Arbeid

Linjeplott av LPR

Nye tall for yrkesdeltakelse publiseres månedlig i USA. Til tross for at pilene nå peker svakt oppover igjen: Finanskrisa har visket ut 30 år med økning i yrkesdeltakelsen i USA.

Linjeplott av LPR
Labor Participation Rate i USA, 1972–2013. Kilde: Bureau of Labor Statistics

For Norge, utflating heller enn stup:

Linjeplott av LPR, Norge
Arbeidsstokken som andel av befolkningen 15–74 år (LPR), 1972–2012. Kilde: SSB

Norge har til nå klart seg forbausende godt gjennom finanskrisen, særlig ettersom premisset for den økonomiske debatten i Norge lenge har vært at vi er så eksportavhengige. Det burde gjort oss langt mer avhengige av andre lands utvikling enn det ser ut til at vi faktisk er.

Disse dataene, deltakelse i arbeidsstyrken, er mye viktigere enn registrert arbeidsledighet. De registrerte ledighetstallene fanger ikke opp alle dem som går ut av arbeidsstokken, for eksempel fordi de gir opp, blir pensjonister, eller velger å ta en til mastergrad fordi de ikke får noen jobb. Disse fanges opp av dette målet. Og dette målet viser at USA har en lang, lang vei å gå før vi kan snakke om full recovery, selv om arbeidsledigheten for øyeblikket synker.

Vi snakker ofte med store ord om eldrebølgen og forsørgerbyrde. Disse svingningene her er viktigere, og større, enn de langsiktige svingningene i demografisk sammensetning av befolkningen. Hvis vi gjør grep for å rette på det ene målet, enten det være arbeidsledighet, sykefravær eller forsørgerbyrde, som i den andre enden går på bekostning av dette målet, gjør vi oss selv en bjørnetjeneste.

Dette er noe av grunnen til at det ikke nødvendigvis er så lurt i makro og stramme inn i mikro. Presser vi folk til å jobbe når de er syke, eller at arbeidsgiver må betale mer av sykepengene, kan vi kanskje få ned sykefraværet. Men på den andre siden er det da flere som ikke får tilgang til yrkeslivet, fordi de selv eller arbeidsgiver ikke tar sjansen.

Vi er de 99 %

Occupy Wall Street er den amerikanske avleggeren av den antiautoritære «våren», nå også kanskje en høst, hvis avleggere er så forskjellige som Tahrirplassen, greske massedemonstrasjoner, teltdemonstrasjonene i Tel Aviv og plyndringene i London.

Nå er det ingen direkte overgang mellom disse fire. Occupy Wall Street vil gjerne være en arabisk vår, men mens den arabiske våren hadde massiv folkelig oppslutning og ville velte regjeringen, ser det ut til at mer eksotiske og eklektiske mål preger demonstrantene i USA. Mens den arabiske våren fant næring i generell misnøye til å reise spesfikke krav, har de amerikanske demonstrantene brukt en spesifikk fiende til å løfte generell frustrasjon.

Likevel: noe er nytt. Demonstrasjoner, og i særdeleshet venstreorienterte demonstrasjoner mot Systemet, har tidligere har blitt møtt med medierapportering som minner om krigsreportasjoner. I Genoa, Seattle og Göteborg er det kanskje ikke så vanskelig å forstå den prioriteringen, heller. Men likevel: i stedet for å bli latterliggjort og forklart som sære avvikere, tas Occupy Wall Street inn i nyhetsstudioene under vignetten: «er dette som Tahrir?»

Strategien er radikalt forandret. Målet i Genoa, Seattle og Göteborg var å vise hvor mange man var og derved presumptivt gjøre det umulig å overse «folkets krav»; en spektakulært mislykket strategi da volden gjorde det helt nødvendig for statslederne å nettopp ta avstand fra eventuelle legitime krav demonstrantene skulle komme med.

Nå kunne taktikken i teorien fungert bedre, spesielt dersom man klarte å unngå å knuse McDonalds‐​butikker. Likevel ville det ikke fungert i praksis. Det har alltid vært overtydelig at dette ikke er Folket: folket går ikke i naglebukser, kler seg ut i WTO‐​trolldrakter, eller går i demonstrasjonstog, for den del. Dette var den desillusjonerte venstresiden: the usual suspects. Strategien, sett med ledernes øyne, kunne derfor forbli den samme: overser man disse folkene, koster det nøyaktig ingenting. De representerer ikke noen majoritet, noen bevegelse eller trend. På høyden gjorde antiglobaliseringsbølgen at oppslutningen vokste fra en halv til en hel prosent.

Så Occupy Wall Street gjør det motsatte. På nettstedet «We Are The 99 Percent» sender vanlige folk inn hvordan de rammes. Budskapet er elegant: det er «the 1 percent» som har skylda, og det er de som kommer unna krisen med pengene sine i behold. Vi, the 99 percent, er de legitime og uskyldige. Er det objektivt riktig? Nei.  Er det kommunikasjonsstrategisk genialt? Ja.

Jeg har trua på dette. Det blir veldig avgjørende å få med seg studenter i tiden fremover. Det kan komme til å skje i dag.

Dans for ytringsfriheten: forbudt

[Bildet er ikke fra hendelsen. Politimennene som arresterte Kokesh var ikke bevæpnet slik.]

Adam Kokesh (@adamkokesh) er programvert for TV‐​programmet Adam vs. The Man, et tv‐​program i en liberal folkeopplysningstradisjon, kanskje ispedd noen systemkritiske trekk. De driver ikke med vold og terrorisme, men med sånne subversive greier som å fortelle om nyheter mens Idol‐​finalen pågår, og å ha sommerskole for ungdom der man skal lære life skills i stedet for de skolefagene systemet vil at du skal pugge.

Uansett. Adam er bekymret for ytringsfrihetens kår i de forente statene, og lager derfor en såkalt flashmob-aksjon. Det betyr at mennesker later som de bare er en del av mengden, før de plutselig bryter ut i en felles aktivitet. I Adams tilfelle ville han danse rundt jefferson‐​støtten.

Symbolikken er temmelig åpenbar. Thomas Jefferson er mer enn noen andre symbolet på ytringsfrihet i USA. Han var en ivrig forkjemper for å få på plass det første grunnlovstillegget, som garanterer innbyggerne ytringsfrihet. Å danse rundt ham har assosiasjoner til gamle religiøse og kulturelle tradisjoner; det er rett og slett tale om en hyllest. Det subversive ved hyllesten ligger egentlig bare i at Adam mener det er nødvendig: Det å danse rundt ytringsfrihets‐​gullkalven er samtidig å hevde at ytringsfriheten ikke har gode nok kår.

De utmerkede rævhølene i parkpolitiet reagerer på denne fryktelig skremmende aktiviteten (mennesker som danser!) ved å… arrestere. Og de arresterer på temmelig brutalt vis:

Adam slapp unna med et halvt døgn i arresten. For å danse på offentlig sted.

Her er en mer oversiktlig filming av hele situasjonen:

Nøytral om dagen, NATO om natten

I 2007 skulle Fredrik Reinfeldt besøke George W. Bush i Washington, og i den anledning møtte han den amerikanske ambassaden i Stockholm. Bakt inn i et relativt uinteressant telegram fra dette møtet, finner vi følgende avsnitt, gradert «hemmelig»:

Swedish military and civilian intelligence organizations are strong and reliable partners on a range of key issues, particularly making a significant contribution to our understanding of events inside the Russian military and  in Iran’s nuclear ambitions. […] Due to domestic political considerations, the extent of this cooperation in not widely known within the Swedish government and it would be useful to acknowledge this cooperation privately, as public mention of the cooperation would open up the government to domestic criticism.

Samarbeid mellom etterretningstjenestene i Sverige og USA er naturligvis kontroversielt i publiken, men at graden av samarbeid er ukjent i regjeringen er temmelig overraskende. Det betyr med andre ord at det foregår etterretningsutvekslinger og -operasjoner som holdes hemmelig for deler av regjeringen. Ukjent av hvilken grunn har svensk etterretning god informasjon om Iran, og litt mer ventet har de kunnskaper om Russland.

For å være mer konkret: Årsaken til at dette avsnittet er nevnt i telegrammet, er at Bush måtte advares mot å si noe om etterretningssamarbeidet i samtalene i Washington. Hvem var så tilstede på disse samtalene? Følgende personer: statsminister Reinfeldt, hans statssekretær Nicola Clase, statssekretær i UD Frank Belfrage, stabssjef Johan Frisell, EU‐​rådgiver ved statsministerens kontor Katarina Mascarenhas, seniorrådgiver i miljøverndepartementet Anders Turesson, sjef for amerikaavdelingen i UD Håkan Malmqvist, statsministerens politiske rådgiver Maria Elgstrand og pressesekretæren Oscar Hallén.

Hvem av disse måtte ikke få vite?

I et annet avsnitt skriver ambassadøren det som er velkjent for alle interesserte, nemlig at svensk «nøytralitetspolitikk» forlengst er erstattet av en rolle som støttespiller for amerikansk utenrikspolitikk.

Sweden’s official security policy is non‐​participation in military alliances during peacetime and neutrality during wartime. Its active participation in the NATO Partnership for Peace and its role in leading the European Union’s 1,500 troops‐​strong Nordic Battle group give the lie to the official policy.

Min utheving.

Dette dokumentet underbygger mistanken om at svenske politiske eliter bevisst har bygd opp et samarbeid med amerikanerne som de visste ikke hadde støtte i folket eller Riksdagen. Det hadde vært interessant å se eldre dokumenter fra Stockholm også. Når begynte denne tilnærmingen? Før eller etter Palme‐​drapet?

Merk at disse vurderingene ikke er referater av hva Reinfeldt fortalte amerikanerne, men amerikanernes egen vurdering. Det er altså ingen insentiver til overdrivelser eller løgn – det er all grunn til å anta at dette er ambassadørens oppfatning av virkeligheten.

Bensin på bålet

Jeg kan lite om Nord‐​Korea, og lite om stillehavets geopolitikk generelt, men det er én, for meg, relativt åpenbar mulig begrunnelse for nordkoreanernes aggresjon jeg ikke har sett noen andre steder. Kan noen kommentere hvorfor dette ikke skulle være tilfelle?

La oss si at nordkoreanerne holder tror på følgende premisser:

  1. I en presset situasjon vil Kina gi støtte til oss i FN og overfor USA, om så bare for å unngå regime‐​meltdown i Pyongyang.
  2. Hvis Kina reagerer med støtte til oss, blir USA/​NATO‐​blokken irriterte på Kina.
  3. Hvis skillet mellom USA/​NATO‐​blokken og Kina øker, er det sannsynligvis gode nyheter for oss, fordi et regimesammenbrudd og mulig atomkrig vil slå kraftig tilbake på Kina dersom de har blitt oppfattet som våre protesjeer.
  4. Kraften i USA/​NATOs reaksjon på at Kina støtter oss er en eksponensiell funksjon av den allerede eksisterende avstanden – altså: jo større avstanden er, jo større blir reaksjonen.

Jeg tror at regimet i Pyongyang kan være enig i alle disse premissene, selv om de åpenbart er diskutable, alle sammen. Men la oss anta at de tror på disse, og vi så får et faktum A på bordet, nemlig at «avstanden mellom USA og Kina har økt betydelig på grunn av tilløp til en valutakrig». Da vil den rasjonelle reaksjonen fra Pyongyang være å starte provokasjoner som er akkurat så sterke at USA/​NATO foreslår resolusjoner som er akkurat så fordømmende at Beijing føler de må stoppe dem… Noe som er bortimot nøyaktig det vi har sett utspille seg.

Ikke vet jeg.

Skatteletter, parce‐​que ils le valent bien

Som den oppmerksomme leser kanskje har fått med seg, er det litt ruskevær i økonomien for tiden. De offentlige budsjettene er strukket til sitt maksimale, og sentralbankene har fyrt av det meste de har av virkemidler.
Et betydelig problem for USA er det gigantiske underskuddet på statsbudsjettet. Den akkumulerte statsgjelda for den føderale regjeringa er nå oppe i svimlende 12 billioner. Billioner høres ut som en tulle‐​enhet, men det tilsvarer 12 000 milliarder dollar.1

I sin regjeringstid utstedte George W. Bush noen midlertidige skatteletter. Disse lettene fikk altså han all gleden av, mens han overlot til sin etterfølger å ta den upopulære avgjørelsen om å høyne skattene igjen. Obama sliter nå med å få dette gjennom, og har gått med på at skattelettene for middelklassen skal vedvare. Det er heller ikke så dyrt – for disse skattelettene går nesten utelukkende til den rikeste promillen:

Men det er ikke nok for republikanerne. De vil at hele skatteletten skal forbli. I den anledning har en institusjon kalt Tax Policy Center laget en utredning. Her står det blant annet at kostnaden ved å gjøre dette er 680 milliarder dollar over de neste ti årene. Videre: 55 % av kuttene går rett til de rikeste 120 000 skattebetalerne, altså den rikeste promillen.

Vi gjør som Paul Krugman, og gjør matteoppgaven: 680 milliarder ganger 55 % er 374 milliarder. 374 milliarder delt på disse 120 000 er 3 millioner dollar per riking.

For alle som studerer statsvitenskap må dette være sjokkerende. I følge statsvitenskapelige teorier skal politiske partier sirkle inn og jakte på medianen, fordi det er der vippepunktet mellom partiene kommer. I stedet oppnår republikanerne popularitet ved å kjempe for gigantiske overføringer til den rikeste promillen. For meg impliserer slike ting at demokrati ikke fungerer, alene. Hvis folk kan la seg dupere til å tro på at dette er i deres interesse, er det ingen grunn til å generelt anta at folk vet sitt eget beste.

  1. En billion er altså $$ 10^{12} $$, for dere mattefolk. Og på engelsk kaller de denne enheten for «trillion», men det bruker vi for et mye større tall – $$ 10^{18} $$. []

One small step for man

Den amerikanske helsereformen, som i skrivende stund ser ut til å bli vedtatt, er merkelig. Hvis vi ser bort fra Medicare, som gir offentlig helseforsikring til eldre, er dagens helsesystem i USA helt privatisert. Både tilbydere og forsikrere er private, og det offentlige bruker ikke penger på slikt.1

Helsereformen innfører først og fremst obligatorisk forsikringsdekning for alle amerikanere. Det har vært mye kamp om hvilken modell man skulle velge for denne forsikringen: kun offentlig forsikring (Obamas førstevalg, nå frafalt), kun privat forsikring (som i dag), privat forsikring kombinert med såkalte kooperativer (non‐​profit‐​forsikrere) eller privat forsikring kombinert med et offentlig alternativ. Det ser nå ut til at det siste alternativet blir valgt.

Det er lett å le av Tea Party-istene som hevder at Obamas helsereform er både kommunistisk, nazistisk og sosialistisk (samtidig!). Den er kommunistisk fordi den tvinger folk til å være helseforsikret, den er nazistisk fordi det offentlige nå skal bestemme hvem som får behandling (i motsetning til slik det er nå, når skikkelige, private forsikringsselskaper bestemmer!) og den er sosialistisk fordi den bruker offentlige penger på helse. De er absolutt latterlige, der de vandrer rundt med sine plakater og sier absurde ting som at «hvor skal nå folk søke tilflukt, når vi blir et sosialistisk tyranni?»

Men på den andre siden må man gi dem rett i at planen er et langt steg i retning av sosialisme. Den vil jevne ut skjevheter i både helse og inntekt. Enda viktigere: den er en anerkjennelse av at «vi er i samme båt», og den innsikten er et viktig premiss for mange myke inngripener i markedslogikk. Offentlig helseforsikring gjør at kostnadene ved sykdom hos en enkeltperson sosialiseres, og dermed skapes det insentiver for å forebygge helseproblemer hos andre. Det kommer til å bli en viktig motivasjon for å forhindre for eksempel fedme, i tillegg til en motivasjon for å redusere inntektsulikheter i seg selv.

USA har derfor tatt et langt steg i retning av sosialisme, og strengt tatt er dette «hovedtendensen i dag»: nasjonalstatene styrker seg, offentlig forbruk og inngripen øker, og flere og flere friheter reguleres bort i datalagringsdirektiver, miljøforordninger, skatteregler og tilsynssystemer. Rommet for direkte demokrati reduseres i disse reguleringsstatene – flere avgjørelser tas av parlamenter og politiske eliter.  USA og Kina nærmer seg sånn sett det samme likevektspunktet, men fra hver sin retning. Effekten er samfunn som er likere, tryggere og mer stabile, men det er samtidig ikke vanskelig å forstå tea‐​party‐​istenes nostalgi.

Kanskje er idealene – republikken og bystatsdemokratiet – umulig å opprettholde i møte med vår tid, fordi de mer strømlinjeforma sosialdemokratiene er mer effektive? Det er i så fall god grunn til å henge litt med hodet for det.

  1. Med noen vesentlige unntak for akutthjelp og lignende. []

Haiti‐​hat

Bare for å benytte muligheten til å vise hvor galt det er fatt med den politiske diskusjonen i demokratiets høyborg: Her er et sitat fra radioverten Rush Limbaugh – av mange trukket frem som det republikanske partiets fremste talsperson for tiden.

Konteksten er at Bill Clinton i mai i fjor ble utnevnt til FNs spesialutsending til Haiti. Limbaugh kommenterer:

I’m just gonna tell you, if I was named envoy to Haiti, I’d quit government. Envoy to Haiti? You can’t even pick up a prostitute down there without genuine fear of AIDS.

Cute, som amerikanerne sier. Men nå som katastrofen slo til igjen (det ovennevnte var like etter de fire orkanene i 2008–2009) har vel Limbaug roet seg ned? Nja. Nå angriper han Barack Obama for å bidra til nødhjelpsarbeidet. Det hvite hus har satt opp en egen nødhjelpskonto der vanlige amerikanere oppfordres til å bidra. Limbaugh advarer folk mot å gjøre dette:

You already give to Haitian relief – it’s called the income tax.

Meanwhile driver pastor Pat Robertson, presidentkandidat i 1998, sin egen kampanje mot å hjelpe haitierne.

Something happened a long time ago in Haiti, and people might not want to talk about. [Haitians] were under the heel of the French…and they got together and swore a pact to the Devil. They said, ‘we will serve you if you’ll get us free from the French.’ True story. And the Devil said, ‘OK it’s a deal.’ Ever since, they have been cursed by one thing after another.

Mr. Robertson fortsetter med å proklamere at han håper det kommer «noe godt ut av dette», nemlig at haitierne vender seg til Gud. Nå er 96 % av haitierne kristne, så det spørs om det kommer til å hjelpe noe særlig.

Som vanlig er det skremmende med disse menneskene ikke at de finnes, men at de har store tilhengerskarer og stor innflytelse. Det er et under at demokratier hangler seg sånn nogenlunde gjennom.

Realpolitikk uten hensikt

Jeg blir lettere kvalm av hyllestene til Obamas tale. De deler seg røft inn i to: De som hyller talen fordi den retorisk var en effektiv tale, og de som hyller talen fordi de mener Obama har forsvart på en god måte at politikk er å forene realpolitikk og idealpolitikk: altså at fred krever krig.

Det er ikke vanskelig å være enig i begge deler. Men det er samtidig viktig å påpeke at det realpolitisk ofte er både viktig og riktig å opptre idealpolitisk i opposisjon. Alle oppegående mennesker skjønner at Obama ikke kan avslutte krigene i Afghanistan og Irak over natten, og ende Midt‐​Østenkonflikten uten å tape for mye politisk kapital i USA. Men når han forsvarer disse realpolitiske slutningene, er det eksepsjonelt utaktisk av alle som ønsker disse utfallene å ikke kreve mer av ham enn det han kan få til i dagens situasjon!

Foreningen av det realpolitiske og idealpolitiske, som Obama snakker om, har forøvrig et annet navn. Det heter realpolitikk.

Det idealpolitiske, det utopiske, det overordna: i små glimt av det eksepsjonelle er det disse som drar verden videre. Det kan dreie seg om Berlinmurens fall, om Tiananmen, om den franske revolusjon, om valget av Obama. Realpolitikk sans disse øyeblikkene er verden under første verdenskrig, verden under kolonialismen, slaveriet. Vi som ikke er Obama er individuelt realpolitisk maktesløse; vårt eneste håp er å endre spillereglene for det realpolitiske gjennom det idealpolitiske. Obama, på sin side, er idealpolitisk maktesløs: uten de idealpolitiske skiftene står han uten noen andre alternativer enn å gjennomføre det realpolitisk nødvendige.

Det er on balance sikkert mange grunner til å hevde at Obama har gjort mer enn de fleste andre for fred det siste året, men det er på ingen måte strategisk å hylle ham for det, dersom fred faktisk er målet. For verdensfred er en utopi, en fantastisk idé, en idiotisk (i betydning u‐​realpolitisk) tanke som alle verdens mennesker stiller seg bak.

Fredssaken trenger de store skiftene, de fascinerende revolusjonene, de små øyeblikkene av ren menneskelighet – ikke et Nobelforedrag som i tydelige ord staver frem nødvendigheten av evig krig.

Dette handlet altså bare om prinsippene i selve talen. Verre for Nobelprisens del, og definitivt verre for tolkningen av talen, er at Obama ikke er i nærheten av å følge disse prinsippene selv. Proporsjonalitet og ideelle målsettinger er kriteriene Obama setter opp for en «god krig». Joda, lykke til med å forsvare det i de to krigene Obama fører for øyeblikket.

Sant å si er Obamas ord under pressekonferansen de mest ærlige og relevante han har sagt i dag: USAs interesser er Obamas anliggende, sa han. Fred er Obamas anliggende all den tid fred fører til USAs interesser. I tråd med dette overordnede prinsippet, milevis fra idealisme (dog kanskje i tråd med en nasjonalistisk idealisme?), har administrasjon vært mer ettergivende overfor Israel enn noen annen. Fred og rettferdighet er for Obama underordnede verdier. At et samstemt norsk establishment ikke reagerer i det hele tatt når den kapitalistiske verdens leder forer dem budskapet med teskje tyder på at de tilhører en tredje kategori av Obama‐​tale‐​hyllere: de som hadde bestemt seg på forhånd om at Obama er verdens beste taler og statsleder.