Hver mann, 0.7 stemmer ± 0.7

Figuren under viser oppslutningen om de ni største partiene i Norge per 2. mars, slik den ble målt av Ipsos MMI for Dagbladet i forrige uke. Strekene rundt hvert punkt viser den såkalte feilmarginen. Vi kan si med ganske stor sikkerhet at den virkelige oppslutningen ligger innenfor disse strekene.

sperregrenseSeks av partiene vaker rundt sperregrensen. Til sammen representerer disse seks mer enn hver fjerde velger.

Sperregrensen må gå. Slik det fungerer i dag, må mer enn hver fjerde velger ta hensyn til et taktisk moment som er irrelevant for politikken de støtter. Er ditt elskede Venstre for langt bak til å nå sperregrensen, kan det lønne seg å stemme Høyre i stedet for å få «riktig» regjering. Om De Grønne ser ut til å falle bak kan det være KrF er beste kort for å hindre oljeutvinning i Lofoten. For ikke å snakke om den venstrevridde sosialdemokratens dilemma: SV, Rødt, Ap?

Det skal mye til at alle seks havner over eller under sperregrensen. Mest sannsynlig er det at to‐​tre havner over, og tre‐​fire under. Da har vi effektivt redusert betydningen av stemmen til ti‐​femten prosent av folket.

Og hva oppnår vi med det? Vi oppnår, med dagens meningsmåling som fasit, at Rødt får én i stedet for fire representanter, De Grønne får én i stedet for seks, SV får to i stedet for seks, og tilsvarende motsatt vei: V får åtte i stedet for seks, Sp får ti i stedet for ni, og KrF får, vel, ni uansett. De resterende mandatene som trengs for å få det hele til å gå opp tas, litt på måfå, fra de tre store partiene.

Akkurat denne målingen slår veldig uheldig ut for de røde og grønne, som får åtte representanter færre enn en proporsjonal fordeling skulle tilsi. Det kunne naturligvis like gjerne vært de borgerlige regjeringskameratene som bikket under. Det er like urettferdig uansett.

Og det er en urettferdighet som virker helt meningsløs. Redselen for at et parti med en prosents oppslutning skal få en representant på tinget, er absurd. Det er akkurat like sannsynlig at det bidrar til stabilitet som at det saboterer for den, slik dagens eksempel tydelig illustrerer. Å hevde at dette hensynet til en potensielt økt stabilitet i visse hypotetiske situasjoner veier tyngre enn stemmene til ti prosent av velgerne, er uredelig.

Det er nesten så man kunne mistenke de store partiene for å ha en egeninteresse i å beholde litt ekstra stemmevekt til de store partiene.

Engasjement straffer seg

North Cascades Rockfall
Creative Commons License photo credit: WSDOT

Hva er beste strategi dersom du mener at a) klima er den viktigste saken, b) den rødgrønne regjeringen er bedre for klimamålene enn en høyreregjering, c) det viktigste for miljøpolitikken er politisk innovasjon og å utfordre de etablerte partiene, d) SV er for bundet av regjeringssamarbeidet med Ap til å fylle denne rollen, e) men den rødgrønne regjeringen ville vært mye verre på miljø uten SV?

Bidrar med politiske ideer til en ny frisk i norsk miljøpolitikk? Engasjerer deg i Miljøpartiet de Grønne? Kaster dine krefter inn for Rødt? Under en blodig storm, vi deg til strid?

La oss for eksempel se på prosjektet Miljøpartiet De Grønne. Det er en engasjert gjeng som ønsker knallharde offentlige inngrep for å gjøre Norge klimavennlig. De er også nokså konkrete; kanskje litt vel konkrete, som når de spesifiserer hvordan fiskefôr skal produseres for å redusere oppdrettsnæringen. Men la gå: De har et klart mål, og de forsøker å finne løsninger. I salute them, selv om jeg forbeholder meg retten til å være uenig med dem, og mene at den helhetlige ideologien er en nødvendighet, ikke en hemsko, for å løse miljøutfordringene. Men det er en helt ordinær, politisk uenighet, av den typen vi gjerne vil ha i politikken.

Likevel: ut fra prinsippene dine er det feil valg å bidra hos dem. Riktig svar er at du må snarest legge bort ditt politiske engasjement. Lykkes MDG med sitt prosjekt, eller Rødt med sitt, vil det sannsynligvis fjerne alle miljøvennlige, innovative partier fra Stortinget.

I dag måles Venstre og SV rundt sperregrensa, mens Rødt måles slik at de kan klare å få et mandat i Oslo eller Hordaland. Disse tre partiene er de som står MDG desidert nærmest med henblikk på de grønne målene. Altså: folk som er villig til å stemme på MDG, vil i all overveiende grad ha V, SV og R som sine andre aktuelle kandidater. En vekst for MDG opp til, la oss si, tre prosent, vil derfor ramme V, SV og R med mellom 1,5 og 2 prosentpoeng. Attpåtil vil det ramme mest i «by‐​fylkene» Oslo, Hordaland og Sør‐​Trøndelag, som også er strongholds for de andre tre partiene.

Valgloven må endres, og sperregrensen må bort. Per i dag fungerer den som et kraftig hinder mot innovasjon i politikken, akkurat i det historiske øyeblikket vi kanskje har mest bruk for nettopp innovasjon. Straffen for å engasjere seg i innovasjon på den politiske miljøsektoren kan altså raskt bli at miljø utraderes fra politikken. Det er en absurd og pervers konsekvens.

Hadde det blitt borgerlig med Venstre over sperregrensa?

Det korte svaret er: nei.

Følgende forutsetninger har jeg modellert: For at Venstre skulle oppnå minst 4 prosent, måtte 3304 flere velgere stemt Venstre (etter stemmetallene akkurat nå fra valg.no). Jeg fordelte disse med lik mengde på alle fylkene (174 per fylke). Det som hadde skjedd da, var at Venstre ville fått 7 mandater på tinget – fem utjevningsmandater i tillegg til de to distriktsmandatene de har.

De ville tatt ett av disse fra Senterpartiet, ett fra KrF, ett fra Høyre og to fra Frp. Tinget ville da fått følgende sammensetning:

A    64
SP    10 (-1)
SV    11
KRF    9 (-1)
V    7  (+5)
H    29 (-1)
FRP    39 (-2)

Det betyr altså 85–84 i mandater til de rødgrønne.

Dette er ikke basert på tilfeldigheter; det skyldes styringstillegget. Ettersom Arbeiderpartiet er størst og har jevnest oppslutning i ulike fylker, får de flest distriktsmandater per avgitt stemme. De får nøyaktig så mange distriktsmandater som de ville fått dersom landet bare hadde én valgkrets. SV og SP har få utjevningsmandater i forhold til høyresida (bare sju av nitten), og det er derfor forholdsmessig mer sannsynlig at distriktsmandatene «tas» fra høyresida. En faktor til som spiller inn er at partier som er jevnt små (som SV) vinner veldig få distriktsmandater og derfor har mange gjenstående stemmer som ikke har resultert i mandater. De har derfor veldig «trygge» utjevningsmandater – en naturlig konsekvens av at oppslutningen til SV i minst grad har gitt seg utslag i mandater før vi fordeler utjevningsmandatene.

Det er naturligvis mulig å gjøre andre modeller, f.eks. at Venstre stjeler stemmer fra Arbeiderpartiet og/​eller Høyre i stedet for å mobilisere nye velgere (slik min modell forutsetter). Jeg vet ikke om dette er mer realistisk – jeg innbiller meg at mange potensielle venstrevelgere satt hjemme fordi de ikke ønsket å stemme på et Venstre som ender opp med å bidra til enten Stoltenberg eller Jensen i regjering. Jeg har ikke forsøkt andre modeller, men det er svært usannsynlig at disse vil påvirke resultatet: Arbeiderpartiet har ikke utjevningsmandater, og redusert oppslutning med 167 stemmer i hvert fylke vil derfor ikke rokere fordelingen som er angitt over. Å ta stemmer fra Høyre kan naturligvis heller ikke gjøre situasjonen bedre for de borgerlige.

Å få Venstre over sperregrensa ville derfor ikke hjulpet de borgerlige. Hvis de hadde kommet langt over kunne det kanskje ha hjulpet, men bare i den grad stemmene er friske (tatt fra hjemmesitterne) eller fra venstresida.