Hver mann, 0.7 stemmer ± 0.7

Figuren under viser oppslutningen om de ni største partiene i Norge per 2. mars, slik den ble målt av Ipsos MMI for Dagbladet i forrige uke. Strekene rundt hvert punkt viser den såkalte feilmarginen. Vi kan si med ganske stor sikkerhet at den virkelige oppslutningen ligger innenfor disse strekene.

sperregrenseSeks av partiene vaker rundt sperregrensen. Til sammen representerer disse seks mer enn hver fjerde velger.

Sperregrensen må gå. Slik det fungerer i dag, må mer enn hver fjerde velger ta hensyn til et taktisk moment som er irrelevant for politikken de støtter. Er ditt elskede Venstre for langt bak til å nå sperregrensen, kan det lønne seg å stemme Høyre i stedet for å få «riktig» regjering. Om De Grønne ser ut til å falle bak kan det være KrF er beste kort for å hindre oljeutvinning i Lofoten. For ikke å snakke om den venstrevridde sosialdemokratens dilemma: SV, Rødt, Ap?

Det skal mye til at alle seks havner over eller under sperregrensen. Mest sannsynlig er det at to‐​tre havner over, og tre‐​fire under. Da har vi effektivt redusert betydningen av stemmen til ti‐​femten prosent av folket.

Og hva oppnår vi med det? Vi oppnår, med dagens meningsmåling som fasit, at Rødt får én i stedet for fire representanter, De Grønne får én i stedet for seks, SV får to i stedet for seks, og tilsvarende motsatt vei: V får åtte i stedet for seks, Sp får ti i stedet for ni, og KrF får, vel, ni uansett. De resterende mandatene som trengs for å få det hele til å gå opp tas, litt på måfå, fra de tre store partiene.

Akkurat denne målingen slår veldig uheldig ut for de røde og grønne, som får åtte representanter færre enn en proporsjonal fordeling skulle tilsi. Det kunne naturligvis like gjerne vært de borgerlige regjeringskameratene som bikket under. Det er like urettferdig uansett.

Og det er en urettferdighet som virker helt meningsløs. Redselen for at et parti med en prosents oppslutning skal få en representant på tinget, er absurd. Det er akkurat like sannsynlig at det bidrar til stabilitet som at det saboterer for den, slik dagens eksempel tydelig illustrerer. Å hevde at dette hensynet til en potensielt økt stabilitet i visse hypotetiske situasjoner veier tyngre enn stemmene til ti prosent av velgerne, er uredelig.

Det er nesten så man kunne mistenke de store partiene for å ha en egeninteresse i å beholde litt ekstra stemmevekt til de store partiene.

Ungdommen nå til dags

Resultatene ved skolevalg, 1989–2013, fordelt på parti

skolevalgskolevalgbump

  •  Høyre + Frp er fire prosentpoeng større i 2013 enn i 2009.
  • SV halvert fra 10 til 5, en del av en langsiktig nedovertrend siden 2001.
  • Fremgangen til Piratpartiet (ikke med i grafene) og MDG er like stor som SVs tilbakegang.
  • I 2001 fikk ytre venstre (SV + R) 28 % oppslutning. I 2013 får de 8,8 %

Hva gikk galt for Oslos venstreside? En depressiv analyse

Hver eneste valgkamp, så lenge jeg kan huske, har jeg vært lei av valgkampen. Men når valgresultatet kommer, har jeg blitt enda mer lei. Jeg blir direkte deprimert av hvor perifere mine egne oppfatninger av verden er, her jeg går og foretrekker (men har sterke innvendinger mot) partier som Rødt, SV, Venstre og De Grønne. Alle valg jeg har vært med på – seks i tallet – har gitt meg den samme følelsen av meningsdepresjon. La kjipingene styre verden på skjærene, så kan jeg gjøre noe annet. Spille dataspill, for eksempel.

Derfor har jeg kanskje ikke veldig konstruktive råd å komme med. Jeg er ikke optimist. Jeg er dyp pessimist. Jeg er også skuffa og kanskje i et litt aggressivt humør. Men venstresida i Oslo skal likevel få noen tips:

I.

Befolkningen i Oslo er ung. I tillegg er unge mennesker langt mindre partilojale enn andre. Det er åpenbart for meg at valgkampanjen må handle om unge mennesker – ungdom og småbarnsfamilier. Likevel var det visst sykehjem dette skulle handle om. Frontet av to (mentale) sekstiåringer med plakater der det stod «å stemme er å bry seg».

Nå er partiene notorisk dårlige på «ungdomspolitikk». Enten handler det om skateramper, fordi som vi alle vet: alle ungdommer skater hele døgnet. Eller så handler det om skole, der det i og for seg kan være motsetninger, men debatten er på et nivå som selv velgerne skjønner er uverdig for den komplekse institusjonen. Ungdomspolitikk er ikke særinteressepolitikk rettet mot ungdom. Ungdomspolitikk er fremtidspolitikk, vidvinkelpolitikk, omsorg‐​for‐​de‐​svakeste‐​politikk, og en politikk som tar på alvor at det er reelle prioriteringer og reelle spørsmål om rettferdighet som står på spill.

Nå mener jeg ikke at Rødt, SV eller Oslo Ap mangler de «riktige standpunktene» på disse spørsmålene. Men det var ikke dette man pushet, og det var ikke her man la inn de nyskapende ideene. Arbeiderpartiet ble åpenbart lurt av et reklamebyrå til å tro at valgkampen kunne konsentreres om budskapet «borgerplikt post 22. juli». Det var feil.

I tillegg må partiene bli kvitt de middelaldrende moralistene i bydelene som ønsker å kutte i skjenketider. Kanskje reduserer det vold, men du trenger bare å titte ut på gata klokka 3 for å se hvor mange mennesker som vektlegger risikoen for vold høyere enn friheten til natteliv.

II.

Bydelsutvalg er noe tull. For venstresiden bidrar systemet på den måten at de må ta ansvar for resultater i bydelene, som strupes etter beste evne fra rådhuset. På toppen av det hele er bydelsdirektørene underlagt byrådet, i stedet for å være bydelsutvalgets folk. Det er en åpenbar svarteperordning, og det er en gåte for meg hvorfor man vil ha det slik. Erstatt hele sulamitten av bedre klageordninger på administrative vedtak knyttet til navn på veistubber og inntak til eldrehjem og hva nå enn bydelsutvalgene bedriver.

III.

Libe Rieber‐​Mohn er kanskje født på østkanten, men hun oppfattes som akkurat det hun er: Overklasse. Det vitner om en helt utrolig mangel på fingerspitzgefühl å så mye som tenke at det var en god idé. Jeg har skjønt at partiledelsen syns det er en god idé. Kanskje syns de også det er en bedre idé med byrådet Berger Røsland enn byrådet Jensrud eller byrådet Mahmood. Det kan i det minste forklare valget.

Valget av Rieber‐​Mohn ga også de rødgrønnes kampanje et stikk av regjering som de virkelig ikke trengte for å mobilisere venstresympatiserende velgere i Groruddalen. Innvandring/​integrering og Aker sykehus er vel de beste eksemplene på saker der SV og Rødt hadde stort potensiale, men der saken var ferdigkokt før byrådsforhandlingene begynte.

Sett fra folk i SV og Rødt, som hadde begynt å venne seg til å demonstrere mot Rieber‐​Mohn, er det også noe demotiverende ved å skulle drive valgkamp for å gi henne makta. Og hvem tror egentlig på at Rune Bjerkes kone kommer til å jevne ut forskjellene mellom folk i byen, dersom hun fikk bestemme? Skulle hun, i et anfall av egenklasseantagonisme, straffe folk med villa bak slottet og hytte på Nakholmen?

IV.

Det er vel ikke noen nyhet lengre, men at SV skrev under på avtalen om eiendomsskatt var en tabbe. Ingvild Reymert gikk ut i Klassekampen med et merkelig forsvarsangrep: det var da ingen forskjell på å skrive under på denne avtalen, slik SV gjorde, og å ikke stille ultimatum om eiendomsskatt, slik Rødt gjorde? Jo. Selvsagt er det det, og av tre grunner:

For det første er politikk et spill i flere akter, og hvis velgerne fikk anledning til å vise at de ikke motsetter seg eiendomsskatt vil det være viktig neste gang saken kommer opp. For det andre: Politikk i byrådssamarbeid er et forhandlingsspill, der det gir minimalt med mening å kaste sitt beste forhandlingskort før man begynner. For det tredje: Valgkamp er ikke bare kamp om de samme velgerne, men kamp om å mobilisere folk. Jeg har hørt mange, og selv tenkt, at valget i Oslo handler om symboler all den tid det viktigste virkemiddelet man har til å omfordele er satt til side.

Så kan man selvsagt si at jo, men Arbeiderpartiet ville ha trumfet det gjennom likevel. Javel; så la dem sitte i byråd alene da, og bruk fire år på å kritisere dem for å ikke nå målene om sosial utjevning. Bedre det, enn at Høyre sitter der.

V.

Mens Bjørnar Moxnes var et meget friskt pust i valgkampen, virker det som Rødt ellers har en organisasjonskultur som berømmer middelmådighet. Det satt trolig langt inne å la Moxnes, en sosiologimaster uten arbeiderklassebakgrunn, få overta Oslo‐​partiet. På nasjonalt plan er det en pine å se og høre Turid Thomassen i debatt. Det skaper et inntrykk av at Rødt‐​folk er tilfeldige rabulister som ikke egentlig har blitt stilt kritiske spørsmål før. Selvsagt skyldes det at Rødts partiapparat er minimalt sammenligna med de andre, og andre fine unnskyldninger. Men da kan man virkelig ikke koste på seg å disponere de største medietalentene på noen annen måte enn på toppen.

Rødt Blindern har produsert mer politisk talent for Rødt på tre år enn det RV klarte på en mannsalder. Disse må representere partiet, dersom det skal ha en sjanse.

VI.

Se på et bilde av Reza Rezaae, Marianne Borgen og Rune Gerhardsen sammen, mens du leser opp denne teksten: «Det viktigste for venstresiden er å mobilisere nye velgere.»

VII.

I og med at det rent faktisk ikke stod noe økonomisk på spill i dette valget (jeg teller ikke den noe tendensiøse antakelsen om at noen ekstra skatteinnkrevere skulle skaffe a hundred gazillion dollars), må utvalget av verdisaker være bedre og større. Jeg har vært inne på at man ikke mobiliserer velgere ved å klistre opp plakater av Stoltenberg som sier «hvis du ikke stemmer, bryr du deg ikke».

I Oslo har vi mange svake grupper. Romfolk. Barnevernsbarn. Rusmisbrukere. Finansakrobater. Husokkupanter. For å tekkes den presumptivt konservative «grunnplanvelgeren», ser det ut til at løsningen roughly har vært å være streng mot disse. Oslo Ap stemte for eksempel for å registrere tiggere, en dårlig skjult mekanisme for å kaste ut romfolk fra landet.

Men Anders Jupskås forskning (du får se påe podkast fra Popvenstre! hvis du vil ha detaljer) viser at på mange av disse områdene er folk mindre strenge enn Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets velgere er mer positive til innvandrere, for eksempel, enn partimedlemmene. Og landsmøtet er strengere enn partimedlemmene igjen. Noen slike antakelser av hva som faktisk er populistisk politikk blant potensielle velgere ser ut til å være direkte feilaktige.

Siden partiene tydeligvis synser selv, kan jo jeg også synse: jeg tror at folk ikke har så veldig fasttømrede holdninger, og valgkamp bør derfor ikke handle om å «gjette» på folks holdninger. Folk er opptatt av å se partier som tar saksområder på alvor, som viser kunnskap og kompetanse om problemer og løsninger, og som har tydelige planer for hva man skal gjøre. De liker ikke vidløftige mål, men konkrete tiltak.

VIII.

Med Moxnes, Borgen og Rieber‐​Mohn som frontfigurer ble det hele ekstremt sømmelig og pent i tøyet. Det var lite oppsiktsvekkende uttalelser, og minimale virkemidler. Mange mennesker er veldig lei av korrekt formulerte politikersetninger om ett og allting. For å nå dem må man markere seg som motstrøms og annerledes. Spesielt for SV og Rødt er dette utfordringer, nå som streiting‐​faktoren øker også i disse partiene. Samtidig er det slik at jo sterkere virkemidler du skal bruke, og jo mer du skiller deg ut, jo mer peiling må du ha. Du må også evne å formulere deg presist og tydelig.

Mer generelt kan dette poenget kokes ned til at konfliktlinjene ble for utydelige. De rødgrønne ga ingen åpning for folk som ville proteststemme, enda så mye det kan være å protestere mot i Oslo. Snarere lovet de nærmest å behandle hverandre pent. Det er sikkert viktig personlig for Rieber‐​Mohn å begynne valgtaperintervjuet med å gratulere Høyre med et godt valg. Men det er denne trenden mot konvergens og nedbygging av konflikt i politikken som er den underliggende årsaken til lavere valgdeltakelse. Se for eksempel på Trondheim, der blokkmotsetningene har blitt langt mer aksentuert av LO og Rødts kravlister. Hva skjer? Valgdeltakelsen er høyere enn i de andre byene, og de røde regjererer den dag i dag.

IX.

Men det viktigste er selvsagt at folk er kjipinger. Det må vi aldri glemme.

Engasjement straffer seg

North Cascades Rockfall
Creative Commons License photo credit: WSDOT

Hva er beste strategi dersom du mener at a) klima er den viktigste saken, b) den rødgrønne regjeringen er bedre for klimamålene enn en høyreregjering, c) det viktigste for miljøpolitikken er politisk innovasjon og å utfordre de etablerte partiene, d) SV er for bundet av regjeringssamarbeidet med Ap til å fylle denne rollen, e) men den rødgrønne regjeringen ville vært mye verre på miljø uten SV?

Bidrar med politiske ideer til en ny frisk i norsk miljøpolitikk? Engasjerer deg i Miljøpartiet de Grønne? Kaster dine krefter inn for Rødt? Under en blodig storm, vi deg til strid?

La oss for eksempel se på prosjektet Miljøpartiet De Grønne. Det er en engasjert gjeng som ønsker knallharde offentlige inngrep for å gjøre Norge klimavennlig. De er også nokså konkrete; kanskje litt vel konkrete, som når de spesifiserer hvordan fiskefôr skal produseres for å redusere oppdrettsnæringen. Men la gå: De har et klart mål, og de forsøker å finne løsninger. I salute them, selv om jeg forbeholder meg retten til å være uenig med dem, og mene at den helhetlige ideologien er en nødvendighet, ikke en hemsko, for å løse miljøutfordringene. Men det er en helt ordinær, politisk uenighet, av den typen vi gjerne vil ha i politikken.

Likevel: ut fra prinsippene dine er det feil valg å bidra hos dem. Riktig svar er at du må snarest legge bort ditt politiske engasjement. Lykkes MDG med sitt prosjekt, eller Rødt med sitt, vil det sannsynligvis fjerne alle miljøvennlige, innovative partier fra Stortinget.

I dag måles Venstre og SV rundt sperregrensa, mens Rødt måles slik at de kan klare å få et mandat i Oslo eller Hordaland. Disse tre partiene er de som står MDG desidert nærmest med henblikk på de grønne målene. Altså: folk som er villig til å stemme på MDG, vil i all overveiende grad ha V, SV og R som sine andre aktuelle kandidater. En vekst for MDG opp til, la oss si, tre prosent, vil derfor ramme V, SV og R med mellom 1,5 og 2 prosentpoeng. Attpåtil vil det ramme mest i «by‐​fylkene» Oslo, Hordaland og Sør‐​Trøndelag, som også er strongholds for de andre tre partiene.

Valgloven må endres, og sperregrensen må bort. Per i dag fungerer den som et kraftig hinder mot innovasjon i politikken, akkurat i det historiske øyeblikket vi kanskje har mest bruk for nettopp innovasjon. Straffen for å engasjere seg i innovasjon på den politiske miljøsektoren kan altså raskt bli at miljø utraderes fra politikken. Det er en absurd og pervers konsekvens.

Heiagjengslagsmål

Argentina's fourth penalty is stopped by the German goalie
Creative Commons License photo credit: Ali Brohi

Valgkamp gjør noe med oss mennesker. Oss politisk interesserte mennesker, i hvert fall. Det er lett å se det på Twitter. Utenom valg foregår det til tider noe som ligner på en opplysende debatt, der debattantene inntar posisjonene sine basert på en kombinasjon av logikk og kunnskap. Det tas forbehold, og «nyansert» er et adjektiv de fleste gjerne vil assosieres med.

Men så, altså, valgkampen. Plutselig er en stor andel av twitterstrømmen over i en modus som minner om første verdenskrigs centimeterdoktriner: her skal man ikke miste en tomme! Ikke en innrømmelse! Ikke presentere en tvilende tanke!

Denne mentaliteten, har jeg tenkt, er høyst forståelig på tv. Her er det jo mange mennesker som kjenner sakene dårlig, og som dessuten blir tvunget til å høre på deg snakke når du har ordet. Men på Twitter, tenker jeg, hvorfor der? Det er jo så enkelt å gjennomskue sånn «fanboy»-isme der? Du får ikke kred i slike diskusjoner når du trekker frem opportunistiske feiltolkninger av tall, selektivt utvalg av nyhetssaker og tvilsomme tester av kommunekvalitet! Alle som henger på Twitter vet jo at slike ting bare er tøv. Det eneste du oppnår, er at alle anser deg som mindre troverdig resten av året også.

Sånn tenkte jeg, altså. Men etter partilederdebatten satt jeg meg ned for å se på reaksjonene på Twitter. Det var som jeg fryktet. Alle SV‐​folk var litt ekstra tilstede og syns at Kristin Halvorsen var suvrerent best. De samme setningene brukte Høyrefolk, bare med annet objekt. Nå følger jeg nesten ingen KrF‐​ere på Twitter, men jeg er sikker på at de syns Knut Arild var konge.

Det jeg ikke så, var at noen hyllet Siv Jensen. Jeg syns ikke hun gjorde noen god debatt. Hun virket anstrengt, litt småsur for noen av spørsmålene, og resonnementene hennes var åpenbart forsøk på å ro seg vekk. I den første delen av debatten, som handlet om terror og innvandring, tenkte jeg at «nå taper Frp for første gang på at denne debatten kommer opp». Og jeg tenkte at hun hadde tapt debatten, og at dette var analyse. Rå og ubesudlet av partikadrenes føleri.

Helt til jeg leste Svein Tore Marthinsens analyse. Han syns Liv Signe Navarsete og Siv Jensen kom best ut. Navarsete, som jeg hadde glemt var tilstede, og Jensen, som jeg syns gjorde en elendig figur.

Det er kanskje ikke så lett å unngå valgkampdragsuget. Det er visst ikke langt fra analytiker til heiagjeng, selv for meg og Svein Tore?

Kandidatalder i Oslo

Det gjentas ofte at politikken består av et «gubbevelde». I virkeligheten er ikke situasjonen så ille – med unntak av to partier. Med utgangspunkt i valglistene for kommunevalget i Oslo kan vi si noe om sammensetningen av kandidater i partiene.

Best ut i min test er KrF, SV og Venstre. Disse tre partiene har en aldersfordeling på listekandidatene sine som gjenspeiler fordelingen i befolkningen svært tett. Dårligst ut kommer, nærmest naturligvis, Pensjonistpartiet, men bortsett fra det står det dårlig til også i Arbeiderpartiet. Høyre må også innse at de har en liste som avviker fra befolkningen tilsier, og Fremskrittspartiet er heller ikke helt «der».

På denne grafikken kan du se tetthetsestimater for partiene sammenligna med den virkelige fordelingen i lyst grått. Det er bra å ligne mest mulig på den grå linja, hvis man vil gjenspeile befolkningen. Vi kan se hvordan Arbeiderpartiet har en overvekt av folk mellom 40 og 50 år. Det samme har til en viss, men mindre, grad FrP og Høyre. Rødt, på sin side, har et tyngdepunkt over 60 som ikke gjenspeiles i befolkningen.

Nå inkluderer disse tallene alle på lista, og det er ikke særlig sannsynlig at partier som KrF får inn flere enn to eller tre representanter. Men det ser ikke ut til å være noe mønster i dataene som indikerer at yngre folk blir brukt som listefyll. Jeg har forsøkt et utall spesifikasjoner av forskjellige aldersgruppers overrepresentasjon enten først eller sist på listene, men det ser ikke ut til å være noenting å avsløre.

Nå kan man argumentere for at partiene bør ta høyde for at den faktisk valgte gruppen blir fire år eldre før den er på valg neste gang, og at listene derfor strengt tatt bør ligge to år til venstre for den faktiske aldersfordelingen. Jeg er ikke så sikker på det argumentet. Jeg tror det er viktigere at den faktiske aldersfordelingen gjenspeiles når valget gjøres, fordi det da er mennesker på ens egen alder som tar på seg å forsvare partiprogrammet, og som man i teorien kan diskutere med.

Alt i alt ser det ut til at de aller fleste partiene har gjort en temmelig god jobb med å etterape befolkningsstrukturen, med et viktig unntak for Arbeiderpartiet.

Et annet plott viser noe av det samme. Dette er et boks‐​plott, der «boksen» utgjør 50 % av kandidatene, gjennomsnittet er merket med en prikk, og strekene under og over boksen angir ytterpunktene av dataene (med mindre de faller utenfor en viss avstand fra boksen, da blir de gjort om til en prikk). Plottet viser tydelig hvordan brorparten av Arbeiderpartiets listekandidater er mye mer samlet i alder enn de andre partiene, selv om Høyre også har en ganske komprimert struktur:

Det er spesielt stor forskjell på boks‐​bredden mellom Ap og Høyre på den ene siden og KrF, Venstre, SV, Senterpartiet og Rødt på den andre.

En hypotese om hvorfor det har blitt slik kan kanskje formes? Mens politikk er en frivillig aktivitet for de fleste utøverne på kommunalt nivå, er det også en profesjonell aktivitet for enkelte. Det er en karrierevei. Spesielt gjelder dette folk i alderen mellom 35 og 50, når idealismen stort sett har gått over og karrierer i andre businesser frister. De som blir igjen gjennom disse årene har derfor større tilbøyelighet til å være folk som er motivert av et ønske om posisjoner.

Arbeiderpartiet og Høyre er partiene som vil ha den største reelle makten etter valget, uansett utfall. I tillegg er de partiene med best utsikter til verv oppover i systemet, på regjeringsnivå og ellers i samfunnet. De fordeler flest styreverv og muligheter mellom seg. Karrieristene blant politikerne søker seg derfor til disse partiene, og for å kunne få «uttelling» for innsatsen må de inn på listene. Dermed fortrenger de idealister og frivillige, som ikke vil stå i veien for engasjementet. I tillegg reduserer de behovet for å ringe rundt og be folk om å stå på liste, en praksis som gjør det litt lettere å styre sammensetningen.

Eller, oppsummert: makthyppe politikere i førtiåra går til Ap og Høyre, og skaffer seg plass på lista.

Carl I. Hagens progressive side

Det er mye underlig i Carl I. Hagens såkalte comeback, selv om jeg foretrekker den typen comeback der aktøren faktisk har lagt opp. Jeg kan ikke huske at han har vært borte fra rampelyset.

bear
Creative Commons License photo credit: +yooco+

Som vanlig med Hagen er det mye å kritisere. Det gjør Jan Arild Snoen på en fremragende måte, og jeg kan ikke annet enn å anbefale hans gjennomgang av Hagens nye debattbok. Men den gjennomsnittlige reaksjonen på Hagens kandidatur i politiske kretser er noe helt annet enn en kritikk av Hagens politikk. Motstanderne til Hagen er mest opptatt av at han ikke skal drive så mye valgkamp, fordi han da ikke kan bli samlende, som en ordfører skal være.

Hvis det er én ting kommunepolitikken bør unngå, så er det å infantilisere velgerne på denne måten. Det er snakk om en ordfører her, ikke en teddybjørn! Vi kan ikke ha en politisk kultur der politiske verv er forbeholdt politikere som ikke mener så mye om politikk. Eller, som Hagen sikkert vil se det, en situasjon der ordførervervet forbeholdes noen som har de riktige meningene.

Jeg er selvsagt enig i at Hagen ikke blir en samlende ordfører. Men det er bra. Å holde seg med ordførere som en slags politikkens galleonsfigurer gjør at valgkampen tvinges til å inneholde et usaklig personvalg om hvem som skal lede bystyrets møter og klippe snorer på museer. Det er så uviktig som man kan få det. Det er til Hagens store fortjeneste at han forkaster denne modellen for ordførervalgkamp.

Ordføreren har litt mer innflytelse enn man kan få inntrykk av. Ordføreren knytter nettverk, møter representanter for mange deler av det sivile samfunn og har i hvert fall anledning til å påvirke selve arbeidsprosessen i bystyret. Infantiliseringen av ordførervalget dekker over også dette faktum: det er ikke likegyldig hvem vi får, bare vi får en samlende ordfører. Hvem som er ordfører har tildels betydelig påvirkning på de uformelle maktkanalene i kommunen. Og på dette punktet vil jeg faktisk mene at Hagen er mer «samlende» enn Fabian Stang.

Dersom SV eller Rødt skulle ende opp med ordføreren i Oslo en dag,  forventer jeg at denne ordføreren blir alt annet enn samlende. Hun skal ikke legge opp valgkampen på en slik måte at for eksempel rasister og søkkrike milliardærer i Holmenkollen skal synes det er en fabelaktig ordførerkandidat. Og da forventer jeg det samme fra høyresida, slik at vi slipper et tøysete meta‐​valg om hvilken teddybjørn som er mykest.

Dagens graf, med 141 datapunkter

Hvorfor har jeg ikke laget denne grafen før? Jeg kan stirre på den i timesvis og stadig oppdage noe nytt og interessant. Håper noen andre også har det slik. Jeg vil ikke være den eneste nerden i verden.

Noen observasjoner:

  • Arbeiderpartiets seks svakeste fylker er vestlandet + sørlandet.
  • KrFs seks sterkeste fylker er nøyaktig de samme som Arbeiderparties seks svakeste.
  • Arbeiderpartiets seks sterkeste fylker er seks av de syv svakeste for Frp. Dette bygger ikke akkurat opp under ideen om at disse to partiene er hovedmotstandere – i så fall ville vi forvente at de gjorde det sterkt og svakt i de samme befolkningsgruppene (altså de samme fylkene). Dette er ikke noe klart bevis mot, men det kan tyde på at selv om Ap og Frp «henter» omtrent de samme gruppene klassemessig, er det ulike kulturer i landet for hva slags utslag arbeiderklassetilhørigheten gir.
  • Med unntak av Arbeiderpartiet er Oslo enten topp to eller bånn to hos samtlige partier (med en liten, frekk «ca. delt andreplass nedenfra» for Frp i Oslo). Det kan forklare at partiene heller ønsker å snakke om distriktene i valgkampene.
  • Arbeiderpartiets fem‐​på‐​topp, Oppland, Hedmark, Finnmark, Nord‐​Trøndelag og Telemark, er alle fylker som ville tape mandater dersom vi tok bort arealkoeffisienten fra mandatfordelingen. Det ville neppe gjort så mye med Arbeiderpartiets samla mandattall på kort sikt, fordi Ap ikke ligger over proporsjonal representasjon totalt i dag (og derfor ville kompenseres med flere utjevningsmandater).
  • Det jevneste partiet er Frp, der beste fylke har 1,7 ganger oppslutningen av dårligste fylke. Mest ujevn er Senterpartiet med tjueseks ganger så stor oppslutning i beste som i verste fylke. Vel 3 000 mennesker stemte på Senterpartiet i Oslo, mens nesten 15 000 stemte på dem i Sogn og Fjordane.
  • SVs profil er pussig. De har en sterk Oslo‐​profil, men på de neste plassene følger fylker som er fjernt fra Oslo‐​virkeligheten: alle de tre nordnorske fylkene, samt Sør‐​Trøndelag.

Hva hvis alle stemte taktisk?

Dagens kontrafaktiske valgscenario er at alle stemmer taktisk. Det vil si at alle velgere på forhånd vet hvilke partier som kan komme inn på Stortinget, og deretter velger å stemme på et annet parti dersom primærpartiet ikke har sjans.

Det er en relativt stor metodisk utfordring ved å gjøre dette: Vi må gjette hva folk har som sekundærparti. Jeg gjør min kvalifiserte gjetning på denne måten:

DEM => FRP
DLF => FRP
KSP => KRF
KYST => H
MDG => V
R => SV
NKP => SV
PP => FRP
SFP => FRP
TPF => FRP
ABORT => KRF
ES => KRF
NPAT => FRP
NRA => FRP
SALL => FRP
SAMT => FRP
VIGRID => FRP

Det er mange tvilsomme her. MDG => V og PP => FRP er nok de mest tvilsomme, kanskje sammen med KYST => H. Naturlig nok er det de aller største partiene som er de mest problematiske, med et veldig vesentlig unntak for det aller største småpartiet – Rødt.

Så, ville disse småfiskene gjøre noen forskjell? Svaret er et svært klart ja. Dette er det taktiske Stortinget:

Parti Distriktsmandater Utjevningsmandater Mandater
A 60 (-4) 0 60 (-4)
FRP 39 (+1) 0 (-3) 39 (-2)
H 26 (-1) 3 29 (-1)
SV 8 (+2) 6 (+1) 14 (+3)
KRF 5 (+1) 5 (-1) 10
SP 9 1 (-1) 10 (-1)
V 3 (+1) 4 (+4) 7 (+5)
150 19 169

Altså 85–84 til den ikke‐​sosialistiske siden.

Ap mister hele fire distriktsmandater på denne lille flyttingen av 2,7 % av stemmene. De mister mandatene fra Hordaland, Hedmark, Troms og Finnmark. Høyre og FrP går tilbake hhv. to og ett mandater. SV tar tre nye mandater, herunder et distriktsmandat i Oslo. KrF taper overraskende nok ingen mandater på lekkasjene til de kristne småpartiene – de får ingen nye mandater av å ta knekken på taktisk stemmegivning. Senterpartiet taper ett utjevningsmandat, mens Venstre tar storeslem med fem nye mandater: de kommer over sperregrensa og de får inn Sponheim fra Hordaland.

Behind the scenes skjer det en hel del bytting av mandater i ulike fylker. Høyre vinner for eksempel et distriktsmandat i Finnmark på bekostning av Arbeiderpartiet, men taper ett i Oslo. Hele rapporten kan beskues her; det virkelige valgresultatet ligger her.

Beregningene er gjort av Celulitt.