Dagens diagram #4: Trygdebeistet

Andelen trygdede etter aldersgruppe

Andelen trygdede etter aldersgruppeHvis du spurte den jevne mann eller kvinne på gata om det har blitt vanligere å «uføretrygdes», er jeg temmelig sikker på at et flertall ville sagt ja. En lang rekke alarmistiske uttalelser og overskrifter i media har tegnet et bilde av at uføreutgiftene er ute av kontroll, «en bombe under velferdsstaten», som Torbjørn Røe Isaksen sa.

I virkeligheten er bilde langt mer nyansert, som det heter. I sum er andelen uføretrygdede stabil omkring 10 %, og dessuten gått noe tilbake den siste tiårsperioden.

Det er en viss økning i andelen trygdede blant de to yngste gruppene, men dette gir veldig liten effekt i det store bildet, fordi gruppene er uhyre små:

Andelen av trygdede som er unge trygdede Det er interessant, men ikke en «eksplosjon» eller «svært bekymringsfullt» at sannsynligheten for å være uføretrygdet har økt fra 0,6 % til 0,8 % for en 18–19-åring, og fra 0,9 % til 1,1 % for en 20–24-åring.

Det er vanskelig for alle å si noe om årsaker her. For å vise hvor vanskelig dette er, kan jeg forsøke meg selv: En mulig forklaring kan vi finne i at uføretrygdeandelen har falt i aldersgruppene som følger rett etter disse årsklassene – og målt i antall personer har dette fallet i gruppa 25–35 vært større enn økninga i 18–24. Disse dataene kan forklares ved bedre psykisk helsevern. Når helsevernet når tidligere ut til ungdommene, blir flere av dem uføretrygdet (i stedet for å kræsjlande i studier, eller bo hjemme, osv.). Men mange blir også hjulpet, og dermed blir færre ungdommer totalt uføretrygdet, selv om vi ser en dreining fra første uføretrygding i 25–35-årsalderen til første trygding i 18–24-årsalderen.

Jeg aner ikke om dette er riktig fortolkning, men dataene sammenholdt med en omtrentlig kunnskap om samfunnsutviklingen siste ti år gir (minst) like mye støtte til den tolkningen som forklaringen om at ungdom i dag har lavere moral og «naver» seg gjennom livet i større grad enn før.

Et tu, Aftenposten!

/doh
Creative Commons License photo credit: striatic

Aftenposten presterer i dag å kjøre opp to saker basert på mangelfull statistisk kompetanse.

Sak 1: Pappapermgate

Kasus 1 er hele forsida deres, og den har blitt sitert opp og ned og i mente hele morgenen. Det handler om en studie fra SSB som i følge hele forsida til Aftenposten sier at pappaperm:

  • Gjør at kvinner jobber mindre
  • Bidrar ikke til likelønn
  • Endrer ikke rollene hjemme

Studien er offentlig tilgjengelig og sier… ikke det der. Men først litt om studien. Det forskerne har gjort, er å se på forskjellige effekter på barna født i 1993 og familiene deres. I 1993 ble nemlig fedrekvoten innført, med fire uker. Det er ikke sett på barn født senere, det er ikke sett om opptrapping av fedrekvoten har hatt annen effekt, og det er ikke sett på muligheten for langsiktige endringer i strukturen på arbeidsmarkedet.

Hvis denne studien hadde vist noen endringer, hadde det vært oppsiktsvekkende. Det hadde i så fall betydd at arbeidsmarkedet endret seg over natten (i løpet av et år, i hvert fall) på grunn av bare fire ukers fedrekvote.

Studien tar faktisk eksplisitt forbehold mot å tolke dataene slik Aftenposten gjør over hele forsida. Dette sier nemlig forskerne:

Denne studien utelukker ikke at fedrekvoten kan ha bidratt til økt likestilling, av to grunner:

For det første kan fedrekvoten ha påvirket både familier der far tar permisjon og der far ikke gjør det. Et eksempel kan være gjennom endrede forventninger til mødre og fedre i arbeidsmarkedet. Videre ser studien på familier omfattet av en fedrekvote på 4 uker i oppstartsåret 1993, mens ordningen med årene er blitt utvidet til 10 uker. Fra og med 1. juli i år utvides ordningen til 12 uker. Det kan være at effekten av de fire første ukene og ytterligere utvidelser er forskjellig.

Det kan se ut som om Aftenposten her har «glemt» å lese sammendraget på side 1 fordi de da kunne selge aviser. Tøysejournalistikk.

(Det opprinnelige innlegget er ikke på nett, men en oppfølgingssak er her.)

Sak 2: Trygdeeksplosjon

Etter at Nav ble innført i 2006 er det 37 000 flere på stønad! Katastrofe! Nav er en skandale! De skulle jo sørge for færre trygda!

Ja, antallet på stønad har vokst 5,8 % siden 2006; nesten like mye som befolkningsveksten på 6,0 %. Need I say more.

Jeg kan si en ting til: Derimellom har vi hatt en finanskrise, og innbakt i de tallene Aftenposten bruker er arbeidsledighetstrygd. Alt tyder altså på at Nav har lykkes i det som var formålet – å øke aktivitetsgraden i samfunnet korrigert for demografi og konjunktur. De har til og med økt aktivitetsgraden når vi ikke korrigerer for demografi og konjunktur.

Aftenposten må seriøst ta seg sammen. Denne typen fjasejournalistikk er en bombe under velferdsstaten, for å parafrasere litt.

Addendum: Litt salt i såret også: Jeg har nå sjekket hvor stor befolkningsveksten var for gruppa 20–67 år, altså målgruppa for de aktuelle trygdene. Den var 7,4 %. Nedgangen i bruk av stønader er ganske så stor, altså.

Tre bølger

Det hersker en viss forvirring om formen på en bølge. Jeg er vokst opp blant fiskebåter i Nord‐​Norge, og føler derfor kallet til å oppklare dette vesentlige samfunnsproblemet.

Kristin Skogen Lund, NHOs president – det betyr leder – mener det er tre truende bølger i horisonten: en trygdebølge, en eldrebølge og en innvandringsbølge. Vi må kunne gi NHO rett i at andelen eldre de neste hundre årene ligner en bølge: det vil bli mange flere, og så vil det bli færre igjen. Opp og ned. Innvandring ligner ikke mye på en bølge, mer en veldig slak bakke. Men mest alvorlig er NHOs påstand om trygdebølgen. Den er nemlig helt flat.

Les hele min kommentar hos Manifest Analyse.

Treg bombe

Bomben under velferdsstaten har gått av, sa Torbjørn Røe Isaksen da sykemeldingstallene gikk opp under svineinfluensa og resesjon høsten 2009. Problemet var ikke sykemeldingene i seg selv, men:

Det store problemet er at sykemeldingen for mange blir første skritt på en vei som leder dem til uføretrygd og langtidssykemleding.

DN.no følger opp:

Men her er utviklingen i antall uføretrygdede gjennom dette tiåret:

I sannhet en underlig bombe. Husk på at grafen viser absolutte tall, altså antallet trygdede, mens innbyggertallet faktisk vokser, og at andelen eldre blir flere, slik at hele bildet viser at folks marginale tilbøyelighet til å være uføretrygdet, korrigert for alder, synker. Det eneste unntaket er unge under 25 år, der tilbøyeligheten øker noe.

Enda mer analyse hos Christer Gulbrandsen.

Kommentar

Labour participation rate 1980-2008

Minervas Torbjørn Sølsnæs vil avsløre venstresidas myter om arbeidslivet. Det er en form jeg liker og syns er spennende. Cut to the chase, ikke la hemninger styre innholdet, vis virkeligheten. Da blir skuffelsen stor når det viser seg å være dårlig tenkt og dårlig skrevet kverulering. Jeg kryssposter min kommentar til innlegget hans her:

Dine innvendinger er nærmest barnslige, Sølsnæs, så jeg syns du bør være litt forsiktig med å være så kjepphøy i kommentarfeltet. Innlegget ditt er nærmere petiten enn artikkelen i sjanger.

Mener du alvorlig at du argumenterer mot at arbeidslivet blir brutalisert — vanskeligere å takle for folk flest — ved å vise til at det en gang ble trykket en annonse med feilinformasjon om hva Bondevikregjeringen stod for? Har det slått deg at ingen av debattantene som snakker om brutalisering snakker om arbeidstid, men heller om effektivitetskrav?

Så prøver du på nytt: “Vi har ikke et brutalisert arbeidsliv i Norge, tvert i mot. Men vi har et arbeidsliv som i likhet med våre naboland, påvirkes internasjonale trender som finanskrise.” Disse to setningene henger ikke sammen, verken logisk eller argumentativt. De verken styrker eller svekker hverandre som påstander. Men påstander hentet fra løse luften, det er de. Jeg tror jeg kommer til å klø meg i hodet i hele dag for å skjønne hvorfor det er formildende for eventuelle problemer i arbeidslivet at arbeidslivet “påvirkes internasjonale trender som finanskrise” (sic).

Vi har høyere yrkesdeltakelse enn alle land utenom fire: Sverige, Danmark, Sveits og Island. Det mest relevante kjennetegnet for disse landene er svært generøse sykelønnsordninger sammenlignet med internasjonale snitt. Hvordan får du det faktum til å henge sammen med din teori om at den norske modellen skaper høyt sykefravær og utstøting? Top of the league er landene som ligner mest på den norske modellen, Norge inkludert.

Når det gjelder ledighetstall, så er det gode grunner til å tro at du har rett i at sykefravær, uføretrygd og uformelt arbeid glir over i hverandre. I og med at landene har ulike ordninger, vil dette slå ulikt ut i ulike land. Mitt forslag til løsning på denne statistiske floken er å holde oss slavisk til Labour Participation Rate, altså hvor mange som er yrkesaktive dividert med antallet mennesker mellom 15 og 64 år. Da slipper vi å forholde oss til noen uløselige problemer knyttet til å modellere de endogene effektene i systemene knytta til uføretrygd, sykefravær og uformelt arbeid. Vi måler ren output: I hvor stor grad evner de forskjellige systemene (i konteksten av de enkelte økonomiene) å gjøre at folk jobber?

Måler vi slik, er det igjen Island, Sveits, Sverige og Danmark som slår oss, med en svært knapp hårsbredd.

Måler vi rent på sykefravær, slik du ser ut til å ønske, er det selvsagt optimalt å fjerne all sykelønn. For mange arbeidstakere er dette realiteten i f.eks. Japan og USA. Men disse landene har ikke høyere total yrkesdeltakelse, kanskje fordi syke mennesker aldri begynner å arbeide, slik at de kan bli sykemeldte. Jeg forventer, når du skal “angripe myter”, at du forholder deg langt mer saklig til nettopp denne typen svært viktige mekanismer i kjernen av samfunnets kanskje viktigste system: arbeidslivet.

[Dette stod ikke i kommentaren: Her er yrkesdeltakelsen fra 1980 og fremover for alle OECD‐​land:]

Labour participation rate 1980-2008
Labour participation rate 1980–2008. Kilde: OECD.

PS: Jeg må bare legge til at jeg ble nokså overraska da jeg googla denne Sølsnes. Det viser seg at han er 66 år og har fungert som rådgiver for Høyres stortingsgruppe i en årrekke. Etter å ha lest innlegget var jeg nær hundre prosent sikker på at han var yngre enn meg og nettopp uteksaminert fra Unge Høyres eliteskole. Så feil kan man ta!