Mens historien skrives ®om

Foto: Teo's foto. CC-BY-NC
Foto: Teo’s foto. CC‐​BY‐​NC

Per Sandberg fikk oppgaven med å skru opp temperaturen på romdebatten, og fronte et radikalt og uakseptabelt tiltak. Dette er en vanlig modus i partiet: først et utspill på grensen til rabiat som vrir samfunnsdebatten over til Frps forslag, og deretter går partiet inn for noe langt mindre problematisk. Til sist kan de beskylde de andre partiene for å være ute etter Frp fordi de reagerte så sterkt på det første forslaget.

Men i dette tilfellet er noe annerledes. De har valgt Sandberg, nestleder i partiet og leder av justiskomiteen. Og han gjorde en alvorlig feil: han skrev ned og presiserte forslaget i en offentlig tilgjengelig artikkel. Dermed mister partiet plausible deniability: man kan ikke skylde på medienes vinkling eller noen heksejakt på Frp. Når Carl I. Hagen hevdet i Debatten at det var «uanstendig» av Trine Skei Grande å antyde at Frp gikk inn for det Sandberg foreslo, fungerte det ikke. Skei Grande leste nemlig bare opp Frps egen tekst.

I denne situasjonen valgte Frp i går kveld, eller muligens i dag, å endre teksten, og dermed late som om Sandberg egentlig skrev noe annet. Det er jo et friskt forsøk. Men internett husker litt for godt. Det som stod som Sandbergs forslag 3 var opprinnelig følgende:

Politiet kan med hjemmel i Politilovens paragraf 7 stanse romfolk på grensen fordi man av erfaring vet at disse menneskene bryter den alminnelige ro og orden og samtidig er det bevist at mange bedriver kriminalitet.

Politilovens paragraf 7, forresten, gir ikke noen hjemmel til etnisk profilert grensekontroll. Den spesifiserer at politiet kan gripe inn for å stanse ordensforstyrrelser, for å ivareta allmennhetens sikkerhet og for å avverge lovbrudd – og dette er en bestemmelse politiet vet å utnytte til å utvide sine fullmakter. Den kan imidlertid ikke brukes i helt generelt, forebyggende øyemed. Det dreier seg om å gripe inn ved faktiske, konkrete hendelser. I tillegg til dette lister paragraf 7 også opp de mulige tiltakene politiet kan bruke i slike tilfeller, og det er ikke anledning til å deportere folk etter denne paragrafen. Det skulle jo også ha tatt seg ut.1 I tillegg må politilovens paragraf 7 også, åpenbart, tolkes i lys av både politilovens formål og de øvrige lovene i landet og folkeretten. For eksempel lovverket som forbyr etnisk og rasebasert diskriminering, som dette helt presist og nøyaktig er.2

Men etter en intern prosess, får vi anta, kan vi nå lese denne teksten:

Politiet kan med hjemmel i Politilovens paragraf 7 stanse grupper med organiserte romfolk, bulgarere eller franskmenn på landegrensen fordi…

Til dette er det å si at det er godt at lederen for justiskomiteen ikke skriver lover i dette landet. Det er litt vanskelig å si om det er bedre eller verre at den etniske profileringen nå er utvidet til å omfatte også to vilkårlig valgte nasjonaliteter. Det minner meg om da en bekjent rykket inn annonse i avisa med teksten «Leilighet til utleie. Ingen ungarere eller finner!», bare for å teste om det passerte kontrollen.

Spøk til side: Den faktiske feilen med tanke på politilovens paragraf 7 består, men det sentrale ordet her er organiserte. Dette viser hvilken form Frps retorikk vil ta om denne saken i tiden fremover. De vil nå hevde at de snakket om organiserte bander, og at det må være lov å avvise disse ved grensen.

Dermed spiller de videre på mytene om at folk som organiserer samfunnslivet sitt mens de drar til utlandet for å tigge, med nødvendighet bedriver organisert kriminalitet. Det er blitt mistenkelig å samarbeide. En tigger, dersom han eller hun skal få adgang til å sove under broer i Oslo, må være en verdig trengende. Da skal man visst helst ikke kjenne andre, samarbeide om reise, madrasser eller tepper.

Det er stygt, og det er pinlig. Men for Sandberg er det viktigste at han kan avvise at det dreier seg om et definitivt brudd med grunnleggende rettsprinsipper. For nå raser rom‐​debatten. Og bare Frp ønsker å gjøre det flertallet vil: «forby tigging og sende pakket tilbake dit de kom fra». Fordi de øvrige partiene, i ulik grad, respekterer at enkeltmenneskets rettigheter kan gå på bekostning av flertallets instinktive magefølelser.

I forslagets punkt 1 skriver Sandberg at han vil ha «totalt tiggerforbud» (sic). Vi får skrive det av på kontoen for freudianske glipper.

Oppdatering: Også forslagets punkt 2 inneholder en temmelig grov feil. Utlendingslovens § 17f gir ikke de fullmaktene Sandberg tror.

  1. For å være nøyaktig er de tilgjengelige tiltakene disse: «Politiet kan i slike tilfeller blant annet regulere ferdselen, forby opphold i bestemte områder, visitere person eller kjøretøy, uskadeliggjøre eller ta farlige gjenstander i forvaring, avvise, bortvise, fjerne eller anholde personer, påby virksomhet stanset eller endret, ta seg inn på privat eiendom eller område eller påby områder evakuert.» []
  2. Og til alle dere som på Twitter har ment at å påpeke dette er å «kalle Sandberg rasist»: Nei, det er det faktisk ikke. Jeg bryr meg ikke om hva som beveger Sandberg. Men dette er diskriminering (forskjellsbehandling) basert på etnisitet eller rase. []

En trygg havn

Smilende nazipoliti deporterer sigøynere til konsentrasjonsleire. Wien, 1939. Foto: Dokumentationsarchiv des Oesterreichischen Widerstandes
Smilende nazipoliti deporterer sigøynere til konsentrasjonsleire. Wien, 1939. Foto: Dokumentationsarchiv des Oesterreichischen Widerstandes

Enkelte år kommer sommeren gradvis. Vinterens kjennetegn forsvinner ett etter ett; en dag er det ikke lenger kaldt å gå uten skjerf, en annen er det ikke lenger skumring når en låser seg inn hjemme, en tredje stålsetter en seg for et kommende vindkast, men oppdager at det er en lunken bris, ikke et kuldegys.

Et slikt år vandrer to unge nedover mot brygga. Hun ser ut som en sommer; et nøttebrunt blikk gnistrer i det blendende lyset fra den lave sola, hennes lette steg gjør gangen til en ballettforestilling, i hvertfall i hans øyne, øynene som han med alt for åpenbare og korte mellomrom lar løpe over henne. Kort sagt slikt man kan se hver vår, om man sitter her, på denne benken: forelskelse, ungdom, bekymringsfri tilværelse, nytelse på alle måter, uutømmelig tørst etter glede.

Ballettforestillinga og dens oppmerksomme enmannspublikum danset slik, ned gaten, på vei til parken ved brygga; inn på en kiosk; de fortsetter med en iskrem, de smaker av hverandre, de ser ikke annet enn hverandre, var det en film ville hun ha sølt noe på kinnet, og han ville tørket det av, og de ville kysset.

«Please, hungry, please!»

Den insisterende stemmen, skranglende småmynter i en skitten pappkopp, en del av en eske der et helt sikkert overbevisende budskap er skrevet på norsk, kopiert fra en annen papplate. Om dette var en film, ville kjærlighetssangen stanset. Øyeblikket forsvinner. Det er som den lille sigøynerkona skygger for sola, senker temperaturen, stjeler gnisten ut av øynene hennes, tar fjæringa fra ballettstegene, avslører at det som for et øyeblikk siden var en særlig god is, egentlig er en kvalmende fløtesuppe. Hun gir seg ikke, følger etter dem. «Please, child in Romania, hungry!»

Han drar henne raskt etter seg. Kanskje har han lest forsiden av avisen i dag. De opererer i gjenger. Når en av dem kommer for å mase, er det lommetyver i nærheten. Instinktivt kjenner han etter at mobilen er der. Han tar henne med mot skyggen, mot enden av gata, runder hjørnet. Sola kommer tilbake.

«Jeg hater de plagsomme jævlene», sukker han, og våger seg til å la hånda falle litt lavere ned på hofta hennes. Han tenker: endelig er jeg trygg.

***

Andre år kommer sommeren plutselig. Den første sommerdagen tar sats og angriper vinteren fra alle kanter samtidig, og lukta av vår – egentlig en dypfryst aroma av høst‐​råtning som tines opp – blandes med gatestøv ingen har rukket å koste opp, tjæredampende asfalt og springende bjørkeknopper. Slike vårdøgn er uutholdelige, alltid har man alt for mye klær på seg, ingen romantiske balletter danser nedover forbi benken. Gatene er overfylt av alle som brått oppdager at de må ut for å oppleve våren, før den er over. Det blir ingen romantiske, sakte balletter; forbi benken marsjerer innbitte vårnytere med aggressiv is‐​spising og hastige bevegelser for å få presset inn alle vårens rutiner på disse få dagene våren kommer til å vare.

Et slikt år, med en slik vår, kunne man, dersom man satt på benken og skuet utover brygga, se to strøkent uniformerte menn i hastig småsprang ned mot brygga. Det er et spetakkel som foregår der nede, et følge, nesten sytti av dem, sigøynere, som står på brygga, de er oppskjørtet, noen av dem nærmest skriker, andre gråter. Et kaos av barn, vogner, farger, lukter, ukvemsord, tårer. Foran dem: noen konstabler, knapt kjønnsmodne ungdommer, med flakkende blikk, de holder dem tilbake med batonger, venter, sier ingenting.

Våre to blankpussede venner når ned dit, tar kontroll over situasjonen med myndige stemmer, studerer papirer og pass med erfarent kroppsspråk og et utstudert blikk som ikke avslører noe av hva de selv opplever i sine følelser. De tar med seg en håndfull pass og noen papirer, trekker seg litt vekk for å konferere. Det tar ikke mye tid. De går tilbake til den lille flokken ved brygga. Det blir helt stille.

«Loven er klar. Norske pass eller ei, dere har ikke noe her i landet å gjøre.»

Ordene oversettes. Et kor av raseri og desperat bønn bryter stillheten. Et spørsmål bryter muren av klager: «Hvor skal vi dra? Hvem skal ta imot oss?» Vår mann har snudd seg mot oss, han er på vei tilbake til sitt kontor, for å forvalte regelverket og de hellige lovtekstene, og nå, med ryggen mot dem, lar han følelsene vises i et sekund: han lukker øynene, oppgitt, trett, lei av dette maset. Han snur seg, og det oppgitte uttrykket er borte. Han nærmest roper svaret: «Der dere kom fra.»

***

Om du så satt her, på benken, i resten av ditt liv, for å se på våren, ville du ikke se dette følget igjen. Det eneste du ville høre, var i så mange år bare hviskende ord, strøk av forbudte, senere glemte, historier; gjetord om Hamburg, om piggtråd, om Auschwitz‐​Birkenau, om hun som satt lengst til venstre på en koffert, med stokk og grått hår, hun som senere måtte løpe, hoppe, løfte til hun falt; og så falt en gang til; ned i en massegrav. Og femtifem andre historier, om hvordan livet ble tvunget ut av dem, dette følget; om leire, om mangel på mat, om leger som myrder, om tatoverte fangenumre og z’er. Og hvordan de dermed kom til å dele skjebne med hundretusener av sine egne.

Men du måtte ha hatt gode ører for å høre dem, historiene. Det var mest som de forsvant, i våren over alle vårer, våren da flaggene vaiet og gutter kom ut av skauen. Det var mest som om de ble glemt. Åtte år etter den våren, kom en av dem tilbake, stod atter på bryggekanten tjue år etter den første gangen, men loven var den samme som da han stod der med sine sytti familiemedlemmer; ikke slipp dem inn, hadde vi fortalt våre strenge menn i blanke uniformer, og de passet fortsatt på brygga; de himlet stadig med øynene når de snudde ryggen til.

De passerte ikke benken. Ute av syne, ute av sinn.

***

I dag ligger det ei dame på benken. Hun er kledd i filler, og knapt det. Under seg har hun en utbrettet pappeske, over seg har han trukket et skittent, hullete teppe av fleece. Ved siden av seg har hun skiltet med den instendige bønnen på nesten korrekt norsk. Det er umulig å se hvor gammel hun er.

Hun drømmer om faren. Om farer. Om pappkopper fylt til randen av skam. Om ballettdansende, lyse par som skynder seg vekk når hun kommer. Det rykker i henne, hun våkner, kikker rett opp på himmelen, en norsk sommerhimmel, mer grå enn blå. Hun setter seg opp, gnir søvn ut av øynene med skitne fingre. Hun lar hånda falle ned mot pappkoppen hun hater og behøver. Og tenker: i det minste er jeg trygg.

Kaniner

Fremskrittspartiet bedriver for tiden et rekordforsøk: hvor mange ulike dyr kan man klare å sammenligne en folkegruppe med før de forsvinner for godt?

En trussel mot rikets sikkerhet.

Nå har Per Sandberg kommet frem til at «de skal ut». Det dreier seg altså om rumenske tiggere. Begrunnelsen er, selv etter en fremskrittspartisk målestokk, oppsiktsvekkende.

– I helgen så jeg det var en situasjon hvor en rumener hoppet rundt i kanindrakt.

- Skal man bli utvist hvis man går med kanindrakt?

- Nei, men dette utvikler seg til at det skaper uro. Og da er politiets og nasjonens oppgave å skape ro.

You can’t make this shit up. Deportasjon til Gressholmen venter trolig for alle i kanindrakt.

Det er, som @slettholmen påpeker, i det minste en viss konsekvens i Frps motforestillinger mot heldekkende klesplagg.

Den norske rasismen

Bildet er tatt på Markens, hovedgata i Kristiansand. Det ble funnet «artig» nok til å løftes frem av redaktørene for det ekstremt populære nettstedet artige.no.

Å omtale romfolk som dyr er en lang tradisjon i Europa, og det er vel ikke nødvendig å peke på hvem som dro denne retorikken til sin mest ytterliggående konklusjon. I dagens Ungarn vokser nye bevegelser for etnisk rensing av romfolk frem. Samtidig, i Europa, er nær dobbelt så mange bostedsløse i år som i fjor. På kontinentet dør tusener av mennesker hver dag har tusener dødd siden nyttår av kulde.

Kristiansands ordfører Arvid Grundekjøn (H) har utmerket seg som en heftig motstander av å hjelpe folk i slik nød. Han gir ikke husrom til tiggere, fordi han ikke vil bli «Europas tiggerhovedstad» (Kristiansand!). Han har også nektet å iverksette tiltak for å tilby do‐ eller dusjfasiliteter. Kommunen har tatt flere initiativer for å forby tigging, men dette finnes det ikke hjemmel for. I bibelbeltets hovedstad, i det tettstedet i Norge der det bor flest selverklært kristne mennesker.

Det er lite som gjør meg så fortvilet som når unge mennesker, i det som trolig er deres mest idealistiske fase, bruker tiden på å gjøre narr av de aller svakeste og mest utsatte vi har.