert vik­tig per­son­lig for Rieber-Mohn å be­gyn­ne valg­ta­per­in­ter­vju­et med å gra­tu­le­re Høyre med et godt valg. Men det er den­ne tren­den mot kon­ver­gens og ned­byg­ging av kon­flikt i po­li­tik­ken som er den un­der­lig­gen­de år­sa­ken til la­ve­re valg­del­ta­kel­se. Se for ek­sem­pel på Trondheim, der blokk­mot­set­nin­ge­ne har blitt langt mer ak­sen­tu­ert av LO og Rødts krav­lis­ter. Hva skjer? Valgdeltakelsen er høy­ere enn i de andre by­ene, og de rø­de re­gje­re­rer den dag i dag.

IX.

Men det vik­tigs­te er selv­sagt at folk er kji­pin­ger. Det må vi ald­ri glem­me.

Engasjement straffer seg

North Cascades Rockfall
Creative Commons License pho­to credit: WSDOT

Hva er be­ste stra­te­gi der­som du me­ner at a) kli­ma er den vik­tigs­te sa­ken, b) den rødgrøn­ne re­gje­rin­gen er bedre for klima­må­le­ne enn en høyre­re­gje­ring, c) det vik­tigs­te for miljø­po­li­tik­ken er po­li­tisk in­no­va­sjon og å ut­fordre de etab­ler­te par­ti­ene, d) SV er for bun­det av re­gje­rings­sam­ar­bei­det med Ap til å fyl­le den­ne rol­len, e) men den rødgrøn­ne re­gje­rin­gen vil­le vært mye ver­re på miljø uten SV?

Bidrar med po­li­tis­ke ide­er til en ny frisk i norsk miljø­po­li­tikk? Engasjerer deg i Miljøpartiet de Grønne? Kaster di­ne kref­ter inn for Rødt? Under en blo­dig storm, vi deg til strid?

La oss for ek­sem­pel se på pro­sjek­tet Miljøpartiet De Grønne. Det er en en­ga­sjert gjeng som øns­ker knall­har­de of­fent­li­ge inn­grep for å gjø­re Norge kli­mavenn­lig. De er også nokså kon­kre­te; kan­skje litt vel kon­kre­te, som når de spe­si­fi­se­rer hvor­dan fiske­fôr skal pro­du­se­res for å re­du­se­re opp­dretts­næ­rin­gen. Men la gå: De har et klart mål, og de for­sø­ker å fin­ne løs­nin­ger. I sa­lu­te them, selv om jeg for­be­hol­der meg ret­ten til å væ­re uenig med dem, og me­ne at den hel­het­li­ge ideo­lo­gi­en er en nød­ven­dig­het, ikke en hem­sko, for å lø­se miljø­ut­ford­rin­ge­ne. Men det er en helt or­di­nær, po­li­tisk uenig­het, av den ty­pen vi gjer­ne vil ha i po­li­tik­ken.

Likevel: ut fra prin­sip­pe­ne di­ne er det feil valg å bi­dra hos dem. Riktig svar er at du må sna­rest leg­ge bort ditt po­li­tis­ke en­ga­sje­ment. Lykkes MDG med sitt pro­sjekt, el­ler Rødt med sitt, vil det sann­syn­lig­vis fjer­ne al­le miljø­venn­li­ge, in­no­va­ti­ve par­ti­er fra Stortinget.

I dag måles Venstre og SV rundt sperre­gren­sa, mens Rødt måles slik at de kan kla­re å få et man­dat i Oslo el­ler Hordaland. Disse tre par­ti­ene er de som står MDG de­si­dert nær­mest med hen­blikk på de grøn­ne må­le­ne. Altså: folk som er vil­lig til å stem­me på MDG, vil i all over­vei­en­de grad ha V, SV og R som si­ne andre ak­tu­el­le kan­di­da­ter. En vekst for MDG opp til, la oss si, tre pro­sent, vil der­for ram­me V, SV og R med mel­lom 1,5 og 2 pro­sent­po­eng. Attpåtil vil det ram­me mest i «by-fylkene» Oslo, Hordaland og Sør-Trøndelag, som også er strong­holds for de andre tre par­ti­ene.

Valgloven må end­res, og sperre­gren­sen må bort. Per i dag fun­ge­rer den som et kraf­tig hin­der mot in­no­va­sjon i po­li­tik­ken, ak­ku­rat i det his­to­ris­ke øye­blik­ket vi kan­skje har mest bruk for nett­opp in­no­va­sjon. Straffen for å en­ga­sje­re seg i in­no­va­sjon på den po­li­tis­ke miljø­sek­to­ren kan alt­så raskt bli at miljø ut­ra­de­res fra po­li­tik­ken. Det er en ab­surd og per­vers kon­se­kvens.

Heiagjengslagsmål

Valgkamp gjør noe med oss men­nesker. Oss po­li­tisk in­ter­es­ser­te men­nesker, i hvert fall. Det er lett å se det på Twitter. Utenom valg fore­går det til ti­der noe som lig­ner på en opp­ly­sen­de de­batt, der de­bat­tan­te­ne inn­tar po­si­sjo­ne­ne si­ne ba­sert på en kom­bi­na­sjon av lo­gikk og kunn­skap. Det tas for­be­hold, og «ny­an­sert» er et ad­jek­tiv de fles­te gjer­ne vil as­so­si­e­res med.

Men så, alt­så, valg­kam­pen. Plutselig er en stor an­del av twit­ter­strøm­men over i en mo­dus som min­ner om første ver­dens­krigs centi­me­ter­dok­tri­ner: her skal man ikke mis­te en tom­me! Ikke en inn­røm­mel­se! Ikke pre­sen­te­re en tvi­len­de tan­ke!

Denne men­ta­li­te­ten, har jeg tenkt, er høy­st for­ståe­lig på tv. Her er det jo man­ge men­nesker som kjen­ner sa­ke­ne dår­lig, og som dess­uten blir tvun­get til å høre på deg snak­ke når du har or­det. Men på Twitter, ten­ker jeg, hvor­for der? Det er jo så en­kelt å gjen­nom­skue sånn «fanboy»-isme der? Du får ikke kred i sli­ke dis­ku­sjo­ner når du trek­ker frem op­port­u­nis­tis­ke feil­tolk­nin­ger av tall, se­lek­tivt ut­valg av ny­hets­sa­ker og tvil­som­me tes­ter av kom­mune­kva­li­tet! Alle som hen­ger på Twitter vet jo at sli­ke ting ba­re er tøv. Det enes­te du opp­når, er at al­le an­ser deg som mindre tro­ver­dig res­ten av året også.

Sånn tenk­te jeg, alt­så. Men etter parti­le­der­de­bat­ten satt jeg meg ned for å se på re­ak­sjo­ne­ne på Twitter. Det var som jeg fryk­tet. Alle SV-folk var litt eks­tra til­ste­de og syns at Kristin Halvorsen var suvre­rent be­st. De sam­me set­nin­ge­ne bruk­te Høyrefolk, ba­re med an­net ob­jekt. Nå føl­ger jeg nes­ten in­gen KrF-ere på Twitter, men jeg er sik­ker på at de syns Knut Arild var kon­ge.

Det jeg ikke så, var at noen hyl­let Siv Jensen. Jeg syns ikke hun gjor­de noen god de­batt. Hun vir­ket an­strengt, litt små­sur for noen av spørs­må­le­ne, og re­son­ne­men­te­ne hen­nes var åpen­bart for­søk på å ro seg vekk. I den første de­len av de­bat­ten, som hand­let om ter­ror og inn­vand­ring, tenk­te jeg at «nå ta­per Frp for første gang på at den­ne de­bat­ten kom­mer opp». Og jeg tenk­te at hun had­de tapt de­bat­ten, og at det­te var ana­ly­se. Rå og ube­sud­let av partikad­re­nes fø­le­ri.

Helt til jeg les­te Svein Tore Marthinsens ana­ly­se. Han syns Liv Signe Navarsete og Siv Jensen kom be­st ut. Navarsete, som jeg had­de glemt var til­ste­de, og Jensen, som jeg syns gjor­de en elen­dig fi­gur.

Det er kan­skje ikke så lett å unn­gå valg­kamp­drag­su­get. Det er vis­st ikke langt fra ana­ly­ti­ker til heia­gjeng, selv for meg og Svein Tore?

Kandidatalder i Oslo

Det gjen­tas of­te at po­li­tik­ken be­står av et «gubbe­vel­de». I vir­ke­lig­he­ten er ikke si­tua­sjo­nen så il­le – med unn­tak av to par­ti­er. Med ut­gangs­punkt i valg­lis­te­ne for kom­mune­val­get i Oslo kan vi si noe om sam­men­set­nin­gen av kan­di­da­ter i par­ti­ene.

Best ut i min test er KrF, SV og Venstre. Disse tre par­ti­ene har en al­ders­for­de­ling på liste­kan­di­da­te­ne si­ne som gjen­spei­ler for­de­lin­gen i be­folk­nin­gen svært tett. Dårligst ut kom­mer, nær­mest na­tur­lig­vis, Pensjonistpartiet, men bort­sett fra det står det dår­lig til også i Arbeiderpartiet. Høyre må også inn­se at de har en lis­te som av­vi­ker fra be­folk­nin­gen til­sier, og Fremskrittspartiet er hel­ler ikke helt «der».

På den­ne gra­fik­ken kan du se tett­hets­es­ti­ma­ter for par­ti­ene sam­men­lig­na med den vir­ke­li­ge for­de­lin­gen i lyst grått. Det er bra å lig­ne mest mu­lig på den grå lin­ja, hvis man vil gjen­spei­le be­folk­nin­gen. Vi kan se hvor­dan Arbeiderpartiet har en over­vekt av folk mel­lom 40 og 50 år. Det sam­me har til en viss, men mindre, grad FrP og Høyre. Rødt, på sin side, har et tyngde­punkt over 60 som ikke gjen­spei­les i be­folk­nin­gen.

Nå in­klu­de­rer dis­se tal­le­ne al­le på lista, og det er ikke sær­lig sann­syn­lig at par­ti­er som KrF får inn fle­re enn to el­ler tre re­pre­sen­tan­ter. Men det ser ikke ut til å væ­re noe møns­ter i da­ta­ene som in­di­ke­rer at yngre folk blir brukt som liste­fyll. Jeg har for­søkt et utall spe­si­fi­ka­sjo­ner av for­skjel­li­ge al­ders­grup­pers over­re­pre­sen­ta­sjon en­ten først el­ler sist på lis­te­ne, men det ser ikke ut til å væ­re noen­ting å av­slø­re.

Nå kan man ar­gu­men­te­re for at par­ti­ene bør ta høy­de for at den fak­tisk valg­te grup­pen blir fire år eldre før den er på valg nes­te gang, og at lis­te­ne der­for strengt tatt bør lig­ge to år til venstre for den fak­tis­ke al­ders­for­de­lin­gen. Jeg er ikke så sik­ker på det ar­gu­men­tet. Jeg tror det er vik­ti­ge­re at den fak­tis­ke al­ders­for­de­lin­gen gjen­spei­les når val­get gjø­res, for­di det da er men­nesker på ens egen al­der som tar på seg å for­sva­re parti­pro­gram­met, og som man i teori­en kan dis­ku­te­re med.

Alt i alt ser det ut til at de al­ler fles­te par­ti­ene har gjort en tem­me­lig god jobb med å etter­ape be­folk­nings­struk­tu­ren, med et vik­tig unn­tak for Arbeiderpartiet.

Et an­net plott vi­ser noe av det sam­me. Dette er et boks-plott, der «bok­sen» ut­gjør 50 % av kan­di­da­te­ne, gjen­nom­snit­tet er mer­ket med en prikk, og stre­ke­ne un­der og over bok­sen an­gir yt­ter­punk­te­ne av da­ta­ene (med mindre de fal­ler uten­for en viss av­stand fra bok­sen, da blir de gjort om til en prikk). Plottet vi­ser ty­de­lig hvor­dan bror­par­ten av Arbeiderpartiets liste­kan­di­da­ter er mye mer sam­let i al­der enn de andre par­ti­ene, selv om Høyre også har en gans­ke kom­pri­mert struk­tur:

Det er spe­si­elt stor for­skjell på boks-bredden mel­lom Ap og Høyre på den ene si­den og KrF, Venstre, SV, Senterpartiet og Rødt på den andre.

En hy­po­te­se om hvor­for det har blitt slik kan kan­skje for­mes? Mens po­li­tikk er en fri­vil­lig ak­ti­vi­tet for de fles­te ut­øver­ne på kom­mu­nalt nivå, er det også en pro­fe­sjo­nell ak­ti­vi­tet for en­kelte. Det er en kar­rie­r­evei. Spesielt gjel­der det­te folk i al­de­ren mel­lom 35 og 50, når idea­lis­men stort sett har gått over og kar­rie­rer i andre bu­si­nes­ser fris­ter. De som blir igjen gjen­nom dis­se åre­ne har der­for stør­re til­bøye­lig­het til å væ­re folk som er mo­ti­vert av et øns­ke om po­si­sjo­ner.

Arbeiderpartiet og Høyre er par­ti­ene som vil ha den største re­el­le mak­ten etter val­get, uan­sett ut­fall. I til­legg er de par­ti­ene med be­st ut­sik­ter til verv opp­over i sys­te­met, på re­gje­rings­nivå og el­lers i sam­fun­net. De for­de­ler flest styre­verv og mu­lig­he­ter mel­lom seg. Karrieristene blant po­li­ti­ker­ne sø­ker seg der­for til dis­se par­ti­ene, og for å kun­ne få «ut­tel­ling» for inn­sat­sen må de inn på lis­te­ne. Dermed for­tren­ger de idea­lis­ter og fri­vil­li­ge, som ikke vil stå i vei­en for en­ga­sje­men­tet. I til­legg re­du­se­rer de be­ho­vet for å rin­ge rundt og be folk om å stå på lis­te, en prak­sis som gjør det litt let­te­re å styre sam­men­set­nin­gen.

Eller, opp­sum­mert: makt­hyp­pe po­li­ti­ke­re i førti­åra går til Ap og Høyre, og skaf­fer seg plass på lista.

Carl I. Hagens progressive side

Det er mye un­der­lig i Carl I. Hagens så­kal­te come­back, selv om jeg fore­trek­ker den ty­pen come­back der ak­tø­ren fak­tisk har lagt opp. Jeg kan ikke hus­ke at han har vært borte fra rampe­ly­set.

bear
Creative Commons License pho­to credit: +yooco+

Som van­lig med Hagen er det mye å kri­ti­se­re. Det gjør Jan Arild Snoen på en frem­ra­gen­de må­te, og jeg kan ikke an­net enn å an­be­fa­le hans gjen­nom­gang av Hagens nye de­batt­bok. Men den gjen­nom­snitt­li­ge re­ak­sjo­nen på Hagens kan­di­da­tur i po­li­tis­ke kret­s­er er noe helt an­net enn en kri­tikk av Hagens po­li­tikk. Motstanderne til Hagen er mest opp­tatt av at han ikke skal dri­ve så mye valg­kamp, for­di han da ikke kan bli sam­len­de, som en ord­fø­rer skal væ­re.

Hvis det er én ting kom­mune­po­li­tik­ken bør unn­gå, så er det å in­fan­ti­li­se­re vel­ger­ne på den­ne må­ten. Det er snakk om en ord­fø­rer her, ikke en teddy­bjørn! Vi kan ikke ha en po­li­tisk kul­tur der po­li­tis­ke verv er for­be­holdt po­li­ti­ke­re som ikke me­ner så mye om po­li­tikk. Eller, som Hagen sik­kert vil se det, en si­tua­sjon der ord­fø­rer­ver­vet for­be­hol­des noen som har de rik­ti­ge me­nin­ge­ne.

Jeg er selv­sagt enig i at Hagen ikke blir en sam­len­de ord­fø­rer. Men det er bra. Å hol­de seg med ord­fø­re­re som en slags po­li­tik­kens galle­ons­fi­gu­rer gjør at valg­kam­pen tvinges til å inne­hol­de et usak­lig per­son­valg om hvem som skal le­de by­sty­rets møter og klip­pe sno­rer på mu­se­er. Det er så uvik­tig som man kan få det. Det er til Hagens sto­re for­tje­nes­te at han for­kas­ter den­ne mo­del­len for ord­fø­rer­valg­kamp.

Ordføreren har litt mer inn­fly­tel­se enn man kan få inn­trykk av. Ordføreren knyt­ter nett­verk, møter re­pre­sen­tan­ter for man­ge de­ler av det si­vi­le sam­funn og har i hvert fall an­led­ning til å på­vir­ke selve ar­beids­pro­ses­sen i by­sty­ret. Infantiliseringen av ord­fø­rer­val­get dek­ker over også det­te fak­tum: det er ikke like­gyl­dig hvem vi får, ba­re vi får en sam­len­de ord­fø­rer. Hvem som er ord­fø­rer har til­dels be­ty­de­lig på­virk­ning på de ufor­mel­le makt­ka­na­le­ne i kom­mu­nen. Og på det­te punk­tet vil jeg fak­tisk me­ne at Hagen er mer «sam­len­de» enn Fabian Stang.

Dersom SV el­ler Rødt skul­le en­de opp med ord­fø­re­ren i Oslo en dag,  for­ven­ter jeg at den­ne ord­fø­re­ren blir alt an­net enn sam­len­de. Hun skal ikke leg­ge opp valg­kam­pen på en slik må­te at for ek­sem­pel ra­sis­ter og søkk­rike mil­li­ar­dæ­rer i Holmenkollen skal sy­nes det er en fa­bel­ak­tig ord­fø­rer­kan­di­dat. Og da for­ven­ter jeg det sam­me fra høyre­sida, slik at vi slip­per et tøy­se­te meta-valg om hvil­ken teddy­bjørn som er my­kest.

Dagens graf, med 141 datapunkter

Hvorfor har jeg ikke la­get den­ne gra­fen før? Jeg kan stir­re på den i ti­mes­vis og sta­dig opp­da­ge noe nytt og in­ter­es­sant. Håper noen andre også har det slik. Jeg vil ikke væ­re den enes­te ner­den i ver­den.

Noen ob­ser­va­sjo­ner:

  • Arbeiderpartiets seks sva­kes­te fyl­ker er vest­lan­det + sør­lan­det.
  • KrFs seks ster­kes­te fyl­ker er nøy­ak­tig de sam­me som Arbeiderparties seks sva­kes­te.
  • Arbeiderpartiets seks ster­kes­te fyl­ker er seks av de syv sva­kes­te for Frp. Dette byg­ger ikke ak­ku­rat opp un­der ide­en om at dis­se to par­ti­ene er ho­ved­mot­stan­de­re — i så fall vil­le vi for­ven­te at de gjor­de det sterkt og svakt i de sam­me be­folk­nings­grup­pe­ne (alt­så de sam­me fyl­ke­ne). Dette er ikke noe klart be­vis mot, men det kan ty­de på at selv om Ap og Frp «hen­ter» om­trent de sam­me grup­pe­ne klasse­mes­sig, er det uli­ke kul­tu­rer i lan­det for hva slags ut­slag ar­bei­der­klasse­til­hø­rig­he­ten gir.
  • Med unn­tak av Arbeiderpartiet er Oslo en­ten topp to el­ler bånn to hos samt­li­ge par­ti­er (med en li­ten, frekk «ca. delt andre­plass neden­fra» for Frp i Oslo). Det kan for­kla­re at par­ti­ene hel­ler øns­ker å snak­ke om dis­trik­te­ne i valg­kam­pe­ne.
  • Arbeiderpartiets fem-på-topp, Oppland, Hedmark, Finnmark, Nord-Trøndelag og Telemark, er al­le fyl­ker som vil­le ta­pe man­da­ter der­som vi tok bort areal­ko­ef­fi­si­en­ten fra man­dat­for­de­lin­gen. Det vil­le nep­pe gjort så mye med Arbeiderpartiets sam­la man­dat­tall på kort sikt, for­di Ap ikke lig­ger over pro­por­sjo­nal re­pre­sen­ta­sjon to­talt i dag (og der­for vil­le kom­pen­se­res med fle­re ut­jev­nings­man­da­ter).
  • Det jev­ne­s­te par­ti­et er Frp, der be­ste fyl­ke har 1,7 gan­ger opp­slut­nin­gen av dår­ligs­te fyl­ke. Mest ujevn er Senterpartiet med tjue­seks gan­ger så stor opp­slut­ning i be­ste som i ver­ste fyl­ke. Vel 3 000 men­nesker stem­te på Senterpartiet i Oslo, mens nes­ten 15 000 stem­te på dem i Sogn og Fjordane.
  • SVs pro­fil er pus­sig. De har en sterk Oslo-profil, men på de nes­te plas­se­ne føl­ger fyl­ker som er fjernt fra Oslo-virkeligheten: al­le de tre nord­nors­ke fyl­ke­ne, samt Sør-Trøndelag.

Hva hvis alle stemte taktisk?

Dagens kon­tra­fak­tis­ke valg­sce­na­rio er at al­le stem­mer tak­tisk. Det vil si at al­le vel­ge­re på for­hånd vet hvil­ke par­ti­er som kan kom­me inn på Stortinget, og der­et­ter vel­ger å stem­me på et an­net par­ti der­som pri­mær­par­ti­et ikke har sjans.

Det er en re­la­tivt stor me­to­disk ut­ford­ring ved å gjø­re det­te: Vi må gjet­te hva folk har som se­kun­dær­par­ti. Jeg gjør min kva­li­fi­ser­te gjet­ning på den­ne må­ten:

DEM => FRP
DLF => FRP
KSP => KRF
KYST => H
MDG => V
R => SV
NKP => SV
PP => FRP
SFP => FRP
TPF => FRP
ABORT => KRF
ES => KRF
NPAT => FRP
NRA => FRP
SALL => FRP
SAMT => FRP
VIGRID => FRP

Det er man­ge tvil­som­me her. MDG => V og PP => FRP er nok de mest tvil­som­me, kan­skje sam­men med KYST => H. Naturlig nok er det de al­ler største par­ti­ene som er de mest pro­ble­ma­tis­ke, med et vel­dig ve­sent­lig unn­tak for det al­ler største små­par­ti­et — Rødt.

Så, vil­le dis­se små­fis­ke­ne gjø­re noen for­skjell? Svaret er et svært klart ja. Dette er det tak­tis­ke Stortinget:

Parti Distriktsmandater Utjevningsmandater Mandater
A 60 (-4) 0 60 (-4)
FRP 39 (+1) 0 (-3) 39 (-2)
H 26 (-1) 3 29 (-1)
SV 8 (+2) 6 (+1) 14 (+3)
KRF 5 (+1) 5 (-1) 10
SP 9 1 (-1) 10 (-1)
V 3 (+1) 4 (+4) 7 (+5)
150 19 169

Altså 85-84 til den ikke-sosialistiske si­den.

Ap mis­ter he­le fire dis­trikts­man­da­ter på den­ne lil­le flyt­tin­gen av 2,7 % av stem­me­ne. De mis­ter man­da­te­ne fra Hordaland, Hedmark, Troms og Finnmark. Høyre og FrP går til­bake hhv. to og ett man­da­ter. SV tar tre nye man­da­ter, her­under et dis­trikts­man­dat i Oslo. KrF ta­per over­ras­ken­de nok in­gen man­da­ter på lek­ka­sje­ne til de krist­ne små­par­ti­ene — de får in­gen nye man­da­ter av å ta knek­ken på tak­tisk stem­me­giv­ning. Senterpartiet ta­per ett ut­jev­nings­man­dat, mens Venstre tar store­slem med fem nye man­da­ter: de kom­mer over sperre­gren­sa og de får inn Sponheim fra Hordaland.

Behind the scenes skjer det en hel del byt­ting av man­da­ter i uli­ke fyl­ker. Høyre vin­ner for ek­sem­pel et dis­trikts­man­dat i Finnmark på be­kost­ning av Arbeiderpartiet, men ta­per ett i Oslo. Hele rap­por­ten kan be­skues her; det vir­ke­li­ge valg­re­sul­ta­tet lig­ger her.

Beregningene er gjort av Celulitt.