De rettsløse

Enhanced Interrogation
Creative Commons License photo credit: Drewdlecam

Et Wikileaks‐​lekket notat fra den amerikanske ambassaden i Paris sier i klartekst det vi alle vet. Notatet refererer et møte med en fransk spesialanklager for terror, Jean‐​François Ricard. Frankrike opererer med slike «investigating judges», altså aktorer med utvidede fullmakter til å lede etterforskning og autorisere ulike etterforskningsskritt, deriblant varetektsfengsling.

He said his office depended significantly upon its reputation within the French justice system, which tends to give the terrorism investigating judges the benefit of the doubt. (As an example, Ricard said that the proof against recently convicted Djamel Beghal and his accomplices, accused of plotting to bomb the US Embassy, would not normally be sufficient to convict them, but he believed his office was successful because of their reputation.) If they proceeded to trial with the information they currently possessed on Kanouni, it would be clear that the judges had been holding Kanouni without sufficient evidence.

La oss bare dvele litt ved hva Ricard sier her.

Når sakene fra terroranklagerne kommer for vanlig rettssak, lar domstolene tvilen komme påtalemakten til gode. Uskyldspresumpsjonen – altså at man er uskyldig til det motsatte er bevist – er satt til side.

Kanouni, som Ricard på dette tidspunktet altså anså uskyldig, ble fengslet i 2001. Han satt i Guantánamo i tre år. Deretter satt han i fransk fengsel til 2005. Da saken hans kom opp i 2006, og han ble frifunnet på alle punkter. Denne frifinnelsen ble utsatt i over 18 måneder ettersom terroretterforskerne ikke ville miste ansikt overfor domstolene.

Djamel Beghal

Ricard innrømmer at Djamel Beghal ble dømt på sviktende bevisgrunnlag. Vi kan også legge til en hel del mer om hans sak. Beghal ble dømt på en tilståelse basert på tortur, blant annet utriving av tenner og negler, iskalde temperaturer, slag mot fotsålene, bruk av noe strikkepinnelignende på kjønnsorganene og «noe som lignet en boksåpner» på fingrene. Han ble fengslet i De Forente Arabiske Emirater og fengslet uten sak og dom der. I følge Beghal hadde torturistene en klar historie de ønsket han skulle tilstå.

Beghal ble arrestert i juli 2001. Han ble overført til Frankrike i september 2001. Etter en lang flytur i et militært lastefly, hengt opp i fallskjermstropper, ble han umiddelbart avhørt ved ankomst i Paris av terroranklager Jean‐​Louis Bruguière. Her ble Beghal, i følge ham selv, presset til å tilstå på nytt de samme tingene som han tilstod under torturen i FAE.

Til slutt satte de franske domstolene Beghals tilståelser til side som bevis, og ga derfor støtte til historien om at Beghal ble utsatt for tortur og urimelig press under etterforskningen. Likevel dømte de ham til ti års fengsel. I det franske fengselet ble han satt i isolat fordi han, i følge fengselet, «misjonerte». Han satt i isolat i flere år.

I 2007 fradømte Frankrike Beghal statsborgerskapet. I 2009 forsøkte de å deportere ham til Algerie, et land som da langt i fra gikk klar av seriøse mistanker om tortur og inhumane fengslingsmetoder. Han måtte motsette seg deportasjonen fysisk for å få behandlet anken, som endte med at deportasjonsvedtaket ble satt til side av den europeiske menneskerettighetsdomstolen fordi han risikerte tortur og inhumane metoder i Algerie.

Når de ikke fikk lov til å sende ham ut, satte franske myndigheter ham i husarrest. Der ble han så anklaget på nytt, basert på overvåking av telefonsamtaler. I disse samtalene kom det frem, i følge anklagerne, at han planla å sette fri en fengslet terrorist. Av en eller annen grunn er dette å regne som «terrorisme», i følge franske myndigheter.

Det viser seg også at oversettelsen av telefonsamtalene er enten løgnaktige eller ekstremt tendensiøse: «bryllup» har blitt til «bombeangrep» og «fugl» til «helikopter».  Det er kanskje ingen stor overraskelse, for oversetteren er hyret inn av Jean‐​Louis Bruguière, den samme mannen som avhørte Beghal ved ankomst i Paris i 2001.

Bildet som danner seg er at antiterrorsystemene har fordelt usedvanlig mye makt og innflytelse til noen enkeltpersoner. Det benyttes ulovlige og urimelige metoder i den første fasen. Dermed blir det avgjørende – for maktmenneskene som har autorisert metodene – å få de fengslede dømt. Mens opinionen kan akseptere metodene for å forhindre terrorangrep, er de utålelige på uskyldige. På et eller annet tidspunkt bikker det over: det blir viktigere å bevare systemets troverdighet enn å ivareta borgernes rettssikkerhet.

Det er, med andre ord, en ekstrem utgave av det som skjer når PST i Norge mener media må holdes vekk for å sørge for oppslutning rundt rettssystemet.

Jeg blir fysisk uvel av å vite at dette foregår på våre vegne, under våre neser, under vår radar. Det er helt utopisk å tenke oss at dette ikke foregår ennå, og ikke kommer til å skje igjen. I et tiår har det vært muslimene som sto rettsløse igjen. Hvem vet hvem det blir i neste tiår.

Cageprisoners om Beghal.

Terrormetode

Jan Arild Snoen går tallene for terrorisme etter i sømmene. Avhengig av hvilken database og målestokk du bruker, vil du få svært ulike svar på om mesteparten av terrorisme er begått av muslimer eller ikke. Men Snoens metode er like problematisk som Europols. Mye av problemet er avgrensningen av terrorisme.

Først, et innledende spørsmål er om definisjonen av terrorisme. Er all terror terror? Altså; er terrorbegrepet definert for vidt? Eksempelvis kalles væpna angrep på internasjonale militære styrkers hovedkvarterer som «terror» når de begås av ikke‐​statlige organisasjoner, men som «krigshandlinger» når de begås av statlige organisasjoner. Ingen ville finne på å si at en politimann som drepte en IRA‐​soldat er terrorist, mens i det motsatte tilfellet vil man definere det slik. Det er ikke særlig analytisk tilfredsstillende. Og dessuten: er noen krigshandlinger terror? Altså; er terrorbegrepet definert for smalt? Hvorfor er World Trade Center terror, mens Hiroshima er krigshandling?

Det skal sies at Snoen har hvilt seg på en definisjon fra RAND. Men samtidig har han på arbitrære punkt gått bort fra denne definisjonen. Han godtar ikke at ruteknusing på politiske hovedkvarterer er terror, og innledende ser han ut til å mene at bare angrep med mer enn 50 drepte er «skikkelig» terror. Her må Snoen velge. Enten må han motivere sin definisjon av terror skikkelig, eller så må han følge en annen definisjon til punkt og prikke. Og hvis han velger sin egen definisjon, må han ta stilling til betraktningene over. [Se kommentarfeltet under. Nils August Andresen, Minervas redaktør, argumenterer godt i kommentarfeltet under Snoens innlegg for min nå overstrøkne leddsetning.]

I tillegg, og viktigere: Hvorfor avgrensingen til perioden 1990–2010? Det virker ikke motivert av noen teoretisk idé. Tilfeldigvis medfører også denne tidsavgrensningen at Snoen unngår hovedvekten av IRA, Baader‐​Meinhof og en politisk turbulent og voldelig periode i europeisk politikk. Jeg mener ikke at Snoen har aktivt forsøkt å unngå «problemet» her, men at denne avgrensningen gjør oss unødvendig kortsynte.

Terroren vi opplevde i Norge har jo eksempelvis klare ideologiske likhetstrekk med høyreekstreme grupper og personer som var mer aktive på 70‐ og 80‐​tallet. Det virker veldig merkelig å argumentere for at terrortrusselen bare skal forstås i dette myopiske perspektivet. Det er gode argumenter for å se på «gammel» og «ny» terror separat, men jeg kan ikke komme på noen gode argumenter for å se bort fra 60‐, 70‐ og 80‐​tallets terror totalt når vi skal besvare spørsmålet om «hvilken gruppe er farligst».

Problemet er at vi prøver å svare på flere spørsmål samtidig. Det som terrorstatistikken uten omsvøp viser, er at risikoen for å bli utsatt i et terrorangrep henger nøye sammen med å oppholde deg i en konfliktsone. For folk i Norge er nok det mest interessante spørsmålet: hva utgjør en trussel for oss? Vi oppholder oss altså ikke i noen konfliktsone. Av det følger min første anbefaling:

Avgrens statistikken til ikke‐​konfliktsoner.

Det er et stort metodisk problem at ruteknusing hos politiske aktivister teller like mye som å drepe noen. Samtidig blir det veldig arbitrært å trekke grensen, slik Snoen gjør, på 50 døde. Min anbefaling:

Terroraksjoner uten omkomne teller ikke med.

Videre er det et problem å trekke en tilfeldig tids‐​grense i sanden. Selvsagt er ikke terroraksjoner i vikingtida interessante, men det betyr ikke at 80‐​tallet er uinteressant. Om noe har skyggene fra 80‐​tallets høyreekstreme terrorisme og nynazisme igjen kommet over Skandinavia. Men pre‐​demokratisk terrorisme er ikke så veldig relevant for oss. Når kongen eller diktatoren kunne henrette etter eget forgodtbefinnende, er terrorangrep et helt annet moralsk spørsmål, og ikke minst rent pragmatisk en helt annet trusseltype. Det som skjedde i Francos Spania er ikke sammenlignbart, på samme måte som terroraksjonene som skjer i Irak har minimalt med vår virkelighet å gjøre. Moderne rettsregler for krig og terror følger stort sett i etterspillet etter 2. verdenskrig. Jeg mener derfor disse anbefalingene bør gjelde:

Terroraksjoner under despotiske (ikke‐​demokratiske) lovsystemer teller ikke med.

Terror fra 1950 og fremover bør telle med, så langt det lar seg gjøre, og selvsagt med begrensningen nevnt i forrige setning.

Selv om terror over 60 år skal telle med, er det ikke slik at trusselbildet i dag er identisk med 1950. Mye har forandret seg. Samtidig gjør vi oss unødvendig nærsynte dersom vi av den grunn begrenser oss til truslene fra siste tiår eller siste tjue år. Det er bedre å heller se skikkelig på trendene. Skal vi bruke dette til trusselvurdering, må vi også se på hva som preget samfunnet rundt oss. For eksempel: mens venstreekstrem terror var et klassisk kald krigs‐​fenomen, ser det kanskje ut til at fascisme og nynazisme vokser på økonomisk usikkerhet og arbeidsledighet.

Det er helt nødvendig å se på trender over tid når man analyserer terror, både terrortrender som sådan og generelle samfunnstrender.

Til sist: avslørte terrorangrep. Å bruke tallene her er fryktelig vanskelig. Hvis etterforskningsfokuset på en viss gruppe av terrorister er svært sterkt, vil man få to effekter: for det første vil formodentlig flere av terrorangrepene bli avslørt. I tillegg vil flere «terrorplaner» – i hermetegn – bli «avslørt». Altså: Man vil registrere som terrorforsøk også det som aldri ville blitt noe av. At en gruppe er overrepresentert i «avslørte terrorangrep»-bolken er et tall som er vanskelig å tolke. Videre er det slik at Norge har langt bedre forutsetninger for å avsløre terrorangrep enn land der korrupsjon herjer og statsmakten er svak. Derfor:

Avslørte terrorangrep teller ikke.

Konklusjon: Det er ikke overraskende at terrorstatistikk er et tema de aller færreste vil berøre. Det er et enormt, tverrfaglig tema som krever solide doser skjønn og grundig analyse for å gi særlig mening. Jeg tror mine anbefalinger vil bidra til å gi det beste svaret på hvor stor den historiske faren for angrep fra forskjellige kategorier av terrorister har vært. Samtidig besvarer ikke dette skikkelig mine innledende spørsmål om statsterrorisme og definisjonen av det helt ut.

Å kaste rundt seg Europols tall om at 99,4 % av terrorister er ikke‐​muslimske, er derimot villedende. Det er ikke svar på spørsmålet. Problemet akkurat nå, er at ingen, så vidt jeg er kjent med, har noe godt svar.

Pre‐​emptive non‐​strike

Under dekke av at statsministeren har erklært denne perioden som politikk‐​fri sone, velger Åshild Mathisen i VG å benytte anledningen til å forskuttere en politisk fordømmelse av alle som vil sette terroraksjonene i politisk kontekst.

Jeg har alltid insistert på at terrorister skal forstås. Det er bare gjennom å forstå deres handlinger vi kan forhindre dem. Vi må være i stand til å avdekke mekanismene som ligger bak at selv en bitte liten minoritet blant muslimer jublet over 11. september. Tilsvarende må vi klare å forklare hvordan en norsk diplomatsønn fra Skøyen kan begrunne massedrap politisk. Å avskrive det som «bare galskap» før mannen er ferdig behandlet i rettssystemet er, på forhånd unnskyld ordspillet!, sinnsykt.

La oss også se på noen av Mathisens retoriske konstruksjoner:

Det er så dypt paradoksalt at disse samme menneskene som sterkt ville avvist at en hellig kriger er et produkt av islam, nå kan påstå at en anti‐​hellig kriger er et produkt av den norske innvandringsdebatten.

Dette er en fiffig stråmann. Hverken første eller andre ledd er korrekt gjengivelse av noen aktørers posisjon. Det er ingen på den norske venstresiden, så vidt jeg vet, som helt avviser sammenhengen mellom Al Qaida og islam. Vi har nok insistert på at det ikke er en en‐​til‐​en‐​mapping mellom Al Qaida og islam, men her har vi vel heller ikke vært alene. I logikken opererer vi med nødvendige og tilstrekkelige betingelser. Islam er ingen tilstrekkelig betingelse for å bli Al Qaida. Men den er nødvendig. Det har ingen benektet.

Tilsvarende: Det er ikke særlig sannsynlig at noen noensinne kommer til å hevde at det egentlig bor en Breivik i alle de islamofobe eller i alle de innvandringskritiske. Islamofobi og innvandrerhat er ikke tilstrekkelige betingelser for å bli drapsmann, åpenbart. Men argumentet er at de negative holdningene til muslimer, som gror og næres hos en alt for stor andel av folk flest, er en nødvendig betingelse.

Altså: Det er helt utrolig lite paradoksalt at vi som mener Al Qaida er et komplekst produkt av applausgrupper i vestlighatende regimers propagandaapparater, økonomisk ulikhet, kunnskapsløshet og islam også mener at ABB er et komplekst produkt av materielle betingelser, applausgrupper i muslimhatende webringer og delvis inn i etablert politikk, vestens fall fra økonomisk hegemoni, internettets kunnskaps‐​ekkokammer og innvandringsdebatten. Det er nøyaktig samme analysemetode.

Vi avskriver nemlig ingen med at de «er sånn»: skjebnebestemte, forenklede pappfigurer som bare er «voldelige». Det gjelder ikke muslimske, sinte, unge menn, det gjelder ikke hardbarka Nokasranere og det gjelder ikke ABB. Det er nemlig vi som driver med de komplekse, samfunnsbaserte analysemetodene. Det er vi som nekter å avskrive oss som samfunn fra ansvaret for det resten av samfunnets medlemmer gjør.

At det ikke skulle gjelde i den ene situasjonen der «den andre» er en som er så lik oss selv, er utålelig. Det er uredelig. Og det er helt uten sammenligning den farligste feilen vi kan gjøre i denne situasjonen.

Så, Åshild: Jeg tror ingen har tenkt å arbeide for å gi Frp skylden for ABB. Men jeg har tenkt å bruke den nærmeste fremtiden til å forsøke å spore mekanismene bak en ABB. Og da tror jeg det har noe å si at Per Willy Amundsen mener et korstog blir nødvendig. Jeg tror det har noe å si at Tybring Gjedde bekrefter ABBs ideer om at innvandringen ødelegger norsk kultur. Og jeg tror det er avslørende at Hans Rustad på document.no brukte timene mellom bombeangrepet og Utøya‐​massakren – mens han trodde det var en muslim – på å erklære at han mente vi nå burde føre åpen krig for våre verdier med alle midler. Fordi hadde en muslim stått bak, betyr det krig. Når en norsk høyreekstrem står bak, er han bare en gal mann og ingen krig skal erklæres. Spørsmålet mitt er: Hvor mange ganger kan man egentlig rope på krig, og så bli overrasket når den første frivillige soldaten melder seg?

Det betyr ikke at Amundsen, Tybring Gjedde eller Rustad bærer noe som helst skyld for handlingene ABB begikk. Men min holdning vil alltid være at vi alle deler på ansvar for alle handlinger i samfunnet. It takes a village. Benekter vi dette, faller mye av limet i samfunnet fra hverandre. Det er en trussel mot våre fellesmenneskelige verdier.

Bin Ladens rettigheter

Det har oppstått en debatt om drapet på bin Laden var lovlig eller ikke, ut fra internasjonal rett. Det vil sikkert bli tema for mange folkerettseksperter i mange år, men så vidt jeg kan forstå var aksjonen lovlig. I etterspillet etter 11. september 2001 vedtok Sikkerhetsrådet sin resolusjon 1368, som setter godkjentstempel på krigen mot terror.

Resolusjonen sier at alle har rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar og autoriserer å bekjempe terroristhandlinger med «alle midler». I punkt 5 slås det også fast at Sikkerhetsrådet vil bruke «alle midler» for å svare på 11. september‐​aksjonene. I punkt 3 ber Sikkerhetsrådet alle stater om å snarest «bring to justice» alle terrorister.

I sum peker disse magiske ordene i retning av at alt er lovlig.

Når jeg likevel sier at jeg skulle ønske bin Laden ble tatt til fange, ikke drept, skyldes det tre argumenter. For det første et rent pragmatisk argument: en rettssak ville gitt en langt bedre prosess som hadde gjort grunnlaget for martyrhylling langt mindre.

For det andre er åpne licenses to kill vestens motstandere kontraproduktivt. Det tvinger all motstand under jorda, og bidrar til det ekstremistiske verdensbildet der det finnes sivilisasjoner i vill krig med hverandre, og FN og det internasjonale samfunn er virkemidler på vestens side. Hvis det er riktig, gir det mening å kaste seg inn i jihad, fordi sannheten er at det ikke finnes noen annen løsning for de som sitter uten makta. En internasjonal rettstilstand basert på universelle og individuelle rettigheter, derimot, er et forsvar for de maktesløse.

For det tredje: nåde er et mektig våpen. Saladins ettermæle skyldes mer enn noe annet hans evne til å vise nåde etter gjenerobringen av Jerusalem i 1187. Det er liten tvil om at dette ettermælet og synet på muslimene som ridderlige bidro sterkt til at Jerusalem forble på muslimske hender (om enn ikke akkurat den sunnimuslimske Saladin‐​slektens) helt til britene invaderte i 1917. Gjenerobringer oppnådde legitimitet og troverdighet gjennom at Saladin lot nåde gå for rett, og prinsipper gå foran en kortsiktig popularitets‐boost.

En arrestasjon og grundig rettssak ville være å regne for en nåde, en gest som viser at Vestens prinsipper ikke bare gjelder oss selv. Jeg har stor tro på at det ville være en enorm fordel for den videre kampen mot meningsløs nedslakting av menneskeliv. Jeg tror også at «vi», i betydningen Vesten, stod foran en enestående mulighet til å ikke besvare steinkast med steinkast.

Den muligheten er nå borte. I stedet får vi bilder av dans i New Yorks gater, slik det ble danset i gatene i Kabul 11. september 2001.

Hallgrim Berg‐​FAIL

Det er kanskje litt pussig å rote i kronikker fra 2007, men jeg kunne ikke dy meg. Jeg var ikke klar over denne passusen fra Hallgrim Berg, Norskhetens Ridder (min utheving):

SIDAN 1981 hadde USA opplevt ein serie terroraksjonar under administrasjonane til Carter, Reagan, Bush 1, Clinton og Bush 2. Det er viktig å få med seg at det er nasjonen USA og amerikanske interesser som er målet, uavhengig av kven som sit med makta. Her kan ikkje «skulda» leggjast på demokratar eller republikanarar. Men det som er felles for samtlege anslag mot USA, er at det er islamistiske terroristar som står bak.

Oh, RLY? Vi tar en informativ reise gjennom historien om terror som har rammet amerikanere siden 1981:

  • 16. mai 1981: En person dør av en bombe plassert på toalettet på JFK‐​flyplassen. Bomben var plassert av Puerto Ricas motstandshær.
  • 11. august 1982: Bombe på Pan Ams flight 830 dreper én person. Sannsynlig gjerningsmann kommer fra 15. mai‐​gruppen, som kjempet for frigjøring av Palestina. Islamistiske var de ikke, selv om mange av dem sikkert var muslimer.
  • 31. desember 1982: Puerto Ricans motstandshær igjen, denne gang med bomber rundt omkring på Manhattan. Ingen dør, men noen politifolk blir blinde.
  • 18. april 1983: USAs ambassade i Libanon blir sprengt i filler. 63 mennesker dør. Hizbollah står bak, så her anerkjenner vi denne som islamistisk. Likevel er det ikke helt den typen angrep Berg sikter til, i og med at det ikke skjedde mot vanlige amerikanere på amerikansk jord, men oppstod i et borgerkrigsrammet land. Skylda for den libanesiske borgerkrigen kan ikke på noen måte settes ene og alene på islamistene i Hizbollah.
  • 23. oktober 1983: Igjen Libanon. Amerikansk marinebase sprenges, 241 soldater dør. Hizbollah igjen.
  • 9. november 1983: Senatet bombeangripes, og et maleri og en vegg blir ødelagt. I 1990 ble seks amerikanere fra kommunistorganisasjonen 19. mai funnet skyldige. De er til dags dato ikke funnet å være islamister.
  • I august og oktober 1984 kommer min favoritt. Over 700 mennesker måtte på sykehus. Rajneesh‐​kulten sprer salmonella for å påvirke et lokalvalg i Dallas. Religionen deres er ikke helt enkel å forklare, men islamister er de definitivt ikke. Dette er faktisk det første tilfellet av bioterror i USA.
  • 7.–10. oktober 1985: Et cruiseskip kapres av Palestine Liberation Front, og en amerikansk jøde i rullestol blir drept. PLF/​PLO er ikke islamister.
  • 11. oktober 1985: Lederen for en arabisk antidiskrimineringsgruppe blir drept av en bombe på hans kontor. Det er ikke særlig sannsynlig at islamister står bak.
  • 11. desember 1985: Unabomberens første offer: eieren av en databutikk. Frem til han ble tatt over ti år etter slo han til fem ganger til og drepte ytterligere to mennesker.
  • 5. april 1986 bombes et diskotek i Berlin frekventert av amerikanske soldater. Fire mennesker dør og over 200 blir skadd. Libya mistenkes for å stå bak, så den faller inn under islamistisk under tvil.
  • 12. april 1988: Et medlem av den japanske røde hær blir stoppet med rørbomber på vei til New York.
  • 6. desember 1989 i Montréal, Canada dreper en mann 26 mennesker, hvorav 14 kvinner, på en høgskole, med den hensikt å bekjempe feminismen. Han var, såvidt noen bekjent, ikke islamist, men kristen. Men dette er naturligvis ikke i USA, så leseren kan overse dette punktet.
  • 5. november 1990: Lederen for borgervernsgruppa Jewish Defense League assasineres i New York av en islamistisk terrorist.
  • 25. januar 1993 skyter en pakistaner blindt mot biler foran CIA‐​hovedkvarteret. Tre dør. Det kan ikke utelukkes at mannen var islamist, men han må vel mest av alt karakteriseres som sinnsyk.
  • 26. februar 1993: World Trade Center‐​bomben dreper seks mennesker og skader rundt 1000. Islamister står bak, bl.a. Hamas og flere andre palestinske grupper. De samme gruppene ble stoppa før de fikk gjennomført sin planlagte oppfølger, bombing av New Yorks severdigheter.
  • 1. mars 1994 dør en student i New York etter en skyteepisode som hevn for et terrorangrep utført i Palestina av en israeler noen dager tidligere.
  • 5. mars 1994 forsøker en (kristen) bomber å sprenge et offentlig bibliotek i Salt Lake City.
  • 19. april 1995: Oklahoma City‐​bombinga dreper 168 mennesker. Timothy McVeigh stod som kjent bak. Han var en høyreekstrem eks‐​soldat.
  • 27. juli 1996 sprenges den olympiske parken i Atlanta. To mennesker dør og 111 blir skadd. Eric Robert Rudolph står bak. Han må karakteriseres som en høyreekstrem, som blant annet mente at OL var en feiring av sosialismen.
  • 24. februar 1997 skyter en amerikaner turister på taket på Empire State Building og dreper en danske. Det er litt strid om mannen gjorde dette for å straffe amerikanerne for Palestina‐​saken (slik han hevdet i selvmordsbrevet), eller om hans kones versjon er mer riktig (mannen ble suicidal og gal etter å ha tapt 300 000 dollar på forretninger). Under tvil kan vi akseptere dette som islamistisk terrorisme.
  • 29. januar 1998: Den svært så kristne gruppa Army of God bomber en abortklinikk. En politimann dør.
  • 7. august 1998 bombes de amerikanske ambassadene i Dar‐​es‐​Salaam og Nairobi. 225 dør og over 4000 blir skadd. Bak stod definitivt islamister: Al‐​Qaida.
  • 31. desember 1999 tenner en naturverngruppe fyr på et universitet i Michigan og forårsaker skader for en million dollar eller mer. De slår til igjen i april 2000, da gikk det ut over en halv million dollar i byggematerialer. (Herregud.)
  • 11. september 2001. 2997 dør. Islamister står definitivt bak.
  • Høsten 2001: Anthrax‐​angrepene (brevene med det hvite pulveret). Den mistenkte tok sitt liv før det ble noen rettssak, men dersom det var ham, var dette katolsk terrorisme.
  • 12. desember 2001: En plan om å sprenge en moské i California blir avslørt. Tidligere nevnte Jewish Defense League stod bak.
  • 22. desember 2001: En britisk islamist avsløres og overmannes da han forsøker å sprenge sprengstoff i skoen.
  • Mai 2002: Luke Helder sprenger postkasser og skader seks mennesker i midtvesten. Han kjempet for astralprojeksjon.
  • 4. juli 2002: En egypter skyter to israelere på en flyplass i USA. Hvorvidt dette var terror eller likvidering er ikke lett å si. Mannen ble skutt selv.
  • Oktober 2002: Snikskyttersaken, der far og sønn drepte ti mennesker fra en van. Etterforskerne avviser at det dreier seg om islamistisk terror, men at plottet var å skape en tilforlatelig ramme rundt drapet på ekskona. Det er liten tvil om at Malvo var nokså forstyrret, og ingen link finnes mellom han og noen islamistisk terrorgruppe.
  • 1. oktober 2005: En mann sprenger en bombe utenfor universitetet i Oklahoma. Det er kun mannen selv som dør.
  • 28. juli 2006: En kvinne dør etter skyting mot et jødisk foreningshus. Mannen erklærte at han var «sint på Israel».
  • 30. august 2006: En afghaner dreper ett menneske da han kjørte SUV‐​en sin inn i en folkemengde.
  • 22. desember 2006: En muslim blir stoppet før han får iverksatt sin plan om å skyte rundt seg i et shoppingsenter i Illinois.
  • 12. februar 2007: Sint ung mann med gevær dreper seks mennesker i Salt Lake City. FBI mener det ikke dreier seg om religiøs terrorisme. Mannen var fra en bosnisk muslimsk familie, men var amerikansk statsborger.
  • Juni 2007 avslører myndighetene et plott om å sprenge bensinanlegget til JFK‐​flyplassen. Guyanske islamister skal visstnok stå bak, men saken har blitt kritisert av mange som mistenker planen for å være alt annet enn alvorlig ment.
  • 26. oktober 2007 angripes det meksikanske konsulatet i New York med røykgranater (!). To mennesker blir lettere skadd. Hvem stod bak? Aner ikke.
  • 25. april 2008: En bombe på en postdistribusjonssentral tar ingen liv og skader ingen, og er heller ikke oppklart.
  • 27. juli 2008: To drept, syv skadd i Knoxville, Tennessee. Gjerningsmannen erklærte at han ønsket å drepe venstreorienterte («democrats and liberals»).
  • 17. oktober 2008 bombes et advokatkontor i Dalton, Georgia. Gjerningsmannen dør og fire andre blir skadd. Gjerningsmannen var ikke muslim.
  • 12. desember 2008 dør to politimenn som forsøker å koble fra en bombe satt ut av far og sønn Turnidge i Wells Fargo.
  • 4. februar 2009 sprenger en bilbombe en doktor i Arkansas. Gjerningsmann og motiv er ukjent.
  • 31. mai 2009 blir en abortlege likvidert i New York City.
  • 1. juni 2009 dør én person etter skytingen i Little Rock. En muslimsk, amerikansk soldat stod bak.
  • 5. november 2009 går det igjen ut over militært personell. 13 dør og 30 blir skadd i Fort Hood. En muslimsk, amerikansk militærpsykiater av palestinsk avstamning står bak. Islamist var han neppe, men sannsynligvis motivert av det palestinske spørsmålet.
  • 25. desember 2009 blir en nigerianer overmannet da han forsøkte å sprenge et fly mellom Nairobi og USA. Denne mannen kan klart beskrives som islamist.
  • 18. februar 2010 dør to mennesker (inkl. gjerningsmannen) og 13 blir skadd da en mann flyr et småfly inn i skattekontoret i Austin, Texas. Mannen markerte høyresympatier i et langt internettmanifest han skrev før han satte seg i flyet.

Hallgrim Bergs setning er derfor det reneste sprøyt. Ikke nok med at majoriteten av terrorangrep ikke kan kobles til islamister, men det nest største angrepet for amerikanerne i Bergs utvalgte periode er utført av en person som står for det stikk motsatte av islamistene.

Så neste gang du hører at «ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer» har du en liste å lenke til…

Terroristen i barnehagen

Nei, da refererer jeg ikke til denne karen, som de andre foreldrene opplever som en hverdagsterrorist. Jeg mener tre år gamle Håkon, som ble nektet å ta med sin nøkkelring‐​lekepistol på Gardermoen. Se så skummel han er: (Foto: Linda Pedersen /​ Folkebladet)

Pass opp. Terroristene er sluere enn vi aner.

Tipset kom fra Elisabeth Biström Risslén.

Fascistifisering

Ali Esbati har tidligere omtalt den stadige begrensningen av rettigheter i antiterrorismens navn for fascistifisering. Det er ytre venstre fløy som har beredskapen intakt i dette spørsmålet, fordi de var den forrige skyteskiven for slike kampanjer.

Sverige har tatt et solid steg tilbake i retning av den kalde krigens overvåkingssamfunn med sin nye lov om politisk styrt og vilkårlig overvåking. Argumentene som har vært fremlagt for loven er smått utrolige. Her er Allan Widman, delegat i Riksdagen for Folkpartiet:

I grund och botten handlar det om i vilken utsträckning vi ska kunna upptäcka hot mot svensk säkerhet i bred bemärkelse. Ett exempel kan hämtas från den 25 november 2005 då den svenska utlandsstyrkan i Afghanistan råkade ut för ett attentat där två dog. Sådana attentat föregås med största säkerhet av någon form av kommunikation.

Legg merke til at overvåking av borgere i Sverige legitimeres ved hjelp av et angrep i Afghanistan, og at resonnementet bygger på at terrorisme krever kommunikasjon. Hvis ikke dette resonnementet er feilsitert, bør Allan Widman trekke den logiske slutningen at all kommunikasjon i alle land i prinsippet utgjør en terrortrussel mot svenske borgere, og følgelig bør overvåkes.

Fredrick Federley, som i utgangspunktet er en liberal sentrumspolitiker, kommer veldig nær å psykologisere seg selv:

- Och den dagen vi, Gud förbjude, drabbas av ett terrordåd i Sverige kommer väljarna att halshugga oss politiker om vi inte tagit fram en sådan här åtgärd.

Dermed trekkes det opp et klart bilde av at loven beskytter mot terror, mens ikke‐​lov gjør landet usikret mot terror. Denne hypotesen er ufalsifiserbar – uansett hva som skjer, vil man alltids kunne si at å ikke vedta loven ville gjort saken verre. Dessuten overser dette resonnementet at det kan finnes andre og viktigere tiltak for å redusere terrortrusselen.

Å forsvare abstrakte rettigheter som personvernet er vanskelig, fordi trusselen om invadering i privatlivet oppleves som liten for de fleste. For å nå frem, må man argumentere for at folk er tryggere med rettighetene enn med overvåking – men da går også resonnementet via at myndighetene ikke er til å stole på. For politikere er dette både vanskelig å forstå (fordi de naturligvis har troen på sin egen uskyldighet), og vanskelig å kommunisere (fordi de bruker resten av året på å si det motsatte). Samtidig har skepsis til myndighetene sterk støtte blant folk flest, noe de store protestene i Sverige har vist.

Argumentasjon gjennom sitater fra de dødes rekker er ikke noe jeg vanligvis liker, men når det gjelder slike spørsmål finnes det en uendelig skattkiste. Her er derfor noen sitater:

  • «Quis custodiet ipsos custodes?» (Hvem overvåker overvåkerne?) —Decimus Iunius Iuvenalis, Satirer VI, ca. år 100 e.kr.
  • «Dat veniam corvis, vexat censura columbas» (Sensur frikjenner ravnen, men jakter på duen) —Decimus Iunius Iuvenalis, Satirer II, ca. år 100 e.kr.
  • «Once a government is committed to the principle of silencing the voice of opposition, it has only one way to go, and that is down the path of increasingly repressive measures, until it becomes a source of terror to all its citizens and creates a country where everyone lives in fear» —Harry S. Truman, tale til Kongressen (1950).
  • «An idea that is not dangerous is unworthy of being called an idea at all.» –Oscar Wilde
  • «If librarianship is the connecting of people to ideas – and I believe that is the truest definition of what we do – it is crucial to remember that we must keep and make available, not just good ideas and noble ideas, but bad ideas, silly ideas, and yes, even dangerous or wicked ideas.» —Graceanne A. Decandido
  • og naturligvis, den udødelige Benjamin Franklin: «They that can give up essential liberty to obtain a little temporary safety deserve neither liberty nor safety.», Historical Review of Pennsylvania (1759).

Pre‐​emptive strike

Skal vi ikke snart ta Siv Jensen på ordet, og hengi oss til kampen for det stakkars israelske folket, som lever i frykt på sin okkuperte jord? Bør vi ikke la empatien strømme når Selveste Siv måtte løpe for å nå bomberommet, og kunne høre eksplosjonen?

Det er jo tross alt verre å leve i frykt, enn å dø. Eller…?

20.jpg

Bildet viser Amirah Abu’Asr. Født 12. februar 2008. Død 3. mars 2008, etter 20 dager i Gaza. Pre‐​emptive strike – hun kunne jo komme til å bli terrorist. Bildet er tatt av AFP Photo.

Ellers rapporterer en samling britiske nødhjelpsorganisasjoner (bl.a. Amnesty, Care, Redd Barna, Oxfam og Christian Aid) at forholdene i de okkuperte palestinske områdene er verre i dag enn i 1967, når okkupasjonen begynte. Det er i så fall svært ille, for forholdene var langt fra optimale i 1967. En måte å illustrere forskjellene mellom Israel og Palestina på, er å se på hvor mange barn som dør før de blir 5 år. Forskjellen var enorm allerede i 1980, men andelsvis er den omtrent like stor i dag.((Kilde: UNData.)) Den fallende barnedødeligheten er en tendens vi finner igjen i hele verden, og skyldes mye bedre medisiner mot enkle barnesykdommer. Men i Palestina dør fortsatt 2,3 % av alle barn før de blir 5 år. De tilsvarende tallene for Israel er 0,6 %.

children-mr-palestina-israel.png
Kanskje kan noe av årsaken være dette:1

As a result of fuel and electricity restrictions, Gaza hospitals currently experience power cuts for 8–12 hours a day. This creates dependency on generators to run basic health facilities and critical surgical operations and procedures. There is currently a 60–70% shortage reported in the diesel required for hospital power generators.

A month by month comparison shows that the proportion of patients given permits to exit Gaza for medical care decreased from 89.3% in January 2007 to 64.3% in December 2007, an unprecedented low. It is important to note that even those patients who are granted permits to exit Gaza are sometimes denied access at the crossing itself. Twenty‐​seven such cases were reported in the month of October alone. […] One main indicator, monitored since October 2007, is the death of patients due to the lack of access to referral services. During the period October‐​December 2007, WHO has confirmed the deaths of 20 patients, including 5 children.

  1. Fra nødhjelpsorganisasjonenes rapport. []

Én sannhet gir én kam

VamPus er en blogger som har fått mye applaus. Men denne uken har vi lært at ansvarlighet og applaus ikke henger sammen.1 I dag er hun på krigsstien mot ukas eksemplar av Morgenbladet. I dette bladet er det nemlig et bilag om kunst (og da spesielt litteratur) etter 11. september. Her finner VamPus bevis for at «kunstnere […] ikke bør bli tatt seriøst som samfunnsdebattanter», og at . For en herr Kunkel er sitert på at «Avsky for terroristen blandes med en distinkt, men skamfull misunnelse.».

Og da briljerer den politiske, spissformulerte Samfunnsdebattanten som ikke har blitt blendet av kunstens irrasjonelle Forståelse. Hun kan tre frem, som et troll ut av tåka, og klargjøre for oss hvilke nyanser av svart og hvitt verden består av. Og hvordan gjør man det bedre enn:

Wot?!? La meg si dette med store bokstaver – les sakte: FUCK. OFF!

Applaus, VamPus, applaus. Ikke bare for de store ord, men også for å ikke klare å se de åpenbare sprikene og uenighetene mellom din frem‐​manede åndselite. Og for å overse et «ikke» i sitatet som skal vise at Sven Kærup Bjørneboe er kommunist (eller noe). Her er nemlig sitatet som VamPus mener avslører Bjørneboe:

Det er den globale terrorismen vi ikke kan forstå som et resultat av kapital‐ og kulturimperialisme, fattigdom, fanatisme, hevnlyst eller ydmykelse.

Hvordan dette utsagnet kan plassere noen noe som helst sted er beyond me.

For å være litt useriøs og banal til slutt, VamPus, vil jeg stille spørsmål ved at du vil «stille spørsmålstegn». Jeg setter helst mine spørsmålstegn ved de spørsmålene jeg vil stille, ikke motsatt.

  1. Takk til Pøl.. eh Bjarne Håkon for denne observasjonen. []