Skole og resultater

En diskusjon blir aldri særlig ryddig på Twitter, så jeg måtte løfte noe hit. Utgangspunktet var en utveksling mellom @sjetilv, @syltegeek, @tordlien og meg om hva som bør være målene for skolen knytta til utjevning.

Dette spørsmålet er veldig spennende, fordi det avdekker mange holdninger. I hvilken grad skal posisjon i samfunnet være et resultat av gener? Av sosiale strukturer? Av klasse? Og i hvor stor grad skal vi intervenere?

Mitt utgangspunkt er at de prinsipielle argumentene for intervensjon er veldig sterke. Barna er ikke skyld i sine foreldres manglende utdanning, mange deltidsjobber og dårlige gener. Det er derfor urettferdig, ut fra de aller fleste menneskers ulike definisjoner av rettferdighet, at noen stiller bak i køen på grunn av forhold de umulig kan lastes for.

Men så glir spørsmålet over i det praktiske. Hvordan skulle man kunne utjevne forskjeller? Vel, en faktor som påvirker kvaliteten på opplæringa er mengden ressurser skolen setter inn. Empirisk forskning på feltet (f.eks. Roemers Prospects of Equality in Market Economies) tyder på at det er mulig å løfte svake elever ved å bruke ekstreme mengder ressurser på dem – i størrelsesorden 3–5 ganger så store ressurser som andre elever. Og da snakker vi altså ikke om elever med spesielle behov – her snakker vi om elever med presumptivt lignende genetiske forutsetninger, men ulik sosial kapital.

OK, men hva vil konsekvensen være? @sjetilv er redd for at dette vil ramme samfunnet som helhet, fordi «vi trenger de sterkeste». I virkelighetens empiriske verden er det imidlertid et ganske åpent spørsmål om det lar seg gjøre å redusere resultatene til de flinkeste. Studier fra NBER (skal finne den kilden snart, sorry!) tyder på at redusert ressursbruk ikke påvirker de sterkeste elevenes resultater. Det kan skyldes at familiene kompenserer når skolen svikter.1

Det er derfor, rent samfunnsøkonomisk, et veldig sterkt argument for å ta fra de flinke og gi til de som sliter. De flinke oppnår omtrent den samme kompetansen uansett, men de som sliter kommer vesentlig høyere opp på skalaen.

For meg stemmer dette godt overens med moralske argumenter, men jeg skjønner jo at det biter litt mer for andre. Elever flest, for eksempel, forventer millimeterrettferdighet. Middelklassens ressurssterke foreldre vil nok neppe se blidt på en skole som dreier ressurser vekk fra deres veltilpassede barn. Som @sjetilv skriver: «Skal vi straffe gode elever ved å ta fra dem tilgangen på de gode lærerne?»

Jeg skjønner impulsen; magereaksjonen. Men ved nærmere ettertanke er det, etter mitt syn, rimelig at det offentlige disponerer de ressursene vi har betalt for på en måte som best gagner samfunnet. Selvsagt kommer av og til prinsipper i veien for det. Men jeg mener at millimeterrettferdighet i skolen ikke inngår som et viktig prinsipp i vår sivilisasjon.

Så, til slutt: Mange flinke elever opplever å ikke bli sett, utfordret eller forstått i skolen, og utvikler psykiske problemer eller sosiale tilpassingsproblemer på grunn av det. Jeg mener selvsagt ikke at vi ikke skal ta dette alvorlig. Men jeg tror at den typen problemer ikke handler så mye om absolutte lærerressurser. For denne kategorien av elever vil det ofte være svært nyttig å få jobbe mer selvstendig med mer avanserte temaer, og deretter bli sett gjennom presentasjoner, prosjekter og kanskje samarbeid med verden utenfor skolen.

I tillegg må det, for mange av disse elevene, gjøres bevisste grep for å hjelpe dem til å integreres sosialt med menneskene rundt dem. Å gi dem egne skoler eller egne klasser er en bjørnetjeneste: Mange av disse elevene vil trolig oppleve å være i miljøer der de ikke blir forstått gjennom hele livet sitt, og strategier for å mestre og samhandle med mennesker med andre interesser og mindre stringent logiske tankemønstre vil være nyttig.

  1. Det kan også i teorien skyldes at skoler med dårlig råd i USA prioriterer de som trenger det minst på skolene sine, men det er lite annen forskning som antyder noe slikt. []

Høyres skoleideer

Høyre avholdt pressekonferanse om skolepolitikk i dag. Her er mine kommentarer:

Fryktbeskrivelsen: Vi må være høyt på Pisa for å være rike i fremtiden

Til grunn for veldig mye av politikken på skole ligger ideen om at norske arbeidere må konkurrere på kunnskap i fremtiden, og underliggende det igjen finnes ideen om at produktiviteten i norsk arbeidsliv i stor grad skyldes høyt utdanna folk. Det er en litt farlig forenkling. Produktiviteten er for det første et produkt av mange faktorer, men viktigst er trolig produktiviteteten på arbeidskraften, kapitalen i bedriftene og rammebetingelser, infrastruktur ol.

Når norsk produktivitet er veldig høy, er det ikke først og fremst på grunn av at vi er så høyt utdannet. Produktivitet er bare definert som det vi produserer delt på hvor mange som har produsert det. De små forskjellene mellom folks lønninger og kompetansenivåer er trolig like viktig, både fordi det reduserer kostnaden ved høyt utdanna arbeidskraft, men også fordi den sammenpressa lønnsstrukturen kombinert med andre forutsetninger gir noen heldige stimuli til bedriftene hva angår oppbygging av kompetanse hos alle i bedriftene, og bygge opp ansvarlige arbeidstakere som tenker bredere enn å bare utføre oppgaven de er satt til.

Følgelig: Det er ikke slik at hvis Norge ligger midt på treet i Pisa vil vi falle bak resten av verden i produktivitet. OG: Dersom vi forsøker å klatre i absolutt snittnivå i kompetanse ved å øke forskjellene eller stimulere konkurranse i arbeidslivet ved å løsne opp i strukturene nevnt i forrige avsnitt, kan vi faktisk gjøre oss selv en produktivitetsmessig bjørnetjeneste. Litt forenkla ender vi opp med veldig godt utdanna og kompetente ledere, som dessverre må bruke all sin tid på å gjete saueflokken av tidligere skoletapere rundt i stedet for å produsere noe.

«Alt avhenger av læreren»

Det er alltid gøy med foredrag som begynner med å fortelle at alle resultater kan forklares av elevenes hjemmebakgrunn, og deretter sier at læreren er den viktigste faktoren for elevenes resultater. Pick one. Men OK; jeg skjønner poenget. I dårlige skoler forsterkes forskjellene, men i Høyres skole er det motsatt.

Problemet for Høyre er jo at tiltakene deres virker i motsatt retning. Høyres primære skolepolitikk: individuell lønnsfastsettelse, offentliggjøring av tester og frie skolevalg fordeler de beste lærerne over til de elevene som trenger det minst.

Og da er det faktisk, ærlig talt, en dråpe i havet å snakke om utdanning av lærere. Det er ikke der trykket kan settes inn. Vi mangler så utrolig mange lærere de neste årene at vi blir pukka nødt til å ansette nær sagt alle. Hvis man vil bruke lærere til å jevne ut forskjellene i skolen, handler det om å styre gode lærere til fattige, svake elever, noe som altså går i stikk motsatt retning av markedslogikken Høyre legger til grunn.

Videre er det interessant at Høyre trekker frem Finland som et eksempel på hvordan man får bedre lærerkrefter. Finland har ikke formelle minstekrav til å komme inn på lærerutdanningen, men det er et trangt nåløye å bli masterutdanna lærer (noe slett ikke alle lærerne i Finland er!), og det er i tillegg sterke krav til personlig egnethet. Det er noe litt annet enn å kreve 4 i norsk og matematikk for å komme inn.

Målene Høyre setter opp er også rent flesk. Det er ingen tiltak. Bare «Lærerne rekrutteres blant de 25 % beste elevene fra videregående skole» og lignende. Det kommer ikke til å skje før lønna økes med 50 %. Ingen er uenige i at en massivt bedre lærerstand ville gi en bedre skole. Det er bare ikke slik at noen har vært villig til å prioritere de lønnsmidlene som må til for å effektuere konsekvensen av dette.

Og ærlig talt: Den mekanismen som Høyre tror på der flere flinkiser søker hvis man setter høyere formelle krav er jo helt absurd. Selv om det skulle finnes en bitte liten effekt à la dette er det vel nesten sikkert at man samtidig sørger for å ta bort flere flinke lærere som tilfeldigvis fikk 3 i matematikk.

Vunnet debatten

Erna Solberg gjentok mange ganger at Høyre har vunnet kampen om skolen; om kunnskapsbegrepet og om «reformene». Det er langt på vei en riktig analyse. Problemet er at det kan se ut som om det konkrete innholdet i reformene og hva som undervises er litt viktigere enn kampen om kunnskapsbegrepet.

Det er også et annet, mer dystert perspektiv. Drilling av basiskompetanse, nasjonale prøver, ledelsesfokus, målstyring, individuelle lønnstillegg og offentliggjøring: dette er tiltak som hovedtyngden av lærere ikke stiller seg bak. Det kommer stadig rapporter fra skolene om at rekrutteringen svikter og lærere gir opp.

Høyre har vunnet kampen for å forflate og forenkle kunnskapsbegrepet ned til basiskompetanse målt på Pisa. Det har bidratt til «fokus», men kan til syvende og sist resultere i at det blir vanskeligere å rekruttere fabrikkarbeiderne i fabrikkskolen.

Så mens Høyre vant begrepskampen, er det veldig vanskelig å se at tiltakene deres (i den grad de hadde noen) vil ha noen som helst effekt. Selv om du er enig med Høyre om viktigheten av skole og lærere, ser det for meg ut til å være liten grunn til å tro på at politikken deres vil forbedre skolen.

Lekser

Når jeg ikke driver med blogging, er jeg av og til innom jobben. Da skriver jeg blogginnlegg. Du kan lese det siste i rekken på skolenerd‐​bloggen. Her teoretiserer jeg over funnene som viser at lekser ikke har noen målbar effekt på prestasjoner. Kan det skyldes at øvrige fritidsaktiviteter er like lærerike? Eller er det fordi all work and no play makes learning a dull chore? Bli gjerne med på synsingen borte på skolenerd.wordpress.com!

(For the record: Ovennevnte om arbeidstid var en spøk. Jeg er underlagt ordinære arbeidstidskrav for Oslo kommune.)

Fornorsking

I dagens historietimer er fordømmelsen av fornorskingspolitikken unison. For de historisk uinnvidde, dreide denne etterkrigspolitikken seg om å forhindre at samiske barn lærte samisk, slik at de kunne bli velfungerende nordmenn uten å måtte drasse med seg den grusomme samiske kulturen inn i voksenlivet. Virkemidlene var helårs kostskoler drevet av Folk Fra Sør‐​Norge, gjentatt fordømming av samisk kultur og språk, aktiv underminering av reindrift og all annen undertrykkende atferd man fant formålstjenlig.

Resultatet var at bortimot en hel generasjon av samer måtte velge mellom å være annenrangs nordmenn eller uønskede samer. Uten å spekulere for mye i hva resultatet av en slik identitetskrise ofte blir, kan jeg henvise til forskningen på området: Etableringen av din egen identitet og tilhørighet er helt avgjørende for å kunne integreres i et annet samfunn, for ikke å snakke om ditt opprinnelige samfunn. Med litt mer lekmannsforståelse kan vi spørre oss om man bygger opp selvtilliten og selvfølelsen ved å snakke sitt morsmål i skjul, praktisere sine skikker i skam og etterligne andres vaner i underdanighet?

Og hvorfor sier jeg dette? FrPs ærverdige stortingsrepresentanter har slått et slag for å begrense morsmålsopplæringa i skolen, igjen. Denne gangen dreier det seg om videregående opplæring. Men som den kritiske leser du er, er du sikkert kritisk til min fremstilling av saken. La FrP slippe til selv – i sin mest skriftlige og veloverveide form – nemlig komitéinnstillingen:

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det er avgjørende at alle elever settes i stand til å følge undervisning på norsk, og at det tilligger skolen og skoleeier et særskilt ansvar å besørge dette. Disse medlemmer viser til at det i første rekke er foreldrenes ansvar at deres barn er i stand til å beherske norsk. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet vil ha språktest for fireåringer og tidligere har fremmet forslag om dette.

Elever som kommer til Norge i løpet av barndommen eller ungdomstiden, og som skal gå i norsk skole, må gis rask og grundig norskopplæring slik at de kan delta i undervisningen på vanlige vilkår.

Disse medlemmer viser til at opplæring i morsmål i første rekke er en oppgave for den enkelte familie, og ikke en oppgave skolen skal påta seg. Disse medlemmer mener det er viktig å gi tilstrekkelig norskopplæring til elever i skolen, uavhengig av klassetrinn, men vil avvise forslag om utvidelse av rett til morsmålsopplæring…

Det er noen momenter å kommentere her. I en diskusjon om morsmålsopplæring trekker altså FrP inn at det er «foreldrenes ansvar at deres barn er i stand til å beherske norsk». Det må være norgesrekord i irrelevante opplysninger (hvilken praktisk betydning for morsmålsopplæringen har det hvem som har ansvaret for norskopplæringen? Hvorfor mener FrP at skolen ikke skal ha ansvar for å drive norskopplæring?), men denne rekorden blir umiddelbart slått: Nå kommer de med språktest for fireåringer også. I en innstilling om morsmålsopplæring for elever i videregående opplæring.

Legg også merke til klausulen «vanlige vilkår». Når du kan norsk, skal du delta på «vanlige vilkår». Det betyr ikke at du mister noen privilegier i de ordinære timene – disse privilegiene finnes ikke i utgangspunktet. Det betyr at du ikke lenger skal få morsmålsopplæring. Logikken er – hold deg fast – at du ikke lenger trenger morsmålet hvis du kan norsk. Så får heller bestemor i Bangladesh lære seg norsk, hun også, hvis du skulle få lyst å sende henne et brev.

Hva er i grunn FrPs kriterier for hva som skal være skolens oppgaver? Mener FrP i fullt alvor at vi ikke skal benytte mulighetene den obligatoriske skolegangen innnebærer til å integrere innvandrere og gi utsatte grupper muligheten til et bedre liv?

Distribution of education

Most countries have free primary and secondary education, often supplemented by private schools.

Discuss the organisation of primary and secondary education in the light of
A. Utilitarianism
B. The Rawlsian social contract and difference principle.

(Distribution of education – paper prepared for a seminar on Distributional Justice at the University of Oslo, October 5th 2006.)