Ingen kylling

Sneak islamization: En sveits tagger mener minareter betyr fare. Foto: Creative Commons BY-NC av nep000
Sneak islamization: En sveits tagger mener minareter betyr fare. Foto: Creative Commons BY‐​NC av nep000

17. september 2013.

12.30: Ketil Solvik‐​Olsen sier på pressekonferansen for utenlandske medier at «sneak islamization» var «a poor choice of words».1

13.17: Sveinung Rotevatn (V) berømmer Frps kuvending, og får følge av mange andre i det politiske miljøet.

15.26: Men Peder Are «Fjordman» Nøstvold Jensen reagerer:

21.01: Siv Jensen avviser at partiet har skiftet linje.

Jeg angrer verken på talen eller innholdet, dette var et viktig budskap i den sammenhengen det ble fremstilt.

Jeg mener ikke det er noen sammenheng mellom Fjordmans reaksjon og Jensens dementering. Men det er påfallende at mens en rekke folk til venstre for Frp trakk et lettelsens sukk og berømmet Frp for å snu, var det omtrent bare Fjordman som kritiserte snuoperasjonen. At Siv Jensen dementerer den, er en tydelig indikasjon på at hun har alle intensjoner om å fortsette å rekruttere velgere som er, la oss si, høyrepopulistiske og vel så det.

Det foregår sikkert mye viktig tilnærming i sonderingene. Men dette kan til syvende og sist bli mer avgjørende. Da Siv Jensen hadde muligheten til å signalisere en ny og mer striglet linje, for å tekkes liberale høyrefolk og ikke minst Venstre, går hun i stedet ut med en støtte til den innvandringskritiske høyreflanken sin.

  1. Eller «bad choice», husker ikke i farta. []

Fire partier

Abid Raja. Foto: Venstre
Abid Raja. Foto: Venstre

Mange kommentatorer, deriblant Aslak Bonde og Magnus Takvam, har justert opp sannsynligheten for at vi får en firepartiregjering bestående av Frp, Høyre, Venstre og KrF. Det er mye klokt i det de sier. Spesielt viktig er det nok at så mye av valgkampen har blitt brukt til å love en ny regjering. Det må innfris, i velgernes øyne, med forhandlinger som oppleves reelle.

Det er likevel grunn til å minne om at avstanden er lang, ikke bare mellom KrF og Frp (slik Takvam nevner), men også mellom Venstre og Frp. I 2006 skrev Abid Raja disse ordene, under overskriften «Per Sandberg, en bleik, feit riking?»:

Vi kjenner Per Sandberg alle sammen; han er simpelthen belastet med svært fremmedfiendtlige holdninger.

At partiet er grumsete og setter grupper opp mot hverandre for politisk vinning er det ingen tvil om. Etter min mening er ryggraden til flere Frp‐​ere gjennomsyret av hat for innvandrere, utlendinger og flyktninger. De er ikke simple populister som formann Carl Ivar Hagen, noen er reinspikka gærne rasister. Det er på tide å kalle en spade for en spade.

Syv år er lenge i politikken, og i 2006 var ikke Raja folkevalgt. Men det var han i 2009, og da angrep han Høyre for å vurdere samarbeid med Frp:

Ifølge Raja er Høyre med på å legitimere Frps angrep mot innvandrere når partiet går inn for et regjeringssamarbeid med Siv Jensens parti.

- Frp fremstiller det som alle innvandrere er kriminelle snyltere. Det er en usann og farlig retorikk, og jeg er veldig overrasket over at Høyre kan trykke et slikt menneskesyn til sitt bryst, sier Raja.

Riktignok er Raja bare én mann, men det er ingen grunn til å tro at han ikke er representativ for venstrevelgere flest. Det er nesten ingen andre i politikken som opplever den partikulturelle og politiske avstanden til Frp som større enn venstrefolk.

Dette kan kanskje glattes over i en avtale som gir vern av Lofoten og Vesterålen og amnesti til asylbarna. Men det blir definitivt noen turbulente år i regjeringen, og ubehagelige kompromisser for Venstre.

Der SV begynte sin regjeringstid på over 10 prosent, begynner V med 4,7. Politikkens folkesykdom, kamelallergi, kan i dette tilfellet raskt ta livet av en medtatt pasient.

Ny og naken

sv

Det kunn› ha vært godt det kunn› ha vært trygt
Her mellom fjell og fjorda.
Kem kan vel berge dagen din?
Kem kan vel berge Jorda?

Så e det du, så e det du.
Ny og naken, kan du se
Kor stor du e?

- Halvdan Sivertsen: Ny og naken (1987)

Man kan kanskje ikke skylde på mediene i akkurat dette tilfellet, men det er talende for situasjonen og posisjonen til de politiske partiene at dette er toppoppslaget om de politiske kampene på landsmøtet til et av Europas mest radikale regjeringsparti. I seg selv ikke noe galt (kanskje) i å kle seg naken for saken, men når det blir bare slikt, da blir ikke debatten stor.

Og SV er et parti som er avhengig av de store sakene, den store ideologikampen, samfunnskritikken. Statsvitere og kommentariat har samlet seg om at «sakseierskap» er det sentrale begrepet for å forstå politikkens ebbs and flows, men det er en forenkling som på ingen måte fanger opp det viktigste: hvordan folk flyter mellom de forskjellige sakene. For SV kan det aldri fungere å bli bedre på flikkingen på velferdsstaten enn det Arbeiderpartiet eller Høyre er. For SV handler den politiske kampen først og fremst om å påpeke hvor lite viktig slikt er, målt opp mot de store spørsmålene.

Og her er noe av kilden til SVs regjeringsslitasje. Regjeringsapparatet, som inntil nylig utgjorde hele ledelsen i partiet, insisterer på at de gjør så mye viktig hver eneste dag. De gjør en forskjell. Og naturligvis gjør de det. Men SV, og SVere, trenger mer. På sitt beste er SV et parti som udogmatisk kritiserer det bestående. Som uredd taler etablerte sannheter midt imot. Og som uten blygsel innrømmer at velstand ikke alene er målet.

En slik idékamp er ikke lett å føre i en tabloid virkelighet, men den er enda vanskeligere å føre fra regjeringskontorer. Når SV er i posisjon til å forsvare milliarder til regnskogsbevaring er det bra. Men det gjør også at fokus flyttes vekk fra vekstkritikk, kritikk av verdens urettferdige fordeling, kritikk av systemet som gir oss den klimakrisa vi er inne i. Og med SV i regjering er det plutselig kaos på rødgrønn side som er vinklingen når SV vedtar uttalelser som tar for seg EØS‐​systemets kapitalisme‐​gjennom‐​dekret.

Politikk er det muliges kunst, sies det. Derfor handler sosialt engasjement i stor grad om å flytte grensene for hva «man» regner som umulig. De viktigste politiske slagene står derfor utenfor politikken an sich. Innenfor rammene av hva som er «mulig», fører logikken ubønnhørlig til at sakene forsvinner, og spillet kommer i forgrunnen.

For SV er det lite annet å gjøre enn å spille med. Man kan nekte, men det koster representasjonen på Stortinget. Det er all grunn til å gi all ære til alle de SV‐​politikerne som hver dag gjør denne jobben. Når Karin Andersen berger uførepensjonssatser og Kristin Halvorsen bygger barnehager, er det viktig, riktig og betydningsfullt. Det er arbeid og kamp også innenfor de ordinære politiske paradigmene. Ikke hold imot dem som kjemper disse kampene for oss at de også ønsket seg større forandringer.

Å dele analysen om at verden må endres, men la seg demobilisere fra handling fordi man ikke er fornøyd med hva SV har fått til siden 2005, er, når man kler det nakent, bare feigt.  Du må se hvor stor du er. Eller hvor liten.

Kriminell inkonsistens

Bak nyhetsfasaden, en satirespalte i Morgenbladet, 2. mars 2011.

Foto: CC av James C Farmer.

Det har vært mye å gjøre for rettssystemet etter at det 1. januar ble innført forbud mot selvmotsigelser hos offentlige debattanter. Selv om bøtenivået har vært moderat, vurderer regjeringen loven som vellykket, i og med at listen over ulovlige selvmotsigelser har en allmennpreventiv effekt.

Like over nyttår kom den første arrestasjonen. Saken mot kvinnen som anklaget vestlige statsledere for krigsforbrytelser iført Ché Guevara‐​t‐​skjorte vakte stor oppmerksomhet, og skygget derfor over den samtidige, og langt mer prinsipielt interessante, avgjørelsen om bøtenivået for protestgruppen på Facebook mot kommersialisering av allmenningen.

Få grupperinger har blitt spart. Uro spredte seg på Vinderen da en ung mann ble lagt i jern etter å ha ytret motstand mot at fattigfolk skal få sydd puter under armene av velferdsstaten. Uroen la seg imidlertid da politiet på en pressekonferanse kunne vise til at mannen «bor i en leilighet på Majorstuen han fikk av sin far i attenårsgave».

Da politiet fikk inn tips om det store nettverket av ytrere som konsekvent innledet sine innlegg i større norske aviser med å presisere hvor presset ytringsfriheten var her i landet, ble det også rullet opp at de samme personene stod bak den ulovlig inkonsekvente kombinasjonen «innvandrerne går bare på trygd» – «innvandrerne tar alle jobbene våre». Flere av disse måtte slippe med påtaleunnlatelse fordi rettsapparatets kapasitet ble sprengt.

Politiet lærte av denne overbelastningen, og har nå opprettet poster for forenklede forelegg i særlig belastede områder. På Grünerløkka ble det kø ved politiposten da politiet valgte å aksjonere mot bekymrede småbarnsmødre som ikke lar sine barn gå i annet enn ubehandlet ull fra Nøstebarn fordi de er redd for «farlige kjemikalier», mens de anbefalte ikke‐​testede naturmedisiner på ulike nettfora.

Politiet har imidlertid ikke kommet noe videre i sin etterforskingen av hackerkollektivet Anonymous, som benytter Guy Fawkes‐​masker som sin uniform. Det vil trolig bli ny bøterekord dersom bakmennene blir funnet, da retten trolig vil finne at Anonymous› ytterliggående ytrings‐ og informasjonsfrihetslinje ikke kan stå i sterkere kontrast til Guy Fawkes, hvis berømthet grunner i et mislykket bombeattentat for å gjeninnføre teokratiet i Storbritannia.

Kontroll på kronestykkene

© BLD

Stopp pressen! Regjeringen har brukt 0,000015 prosent – en titusendels promille – av statsbudsjettet på å styrke frivillig arbeid innenfor et formål alle er enige om fortjener støtte. Men de fulgte ikke Arkivloven til punkt og prikke!

Tildelingen til Jenteforsvaret er ikke uproblematisk. Den er en tabbe. Det eksisterte andre organisasjoner som kunne utført oppgavene. Bergstø, Westhrin og Lysbakken burde naturligvis gjort det en god byråkrat gjør i slike situasjoner: skriver en anbudskonkurranse og utlysning som gjør at pengene havner der du vil, fordi kritieriene formuleres rundt det formålet du ønsker deg.

De burde gått på kurs hos Forsvarsdepartementet, som for få år siden ferdigstilte sin skreddersydde anbudskonkurranse for amerikanske – nei, sa jeg amerikanske? – nye jagerfly. I stedet gikk BLD‐​sekretærene snarveien. Reglementet er brutt, resultatet ble riktignok det samme, men helvete bryter løs.

I virkelighetes verden sendes går det med mange uformelle telefonsamtaler mellom politisk allierte før politiske ønsker blir til virkelighet. De urutinerte sender visst også e‐​post. Hver eneste uke kjøpslår LO med Arbeiderpartiet om langt større, og mye viktigere, spørsmål enn dette. Det samme skjer når NHO eller Huseiernes Landsforbund møter Høyre. Hvis det BLD‐​trioen har gjort er politisk korrupsjon, foregår det langt mer vesentlig politisk korrupsjon i disse møtene.

Slike aktiviteter kan være et problem eller ikke, alt ettersom hvordan man ser på demokrati. At utøvende makt innebærer en mulighet til å prioritere de formålene man selv er opptatt av, uavhengig av teknokratenes ønsker, kan være en fordel. Når det sklir over i at alle faglige og saklige kriterier må vike av hensyn til popularitet blant visse velgergrupper – for eksempel huseiere – er det skadelig politisk korrupsjon. Men hånda i været alle de som tror selvforsvarsstøtten handlet om å kapre velgere.

Det mest spesielle med denne saken er imidlertid at det ikke er noen grunn til å tro at stormen rundt Audun Lysbakken løyer. De som kan besørge at saken legges død, har ikke lyst. De som kan besørge at saken holdes i live, har alt å tjene på det. Og de er mange, mange flere.

SV står i realiteten uten noe annet alternativ enn å velge Audun Lysbakken på sitt landsmøte om to uker. Dernest er situasjonen slik at hvis Stoltenberg sparker ham fra regjeringen, faller trolig regjeringen sammen: det er nesten utenkelig at lederen av SV ikke sitter i regjering; og det er vanskelig å se for seg at en eller annen ny kandidat skal bli statsråd over natta. I tillegg er det svært lite sannsynlig at en annen enn Lysbakken vil kunne velges etter den prosessen SV har hatt. På toppen av det hele er det ingen som faktisk vil velges. Derfor kan ikke SV døyve stormen ved å skvise ut Lysbakken.

Det unike ved sitsen er heller ikke Stoltenberg ikke har noen enkel vei ut. Ettersom det vil være et banesår for SV, kan ikke Stoltenberg sparke ham fra regjeringen uten å nesten sikkert tape valget i 2013. Det hjelper heller ikke å ta light‐​versjonen: å presse ham til å gå av av personlige grunner. Han kan bli nødt til å gjøre det likevel, hvis det dukker opp en faktisk alvorlig sak i disse dagers kjølvann, men det er ingenting som tyder på det.

Lysbakken blir derfor sittende. Men Stoltenberg passer på å holde adekvat avstand: han vet at det er lite å vinne på å etablere for tung backing bak den tapende hesten. Stoltenberg faller dermed, noe uventet, ned på den samme sida som resten: han vil aldri bruke sine muligheter til å få lagt saken død.

Det betyr at opposisjonen på Stortinget plutselig står foran en ideell sak. De har alt å tjene på å tvære den ut, og de kan bruke så sterke ord de vil, uten at posisjonen sitter med noen kort på hånden. Venstre, som vanligvis forholder seg nokså rolig i slike «skandaler», ser sin mulighet. Plutselig snakker Trine Skei Grande om at Audun Lysbakken «har løyet», som en referanse til dagens e‐​post‐​avsløring. Selv en nærsynt analfabet kan se at e‐​posten ikke bevisst har blitt holdt tilbake – den inneholder, om noe, formildende omstendigheter.

Hvis SV kollapser, får Venstre mange av velgerne, og regjeringsskiftet de har ønsket seg blir trolig en realitet. Er de riktig heldige, kommer de til og med på vippen. For Høyre og Fremskrittspartiet er saken enda enklere.1 Jo lenger de holder liv i saken, jo verre er det for regjeringen.

Timingen er altså nærmest uvirkelig dårlig for SV. De har ikke noe annet valg enn å stå ved sin mann, i en storm som ingen vil kunne løye. Noen har foreslått at de skal ofre statssekretær Kirsti Bergstø, men det vil gjøre vondt verre. Det konstitusjonelle ansvaret ligger hos statsråden. Mener han saken er så alvorlig at statssekretæren må gå, sier han også at saken er så alvorlig at han selv bør gå.

Skulle Lysbakken gå, mot min logikk, er SVs eneste håp å velge Inga Marte Thorkildsen som leder. Hun er trolig den som på kortest tid kan gjøres til statsråd, og hun har også tilstrekkelig appell til å berge partiet fra full kollaps. Heikki Holmås er uaktuell, fordi man enkelt og greit ikke kan lede et parti hvis man oppfattes som han som fikk jobben fordi den egentlige lederen trakk seg.

Men som allerede sagt, det kommer ikke til å skje. Det finnes ingen tunnel ut av rampelyset og ingen lys i enden av tunnelen. Stormen vil fortsette, til oppmerksomheten dør ut. Dermed har vi sikret god orden på alle mikro‐​mikro‐​mikro‐​promillene av statsbudsjettet, i tillegg til at vi fra før har full kontroll på politikernes sexliv, stabbur og smykker. Det er naturligvis det viktigste i politikken. Ikke å ha visjoner, ideer, mål eller ønsker. Husk det, alle dere som vurderer å engasjere dere.

  1. Det eneste som kanskje holder Høyre igjen, er vel deres egne erfaringer med hverdagen som statsråd, eller for den saks skyld byråd. Legg merke til at f.eks. Kristin Clemet, som har erfaringen men ikke er underlagt partiets åk, har en langt mer moderat fremstilling av selve saken. Bondevik II‐​regjeringen så jo også en høyreminister som faktisk beriket seg selv med middager, pianoer og det mer til en sum som, ifølge enkelte beregningsmetoder, minner om beløpet Jenteforsvaret fikk. Og ifølge ham selv dreide det seg om et mindre beløp, det bør vel nevnes. []

Hvem hintet om Hoksrud?

Window
Creative Commons License photo credit: saracino

Alle vurderinger av moral og etikk og lov og intelligens til side: det mest interessante ved Bård Hoksruds eskapader i Riga er: hvem tipset TV2?

I Frp står ikke sexkjøploven særlig høyt i kurs, og det er nærmest utenkelig at en Frper skulle ha tipset TV2 av prinsipp. Det virker også mer fornuftig å tipse politiet dersom du ønsket å ramme Hoksrud mer enn partiet. Det som har skjedd her, er at noen har sett sitt snitt til å sabotere karrieren til Bård Hoksrud.

Hoksrud er en politisk one trick pony. Han er samferdselspolitisk talsmann, en posisjon som gir ham en rolle der han kjemper for veldig brede veier året rundt. I tillegg er han kjempekritisk til hvordan samferdselsministeren styrer NSB, og han kjører på med lavere bensinpris og høyere fartsgrenser. Selv om hans bakgrunn som FpU‐​leder antyder noe annet, er altså Hoksrud en karakteristisk høyrepopulist: han vil ha mer statlige penger til vei og bane, billigere bensin, og sikkert masse annet dyrt.

I Fremskrittspartiet foregår det en kontinuerlig tautrekking mellom høyrepopulister (big spenders og streng mot innvandrere)  og liberalister (liten stat og frihet til enkeltmennesket, herunder også utlendinger).1 Etter det såkalte Dolkesjø‐​landsmøtet har høyrepopulistene hatt hegemoniet, og det har hersket en slags husfred der de forskjellige «fagpolitiske talsmennene» har fått dyrke sitt eget felt, helt uten å koordinere og samle trådene. Frp har dermed kunnet høste velgere på sak, uten å bli avkrevd noen strategi for hvordan de skal avstemme disse gigantiske statlige prosjektene med frihetsprinsippene, og samtidig har de kunnet skyve frem noen liberalister når prinsipper stod på spill (f.eks. i forbindelse med Datalagringsdirektivet).

Men denne sommeren og høsten har gitt to skudd for baugen for det populistiske prosjektet: for det første har terroren ødelagt, trolig varig, rekrutteringsgrunnlaget i den mest grumsete anti‐​innvandrerpolitikken. For det andre har valgresultatet gitt en partiledelse som står svakere enn noensinne – både sentralt og i Oslo. Partilederen har tapt mange, mange prosenter, den ene nestlederen har tapt hjemkommunen så det sang etter korrupsjonsanklager, og Oslo‐​valget har desimert partiets innflytelse.

Det er et bakteppe som øker sannsynligheten for at tipset kommer fra noen i liberalist‐​fløyen. Mistanken vil kanskje rettes mot folk som har direkte interesser på Telemark‐​benken, men det tror jeg er forhastet. Dersom det ligger en strategi bak dette, vil målet for det hele være å svekke partiet såpass at det åpner seg muligheter i partiledelsen, der Frp mer enn de fleste andre partier har samla makta. Noen svake målinger nå, og lederdebatten vil plutselig oppstå. Resultatet kan dog like gjerne bli en splittelse som en overtakelse.

Men selvsagt: Enda mer sannsynlig er det at noen har hatt en personlig høne å plukke med Hoksrud.

  1. Selv om en del folk krysser: Tybring‐​Gjedde, for eksempel, er økonomisk liberalist og sosialt autoritær. []

Vår tids krise

Summer set headphone shot

Glem finans‐, klima‐, gjelds‐, epi‐, tillits‐ og matpriskrise. Det virkelig store problemet i vår tid er folk som hører på iPod med volumet så høyt at det går an å høre dunk‐​dunk‐​musikken når du sitter ved siden av på bussen. Hvordan vil dere politiske partier løse dette problemet?

Høyre: På lik linje med andre alvorlige problemer i samfunnet, mener vi at politikerne ikke bør løse det. Markedet vil løse dette problemet dersom det får tid til å virke. Eksempelvis innoverer markedet frem ting som privatbil.

Rødt: Det egentlige problemet her er ikke lyden, men hvordan iPod‐​produsentene Apple utbytter fattige arbeidere i India og Kina. Nei til iPod!

Arbeiderpartiet: Vi vil løse dette med mer åpenhet og mer demokrati, og mer felles løsninger. Det betyr at det må bli slutt på personlige, private øretelefoner. De skal erstattes av åpne høyttalere. Og så skal vi ha demokrati. Folk må få bestemme hva andre skal ha på iPoden.

Fremskrittspartiet: Her er det viktig å kalle en spade for en spade. Mens de andre partiene ikke tør å ta debatten, så vil vi handle. Vi mener derfor at vi vil løse dette med mer åpenhet og mer demokrati, og mer felles løsninger. Det betyr at det må bli slutt på personlige, private øretelefoner. De skal erstattes av åpne høyttalere. Og så skal vi ha demokrati. Folk må få bestemme hva andre skal ha på iPoden. Og det er vel ingen tvil om at ikke‐​vestlige innvandrere står for minst halvparten av all lydforurensingen.

Sosialistisk Venstreparti: Her må vi skille mellom vårt primærstandpunkt og det vi faktisk kommer til å gjøre. Primært vil vi at alle iPoder bare skal inneholde world music og smooth jazz. Det vi faktisk kommer til å gjøre, er at vi vil løse dette med mer åpenhet og mer demokrati, og mer felles løsninger. Det betyr at det må bli slutt på personlige, private øretelefoner. De skal erstattes av åpne høyttalere. Og så skal vi ha demokrati. Folk må få bestemme hva andre skal ha på iPoden.

Venstre: I dette spørsmålet vil vi i Venstre trekke frem frihet som styrende prinsipp. Frihet til å høre! Frihet til å lytte! Frihet til å bråke! Og forøvrig: en stemme på Venstre er ikke en stemme på Frp.

Senterpartiet: For å lette dette problemet, vil vi tvangsflytte folk til landet, der støyforurensing begrenser seg til naboer med motorsag og sinnsyke morderulver.

Kristelig Folkeparti: Hvis du ikke benytter deg av muligheten for å høre på musikk på bussen, får du litt penger. Hvis du ikke benytter deg av bussen i det hele tatt, får du mer.

Offensivt valgkamptips

Oslo Høyre har gått til valg på Fabian Stang i år. Fabian er min nærmeste sjef på jobben, og jeg syns han gjør en fremragende jobb som ordfører. (Full disclosure: Jeg kunne uansett ikke sagt noe annet.) De har delt ut Fabivann og hengt opp digre plakater om at hvis du ønsker Fabian, må du stemme Høyre. En valgkampanje forfriskende fri for kjedelig politikk.

Saklig og demokratisk er dette pinlig. Det er enten en innrømmelse av at byråd og bystyre ikke bestemmer over byen, eller et forsøk på å flytte oppmerksomheten vekk fra det som betyr noe. Ingen av delene er særlig vakre. Men det er god mediestrategi.

En valgkamp påvirker først og fremst velgere som er middels interessert i politikk – nok til å vite hvem folkene er og få med seg en nyhetssak eller to, men ikke nok til å faktisk kjenne sakene og utfordringene i samfunnet. For slike velgere er det lett å stemme etter «hvem man stoler på». Nevermind at ordførerrollen bare er seremoniell. Når du ikke vet om de faktiske, politiske motsetningene – fordi de ikke oppleves som viktige for deg – er det ikke urimelig å heller stemme på en ordfører du liker. Ordføreren får du jo i det minste se på TV stadig vekk. Vi snakker altså om et segment av velgere som først og fremst er opptatt av hvilken person som blir ordfører. Disse velgerne er attpåtil de som i størst grad er i «flyt» i valgkampen. La oss kalle dem kjendisvelgere.

Arbeiderpartiets ordførerkandidat Rune Gerhardsen sier at han godt kunne stemt på Fabian Stang. Det er nok ment som en spøk, men seriøst: valgtaktisk hadde det vært en mesterstrek å lansere Fabian som Arbeiderpartiets ordførerkandidat. Det er helt umulig å vinne kampen om kjendisvelgerne mot en så populær ordfører som Stang. Samtidig er det et faktum at ordførerposten er uten politisk innflytelse. Ved å sette opp Stang som ordførerkandidat, ville spørsmålet forsvunnet fra debatten. I tillegg kunne Ap ha tatt på seg sine mest populistiske klær og sagt: «Klart vi lytter til folket! Dere vil ha Fabian som ordfører; det er da det minste vi kan ordne.»

Ut av studioene med Stang, Hagen og Gerhardsen. Inn med Rieber‐​Mohn og Berger Røsland. Selv om Libe Rieber‐​Mohn ikke er den mest karismatiske skikkelsen i politikken, har hun vesentlig bedre velgertekke enn Berger Røsland, som nesten ingen vet hvem er. Dobbel win for Arbeiderpartiet. Og, så vidt jeg kan forstå: ingenting tapt.

Har vi demokrati?

Samfunnsfagenes første teoretikere var preget av motsetningsparet opprør–stabilitet. Fra Platon og Aristoteles til Machiavelli var skriftene lærebøker i å unngå opprør. Aristoteles identifiserte tre arketypiske styringsformer, og delte deretter disse tre inn i to former: én stabil og én pervertert, som ender i kollaps og opprør. Monarkiet ender i tyranni. Aristokratiet ender i oligarki. Republikken ender i – Gud forby – demokrati. Aristoteles hevder at monarkiet, aristokratiet og republikken søker hele byens beste, men det hele korrumperer i tyranni, oligarki og demokrati, som bare søker å forbedre verden for en liten del av byen.

Til dette la Machiavelli til at de tre gjerne etterfølger hverandre: monarki medfører tyranni, som medfører en aristokratisk revolusjon og deretter oligarki, før en demokratisk revolusjon gir folk en viss innflytelse og derfor republikk, som de uten unntak misbruker og danner demokratier, og det varer bare til folket velger seg en monark og underkaster seg hans vilje.

Det er heller ingen tvil i disse teoretikernes sjel om hva som er aller verst: demokratiet er den store stygge ulven. Å styre etter folkets innfall og utfall er en forferdelig idé; «flertallstyranni».

Kanskje lar også noen av historiens skrekkeksempler seg forklare av Machiavellis syklus: Det monarkiske Tyskland ender opp i et tyranni som drar landet inn i første verdenskrig. Resultatet blir opprettelsen av Weimarrepublikken – som har såpass begrensa demokratisk snitt at det ligner mye på et aristokrati. Ut over tjuetallet sentraliseres makta stadig mer, helt til et lite sjikt av oligarker ser seg nødt til å dele styringa med Hitler og hans brede folkebevegelse – en overgang til en balanse mellom oligarki og demokrati – en republikk. Men under Hitlers bevisste styre kollapser republikken inn i rent flertallstyranni – Aristoteles skrekk‐​demokrati. Og hva er vel Hitlers periode som Fører, om ikke et folkets valg av monark? Sirkelbevegelsen er komplett.

I en slik begrepsbruk, har ikke Vesten demokrati i den greske forstanden. Vi har republikker: balanserte blandinger av oligarki og demokrati. Vi har en rekke elitistiske foranstaltninger for å forhindre folket i å gjøre som folket vil: Vi har konstitusjonelle demokratier med klare begrensninger på hva det faktisk er lov å vedta. Vi har menneskeretter og grunnlovsbeskytta rettigheter. Vi har militære styrker som i praksis begrenser parlamentarikernes handlingsrom. Og vi har internasjonal lov og internasjonale virkemidler som praktisk disiplinerer land fra å vedta noe som strider mot visse prinsipper.

Dette gir oss også en mulighet til å forstå hvorfor verdenssamfunnet helhjertet støtter opp under enkelte opprør, mens man fordømmer andre. Opprøret i Egypt er et forsøk på å gå fra oligarki til republikk. Det liker verdens moralske voktere. Opptøyene i England ligner på en overgang fra republikk til demokrati, og støttes ikke. Vestens demokratiske sinnelag er i virkeligheten prisgitt at folket tøyles. Samtidig er dette systemets akilleshæl: på den ene siden må man, for å bli valgt, hylle folket, demokratiet og klokskapen i massene. På den andre siden kan man ikke faktisk overlate beslutninger til massene. Sivilisasjons‐​sammenbrudd á la Tyskland ’32 oppstår når demagoger ser bort fra denne siste foranstaltningen, og utilslørt gir folket det de vil ha.

Men hvorfor er sirkelen brutt i stabile, vestlige republikker?

Derom strides de lærde, og Aristoteles og Machiavelli har lite å bidra med. Kanskje er det økonomien, og spesielt kontinuerlige økonomiske fremskritt, som sikrer stabiliteten i systemet. En evig kamp om makta i samfunnet erstattes av en kamp om å få like fine ting som klassen over deg. Urettferdigheten knytta til at du ikke får bestemme kanaliseres over i misunnelse over at du ikke har like fin bil som naboen. Hvis det er sant, er det veldig talende at det i London‐​opptøyene er dyre butikker og luksusgjenstander som henholdsvis får gjennomgå og blir omfordelt. Den eldste av de sosiale opprørerene: Hvorfor får du ha en slik, når ikke jeg får?

Hvis det er slik, avhenger altså regimestabilitet i disse aristoteliske republikkene av en balanse, der det eksisterer sosiale forskjeller, men også sosial mobilitet. Det må finnes en troverdig tanke om at du også kan få den fine bilen. De som ikke har denne muligheten og gjennomskuer det, kan klistre seg på de fine ordene om folkestyre og lage opprør. Er de mange nok, tar de makta.

I så fall er altså republikansk stabilitet noe som opptrer først med stabil økonomisk vekst. Men hva med de før‐​industrielle republikkene, som Romerriket? Vel, romerriket er en kombinasjon av republikk for folk innenfor Roma og tyranni/​monarki for resten. Det foregikk mangt et opprør i rikets provinser. Men hele tiden sørget Romerriket for å holde på en voksende rikdom i Roma selv. Men selv det holdt ikke: når utvidelsene og berikelsene mer eller mindre var på sitt toppunkt, kom kuppet og den monarkiske overtakelsen av republikken. Senere tyranniet, og forfallet.

Spørsmålet blir dermed om republikansk stabilitet vil være mulig når vi kombinerer det hele med en økologisk utvikling der vi har to «valg»: enten redusere veksten i energiforbruk og dermed også veksten i levestandard, eller gi faen i klimaet og dermed ende opp med å likevel redusere veksten i levestandard, når mat blir dyrere og klimaflyktninger må flyttes på. Kanskje er det mulig. Kanskje ikke. Vi står foran store prøvelser.

Det er slik jeg forstår de moderne kommunistiske teoretikerne: de ønsker seg reelt folkestyre basert på noe annet enn flertallstyranniets og fascismens massepsykologi. Det kan være den riktige strategien: i stedet for å tviholde på «fernisset av sivilisasjon» –  det liberale demokratiets rettsregler som binder folkets gutturale vilje til masta – bør man gå inn for et virkelig folkestyre vunnet som en felleskapsrevolusjon. Det er et leap of faith, som Zizek sier, men det kan være vårt eneste håp. Problemet er like enkelt som det er fortvilende: hvordan?