Underlig modell for mennesker

KrFs Dagrun Eriksen vil betale 50 % av inntektstapet dersom småbarnsforeldre tar seg fri fra jobben. Dette har de beregnet kostnaden på til én milliard – basert på forutsetningen om at 10 % av familiene vil benytte seg av tilbudet. Et «romslig anslag», mener Eriksen.

Det er en feilberegning av relativt heftige dimensjoner.

For det første må man jo betale alle de som allerede arbeider deltid. Det er i seg selv langt mer enn 10 %. I befolkningen mellom 25 og 54 år, der de fleste småbarnsforeldre befinner seg, er det 1 667 000 yrkesaktive. 283 000 av disse er deltidssysselsatte. Her er det allerede 17 % av befolkningen som er deltidssysselsatte. Jeg har ikke funnet tall som gjelder eksplisitt for småbarnsforeldre, men det er ingen grunn til å tro at det er under dette gjennomsnittet: småbarnsforeldre er yngre enn snittet for denne gruppen, og mange velger nettopp å arbeide deltid for å være med barna fra før.

Vi er snille med KrF, og sier at det allerede er 17 % av småbarnsforeldre som skal få sin fritid finansiert av staten.

For det andre må det hele bero på en misforståelse av grunnleggende økonomisk teori. Folk velger hvor mye de vil jobbe og hvor mye fritid de vil ha basert på en vurdering av hvor mye inntekten er verdt versus hvor mye fritida er verdt. Disse vurderingene er fallende med mengden: Hvis du arbeidet 23 timer i døgnet, vil du verdsette en ekstra time fritid meget høyt. Hvis du derimot bare arbeider to timer, vil ikke enda en time fritid være så attraktivt sammenlignet med den friheten og gleden arbeidet gir.

Poenget i økonomisk teori er at folk utvider mengden de arbeider frem til verdiene er like, altså at det de går glipp av ved å gå en ekstra time på jobb er nøyaktig like mye verdt for dem som inntekten de går glipp av ved å la være. Hvis det ikke var slik, ville jo folk jobbe mer eller mindre og bli mer lykkelige.

Nå er selvsagt ikke verden så enkel. Arbeidsgivere kan øve et press på arbeidstakerne til å jobbe mer enn de vil, og folk kan på forskjellig vis bli avhengig av jobben sin, eller utvikle en sterk aversjon mot jobben sin, eller mistrives hjemme, osv. Men disse tilfeldige effektene virker i alle retninger – det er dermed god grunn til å tro at, som en omtrentlig tilnærming, er teorien korrekt.

Men hva da hvis du plutselig betaler halvparten av inntektstapet? Da endrer dette regnestykket seg dramatisk. Der du tidligere måtte gi avkall på 200 kr inntekt for å være hjemme en ekstra time, og du så at dette var like mye verdt for deg som denne timen fritid, må du nå plutselig bare gi avkall på 100 kr.

Økonomisk teori forutsier derfor at alle vil benytte seg av dette tilbudet. Det er imidlertid også for enkelt. To faktorer vil dempe dette: For det første er folk i dag trolig begrenset oppad i hvor mye de får lov til å jobbe. Arbeidsmiljøloven hindrer folk i å jobbe mer enn 40 timer per uke for samme arbeidsgiver, men noen har sannsynligvis et optimaliserende punkt over dette (men ikke langt nok til å skaffe seg en bijobb). I så fall er verdien av en ekstra time arbeid over verdien av fritid, og at staten subsidierer fritida vil ikke nødvendigvis vippe dette regnestykket over.

For det andre er det mange som er ufrivillige deltidsarbeidere. Disse arbeider så mye de kan – og de ville verdsette en ekstra time arbeid (og inntekten fra den) høyere enn fritida si. At staten betaler ekstra for fritida vil derfor ikke nødvendigvis vippe dette.

Det tredje er at gevinsten ved å arbeide mye i karrierepregede bransjer er større enn den rene inntekten. Arbeider du syttitimersuker som forsker eller advokat kan du oppnå en karriere, og den kan være mye verd for folk (både inntekts‐ og prestisjemessig). Dermed klarer ikke staten nødvendigvis å overby denne gevinsten.

Men i all hovedsak er det altså grunn til å tro at folk naturligvis vil velge å få gratis penger av staten og bli hjemme 20 % for å være med barna. Hvis ikke, skulle vi observert at folk arbeidet mer enn de gjør i utgangspunktet. KrFs 10 %-anslag er horribelt galt: Basert på disse resonnementene vil vi nok havne nærmere 70 %, selv om ikke alle vil ta ut maksimal effekt. Kostnaden blir i så fall minst femdoblet.

Hvis politikerne faktisk vil legge til grunn at folk er så lite elastiske i ønsket om arbeidstid, åpner det jo for mye interessant politikk. Eksempelvis kan vi forlate ideen om at høye trygdeytelser lokker folk ut av arbeidslivet. Det er også bare å innføre sekstimersdag, for nitti prosent av oss vil tydeligvis jobbe mer enn dette uansett. Det bør heller ikke være noe problem å utvide arbeidsledighetstrygd i flere år.

Treg bombe

Bomben under velferdsstaten har gått av, sa Torbjørn Røe Isaksen da sykemeldingstallene gikk opp under svineinfluensa og resesjon høsten 2009. Problemet var ikke sykemeldingene i seg selv, men:

Det store problemet er at sykemeldingen for mange blir første skritt på en vei som leder dem til uføretrygd og langtidssykemleding.

DN.no følger opp:

Men her er utviklingen i antall uføretrygdede gjennom dette tiåret:

I sannhet en underlig bombe. Husk på at grafen viser absolutte tall, altså antallet trygdede, mens innbyggertallet faktisk vokser, og at andelen eldre blir flere, slik at hele bildet viser at folks marginale tilbøyelighet til å være uføretrygdet, korrigert for alder, synker. Det eneste unntaket er unge under 25 år, der tilbøyeligheten øker noe.

Enda mer analyse hos Christer Gulbrandsen.

Kommentar

Labour participation rate 1980-2008

Minervas Torbjørn Sølsnæs vil avsløre venstresidas myter om arbeidslivet. Det er en form jeg liker og syns er spennende. Cut to the chase, ikke la hemninger styre innholdet, vis virkeligheten. Da blir skuffelsen stor når det viser seg å være dårlig tenkt og dårlig skrevet kverulering. Jeg kryssposter min kommentar til innlegget hans her:

Dine innvendinger er nærmest barnslige, Sølsnæs, så jeg syns du bør være litt forsiktig med å være så kjepphøy i kommentarfeltet. Innlegget ditt er nærmere petiten enn artikkelen i sjanger.

Mener du alvorlig at du argumenterer mot at arbeidslivet blir brutalisert — vanskeligere å takle for folk flest — ved å vise til at det en gang ble trykket en annonse med feilinformasjon om hva Bondevikregjeringen stod for? Har det slått deg at ingen av debattantene som snakker om brutalisering snakker om arbeidstid, men heller om effektivitetskrav?

Så prøver du på nytt: “Vi har ikke et brutalisert arbeidsliv i Norge, tvert i mot. Men vi har et arbeidsliv som i likhet med våre naboland, påvirkes internasjonale trender som finanskrise.” Disse to setningene henger ikke sammen, verken logisk eller argumentativt. De verken styrker eller svekker hverandre som påstander. Men påstander hentet fra løse luften, det er de. Jeg tror jeg kommer til å klø meg i hodet i hele dag for å skjønne hvorfor det er formildende for eventuelle problemer i arbeidslivet at arbeidslivet “påvirkes internasjonale trender som finanskrise” (sic).

Vi har høyere yrkesdeltakelse enn alle land utenom fire: Sverige, Danmark, Sveits og Island. Det mest relevante kjennetegnet for disse landene er svært generøse sykelønnsordninger sammenlignet med internasjonale snitt. Hvordan får du det faktum til å henge sammen med din teori om at den norske modellen skaper høyt sykefravær og utstøting? Top of the league er landene som ligner mest på den norske modellen, Norge inkludert.

Når det gjelder ledighetstall, så er det gode grunner til å tro at du har rett i at sykefravær, uføretrygd og uformelt arbeid glir over i hverandre. I og med at landene har ulike ordninger, vil dette slå ulikt ut i ulike land. Mitt forslag til løsning på denne statistiske floken er å holde oss slavisk til Labour Participation Rate, altså hvor mange som er yrkesaktive dividert med antallet mennesker mellom 15 og 64 år. Da slipper vi å forholde oss til noen uløselige problemer knyttet til å modellere de endogene effektene i systemene knytta til uføretrygd, sykefravær og uformelt arbeid. Vi måler ren output: I hvor stor grad evner de forskjellige systemene (i konteksten av de enkelte økonomiene) å gjøre at folk jobber?

Måler vi slik, er det igjen Island, Sveits, Sverige og Danmark som slår oss, med en svært knapp hårsbredd.

Måler vi rent på sykefravær, slik du ser ut til å ønske, er det selvsagt optimalt å fjerne all sykelønn. For mange arbeidstakere er dette realiteten i f.eks. Japan og USA. Men disse landene har ikke høyere total yrkesdeltakelse, kanskje fordi syke mennesker aldri begynner å arbeide, slik at de kan bli sykemeldte. Jeg forventer, når du skal “angripe myter”, at du forholder deg langt mer saklig til nettopp denne typen svært viktige mekanismer i kjernen av samfunnets kanskje viktigste system: arbeidslivet.

[Dette stod ikke i kommentaren: Her er yrkesdeltakelsen fra 1980 og fremover for alle OECD‐​land:]

Labour participation rate 1980-2008
Labour participation rate 1980–2008. Kilde: OECD.

PS: Jeg må bare legge til at jeg ble nokså overraska da jeg googla denne Sølsnes. Det viser seg at han er 66 år og har fungert som rådgiver for Høyres stortingsgruppe i en årrekke. Etter å ha lest innlegget var jeg nær hundre prosent sikker på at han var yngre enn meg og nettopp uteksaminert fra Unge Høyres eliteskole. Så feil kan man ta!

Trygdesnylting: et marginalt problem

Hva tror du koster staten mest: folk som jukser med trygda eller folk som ikke innberetter alle sine skatteplikter? Inntrykket vi får gjennom media får mange til å tro at det første er det største problemet. Men realiteten er en annen.

Jeg har tidligere skrevet om at utbredelsen av trygdejuks bevisst overdrives, og at den svenske regjeringen har kastet bort 150 millioner kroner for å få inn 20 millioner. En sak i Dagens Nyheter peker på det samme: Omfanget av skattesnusk er betydelig mye større enn trygdesnyltingen, men regjeringen prioriterer likevel de sistnevnte.

Analyseres dette maktkritisk, er det rimelig å si at de som bestemmer (borgerlige politikere fra både moderaterna og socialdemokraterna) sjelden kjenner trygdesnyltere. De kjenner imidlertid mange skattesnyltere. Derfor har de en interesse av å skjule skattesnyteriet og trekke frem trygdejukset.

Den andre delen av analysen er at politikere som ønsker en svakere velferdsstat og lavere skatter isolert sett har interesse av å presentere trygdemottakere som juksere, slik at de ikke lenger ser ut som verdige trengende. I tillegg er det greit for dem å skjule skattesnyteri, både fordi det er implisitte skatteletter og fordi befolkningen raskt krever høyere skatter når de rikeste sluntrer unna.

Via Josefin Brink i Vänstern.