Trygghetshypotesen

I anledning Christian Tybring‐​Gjedde og Jon Hustads «kulturkrig», produseres det kronikker og kommentarartikler en masse. En av disse er Astrid Melands i dag, som forsøker å posisjonere kommentariatet i VG som noe helt annet enn den fæle «skravleklassen» som bare hater Norge.

Det er jo en ganske søt øvelse, og kanskje er den også typisk norsk.

Typisk norsk matbutikk, ifølge flickr-brukeren ninanord. Creative Commons BY-NC-SA.
Typisk norsk matbutikk, ifølge flickr‐​brukeren ninanord. Creative Commons BY‐​NC‐​SA.

Men i den samme artikkelen gjør også Meland en til påstand, som stadig gjentas som et argument for at litt nasjonalisme er til det gode: at det er nødvendig å være trygg på egen identitet for å kunne inkludere og integrere andre. Hun skriver, for å være konkret:

Er vi trygg på egen identitet, er vi og trygg på nye folk. Den som er glad i sitt eget samfunn vil også lettere kunne inkludere andre.

Hvis vi med identitet sikter til nasjonal eller kulturell identitet – og det er det denne artikkelen handler om – tror jeg ikke dette er riktig. Jeg har aldri sett noe overbevisende empirisk argument for at det er riktig, heller.

Anekdotisk er det ikke de som er tryggest på sin posisjon i et miljø, eller i en by, eller i et land, eller sin identitet som norsk, som er de som i størst grad oppsøker, møter og integrerer seg selv i miljøer i utkanten av disse miljøene. Det er på mange måter typisk at det er en politisk outcast som Bjønnulv Evenrud som faktisk snakker med romfolk.

Forbindelsen til andre mennesker går oftere gjennom likhet med dem enn gjennom å like seg selv: de som når ut til unge rusmisbrukere er gjerne de som tidligere har vært rusmisbrukere, ikke de som er supersikre på sin egen identitet som rusfri. Og tilsvarende: de kulturelt blandede miljøene i Oslo går mye oftere, er mitt inntrykk, mellom grupper utenfor den kulturelle kjernen – de «tryggeste» – enn de går mellom de rotfestet urnorske og nyankomne.

Et eksempel til: Den sosiale utryggheten, den felles opplevelsen av å være på utsiden, og posisjonen som motkultur: ser jeg tilbake på min egen ungdomstid, ser jeg hvordan disse faktorene var det som definerte gruppene av elever sammen i klikker. Det var slett ikke de kule, trygge og etablerte som integrerte noen utenfra. Det var de ulike outsiderne som møtte hverandre, i et evig fluktuerende og dynamisk sosialt spill.

Møter mellom ulike mennesker fra ulike bakgrunner og ulike samfunnslag er en utrygg situasjon. Selv er jeg håpløst dårlig på det, og omgir meg med folk fra organisasjonslivet. Sågar er de fleste av mine venner her i Oslo nordlendinger, ti år etter at jeg flyttet. Det tror jeg ikke skyldes at jeg er særlig utrygg på min norske identitet. Jeg burde vært selve tryggheten selv.

«Sannheter» som at vi trenger å være trygg på oss som nordmenn for å kunne integrere andre, står seg dårlig i møte med empiri og historisk erfaring. Det er slett ikke dumt å lese norsk historie og pugge Snorre, men av andre grunner enn at nasjonalisme har en iboende integrerende effekt.

Politisk kvarter med dårlig hukommelse

Her er direkte sitater fra Carl I. Hagen fra dagens politisk kvarter. Jeg inkluderer mye her, for å få mest mulig kontekst. Det jeg har klippet vekk berører helt andre ting, og jeg har unngått å klippe i eller mellom setninger.

I mange sammenhenger så er det slik at venstresiden de går til angrep på ikke bare meningene til en del som er kritisk til norsk innvandringspolitikk, men de blir også navngitt. Altså, de navngir personene, og tar av og til personen, i stedet for ballen, for å bruke noe fra fotballen, der man sier man skal ta ballen, og ikke mannen.

Vi snakker om venstresiden; det er veldig få navngitte personer som man prøver å klistre til de som eventuelt er mer positive til ekstremister og islamister. Der er det en stor skillnad at man blir navngitt slik at det går ut over barn, ektefelle og andre i stedenfor å ta meningene…

Man navngir, og så kaller man de ekstremister, for eksempel man i…, som du også nevnte der, det blir navngitt personer og puttet til ordet ekstremist … de av oss som er kritisk til innvandringspolitikken og til islamismen og de ekstreme islamister.

Vi dømmer jo ikke alle muslimer fordi det er noen få ekstreme islamister som er de som begår fryktelige handlinger.

(Temaet er «rasist») Det er ikke noen jeg har lest som har klistret tilsvarende merkelapper på Marte Michelet, Eskil Jensen, eh, Pedersen – på venstresiden. Venstresiden klistrer negative karakteristikker på personene som deltar i en offentlig meningsutveksling, i stedet for at man tar meningene deres. Det er er helt greit at man tar meningene, men uten at man tar disse stemplene som er negative og som her har medført at Christian Tybring‐​Gjedde er blitt syk.

Motstanden mot navngiving av meningsmotstandere er et nokså absurd konsept, men det er tydelig at Hagen – som bruker «navngi» hele seks ganger i disse sitatene – er veldig opptatt av det. Skal vi være rause med en gammel mann, kan vi velge å tolke ham så smalt som at problemet med navngivelse bare er når man samtidig bruker ordet «ekstremist». Det interessante med dette er at  ingen har gjort det på redigert debattplass (jeg kan naturligvis ikke garantere for kommentarfeltene). Så vidt jeg kan se har ingen bloggere heller gjort det – hvis et søk på Google skal være noen indikasjon.

Det nærmeste jeg kommer er resonnementer over følgende lest (som flere har gjort, bl.a. flere forskere): «Fremskrittspartiet er ikke et høyreekstremt parti, men av og til henter de argumenter som ligner på det man finner hos høyreekstreme blogger og grupper. Drøm fra Disneyland er et slikt eksempel, der argumentasjonen ligner.» Dette er, med respekt å melde, ikke i nærheten av å stemple. Det er mer som å poengtere at samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet også var noe man drev med i kommunistiske land. Da kaller du ikke Stoltenberg for Stalin.

Koblingen til rasist er nok mer underbygget, og Hagen understreker at han mener dette er et begrep som er «svært sterkt». Det er jeg enig i. Det er likevel ikke i samme klasse som ekstremist. Det er sjelden riktig å bruke det, men det kan være riktig. Igjen er evidensen for at Tybring‐​Gjedde blir kalt rasist i den offentlige, redigerte debatten ganske mager.

Men Tybring‐​Gjeddes uttalelser over lang tid har vært i et grenseland der det må være i orden å diskutere om dette er rasisme eller ikke. Når Tybring‐​Gjedde så famøst sa, fra talerstolen på Frps landsmøte, at «det er ingen tvil om at innvandrergutter blir hissigere enn norske – det ligger i kulturen», er det en lovlig ytring, og ikke av den hatefulle karakteren rasismeparagrafen forbyr. Men at utsagnet kan tolkes som et utslag av rasisme, er temmelig åpenbart. Det kan umulig være riktig at Hagen mener at dette ikke skal være lov å si.

Videre ser det ut til at mange av Fremskrittspartiets representanter har funnet det for godt å behandle muslimer som en gruppe som godt kan stemples. Tybring‐​Gjedde igjen: du finner ikke «én dedikert muslim som tar avstand fra sharia», fra Stortingets talerstol 5. april. Nå er utsagnet naturligvis sant, på en veldig velvillig tolkning: sharia betyr bare «veien», og mange muslimer regner dette sharia som noe du selv må finne og leve etter. Men av konteksten fremgår det at Tybring‐​Gjedde mener noe annet: sharia‐​lovgivning, av den typen noen få, strenge, islamistiske regimer har kodifisert. Dette innebar at muslimske kvinner ikke får «gå alene ut av leiligheten uten å være eskortert av en mann». Dette gjelder et bitte lite mindretall muslimer i verden, og bortimot ingen i Norge. Likevel generaliseres det. Muslimer, sharia, kvinneundertrykking.

For å være litt mer offensiv, er det underlig at denne bekymringen kommer fra nettopp Hagen. Stemplingene og personkarakteristikkene hans er gammelt nytt i norsk politikk.

Han har kalt Lars Sponheim for en drittsekk, Anne Enger Lahnstein og Sigbjørn Johnsen for «tjukk i huet» (i en bok, i Lahnsteins tilfelle), Jan Simonsen for «smålig, irritabel», Dag Danielsen for «forvirret».

Når det gjelder at han ikke holder alle muslimer ansvarlig for muslimsk ekstremisme, er det på tide å minne om hans uttalelse til den kristne menigheten i valgkampen i 2009:

«La de små barn komme til meg,» sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed kan ha sagt det samme. I tilfelle han måtte ha sagt det samme, så ville det være: «La de små barn komme til meg, slik at jeg kan utnytte de i min kamp for å islamisere verden.» Det er jo det også som skjer. Altså, de bruker jo barna, og hva med en moral, en religion, som sier at for foreldrene er det en kjempeting å få barna til å bli drept av israelere, for da blir de martyrer, og da får foreldrene stor heder og ære, for de har ofret sitt barn i kampen?

Min utheving.1

Det viktigste til slutt: I det (blogg-)publiserte utkastet til innlegget som foranlediget hele denne debatten, nemlig kronikken Drøm fra Disneyland, kalte Frps lokallagsleder Kent Andersen Arbeiderpartiet for «kulturquislinger». Han har senere forsvart denne begrepsbruken, også etter 22. juli. I den endelige kronikken har dette blitt redigert bort, til Tybring‐​Gjeddes forsvar. Det er erstattet av begrepet «kultursviket», og en hentydning om at den ikke‐​innvandringskritiske majoriteten driver meningssensur slik som nazistene gjorde (via den åpenbare referansen «Ikke om noen satt opp plakaten «skutt blir den som …»»). Det er trolig det mest outrerte eksempelet på politisk stempling vi har sett i norsk, redigert debatt på veldig mange år.

Det forsvarer naturligvis ikke trusler, hat eller sjikane mot Tybring‐​Gjedde. Det forsvarer heller ikke å stemple eller brennemerke tilbake. Men til sammen motbeviser dette med all mulig tydelighet Carl I. Hagens tese om at det stempling er et venstresidefenomen. Jeg er glad for at Carl I. Hagen nå tar et oppgjør med denne utidige debattformen, og ser frem til åpne og fordomsfrie debatter.

I motsetning til Carl I. Hagen vil jeg anbefale den åpne reaksjonen på stemplinger og karakteristikker. Påpek dem, med fullt navn og full henvisning. Så lenge det bare finnes en vag kritikk av at venstresida gjør slik og slik, er det umulig å forholde seg til det. Hvem har gjort det? Hva har de gjort? Når gjorde de det? Da kan vi ta avstand fra dem, slik Tybring‐​Gjedde fortjensfullt har gjort med sin kronikk «Drøm fra Disneyland».

  1. Lagt til i etterkant: Bare for å presisere hva dette innebærer: Hagen holder her religionen – det er altså islam – ansvarlig for en særdeles ekstremistisk tolkning av islam, nemlig at det er bra av foreldre å barna drept av israelere. Den aktive handlingen i å få barna drept er i konteksten knytta til selvmordsbombing, eller i det minste offensive operasjoner, ikke bare det blotte faktum at palestinere (og alle andre foreldre) gjør martyrer av barn som tilfeldigvis dør i krig. Det Hagen sier er med andre ord at islam «sier» at terror og/​eller vold er en bra ting. Det er uklart om Hagen mener «barna» som i at de er mindreårige når de dør eller om det er «barna» som i «voksne barn», så vi får la tvilen komme han til gode på spørsmålet om han her hevder at islam oppfordrer til barnesoldat‐​isme. Det er i det minste ingen tvil om at Hagen her gjør akkurat det han selv sier han ikke gjør – nemlig å holde islam ansvarlig for ekstremisters handlinger. []

Ubetinget kjærlighet

Ubetinget kjærlighet som mp3

Vers 1:

Christian Tybring Gjedde  e en mann som er på jakt
Taler høyt om integrering Og den norske mannens makt
Ingen andre nedfra tinget tør å gjøre som hr. G
Kommer kanskje selv fra vest, ja, men hvem bryr seg vel om det
Oslo trenger flere folk som bryr seg om det store
Salamien og gelatin og unga som sir hore
Når løgnen blir rutine e det sanne rev’lusjonen
Christian e den eneste som kjenne forhistorien

Vers 2:

Han kreve ikke mye bare kjærlighet til landet
At du ikke blir til last for de nordmenn som er sanne
Og kjærligheten den skal ikke ha nån forbehold
De som ikke lyde blindt e de som like blind vold
Det er klart det fins en grense for hva vi kan akseptere
Spis du ikke grisen må du tåle all vår vrede
Bila brennes hver en dag fortalte han til salen
Nu tenne nån på riksdagen: de e fra Groruddalen

Vers 3:

Så i klassisk kjetter‐​stil knebles Gjedda og hans tanka
Hans meninge blir spytta på der journalista vanka
Noen Orwell‐​parafrasa passe godt med denne tale
Når alle trur på myta e de ikke lenger gale
Alle dyr e like, sjøl om nån e mere egna
La Napoleon Tybring Gjedde fatte vedtak på ditt vegne
Ekte propaganda e når hodet vårt blir renska
Sånn at vi kan glemme det at andre folk e men’ska
Nasjonalpatriotisme føles mer enn klassan
Politikerans språk e laga førr å lure massan

Vers 4:

Du som spår om fremtida du ser din egen syne
På ekte e vår fremtid lik et spark midt i tryne
En nasjonalist e utstyrt med en egen evne
Til å ikke registrere overgrep fra sine egne
Det verste med en krig e at krigstidspropaganda
Kommer ei fra de som e der, men fra folk med skjulte plana

Det hele er naturligvis a propos denne: