Tilbake til KRL

I 2006 ble Norge dømt i Strasbourg for brudd på den europeiske menneskerettskonvensjonen. Årsaken var faget Kristendom med religions‐ og livssynskunnskap, KRL. Resultatet ble at Norge endret faget. Det heter nå RLE – Religion, livssyn og etikk. På overflaten er imidlertid bare små detaljer endret. Hva er det som vipper dagens ordning over på den lovlige siden?

Dommen i Strasbourg mente særlig ett forhold ved KRL‐​faget var i strid med menneskerettene. Det var at faget ble undervist på en annen måte enn de andre fagene. Det var ikke samsvar mellom fagets formål (å fremme forståelse, respekt og dialog) og den tunge vektingen av opplæring i kristendomsopplæring og kristen kultur, som ifølge domstolen ble gjort på en måte som var annerledes enn i andre fag og kvalitativt annerledes enn for andre religioner. Det er lov å ha kvantitative forskjeller – forskjeller i mengde – men ikke kvalitative.

Domstolen slår også fast at et obligatorisk fag skal være objektivt, kritisk og pluralistisk. Det innebærer at opplæringen må være saklig og upartisk.

Norge fikk ikke instrukser av domstolen om hvordan man skulle gå frem for å gjøre faget lovlig. Norge reagerte med tre hovedgrep:

  • Den viktigste endringer i læreplanen som følge av dommen, var at en tidligere prosentfordeling av opplæringen mellom de ulike religionene ble fjernet. Det er ikke lenger slik at læreplanen instruerer skolene om å undervise 55 % i Kristendom og 25 % i andre religioner, og 20 % filosofi og etikk. I stedet er dette opp til skolene – og dette bereder grunnen blant annet for at det går an å undervise i flere religioner samtidig, i sammenheng og opp mot hverandre.
  • Navnet ble endret for å poengtere at dette ikke var en opplæring i kristendom, men en opplæring i religioner som inneholder en opplæring om kristendom.
  • En rekke svært konkrete lovbestemmelser om faget ble fjernet (særlig viktige: «gi grundig kjennskap til Bibelen og kristendommen som kulturarv», «gi grundig kjennskap til evangelisk‐​luthersk kristendomsforståing og ulike kristne kyrkjesamfunn»). Disse ble erstattet av en mye mer nøytral lovtekst som sier at målet er å gi kjennskap om kristendommen.

I dagens landsmøtetale sier Knut Arild Hareide at KrF, dersom de får makt, har til hensikt å reversere i hvert fall to av de tre endringene. De vil gjeninnføre navnet «kristendom» og igjen fastslå en prosentsats (som jeg dessverre ikke fikk med meg, men jeg tror det var 50) for kristendomsdelen av faget.

Min vurdering er at dette høyst sannsynlig vil trå menneskerettene på tærne, ved å bevege seg farlig nært eller over grensen igjen. Som menneskerettsdomstolen påpeker er det ikke nok å se på formålet i faget og de formelle strukturene i læreplanen. Det er den faktiske utøvelsen av faget som har betydning. Om Hareide får viljen sin, vil dette oppleves som et svært sterkt signal om å returnere til det gamle faget.

Det er særlig dominansen til kristendom som trekkes frem som problematisk av kommentatorer av dommen. Det er mest naturlig å forstå Hareide som at han ønsker at denne dominansen skal gjeninnføres. Det er et maktovergrep, der flertallets ønske om kristning av sine barn gjennom skoleverket gis forrang foran mindretallets ønsker – enten de er ateister, muslimer eller jøder.

I praksis betyr det også en balkanisering av skolen langs religiøse skillelinjer. Da jeg gikk på skolen, ble jeg og innvandrerne tatt ut av klassen for å ha livssyn sammen. Om man gjeninnfører kristendommens posisjon i skolen, betyr det enda et insentiv for ateistiske og muslimske elever for å danne egne skolesamfunn. Det er en høyst uønsket impuls inn i en skole som har funksjonen som lim i et stadig mer multikulturelt samfunn.

Undervisningen i «vår kristne kultur» hører hjemme i samfunnsfag. Undervisningen i «vår kristne arv» er et spørsmål for historiefaget. Undervisningen om kristendom hører hjemme i et fag om religioner og filosofi. Sett utenfra er det fullstendig uforståelig at disse skal rotes sammen til ett fag – med mindre påstanden er at man bare kan forstå samfunn og kultur gjennom kristendommen. Og det er en forståelse så antikvert og arrogant at den ikke er verken den norske skole eller et folkeparti verdig.

Snørr og barter bak sløret

Narr meg ikke til å le› er det første jeg tenker når jeg hører Per Willy Amundsen i Dagsnytt 18. Fremskrittspartiets forslag om å forby niqab og burka i offentligheten begrunnes i ønsket om å fremme likestilling mellom kjønnene, men det er verken pragmatisk eller idealistisk likestillingspolitikk. Det igjen er kanskje ikke overraskende, da de som støtter forslaget aldri før har vist interesse for statlig innføring av likestilling.

I Nord‐​Norge, der Per Willy og jeg er født, har vi store mengder fundamentalistiske religiøse. De er kledd i lett gjenkjennelige klær, de har strenge regler for hvordan de kan te seg i forsamlinger, guttene kan ikke spille fotballturnering på søndager (et stort integreringsproblem!), jentene spiller ikke fotball, de har ikke lov til å ha fargefjernsyn, spille kort eller danse.

I tettsteder som Beisfjord og Håkvik utgjør de opp mot halvparten av befolkningen, i hele Narvik kommune kanskje så mye som fem til ti prosent. De gifter seg nesten utelukkende internt i sekta i svært ung alder (18−20 år), og kvinnene forventes å være hjemme for å føde barn etter at de har gjennomført videregående skole. Vi snakker om læstadianerne.1

Det er hevet over enhver tvil at læstadianismen er kvinneundertrykkende og påfører både kvinner, menn og barn alvorlige begrensninger av deres frihet. Kvinner, for eksempel, skal alltid gå i fotside skjørt og ha (det veldig lange) håret i knute. Mennene får ikke drikke alkohol. Lederne i menigheten har full tolknings‐ og instruksrett og er alltid menn. Hvis du nå innvender at det er frivillig å bli med, tar du feil. Du fødes inn i sekta og døpes inn. Å bryte ut av sekta betyr i mange tilfeller å si permanent adjø til familien og størstedelen av din omgangskrets.

Ville det fremmet likestillingen å forby disse kvinnene å gå i lange skjørt, og tvinge dem til å ha håret løst på offentlige steder? Naturligvis ikke. Det ville presset læstadianismen enda lengre inn i sine egne, lukkede rom. Det igjen ville kanskje ha ført til noen flere utbrytere, men til gjengjeld langt strengere intern justis.

Håpet til unge, læstadianske kvinner er først og fremst revolusjon nedenfra, fra deres egne rekker. En forsker blant Lavangens læstadianere2 har funnet at unge læstadianerjenter bruker skjørtelengden og moteklær for å, på jøssingvis, bygge sin identitet og utfordre maktforholdene i kirka. Men de kulturelle kodene er det bare de selv som forstår: hadde Per Willy kommet til Lavangen med langskjørtforbud i hånda, ville denne formen for opprør og motstand plutselig gått fra å være deres egen til å bli et uttrykk for makta.

Vi møter det samme dilemmaet i Iran. Hvis Vesten går tungt inn for å støtte den grønne bevegelsen, og tegner et bilde av de grønne som nærmest vestlige liberalister, er saken tapt. Selv om motstanden mot de iranske mullaene er stor blant folket, er motstanden større mot USA. På samme måte tror jeg mange norske kvinner føler at det de facto påbudet om høyhælte sko er mer en plikt enn en frihet i julebordssesongen. Forbyr vi høyhælte sko, vil imidlertid dette gi flere høyhælte sko.

Det er i grunn et ganske enkelt prinsipp: Det nytter ikke å bruke påbud for å forby påbud, like lite som det nytter å drepe for å unngå drap. Og i valget mellom å bli undertrykt av sine egne og å bli undertrykt av noen andre, velger alle å bli undertrykt av sine egne.

  1. Et lite ad notam: Jeg tenkte å lenke til Wikipedia her, men den norske artikkelen om læstadianismen er en smule ubalansert. For en gangs skyld vil jeg oppfordre dere til å bruke andre kilder. []
  2. Her skal det anføres at læstadianismen har solid flertall blant Lavangens tusen innbyggere. []

Lydige disipler

Savner Jesus, i følge Joshua project
Savner Jesus, i følge Joshua project

Joshua Project er et misjonærprosjekt, hvis oppgave er å kartlegge hvilke folkegrupper i verden som er minst kristne. Eller stammer, da, som Joshua‐​prosjektet kaller dem.

Formålet er å målrette misjonærinnsatsen bedre. Det følger med bilder og informasjon om hver stamme, og du kan få fremskrittsgrafer for hvert folk og hvert land. For eksempel kan man finne ut at blant Afghanistans ekstremt få kristne er 22.5 % romersk‐​katolske.

Graden av evangelisering oversettes – veldig praktisk – til en fremskrittsskala i rødt, gult og grønt, til (intensjonell) forveksling lik FNs utviklingsmål. Bare at, altså, den eneste måten å få grønt på er å ha mer enn 10 % evangeliserte.

P.t. er 40 % av verdens befolkning underutviklede, dvs. at de lever i en folkegruppe med mindre enn fem prosent kristne.

Når vi så har identifisert hvem vi skal fremskritte, kan vi lese mer om ofrene… jeg mener de heldige mottakerne av guds ord. Da kan vi lese, f.eks., om kvinnene i et afghansk folkeslag:

Women enhance drab lives by wearing brightly colored clothes sewn with glittering sequins over white or colored tumbons (pants). [Min oversettelse: Kvinnene forbedrer sine kjedelige/​monotone liv ved å bære fargesterke klær med påsydde glitrende paljetter over hvite eller fargede (harems-)bukser.]

For en koselig gjeng. Implikasjonen er at lav grad av økonomisk utvikling (kjedelig og monotone arbeidsoppgaver) henger sammen med juggelet de ikler seg (OK så langt), og at det vi i vesten bør gjøre er å evangelisere disse stakkars, fattige menneskene. Som om enda en form for virkelighetsflukt på siden av radikal islam og røkt opium er løsningen på afghanernes problemer.

Og noen lurer fortsatt på hvorfor Resten har problemer med Vesten…

Kontroversielt?

JC Penney, som selger klær, har laget en reklamefilm som er temmelig morsom:

Men enda morsommere er det at denne reklamefilmen oppleves som kontroversiell – faktisk så kontroversiell at den har blitt stoppet. Toppen på kransekaken er å lese kommentarene til noen av folkene på denne bloggen. Les for eksempel denne karen:

You enjoyed it ? You like that kids have sex out of wedlock ? You like that sexual transmitted diseases that come with this “just good” fun ? You like the 40–50 million baby killing abortions that come with that ? You like that some freak thought of a commercial about kids timing their selves to have sex ?

Personlig syns jeg linken mellom seksuelt overførbare sykdommer og sex mellom unge kjærester er den beste. Disse fjortenåringene altså. De bare strømmer over at seksualsykdommer.

Oppdatering: Og de gir seg ikke. Langt nede i kommentarrekka tar det helt av:

My faith is far from blind, the New Testament is THE most reliable ancient document in existence.

Dette er faktisk en del av et gudsbevis. Ettersom det nye testamentet er mer reliabelt som historisk kilde enn noen andre dokumenter fra klassisk tid (noe som forøvrig må kunne regnes som et premiss som kunne trenge litt plausibilitet), må Gud finnes. Det er så vakkert, konsist og absurd ulogisk.

Men en gammel tradisjon på internett er jo at man ikke skal fôre trollene. Jeg håper han ikke kan norsk.

Spydighet som metode

Jeg innså plutselig at jeg aldri har lest Arnulf Øverlands «Kristendommen – den tiende landeplage». Jeg hadde ærlig talt forventet meg en litt mer saklig kritikk. «Kristendommen…» er morsom og grovt spydig, men er særdeles ineffektiv i sin religionskritikk. Å hevde at foredraget er samfunnsnyttig religionskritikk er litt som å hevde at Muhammed‐​karikaturene var det. Skyttergravskrig er sjelden nyttig.

Når det er sagt, forbeholder jeg meg retten til å ha det gøy med religionenes selvmotsigelser og selvhøytideligheter. Mens Muhammed‐​karikaturene ikke var morsomme, er Øverlands foredrag morsomme på en særdeles fornøyelig og bitende måte. For eksempel som dette:

Han skaper altså menneskene. Han sender djevelen på dem for å få dem til å «synde». Han er allvidende, så han vet på forhånd, at de vil falle for fristelsen; men han blir sint allikevel, og fra nu av straffer han alle mennesker med evig helvede.

Det er deilig å fråtse i denne typen enkel polemikk, selv om man vet at det ikke holder til syvende og sist.

Terningkast: 666.

Den tiende landeplage

Jeg begynner å lure på om Kristenblogg er en hoax – altså en velregissert og organisert spøk som prøver å dra greia si så langt som mulig. I alle fall begynner meldingene de kommer med å bli ganske søkte.

I en debatt om homofili kom følgende argumentrekke frem:

  • A: Min kompis tok livet av meg fordi han følte seg mislykket og mindreverdig på grunn av bokstavtro kristne.
  • B: Folk som tar livet av seg må ta ansvar for sine egne handlinger. Vi har ytringsfrihet til å kalle hvem som helst mindreverdige!
  • Meg: Skal vi ikke snart begynne å tenke på mobberes ytringsfrihet? (Og jeg ville legge til, men unnlot det for å være litt saklig: Torturistens handlingsfrihet?)
  • Kristenblogg‐​fyr: «holdningene vi kristne har til homofili som synd er ikke noe nytt VI presenterer. Det er presentert i Bibelen. Vi kristne holder oss tro til Guds ord, det er vår plikt. Vår plikt er også å fortelle om Guds ord: sannheten.»

Les gjerne kommentarene deres på min forrige sak også. Velregissert og glimrende, på en fast mal: Pakk svovelpredikanten inn i et hyggelig og tilsynelatende åpenhjertig språk. Og alltid svarer både «Anders» og «Morten».

Hvis de ikke er en hoax, er de ekstremt skumle folk. Hvis de er en hoax, er de herved avslørt :-)

Syndernes tilgivelse

Synagogeskyting er drøyt, men det fører visst med seg mye positivt etterspill. Jødene og muslimene i Norge snakker sammen og den kanonbåtdiplomater fra Israel avslører sin dobbeltmoral. Av Miryam Shomrat kan man altså lære at det er galt når Jostein Gaarder blander sammen «jøde» og «israeler», men at det er greit at staten Israels representanter uttaler seg på vegne av norske jøder.

Videre har vi lært at folk blir skuffa når Kongen ikke uttrykker sin medfølelse. Slik uttrykte hun det i et intervju med NRK mandag:

- En gest fra Kongehuset sist fredag under den jødiske nyttårsfeiringen hadde vært på sin plass under enhver omstendighet.

Men det må slett ikke tolkes som kritikk mot Kongen! Vår venn Miryam oppklarer i en pressemelding:

At no time did I intend to criticize nor did I criticize Their Majesties King Harald and Queen Sonja or the Royal Family.

Eksamensoppgave, Master, politisk retorikk (også kjent som fossroing): Lag en fem‐​minutters argumentasjonsrekke som forklarer at uttalelse A («…hadde vært på sin plass under enhver omstendighet…») ikke er kritikk, men en deskriptiv analyse av verden.

Paven trenger ikke unnskylde

Jeg skal ikke gjøre det til en vane å forsvare paven, men tabloide media er nå engang sensasjonsorienterte, og det gjelder i aller høyeste grad dagens oppslag om pavens uttalelser.

Leser du derimot det faktiske foredraget som dette stammer fra, er det en interessant teologisk diskusjon om gud overskrider alle barrierer eller er en rent rasjonell størrelse. Det siste er en typisk moderne kristen holdning, som tydeligst finner gjenklang i Descartes filosofi. Det første er en mer intuitiv holdning til konseptet om en Gud: Gud kan faktisk også regjere gjennom det irrasjonelle.

Når paven siterer teologi fra det 14. århundre er det for å peke på at denne motsetningen har gått gjennom historien. Sitatet stammer fra den bysantinske herskeren Manuel II Paleologus, og går som følger:

Show me just what Mohammed brought that was new, and there you will find things only evil and inhuman, such as his command to spread by the sword the faith he preached.

Paven omtaler imidlertid dette utsagnet som «bryskt», og bruker det bare som et vitnesbyrd om at det å spre religion ved hjelp av sverdet var kontroversielt selv i det 14. århundre. Manuel II argumenterer nemlig videre for at tvungen religionsspredning er irrasjonelt, og Gud befatter seg bare med det rasjonelle. Paven slutter seg også til denne holdningen, men han er høyst sannsynlig klar over at den katolske kirke langt fra har delt denne delen av hans teologi gjennom historien. Den spanske inkvisisjon er bevis nok.

Jeg kan se at paven kan tolkes til at han hevder at islam ønsker å spre sin religion ved sverdet, gjennom jihad. Det er imidlertid langt fra klart at han hevder dette, og foredraget peker i sum i motsatt retning. Paven trenger derfor ikke be om unnskyldning – han trenger å klargjøre at han mener at alle verdens religioner i dag deler Manuel IIs oppfatninger.

Hatet lever

Hvis kritikk av Israel er jødehat, er det sannelig mye hat der ute. Morgenbladet tar det på kornet i dagens leder:

La oss tenke oss at denne setningen hadde stått på trykk i en norsk avis: «Vi må snart forstå at Europa er under angrep av jøder som står for rendyrket ondskap. Hvis vi ikke slår tilbake, begår vi kollektivt selvmord.» Den type hatske generaliseringer ville aldri blitt tolerert av dem som forsvarer Jostein Gaarder i denne omgang.

Så er da også ovennevnte sitat litt fordreid. Originalen lyder slik: «Vi må snart forstå at Europa er under angrep av islamister som står for rendyrket ondskap. Hvis vi ikke slår tilbake, begår vi kollektivt selvmord.» Ulf Erik Knutsen, stortingsrepresentant for Frp, oppfordret i Aftenposten tirsdag 8. august til krig mot «islamistene». Gaarder‐​kronikken utløste voldsomme reaksjonen [sic], mens Knutsens utspill har fått stå uimotsagt.

Og det sier vel det meste om hvor alvorlig det såkalte jødehatet til israelkritikerne er. Dog kunne vel «jøder» i Morgenbladets første «sitat» godt være byttet ut med «sionister», for å klargjøre parallellen tydeligere.