Den norske rasismen

Bildet er tatt på Markens, hovedgata i Kristiansand. Det ble funnet «artig» nok til å løftes frem av redaktørene for det ekstremt populære nettstedet artige.no.

Å omtale romfolk som dyr er en lang tradisjon i Europa, og det er vel ikke nødvendig å peke på hvem som dro denne retorikken til sin mest ytterliggående konklusjon. I dagens Ungarn vokser nye bevegelser for etnisk rensing av romfolk frem. Samtidig, i Europa, er nær dobbelt så mange bostedsløse i år som i fjor. På kontinentet dør tusener av mennesker hver dag har tusener dødd siden nyttår av kulde.

Kristiansands ordfører Arvid Grundekjøn (H) har utmerket seg som en heftig motstander av å hjelpe folk i slik nød. Han gir ikke husrom til tiggere, fordi han ikke vil bli «Europas tiggerhovedstad» (Kristiansand!). Han har også nektet å iverksette tiltak for å tilby do‐ eller dusjfasiliteter. Kommunen har tatt flere initiativer for å forby tigging, men dette finnes det ikke hjemmel for. I bibelbeltets hovedstad, i det tettstedet i Norge der det bor flest selverklært kristne mennesker.

Det er lite som gjør meg så fortvilet som når unge mennesker, i det som trolig er deres mest idealistiske fase, bruker tiden på å gjøre narr av de aller svakeste og mest utsatte vi har.

Tabuhuhu

Smell the coffee? an Wanderer’s Eye på Flickr

Ved en pussig tilfeldighet fikk saker om såkalt hverdagsrasisme dobbel uttelling som store mediesaker i løpet av forrige uke. Først ute var Frode Øverlis kannibaltegning, deretter Plumbos mokkamann.

Det er lett å være enig i at dette er småsaker. Rasisme, i den strafferettslige forstanden, handler om å agere som om menneskeverdet til ulike (mer eller mindre oppdiktede) raser er forskjellig. Men hverdagsrasisme er noe annet: det handler om å basere sin fortolkning av verden på stereotypier og fordommer om hvordan mennesker er, basert på for eksempel deres rase, religion eller etnisitet.

Jeg er enig i at de holdningene som Øverli og Plumbo‐​mannen viser frem er problematiske. Øverlis vitsetegning ville for eksempel aldri – aldri – stått på trykk i en større amerikansk avis. Den historiske situasjonen der er annerledes. Jevnlig kan amerikanske tv‐​show vise frem såkalte «what the fuck»-moments fra europeiske humorprogrammer som benytter seg av såkalt blackface, der hvite menn farger seg svarte og synger eller danser. Dette er fullstendig tabu i Amerika, fordi blackface er et viktig symbol på infantiliseringen og utestengelsen av svarte fra skuespilleryrket. Det samme gjelder vitsetegninger som fremstiller svarte som dyriske, kannibaliske, primitive, dumme, late osv.: de er ikke morsomme, fordi det er så kort tid siden de var majoritetens argumenter for undertrykking.

Men likevel: disse sakene er små. Det er ikke umulig å oppfatte disse to sakene som symboler på rasismen som reelt fratar grupper av folk muligheter i samfunnet. Men det er også fullstendig mulig å oppfatte den som uskyldige uttrykk for manglende kunnskap om hva som sårer.

Så spørsmålet er hvorfor. Hvorfor velger de selvutnevnte gode krefter konsekvent å reagere sterkest når det er slike vage symboler på rasisme som dukker opp? Det er to interessante problemstillinger her.

Det ene er det rent materielle: det er naturligvis mye verre og viktigere at folk med utenlandskklingende navn ikke engang blir innkalt til intervju – og at kommentatorer i VG mener det er helt greit fordi hun kjenner en sløv somaler. Det andre er det rent strategiske: ved å agere konsekvent som holdningspoliti formidles et budskap om at det er noen ting det ikke er lov å mene eller si. Det skaper et gigantisk backlash. Store deler av den noe brokete forsamlingen av «folkedyps‐​høyre» – kan vi kalle dem harry‐​høyre? – baserer sin politiske overbevisning på nettopp dette. De kaller det politisk korrekthet.

Det mer beleste og ekstreme høyre baserer også sin verdensanskuelse på politisk korrekthet. Første kapittel i Anders Behring Breiviks 2083 er et langt essay om nettopp politisk korrekthet. I denne versjonen er PK et nøkkelelement i konspirasjonen: samtidig som de snikete kommunistene forsøkte å skape egalitære samfunn gjennom økonomiske systemer, forsøkte de også å viske ut alle forskjeller mellom folk gjennom kulturen. Det er dette som er opprinnelsen til begrepet kulturmarxister, altså en konspirasjon av tenkere, universiteter og etter hvert hele universitetsfag som aktivt forsøker å drive kulturell ingeniørkunst.

Avstanden fra harry‐​høyre til de islamofobe Eurabia‐​skribentene er selvsagt lang. Jeg forsøker ikke å si at det er noen link mellom disse fenomenene. Men poenget er at nettopp denne følelsen av kulturell kontroll, at det finnes en sensur av holdninger, er en veldig sterk ytre fiende både Fremskrittspartiet og Fjordman vet å bruke for å skaffe oppslutning.

Og det er heller ikke begrenset til høyresiden. Nisjepartiene som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er på sitt beste fremragende på å ri på offerrollen som representanter for kulturelt undertrykte ofre for kultureliten. I Rødt finner vi en betydelig kritikk av den kulturelt fremmedgjorte posisjonen til Jens Stoltenberg – selv om denne kritikken har litt begrensa troverdighet oppi alle Rødts mastergrader. Slavoj Žižek har gjort politisk ukorrekte vitser til et varemerke.

Bak fasadene slenger også de dannede rundt seg med politisk ukorrekte vitser. De handler kanskje om Per Sandberg, eller for den saks skyld om eldre, rike menn og familiens au pair. Eller de handler om religioner og folkegrupper. Kanskje handler de til og med om fittehøl og mokkamenn. Det er absurd å se for seg at det er disse vitsene i seg selv som er problemet. På sitt beste er slike vitser forsøk på å ufarliggjøre, leke med og utfordre sine egne holdninger. På sitt verste er de bare dritt hjernen må få ut. Det er å anbefale å ikke tømme hjernen for slik dritt mens du er sammen med mange andre mennesker. I det minste bør man forsøke å unngå å være på nasjonal, direktesendt TV.

Men tilbake til saken: Problemet er altså ikke vitsene, men de som får bekreftet sitt rasistiske syn på verden gjennom dem. Og for all del: de folkene finnes også. Men vi kan ikke fjerne disse holdningene ved å fjerne vitsene, like lite som vi kan fjerne et sår ved å klippe av skorpen. Derfor må det politisk ukorrekte temmes gjennom å gå det i møte, og erkjenne at også vi tenker slike forbudte tanker. Kanskje til og med slenge en og annen vits, når det passer seg. Da forsvinner kanskje også det forlengst gjennomskuelige skinnet av hyklersk moralisering og sensur.

er det jo ingen felles koordinert sensur ute og går. Kaizers‐​Terje reagerer som han gjør, ikke på ordre fra Moskva, men ut fra en helt egenfremstilt overbevisning om at dette var noe man burde reagere på. Men gjennom reaksjonen forsterkes inntrykket av at reaksjonene på å bryte tabuer er sosialt situerte, og ikke uttrykk for noen universell regel. Strategien om å reagere kraftig og mistenkeliggjørende er fullstendig og absolutt feilslått. Kaizers‐​Terjes reaksjon kan kanskje forstås av de som allerede syns Plumbo‐​vitsen var elendig. Men man trenger jo ikke overbevise twitteriatet og de velutdannede og -dannede om at man ikke skal kalle mørke folk for mokkamann.

Effekten blir derfor helt forutsigbar: på db.nos avstemning i dag mener bare 8 % at mokkamann‐​uttalelsen var det groveste som skjedde, mens 59 % syns at Kaizers‐​Terje eller Tshawe var verst. Hverdagsrasismen har vunnet terreng gjennom sin mest pinlige opptreden på årevis.

I klassisk marxistisk forstand er analysen av dette at folks reelle – materielle – interesser forvrenges og forskyves over i en kulturell kritikk. Med litt hjelp fra sosiologien kan vi snakke om to typer kapital: økonomisk og kulturell. Folk flest – harry‐​høyre – har verken. Kaizers‐​Terje har ganske mye av den kulturelle. Frp ledes og driver en politikk for dem som har mye av den økonomiske. Ved å forvrenge det marxistiske materialister vil kalle den virkelige konflikten klarer de økonomiske eliter å fremstå som de brede lags forsvarere mot den kulturelle eliten, som om det er mangelen på dårlige negervitser på TV som truer bygdelivet i Sande.

Og ikledd den rustningen, gir hver kastede øl nye stemmer.

Politisk kvarter med dårlig hukommelse

Her er direkte sitater fra Carl I. Hagen fra dagens politisk kvarter. Jeg inkluderer mye her, for å få mest mulig kontekst. Det jeg har klippet vekk berører helt andre ting, og jeg har unngått å klippe i eller mellom setninger.

I mange sammenhenger så er det slik at venstresiden de går til angrep på ikke bare meningene til en del som er kritisk til norsk innvandringspolitikk, men de blir også navngitt. Altså, de navngir personene, og tar av og til personen, i stedet for ballen, for å bruke noe fra fotballen, der man sier man skal ta ballen, og ikke mannen.

Vi snakker om venstresiden; det er veldig få navngitte personer som man prøver å klistre til de som eventuelt er mer positive til ekstremister og islamister. Der er det en stor skillnad at man blir navngitt slik at det går ut over barn, ektefelle og andre i stedenfor å ta meningene…

Man navngir, og så kaller man de ekstremister, for eksempel man i…, som du også nevnte der, det blir navngitt personer og puttet til ordet ekstremist … de av oss som er kritisk til innvandringspolitikken og til islamismen og de ekstreme islamister.

Vi dømmer jo ikke alle muslimer fordi det er noen få ekstreme islamister som er de som begår fryktelige handlinger.

(Temaet er «rasist») Det er ikke noen jeg har lest som har klistret tilsvarende merkelapper på Marte Michelet, Eskil Jensen, eh, Pedersen – på venstresiden. Venstresiden klistrer negative karakteristikker på personene som deltar i en offentlig meningsutveksling, i stedet for at man tar meningene deres. Det er er helt greit at man tar meningene, men uten at man tar disse stemplene som er negative og som her har medført at Christian Tybring‐​Gjedde er blitt syk.

Motstanden mot navngiving av meningsmotstandere er et nokså absurd konsept, men det er tydelig at Hagen – som bruker «navngi» hele seks ganger i disse sitatene – er veldig opptatt av det. Skal vi være rause med en gammel mann, kan vi velge å tolke ham så smalt som at problemet med navngivelse bare er når man samtidig bruker ordet «ekstremist». Det interessante med dette er at  ingen har gjort det på redigert debattplass (jeg kan naturligvis ikke garantere for kommentarfeltene). Så vidt jeg kan se har ingen bloggere heller gjort det – hvis et søk på Google skal være noen indikasjon.

Det nærmeste jeg kommer er resonnementer over følgende lest (som flere har gjort, bl.a. flere forskere): «Fremskrittspartiet er ikke et høyreekstremt parti, men av og til henter de argumenter som ligner på det man finner hos høyreekstreme blogger og grupper. Drøm fra Disneyland er et slikt eksempel, der argumentasjonen ligner.» Dette er, med respekt å melde, ikke i nærheten av å stemple. Det er mer som å poengtere at samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet også var noe man drev med i kommunistiske land. Da kaller du ikke Stoltenberg for Stalin.

Koblingen til rasist er nok mer underbygget, og Hagen understreker at han mener dette er et begrep som er «svært sterkt». Det er jeg enig i. Det er likevel ikke i samme klasse som ekstremist. Det er sjelden riktig å bruke det, men det kan være riktig. Igjen er evidensen for at Tybring‐​Gjedde blir kalt rasist i den offentlige, redigerte debatten ganske mager.

Men Tybring‐​Gjeddes uttalelser over lang tid har vært i et grenseland der det må være i orden å diskutere om dette er rasisme eller ikke. Når Tybring‐​Gjedde så famøst sa, fra talerstolen på Frps landsmøte, at «det er ingen tvil om at innvandrergutter blir hissigere enn norske – det ligger i kulturen», er det en lovlig ytring, og ikke av den hatefulle karakteren rasismeparagrafen forbyr. Men at utsagnet kan tolkes som et utslag av rasisme, er temmelig åpenbart. Det kan umulig være riktig at Hagen mener at dette ikke skal være lov å si.

Videre ser det ut til at mange av Fremskrittspartiets representanter har funnet det for godt å behandle muslimer som en gruppe som godt kan stemples. Tybring‐​Gjedde igjen: du finner ikke «én dedikert muslim som tar avstand fra sharia», fra Stortingets talerstol 5. april. Nå er utsagnet naturligvis sant, på en veldig velvillig tolkning: sharia betyr bare «veien», og mange muslimer regner dette sharia som noe du selv må finne og leve etter. Men av konteksten fremgår det at Tybring‐​Gjedde mener noe annet: sharia‐​lovgivning, av den typen noen få, strenge, islamistiske regimer har kodifisert. Dette innebar at muslimske kvinner ikke får «gå alene ut av leiligheten uten å være eskortert av en mann». Dette gjelder et bitte lite mindretall muslimer i verden, og bortimot ingen i Norge. Likevel generaliseres det. Muslimer, sharia, kvinneundertrykking.

For å være litt mer offensiv, er det underlig at denne bekymringen kommer fra nettopp Hagen. Stemplingene og personkarakteristikkene hans er gammelt nytt i norsk politikk.

Han har kalt Lars Sponheim for en drittsekk, Anne Enger Lahnstein og Sigbjørn Johnsen for «tjukk i huet» (i en bok, i Lahnsteins tilfelle), Jan Simonsen for «smålig, irritabel», Dag Danielsen for «forvirret».

Når det gjelder at han ikke holder alle muslimer ansvarlig for muslimsk ekstremisme, er det på tide å minne om hans uttalelse til den kristne menigheten i valgkampen i 2009:

«La de små barn komme til meg,» sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed kan ha sagt det samme. I tilfelle han måtte ha sagt det samme, så ville det være: «La de små barn komme til meg, slik at jeg kan utnytte de i min kamp for å islamisere verden.» Det er jo det også som skjer. Altså, de bruker jo barna, og hva med en moral, en religion, som sier at for foreldrene er det en kjempeting å få barna til å bli drept av israelere, for da blir de martyrer, og da får foreldrene stor heder og ære, for de har ofret sitt barn i kampen?

Min utheving.1

Det viktigste til slutt: I det (blogg-)publiserte utkastet til innlegget som foranlediget hele denne debatten, nemlig kronikken Drøm fra Disneyland, kalte Frps lokallagsleder Kent Andersen Arbeiderpartiet for «kulturquislinger». Han har senere forsvart denne begrepsbruken, også etter 22. juli. I den endelige kronikken har dette blitt redigert bort, til Tybring‐​Gjeddes forsvar. Det er erstattet av begrepet «kultursviket», og en hentydning om at den ikke‐​innvandringskritiske majoriteten driver meningssensur slik som nazistene gjorde (via den åpenbare referansen «Ikke om noen satt opp plakaten «skutt blir den som …»»). Det er trolig det mest outrerte eksempelet på politisk stempling vi har sett i norsk, redigert debatt på veldig mange år.

Det forsvarer naturligvis ikke trusler, hat eller sjikane mot Tybring‐​Gjedde. Det forsvarer heller ikke å stemple eller brennemerke tilbake. Men til sammen motbeviser dette med all mulig tydelighet Carl I. Hagens tese om at det stempling er et venstresidefenomen. Jeg er glad for at Carl I. Hagen nå tar et oppgjør med denne utidige debattformen, og ser frem til åpne og fordomsfrie debatter.

I motsetning til Carl I. Hagen vil jeg anbefale den åpne reaksjonen på stemplinger og karakteristikker. Påpek dem, med fullt navn og full henvisning. Så lenge det bare finnes en vag kritikk av at venstresida gjør slik og slik, er det umulig å forholde seg til det. Hvem har gjort det? Hva har de gjort? Når gjorde de det? Da kan vi ta avstand fra dem, slik Tybring‐​Gjedde fortjensfullt har gjort med sin kronikk «Drøm fra Disneyland».

  1. Lagt til i etterkant: Bare for å presisere hva dette innebærer: Hagen holder her religionen – det er altså islam – ansvarlig for en særdeles ekstremistisk tolkning av islam, nemlig at det er bra av foreldre å barna drept av israelere. Den aktive handlingen i å få barna drept er i konteksten knytta til selvmordsbombing, eller i det minste offensive operasjoner, ikke bare det blotte faktum at palestinere (og alle andre foreldre) gjør martyrer av barn som tilfeldigvis dør i krig. Det Hagen sier er med andre ord at islam «sier» at terror og/​eller vold er en bra ting. Det er uklart om Hagen mener «barna» som i at de er mindreårige når de dør eller om det er «barna» som i «voksne barn», så vi får la tvilen komme han til gode på spørsmålet om han her hevder at islam oppfordrer til barnesoldat‐​isme. Det er i det minste ingen tvil om at Hagen her gjør akkurat det han selv sier han ikke gjør – nemlig å holde islam ansvarlig for ekstremisters handlinger. []

Ubetinget kjærlighet

Ubetinget kjærlighet som mp3

Vers 1:

Christian Tybring Gjedde  e en mann som er på jakt
Taler høyt om integrering Og den norske mannens makt
Ingen andre nedfra tinget tør å gjøre som hr. G
Kommer kanskje selv fra vest, ja, men hvem bryr seg vel om det
Oslo trenger flere folk som bryr seg om det store
Salamien og gelatin og unga som sir hore
Når løgnen blir rutine e det sanne rev’lusjonen
Christian e den eneste som kjenne forhistorien

Vers 2:

Han kreve ikke mye bare kjærlighet til landet
At du ikke blir til last for de nordmenn som er sanne
Og kjærligheten den skal ikke ha nån forbehold
De som ikke lyde blindt e de som like blind vold
Det er klart det fins en grense for hva vi kan akseptere
Spis du ikke grisen må du tåle all vår vrede
Bila brennes hver en dag fortalte han til salen
Nu tenne nån på riksdagen: de e fra Groruddalen

Vers 3:

Så i klassisk kjetter‐​stil knebles Gjedda og hans tanka
Hans meninge blir spytta på der journalista vanka
Noen Orwell‐​parafrasa passe godt med denne tale
Når alle trur på myta e de ikke lenger gale
Alle dyr e like, sjøl om nån e mere egna
La Napoleon Tybring Gjedde fatte vedtak på ditt vegne
Ekte propaganda e når hodet vårt blir renska
Sånn at vi kan glemme det at andre folk e men’ska
Nasjonalpatriotisme føles mer enn klassan
Politikerans språk e laga førr å lure massan

Vers 4:

Du som spår om fremtida du ser din egen syne
På ekte e vår fremtid lik et spark midt i tryne
En nasjonalist e utstyrt med en egen evne
Til å ikke registrere overgrep fra sine egne
Det verste med en krig e at krigstidspropaganda
Kommer ei fra de som e der, men fra folk med skjulte plana

Det hele er naturligvis a propos denne:

Tre notiser

Her er tre blogginnlegg jeg ikke gadd å skrive helt ut. Dere får derfor bare konklusjonene.

  • Med Sverige og Storbritannia som svært tydelige kritikere av EUs hjelp‐​Hellas‐​program kan vi få en pussig og uventet effekt av den greske tragedien. Hellas› mangel på løsninger på problemene sine langt på vei kan tilskrives den manglende pengepolitiske friheten som følger av eurosamarbeidet. Likevel kan effekten bli at eurolandene presses til å bli mer samkjørte bak euroen – noe som vil forsterke inntrykket av at landene utenfor euro er «EU light». På lang sikt er dette veldig destruktivt for EU, og spesielt den delen av EU som kan kalles et europeisk solidaritetsprosjekt.
  • At Ole Jørgen Anfindsen får spalteplass til sine 30‐​tallsteorier om raser og IQ, viser med all den nødvendige tydelighet at samfunnsforskerne har hatt en riktig magefølelse om at det er farlig å lefle med forenklede, biologiske forklaringsmodeller (á la evolusjonspsykologien). Det er ingen tilfeldighet at Anfindsen får denne spalteplassen i videreføringen av Hjernevask-debatten. Kombinasjonen av folkelige, biologiske forklaringer, økonomisk stagnasjon og et stort rom for populismen i politikken leder oss raskt i retning av de populistisk‐​fascistiske skremselsbildene og den medfølgende politikken. Det har vi prøvd før. Det er selvsagt ikke biologien i seg selv som er farlig, men den alt for levende rasistiske resonnansen disse tankene får.
  • I morgen, på Litteraturhuset, kan du se undertegnede debattere de store linjene i utdanningspolitikken med Aslak Sira Myhre og Mimir Kristjansson. Hvor smarte må vi være? Du kan også se den utmerkede Marianne Nordli Hansen innlede om samme tema. Dette er ikke en kjip politikerdebatt der vi skal krangle om hvem som gjorde mest fælt da vi satt i regjering, men (forhåpentligvis) en politikkgenererende debatt der poenget er å få dratt frem i lyset noen av de underdiskuterte dilemmaene som skjuler seg bak floskler som «lik rett til utdanning» og «fraværet i videregående skole er vårt største samfunnsproblem».

Hets

Solveig Horne, FrP, stod for konfrontasjonen i Stortinget i dag

I en såkalt interessant twist beskylder nå Fremskrittspartiet andre partier for å indirekte bidra til hets og mobbing gjennom sine meninger om noe helt annet, nemlig staten Israels politikk. Det er et interessant spørsmål, rent moralsk, om man skal holdes ansvarlig for at andre misbruker det man sier. Jeg skal la det spørsmålet ligge akkurat nå.

Det interessante er jo at denne kritikken i alle år har gått motsatt vei. Det kan godt hende Fremskrittspartiets kritikk av andre kulturer har vært tildels berettiget – lite vet jeg – men det er i alle fall liten tvil om at den har blitt misbrukt til mobbing og hets av muslimer. Jeg er ikke av dem som mener at Fremskrittspartiet bør holdes ansvarlig for slikt misbruk, men pussig nok kan det jo nå se ut som om Fremskrittspartiet mener det selv.1

Spørsmålet kom fra Solveig Horne, som sa:

Regjeringens navlebeskuende holdning til jødehat i Norge, sammen med det som mange oppfatter som stigmatisering og kritikk av jøder og Israel, har bidratt til at jødiske barn opplever trakassering og mobbing i skolehverdagen.

Ib Thomsen (FrP) sa:

SV har også vært høyt på banen når det gjelder kampanje mot Israel, det skal boikottes appelsiner, alt som kommer fra Israel skal boikottes, noe som også får konsekvenser for det jødiske folk som bor i Israel. […] Vil statsråden anbefale partiet SV og partiledelsen å tone ned denne aktiviteten man har mot Israel? Ser ikke statsråden at dette også får konsekvenser for mobbing i skolene?

I begge spørsmålene trekker altså representantene en kausal kobling mellom det å kritisere Israel og det at jødene mobbes. En lignende lenke mellom å kritisere innholdet i islam, eller for den saks skyld styresettet i muslimske land, og det at muslimer mobbes kunne enkelt trekkes, men jeg mener at det argumentet ikke holder mål – og basert på Fremskrittspartiets opptreden i saker som har omhandlet akkurat dette er det vel trygt å si at de ville være enige med meg.

Det Stortinget har bedrevet i dag er rett og slett ikke noen fruktbar vei for debatten om jødehat eller annen rasisme. Det ville være langt mer effektivt hvis politikerne heller var rause nok til å innse at alle på Stortinget faktisk er enige om å bekjempe både jødehat og andre former for hatkriminalitet, rasisme og diskriminering, og bruke dagen til å markere nettopp denne enigheten. Det kunne utgjort et signal som faktisk evnet å påvirke.

Oppdatering 18.3 21:30:

Les Snorre Valen om samme tema. Jeg har også hørt Dagsnytt 18 med Solveig Horne og Audun Lysbakken, og det har ikke kommet noe mer refleksjon inn i hennes standpunkter siden i går – om mulig har det blitt verre. Hun sa f.eks. at når SV «oppfordrer til boikott og kritiserer Israels politikk» er det å «mobbe staten Israel». Det blir rett og slett barnslig, eller, dersom denne retorikken brukes fordi den av en eller annen grunn tekkes noen velgere, veldig, veldig kynisk.

  1. Men jeg vil tilføye at det finnes unntak fra min ansvarsavskrivelse. Når Carl I. Hagen bevisst valgte å spille opp fremmedfrykten ved å forfalske dokumenter som viste til en norsk, islamistisk konspirasjon, er det helt åpenbart at han kan holdes ansvarlig for den hets og det fremmedhat det medførte. []

Det verste 1900‐​tallet hadde å tilby

Sveits blir neppe nøytrale i neste verdenskrig. Den xenofobiske understrømmen som har preget Sveits gjennom de siste hundreogfemti årene (om ikke lengre) har gitt seg utslag i et lovforbud som åpenbart stiller det vestlige landet på samme hylle som de verste islamistiske regimer. For ikke å si de fascistiske regimene.

Plakatsymbolikken i Sveits› ja‐​kampanje er direkte forstemmende lik tredvetallets antijødiske propaganda. Det er kanskje det verste med avstemmingen: At så mange stemte for til tross for at forslagets bakmenn åpenbart lefler med fascistiske og rasistiske ideer. Det betyr at den antiislamske impulsen i Europa nærmer seg det grunnlagsnivået Hitler senere kom til å benytte seg av.

Forøvrig nærmer den antijødiske impulsen seg også skumle høyder. En gjeng ungarske fascister gjennomførte forrige måned en stor bokbrenning, der bøker av jødiske og venstreorienterte ble brent. Det har vi europeere drevet med før, og det endte ikke spesielt ærbart.

Mindretallsgarantiene – heri iregnet religionsfrihet – er ikke selvfølgeligheter i et demokrati. De er teknisk sett  begrensninger og innsnevringer av flertallets jurisdiksjon, og det er alltid upopulært å «oppheve vedtak som er enstemmig».1 Erfaringen fra 1900‐​tallet er at mindretallsgarantiene kommer under press i det øyeblikk majoritetsbefolkningen opplever det aktuelle mindretallet som motstandere. Sveits› minoretforbud er et tydelig eksempel på hvor absurd disse opplevelsene av og til er: Sveits er det landet i Vest‐​Europa som er desidert minst utsatt for ytterliggående islamisme, likevel opplever folket der det som den største trussel.

Vi har trøbbel, folkens. Vi har tonnevis med trøbbel foran oss. Det kommer moralske prøver for oss alle, kanskje på linje med det drøyeste 1900‐​tallet hadde å tilby.

  1. Dette er et sitat fra Deskom‐​ræppen, en morsom produksjon fra min tid i Elevorganisasjonen: «Vi er voktere av EOs demokrati/​/​Derfor opphever vi vedtak som er enstemmig». Ingen dum sang å laste ned! []

Norge fornormen!

Et elegant og elokvent uttrykk for en fremragende gjennomtenkt politisk mening viste seg på en låvevegg bolig for polske slaver gjestearbeidere i Haugesund:

Fra en låvevegg

Noen tror kanskje dette er et angrep på innvandrere, men det er selvsagt en misforståelse. Dette er en ramsalt kritikk av Norsk Standard, som lenge har gått inn for å utvikle normerte standarder for alt mellom himmel og jord. Dessverre gikk det litt galt med rettskrivingen i nattens mulm og mørke, og verbet fornorme i passiv ble til fornormen. Men vi skal jo ikke skue hunden på hårene. Har du nok engasjement til å skrive politisk kritikk av Norsk Standard i to meter høye, røde bokstaver på en låvevegg i stupmørke, bør du tas på alvor.

PS: En liten kaktus overleveres også plantasjeeier Nils Magne Birkeland. Han uttaler til avisa, om sine «gjester»: «De var livredde. De skjønner ikke norsk, og visste ikke hva som var skrevet på veggen. De trodde dette var rettet mot dem.» Ja, det var selvsagt fordi de ikke skjønte norsk at de ble livredde. Det hadde jo neppe vært noen grunn til å mistenke at dette var rettet mot dem hvis de bare hadde kunne lese det som stod…

Via @thor_egil.

Vil du ha jobb? Skift navn.

Nijmegen Racism
Creative Commons License photo credit: digicla

Det første hinderet for å få jobb er å bli innkalt på intervju. Et rykende ferskt forskningsprosjekt fra Canada (Philip Oreopoulos) sendte mange ulike CVer for fiktive immigranter fra India, Kina, Pakistan og Storbritannia, samt for ikke‐​immigranter med utenlandske navn. I tillegg ble de lagd en tilfeldig blanding av disse navnene og bakgrunner (yrkeserfaring og utdanning) fra de ulike involverte landene.

Blant kanadiere med kanadisk yrkesbakgrunn ble 16 % innkalt på intervju. Blant de med utenlandske navn og utdanning og erfaring fra Kina, India og Pakistan ble 5 % innkalt. Hvis du derimot var britisk, med et engelsk navn og britisk bakgrunn, hoppet prosenten opp til 16 igjen.

Nå kan det hevdes at britisk og kanadisk utdanning og yrkesbakgrunn er kvalitativt bedre for en jobb i Canada, og at forskjellene derfor gjenspeiler rasjonelle responser hos de som skal ansette. Det som er bra med dette forsøket, er at vi kan teste nettopp denne påstanden. Blant immigranter og ikke‐​immigranter med kanadisk utdanning og yrkesbakgrunn var innkallelsesraten 11 %.

Du har altså 40 % større sannsynlighet for å få deg en jobb dersom du ikke har et fremmedartet navn på CVen, når alt annet holdes likt. Hvis du derimot er så uheldig at du har tatt utdanningen din i et annet land og heter noe fremmed, har du 300 % større sannsynlighet for å få deg jobb hvis du skifter navn.

Dette er et godt eksempel på hvordan man ikke trenger individuell rasisme for å oppnå institusjonell rasisme, altså effekter på sentrale samfunnsfunksjoner som påvirkes av irrelevante egenskaper ved enkeltmennesket. Det er også en deal closer av et argument for radikal kvotering.

Yay til forskning!

Fornorsking

I dagens historietimer er fordømmelsen av fornorskingspolitikken unison. For de historisk uinnvidde, dreide denne etterkrigspolitikken seg om å forhindre at samiske barn lærte samisk, slik at de kunne bli velfungerende nordmenn uten å måtte drasse med seg den grusomme samiske kulturen inn i voksenlivet. Virkemidlene var helårs kostskoler drevet av Folk Fra Sør‐​Norge, gjentatt fordømming av samisk kultur og språk, aktiv underminering av reindrift og all annen undertrykkende atferd man fant formålstjenlig.

Resultatet var at bortimot en hel generasjon av samer måtte velge mellom å være annenrangs nordmenn eller uønskede samer. Uten å spekulere for mye i hva resultatet av en slik identitetskrise ofte blir, kan jeg henvise til forskningen på området: Etableringen av din egen identitet og tilhørighet er helt avgjørende for å kunne integreres i et annet samfunn, for ikke å snakke om ditt opprinnelige samfunn. Med litt mer lekmannsforståelse kan vi spørre oss om man bygger opp selvtilliten og selvfølelsen ved å snakke sitt morsmål i skjul, praktisere sine skikker i skam og etterligne andres vaner i underdanighet?

Og hvorfor sier jeg dette? FrPs ærverdige stortingsrepresentanter har slått et slag for å begrense morsmålsopplæringa i skolen, igjen. Denne gangen dreier det seg om videregående opplæring. Men som den kritiske leser du er, er du sikkert kritisk til min fremstilling av saken. La FrP slippe til selv – i sin mest skriftlige og veloverveide form – nemlig komitéinnstillingen:

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det er avgjørende at alle elever settes i stand til å følge undervisning på norsk, og at det tilligger skolen og skoleeier et særskilt ansvar å besørge dette. Disse medlemmer viser til at det i første rekke er foreldrenes ansvar at deres barn er i stand til å beherske norsk. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet vil ha språktest for fireåringer og tidligere har fremmet forslag om dette.

Elever som kommer til Norge i løpet av barndommen eller ungdomstiden, og som skal gå i norsk skole, må gis rask og grundig norskopplæring slik at de kan delta i undervisningen på vanlige vilkår.

Disse medlemmer viser til at opplæring i morsmål i første rekke er en oppgave for den enkelte familie, og ikke en oppgave skolen skal påta seg. Disse medlemmer mener det er viktig å gi tilstrekkelig norskopplæring til elever i skolen, uavhengig av klassetrinn, men vil avvise forslag om utvidelse av rett til morsmålsopplæring…

Det er noen momenter å kommentere her. I en diskusjon om morsmålsopplæring trekker altså FrP inn at det er «foreldrenes ansvar at deres barn er i stand til å beherske norsk». Det må være norgesrekord i irrelevante opplysninger (hvilken praktisk betydning for morsmålsopplæringen har det hvem som har ansvaret for norskopplæringen? Hvorfor mener FrP at skolen ikke skal ha ansvar for å drive norskopplæring?), men denne rekorden blir umiddelbart slått: Nå kommer de med språktest for fireåringer også. I en innstilling om morsmålsopplæring for elever i videregående opplæring.

Legg også merke til klausulen «vanlige vilkår». Når du kan norsk, skal du delta på «vanlige vilkår». Det betyr ikke at du mister noen privilegier i de ordinære timene – disse privilegiene finnes ikke i utgangspunktet. Det betyr at du ikke lenger skal få morsmålsopplæring. Logikken er – hold deg fast – at du ikke lenger trenger morsmålet hvis du kan norsk. Så får heller bestemor i Bangladesh lære seg norsk, hun også, hvis du skulle få lyst å sende henne et brev.

Hva er i grunn FrPs kriterier for hva som skal være skolens oppgaver? Mener FrP i fullt alvor at vi ikke skal benytte mulighetene den obligatoriske skolegangen innnebærer til å integrere innvandrere og gi utsatte grupper muligheten til et bedre liv?