Prinsipper i fri flyt

Spørsmål 1: Bør briter kunne bosette seg og arbeide hvor som helst i EU?

Spørsmål 2: Bør EU‐​borgere få bosette seg og arbeide hvor som helst i Storbritannia?

Kilde: ComRes /​ Independent on Sunday

Forgjelding – en oppdatering

For en stund tilbake skrev jeg om at Norge forgjeldes: vi har en svært stor privat gjeld målt mot hvor mye vi produserer her til lands, og forskjellen mellom de to øker.

Da lovte jeg også å følge opp temaet.

16. mai slapp SSB nye tall: nasjonalproduktet for første kvartal 2013. Dermed kan vi streke opp linjene noen millimetre videre. Jeg har også funnet eldre tall for gjelda. Dermed kan vi trekke linjene tilbake til 1988. Vi setter verdien av gjelda og markedsverdien av alt vi produserer her i landet i 1988 til 1, og sporer endringene derfra:1

bnp_and_debt

Altså: mens verdien av det vi produserer, eksklusiv olje, gass og skipsfart, har blitt 3.7 ganger større enn det var i 1988, har privat gjeld blitt 5.3 ganger større. Og enda viktigere: forskjellen skjøt fart først fra tusenårskiftet. Måler vi fra inngangen til år 2000, har gjelden blitt 3.2 ganger større, mens nasjonalproduktet har doblet seg. Altså er gjeldsveksten, målt i prosent, mer enn dobbelt så stor som produksjonsveksten på fastlandet. Her er effekten av å sette startpunktet vårt til år 2000 i stedet:

bnp_and_debt_since_2000

Det hele ser bedre ut, men stadig ikke helt bra, dersom vi også regner inntektene fra olje og gass Det er to grunner til at vi ofte skiller dette ut i norsk makro‐​analyse. Det ene er at disse inntektene vil ta slutt. Det andre er at inntektene bare delvis og indirekte går inn i økonomien vår. Oljeinntektene settes i hovedsak på bok, mens avkastningen skal gå inn i økonomien. Vi kan altså ikke betale boliglånene våre med oljepenger.

Og selv om vi regner inn oljeinntektene, stikker altså gjelda av fra nasjonalproduktet.

En tydeligere illustrasjon av dette kan vi få ved å sammenligne gjelda med BNP direkte. Her ser vi den private gjelda målt som andel av årlig brutto nasjonalprodukt. Den gule linjen er det innenlandske produksjonen, mens lilla inkluderer olje og shipping:

bnp_private_debt_proportionsTil tross for at norsk økonomi har vokst kraftig siden 1988, har altså gjelda vår vokst mer. Inngangen til nittitallet, der disse plottene begynner, var en krisetid for norsk finansnæring, og mange banker gikk under og måtte kjøpes av staten for å unngå konkurs. Det skjedde altså på et tidspunkt der gjelda utgjorde 150 % av BNP. Nå utgjør gjelda mer enn 180 %, og andelen er voksende.

Tillegg: definisjoner og kilder for dataene

Gjeld er SSBs tall for kredittindikatoren K2 – all innenlandsk gjeld. Tallene her gjelder «publikum», med andre ord: summen av all gjeld hos bedrifter og private, men ikke inkludert gjeld mellom banker og finansinstitusjoner. Tallene er oppgitt månedlig hos SSB, i plottene over opererer jeg med gjennomsnitt for å generere kvartalsdata. Tallene er i alle plottene over sesongkorrigerte med STL, Cleveland, Cleveland, McRae og Terpennings Loess‐​baserte metode, implementert i R. Se R. B. Cleveland, W. S. Cleveland, J.E. McRae, and I. Terpenning (1990) STL: A Seasonal‐​Trend Decomposition Procedure Based on Loess. Journal of Official Statistics6, 3–73.

Fastlands‐​BNP er SSBs kvartalstall for markedsverdien av brutto nasjonalprodukt, fastland, målt i løpende priser, og sesongkorrigert med STL‐​funksjonen (se over).

BNP er SSBs kvartalstall for markedsverdien av brutto nasjonalprodukt totalt, målt i løpende priser, og sesongkorrigert med STL‐​funksjonen.

Ved beregning av gjeld per BNP (det andre plottet) gjøres utregningen av data først, og deretter STL‐​sesongkorrigeringen.

  1. Linjene begynner ikke presis på 1.0 fordi verdiene deretter er sesongkorrigerte. []

Ikke smil, du er mann

Mens jeg arbeider løper twitterfeeden nærmest umerkelig gjennom venstremargen. Små biter av informasjon kombinert med små avatarer. Avatarer er utrolig effektive hukommelseshjelpemidler. Jeg kan gjenkjenne et vanvittig antall ulike i løpet av millisekunder.

Mens twitterstrømmen løper, hviler jeg øynene på de små bildene i stedet for tekstene. Et mønster trer frem. Det er riktignok som man kunne forvente, dette mønsteret. Men slike vedtatte sannheter har vel alltid unntak? Så sitter jeg der, minutt etter minutt, og venter på unntaket. Først etter fem minutter kommer det første.

Sammenhengen virker sterkere enn jeg hadde gjettet: kvinnene har konsekvent søte smil og åpne, varme øyne. Mennene har alvorlige, tøffe, proffe, actionpregede uttrykk i ansiktet, slik jeg selv har på mitt profilbilde, som du kan studere til høyre her.

For å gå hypotesen etter i sømmene får jeg bedrive litt superenkel forskning. Jeg tar et utvalg av hundre personer jeg følger.1

Knut Magnus Berge er parodisk tøff i trynet

Resultatene er slående. 62 % av mennene har tøffe, alvorlige eller sporty fotos av seg selv, mot 29 % smil. Blant kvinnene er det 66 % som smiler og 8 % som har søte, merkelige eller morsomme bilder av noe annet enn seg selv (denne siste kategorien, «silly», var det ingen menn som hadde i dette utvalget). Kun 20 % av kvinnene valgte et alvorlig eller tøft ansiktsuttrykk som sin avatar.2

artsy silly smilende sporty tøff
kvinne 5.88 7.84 66.67 0.00 19.61
mann 8.33 0.00 29.17 2.08 60.42

Selv om utvalget er begrensa, er det statistisk signifikant som bare det. Hva er det som foregår her?

Tøffe Elin Ørjasæter smiler

Profilbildet er en invitasjon til potensielle følgere. Gjennom bildet – og den såkalte bioen – kommuniserer du hva du kan forvente  å få dersom du følger denne personen. En strategi er å være søt og hyggelig, pleasing og varm. En annen strategi er å være tøff, markert, «tung» og viktig.

Begge deler er i og for seg elementer som er fint å ha i en twitterfeed. Men det er ingen mapping mellom profilbildene og innholdet. Ingen av de kvinnene jeg følger er bare pleasers. Jeg ser også gjennom feeden før jeg følger, og i praksis begrenser jeg meg til å følge folk med meninger, kunnskap og fakta. Forskjellen mellom kvinnene jeg følger og mennene jeg følger er ikke innholdet, men innpakningen.

idatweeda har twitters tøffeste profilbilde. Instant follow.

Jeg velger å tilnærme meg det på denne måten: jeg tror det blir sånn fordi det fungerer. Tøffe kvinner vekker fortsatt kognitiv motstand, og skal du være tøff og meningssterk kvinne på Twitter gir det mest gjennomslag å balansere det med et søtt smil. For menn er det motsatt: tøffe menn vekker tillit og interesse.3

Dette gjelder selvsagt ikke bare Twitter. På maktens tinder er de samme mekanismene i aller høyeste grad i spill. Gerd‐​Liv Valla smiler like sjelden som Jan‐​Tore Sanner, men det er ingen som snakker om cat fight likevel når Sanner entrer Dagsnytt Atten‐​studio med Arbeiderpartiets Torgeir Mikaelsen. Det knøt seg i magen min av pinlig berørthet da Kristin Halvorsen, iGjennomslag, forteller om opplevelsen av å komme på partilederdebatt i rød jakke – når også Erna og Siv hadde slik jakke, og Sivs frisyre dessuten lignet hennes. Jeg holder ikke pusten av spenning for Audun Lysbakkens memoarer om gårsdagens Debatten, der han hadde samme dressfarge og frisyre som Jonas Gahr Støre.

 

  1. Merk at utvalget innebærer at vi like godt kan avsløre mine fordommer som noen generell tendens, men jeg mener selv at det ikke er sannsynlig. Jeg har snarere en tendens til å følge jenter som ser tøffe ut selv om de ikke har mye interessant i feeden. []
  2. Noen av bildene er borderline. Det går an å smile tøft eller å ikke smile uten å være tøff. Det er imidlertid ikke så veldig mange i disse kategoriene, så det bør ikke ha for mye å si for resultatet. Noen bilder er svært tøffe, men med et sarkastisk, kynisk eller ondskapsfullt smil eller flir. Disse er selvsagt kategorisert som «tøff». []
  3. Selvsagt er det ikke slik at disse reaksjonene fungerer likt hos alle. Gjennomsnitt er nok til at denne effekten fremtrer. []

Dagens diagram #4: Trygdebeistet

Andelen trygdede etter aldersgruppe

Andelen trygdede etter aldersgruppeHvis du spurte den jevne mann eller kvinne på gata om det har blitt vanligere å «uføretrygdes», er jeg temmelig sikker på at et flertall ville sagt ja. En lang rekke alarmistiske uttalelser og overskrifter i media har tegnet et bilde av at uføreutgiftene er ute av kontroll, «en bombe under velferdsstaten», som Torbjørn Røe Isaksen sa.

I virkeligheten er bilde langt mer nyansert, som det heter. I sum er andelen uføretrygdede stabil omkring 10 %, og dessuten gått noe tilbake den siste tiårsperioden.

Det er en viss økning i andelen trygdede blant de to yngste gruppene, men dette gir veldig liten effekt i det store bildet, fordi gruppene er uhyre små:

Andelen av trygdede som er unge trygdede Det er interessant, men ikke en «eksplosjon» eller «svært bekymringsfullt» at sannsynligheten for å være uføretrygdet har økt fra 0,6 % til 0,8 % for en 18–19-åring, og fra 0,9 % til 1,1 % for en 20–24-åring.

Det er vanskelig for alle å si noe om årsaker her. For å vise hvor vanskelig dette er, kan jeg forsøke meg selv: En mulig forklaring kan vi finne i at uføretrygdeandelen har falt i aldersgruppene som følger rett etter disse årsklassene – og målt i antall personer har dette fallet i gruppa 25–35 vært større enn økninga i 18–24. Disse dataene kan forklares ved bedre psykisk helsevern. Når helsevernet når tidligere ut til ungdommene, blir flere av dem uføretrygdet (i stedet for å kræsjlande i studier, eller bo hjemme, osv.). Men mange blir også hjulpet, og dermed blir færre ungdommer totalt uføretrygdet, selv om vi ser en dreining fra første uføretrygding i 25–35-årsalderen til første trygding i 18–24-årsalderen.

Jeg aner ikke om dette er riktig fortolkning, men dataene sammenholdt med en omtrentlig kunnskap om samfunnsutviklingen siste ti år gir (minst) like mye støtte til den tolkningen som forklaringen om at ungdom i dag har lavere moral og «naver» seg gjennom livet i større grad enn før.

Som man spør…

Minerva har laget spørreundersøkelse om viljen til å kutte skatt. Spørreundersøkelsen legges frem slik for respondenten:

  • Norge er ett av få land er man får utbetalt full lønn når man er syk. Sykefraværet i Norge er høyt sammenlignet med andre land. Dersom noen foreslo å redusere sykelønnen til 75 prosent og bruke innsparingen til å senke skatten for en vanlig inntekt med 4000 kroner, ville du være positiv eller negativ?
  • Dersom innsparingen man får ved å redusere sykelønnen til 75 prosent istedenfor skattelette ble brukt til å øke offentlige utgifter til ulike formål, ville du være positiv eller negativ?

Det er et søtt forsøk, fordi det vil så mye. Minerva ønsker å være redelige, og ikke lage ledende spørsmål. Derfor må mye forklares, og det må være bestemte tall, og du kan nærmest se hvordan de har sittet og regnet for å komme frem til akkurat kombinasjonen 75 % – 4000 kr.

Likevel feiler disse spørsmålene på nesten alle kriterier for god surveydesign. La oss ta utgangspunkt i en enkel innføringsbok i surveydesign, Fowlers Improving Survey Questions: Design and Evaluation. Den oppgir en rekke forskningsbaserte tommelfingerregler for hva du bør spørre om. Minervas undersøkelse bryter mot et flertall:

Prinsipp 1b: Vær på vakt mot hypotetiske spørsmål.

For som Fowler skriver, er folk «veldig dårlige til å forutsi hva de selv ville gjøre eller hva de ville føle i en ukjent situasjon».

Prinsipp 1d: Vær på vakt mot å stille respondenter spørsmål om komplekse sammenhenger.

«Det er fort gjort for de som er involvert i en sak å overvurdere hvor interesserte folk flest er i deres kjepphest», skriver Fowler. Det er bedre å stille folk spørsmål om hva de opplever som problemer – førstehånds problemer – enn å be dem vurdere løsninger, fortsetter han.

Prinsipp 2a: Ikke still to spørsmål på en gang.

Det er bedre surveydesign å stille folk ett og ett spørsmål, slik at de ikke tar stilling til en hel pakke. Det er selvsagt Minervas poeng at man ikke kan både skattelette og sykelønn på en gang her, men problemet er at ved å stille spørsmål sammensatt av flere forhold blir validiteten svakere. Hvis du ikke kan stille spørsmålet uten å stille flere spørsmål på en gang, er det trolig et tema som vanskelig kan opplyses ved spørreundersøkelse.

Prinsipp 2b: Ikke still spørsmål som gjør unødige forutsetninger.

Mens prinsipp 2a kalles «toløpsspørsmål», er denne typen «ett‐​og‐​et‐​halvt‐​løp», og Fowlers eksempel er et spørsmål som «med økonomien slik den er, tror du det er en god idé å investere i aksjer?». Minervas innledende kommentarer til spørsmålene («100 % sykelønn er veldig uvanlig» og «Norge har veldig høyt sykefravær») lader en slik ett‐​og‐​et‐​halvt‐​løpsbørse. Du svarer på noe mer enn bare hva du mener om skatt og sykelønn.

Fowler underspiller også dette poenget, fordi han egentlig har forsket på markedsundersøkelser og annet der politiske poenger og styrt surveydesign ikke er et problem. Men den innledende lille historien på Minervas spørsmål har en enorm effekt. Dette vet vi fra mange studier på framing av spørsmål. Hadde spørsmålet begynt med «Som et av de første landene i verden fikk Norge sykelønn. Norge har det største overskuddet på statsbudsjettet i OECD‐​området», hadde svarene blitt noe helt annet.

Minerva forteller ikke faktafeil, men problemet er hvilke fakta de velger å presentere. Svarene på slike spørsmål påvirkes av særlig to ulike psykologiske tilbøyeligheter. Den ene er den såkalte framing‐​effekten, der konteksten informasjonen inngår i endrer folks oppfatning av informasjonen.

Den andre er response bias: folk tilpasser svarene sine etter spørreren, på en slik måte at man forsøker å gjøre spørreren fornøyd ved å gjette hva han eller hun mener er riktig svar. Dette er vår sosiale hjerne på høygir: vi opplever underbevisst en spørreundersøkelse som en autoritet, og vil gjerne svare riktig for å vise oss som en som har forstått. Derfor må spørreundersøkelser formuleres slik at det er vanskelig å forstå hvilket svar spørreren ønsker. Når man begynner med «Norge er et av få land med sykelønn og har veldig høyt sykefravær» er spørrerens politiske ståsted gjort overmåte tydelig for svareren.

Det er strengt tatt ingen grunn til å ta med de to første setningene i teksten. Den eneste effekten man oppnår, er å klusse til resultatene. Men jeg tror ikke Minerva gjorde dette bevisst for å drive en kampanje mot sykelønn. Kanskje har de tenkt at dette er objektiv informasjon, som folk burde ha før de svarer. Dermed har Minerva blitt fanget av en annen psykologisk tilbøyelighet: nemlig den at vi tror vi selv ikke er påvirket av slike psykologiske tilbøyeligheter.

Prinsipp 3a & 3b: Alle respondentene må forstå alle ordene likt, og definisjoner må gis på ord som ikke sannsynligvis tenkes likt om.

Problembegrepet er «offentlige utgifter», og delvis «sykelønn» – ikke kjempestore problemer for undersøkelsen, men det er svake valg av ord. Psykologisk forskning viser at folk som er for «offentlige utgifter» ser gjerne for seg noe helt annet enn folk som er mot. Ingen er vel strengt tatt positive til offentlige utgifter, men mange liker offentlige tjenester – men enda verre – det ville oppstå stor uenighet dersom man skulle trekke opp skillelinjene mellom offentlig og ikke.

For å si det litt enkelt: hadde man spurt om folk ville ha mer pengebruk på vei og jernbane eller skattelette, hadde man fått et helt annet svar. Abstrakte, unyttige offentlige utgifter er folk mot, mens konkrete, nyttige syns de er helt topp.

 

 

 

Død og krig

Bjørnar Moxnes trekker frem de kanskje viktigste sidene ved krigføringen i Afghanistan: konsekvensen for de uskyldige, sivile. Jeg er i stor grad enig. Det er likevel en liten fakta‐​høne som må plukkes.

Moxnes skriver at «ett av fire afghanske barn fyller aldri fem år». Barnedødelighet på 25 % ville plassert Afghanistan i verdenstoppen, over dagens «leder», Chad, som har 20 %. I virkeligheten er barnedødeligheten i Afghanistan lavere: per 2011 var den på 101.1 døde barn per tusen levendefødte, altså 10.1 %.1

Misforstå meg rett: dette er stadig skyhøyt. I i‐​land ligger barnedødeligheten i gjennomsnitt på 7, altså 0.7 %. I Norge var den på 0.3 %. I utviklingsland er barnedødeligheten i gjennomsnitt 5.7 %.23

Vi har altså ikke klart å redde Afghanistan fra fattigdom og nød. Men Moxnes ser ut til å antyde at vi har gjort barnedødeligheten verre. Det er et litt lengre lerret å bleke. Hvis vi ser på utviklingen av barnedødelighet i Afghanistan fra 1990–2011, ser det ikke ut til at krigen i 2001 har påvirket statistikken nevneverdig. Den skarpe forbedringen i barnedødelighet avtok litt, men dette begynte lenge før 2001.

Legger vi inn en kurve for gjennomsnittlig barnedødelighet i verden, ser vi at Afghanistans forbedring er som forventet for verden. Verdens land har i gjennomsnitt redusert sin barnedødelighet i disse 21 årene med 45 %; Afghanistan 47 %:

Men dette er egentlig feil spørsmål å stille. Burde ikke land som har så stor barnedødelighet som Afghanistan ta igjen de andre landene raskere? Tross alt er jo barnedødelighet noe som i stor grad forebygges gjennom teknologi, medisiner og kunnskap som afghanerne ikke trenger å finne opp på nytt for å dra nytte av. Har landet forbedret seg mer eller mindre enn andre liknende land?

For å besvare dette spørsmålet kan vi se på andre land som var i samme situasjon som Afghanistan før krigen brøt ut. Vi ser konkret på land som ligger mellom 12 % og 15 % – Afghanistan selv lå på 13.2 %. Det gir oss et utsnitt på ti land. Hvis vi ser på deres utvikling side‐​ved‐​side, får vi dette bildet (som du kan klikke på for å se detaljene bedre):

Benin, Gambia og Togo har opplevd forbedringer omtrent som Afghanistan. Tanzania, Senegal, Etiopia og Uganda har opplevd markert større forbedringer. Senegal viser hvilke muligheter som fantes i denne tidsepoken, med en halvering på bare elleve år. Elfenbenskysten og Kamerun klokker inn med enda svakere utvikling enn Afghanistan.

Det er et interessant funn. Elfenbenskysten har vært gjennom krigføring og uro. Kamerun, derimot, har ikke noen slik historie å vise til. Årsakene til barnedødelighet i Kamerun ser ut til å være en lang rekke tropiske sykdommer. Men der andre land i området har greid å redusere barnedødeligheten til tross for disse utfordringene, har ikke Kamerun greid å bygge ut et helsevesen og forebygge disse sykdommene.

At politikk betyr noe, fremgår i det minste tydelig av denne grafiske fremstillingen. Disse landene var i lignende situasjoner da perioden begynte. De var ikke nøyaktig like fattige, men spredningen er ikke veldig stor. Mange av dem er geografisk sett i lignende klimatiske og sykdomsmessige situasjoner. Likevel skårer de så ulikt på noe så fundamentalt som døde småbarn.

Da invasjonen var et faktum, ga vestlige land klare lovnader om å gjøre svært mye for Afghanistan. Det er helt åpenbart at man kunne oppnådd mer, når flere land sør for Sahara har klart å redusere barnedødeligheten mer enn Afghanistan.

Det er nok likevel lite trolig at Taliban, som styrte Afghanistan før 2001, ville klart å gjøre mer. Det gir meg liten grunn til å tro at barnedødeligheten ville vært lavere uten invasjonen. På den andre siden er det heller ingenting som tyder på at den ville vært høyere. Den ser for meg ut som den bare har fulgt trenden.

For de døde barna spiller det hele liten rolle. Enda en visjon om å invadere for å trygge liv har spilt fallitt. Det er ikke særlig overraskende, men elleve års krig har ikke klart å endre på at Afghanistan beholder sin posisjon som et særdeles utrygt og særdeles håpløst land å bo i.

  1. Kilden for alle tall på barnedødelighet er den felles FN‐​informasjonstjenesten childmortality.org. []
  2. Kilde er UNDP. []
  3. I tillegg er det greit å peke på at de høyeste barnedødelighetene ellers befinner seg i Afrika sør for Sahara, som er betydelig mer plaget av sykdommer enn det mer tempererte Afghanistan. []

Fører våpen til mindre våpendød?

Det er meget mulig 22. juli‐​kommisjonen har gjort slett research i sin våpenanalyse. De foreslår altså å forby halvautomatiske våpen. Men i motstanden mot dette forslaget kom det en interessant påstand fra Randulf Tønnessen i bransjeorganisasjonen Våpenrådet:

Generelt er det slik at jo flere våpen det er i et land, jo mindre våpenkriminalitet.

Det skal innrømmes at jeg ikke aner om denne er halvautomatisk eller ei. Jeg bare søkte på semi‐​automatic rifle.

Kan det virkelig være sant?

For å få estimater på antall våpen henter vi data fra Small Arms survey i 2007, som gir brukbare og vel anerkjente estimater på mengden våpen i omløp – og i tillegg er den utført av de alltid nøytrale sveitserne.

Begrepet «våpenkriminalitet» er litt vanskelig å operasjonalisere. Det kan bety kriminalitet relatert til anskaffelse av våpen, med det gir jo liten mening her. Det ville naturligvis være mindre av slikt i land der lovene er svært liberale. Jeg velger derfor et mål som er enkelt å operasjonalisere, men som jeg innrømmer ikke er helt presist det Tønnessen mener: våpenrelaterte dødsfall.1 Det er et brukbart mål likevel, fordi det er det 22. juli‐​kommisjonen mener å ville forebygge. Om Tønnessen ville snakke om noe annet er det strengt tatt ikke så interessant – det er mer et uttrykk for at han flytter målstengene for debatten enn et substansielt argument mot kommisjonen.

Vi treffer på en interessant praktisk problemstilling. I dette datasettet finnes det klare uteliggere, statistiske punkter som er svært fjerne fra mainstreamen. De fire mellomamerikanske landene El Salvador, Honduras, Guatemala og Colombia, samt det karibiske Jamaica, har ekstremt mange våpenrelaterte dødsfall. Det skyldes etter alt å dømme den pågående narkotikakrigen i området.

Tilsvarende har vi én soleklar og én litt mindre klar uteligger i antall våpen per capita: USA ligger milevis foran alle andre land i utvalget. Sveits ligger også foran, men ikke så langt.2 Her er alle uteliggerne markert:

For denne analysen velger jeg å ta disse ut. Det er helt særskilte årsaker til at disse landene har denne profilen, og det er sannsynligvis ikke særlig opplysende for å vurdere forholdene i Norge å sammenligne med Colombia eller USA. Når vi tar disse vekk får vi dette bildet:

Hvis vi prøver å legge inn en såkalt regresjonslinje her, ser vi at det er en svak, positiv sammenheng i disse dataene:

Videre statistisk analyse med OLS‐​regresjon viser at a) svært lite av variasjonen i våpenrelaterte dødsfall kan forklares med variasjonen i antall skytevåpen (ca. 2 %) og b) den svake positive sammenhengen er ikke statistisk signifikant, selv om den nærmer seg å være det (på 90 % signifikansnivå).

Hvis vi tar inn igjen uteliggerne fra i stad, får vi en insignifikant, negativ linje, omtrent like slak som i stad. Årsaken til det er at de mellomamerikanske landene trekker veldig i linje på venstre side, og USA veldig på høyre. Vi får ei linje som i liten grad treffer punktene i grafen – en klar indikasjon på at vi ikke er på sporet av noen reelt forklarende faktor.

Konklusjonen er altså: mine tall underbygger ikke Tønnessens påstand, men heller ikke 22. juli‐​kommisjonens argument. Det kan være at andre definisjoner av «våpenkriminalitet» ville gitt et annet resultat, men som nevnt over er det nettopp dødelig kriminalitet 22. juli‐​kommisjonen søker å forhindre.

Ikke verst, altså. Her kan vi, med enkle midler og en kjapp rundtur i statistikkprogrammet \mathbb{R}, har vi fakta‐​bustet intet mindre enn én debattant og én NOU.

Oppdatering 15.9 16:01:

Grafene over inkluderer selvdrap, noe som har lite med saken å gjøre. Jeg har gjort en ny analyse, der selvdrap er tatt ut. Det er stadig null statistisk sammenheng mellom variablene våpentetthet og vold. Norge i rødt:

Oppdatering 2: Tallene for drap i USA er av en eller annen grunn delt på ti i de opprinnelige grafene. Nå plukket jeg jo uansett ut USA av analysen, men grafikken var altså litt feil. Alle andre tall er korrekte; jeg har ettergått dette manuelt nå.

  1. Hentet fra denne, imponerende godt researchede, Wikipedia‐​artikkelen. Dette målet inkluderer drap, selvdrap og ulykker. []
  2. I begge retninger er disse uteliggerne langt, langt utenfor et vanlig mål for slikt, nemlig dette: finn ut hvor stort spenn du må ha for å få med alle de femti prosent «midterste» observasjonene, gang med 1,5, og legg det til det høyeste punktet i denne «midtlinja». []

Tilfeldig? Neppe!

image

I dag skriver Klassekampen om en undersøkelse som viser at mens 31 % av SV‐​velgere deltok i sorgmarkeringer etter 22. juli, var det bare 12 % av Frp‐​velgerne som gjorde det samme.

Det er et interessant funn, men ikke som en kritikk av Frp eller velgerne deres. Det viser to forhold: for det første at markeringene også fikk form av en støttemarkering for flerkultur (noe også informanter oppgir som årsak i undersøkelsens kvalitative del), og for det andre tror jeg beredskapen til offentlige markeringer av alle slag er større på venstresida og større for folk med høyere utdanning (men det har jeg ikke tall på).

Det var dog bare en lang innledning for å le litt av Per Sandberg, som uttaler følgende:

Frps nestleder Per Sandberg tror imidlertid ikke at det var spesielle verdispørsmål som gjorde at hans velgere holdt seg hjemme.

– Dette har jeg ingen formening om, men det kan jo like gjerne være tilfeldigheter som står bak disse tallene, sier han.

Undersøkelsen hadde et representativt utvalg på 1011 personer.