Putens

Jeg be­dri­ver neo­lo­gis­ming i ukens Morgenbladet:

Språket tren­ger et ord for den­ne for­men for fo­to­gra­fisk merke­vare­ka­pi­tal, som byg­ges via sjan­ge­ren midt mel­lom pa­pa­raz­zies­te­tikk og ten­årings­bla­de­nes asek­su­el­le por­no­gra­fi. La oss kal­le den «pu­tens».

Dagens diagram #6: 10 prosentpoeng fra spenning

Her er opp­slut­nin­gen til de rø­de par­ti­ene målt mot de bor­ger­li­ge på me­nings­må­lin­ge­ne si­den 2008, med en av­run­det lin­jei truk­ket gjen­nom dem.

Blokker per første mai

Avstanden er stør­re enn noen­sin­ne, og be­ty­de­lig stør­re enn den var da «opp­hen­tin­gen» be­gyn­te på vår­en 2008. Men legg mer­ke til at av­run­din­gen ly­ver litt: en må­ned el­ler to i 2008 var opp­slut­nin­gen om de rø­de nes­ten like lav som den i gjen­nom­snitt er nå. Men det er alt­så et år mindre å «gjø­re det på».

Legg også mer­ke til at opp­slut­nin­gen om de rø­de ald­ri var stør­re enn de blå – på me­nings­må­lin­ger. Valg ≠ me­nings­må­ling.

Noe som ikke vises på det­te dia­gram­met er at min toblokks­dyst­o­pi hel­dig­vis ikke ser ut til å bli vir­ke­lig­het. Både KrF og SV har si­den den gang svingt klart opp­over. Som van­lig med sli­ke eks­trem­sce­na­ri­er klar­te jeg å prik­ke inn det nøy­ak­ti­ge bunn­punk­tet for opp­slut­nin­gen til de fire små­par­ti­ene til sam­men.

Fotnoter

  1. LOESS-smoothing []

Mot steilere fronter i innvandringsdebatten?

22. juli har gitt oss po­li­ti­ke­re som lo­ver en mer dan­net de­batt. Effekten av det kan bli det mot­sat­te.

La oss se for oss en mo­dell av det po­li­tis­ke liv der hver per­son har hver sin opp­fat­ning av op­ti­mal po­li­tikk på en lang rek­ke sa­ker. Hver per­son har også en til­sva­ren­de opp­fat­ning av hvor på ska­la­en hvert par­ti er. Basert på dis­se opp­fat­nin­ge­ne, og en vek­ting av sa­ke­nes vik­tig­het, be­reg­ner så hver per­son en av­stand til par­ti­ene og stem­mer på det nær­mes­te.

Dette er alt­så en mo­dell for be­gren­sa ra­sjo­na­li­tet in­nen­for po­li­tikk. Den er selv­sagt hum­bug i bok­sta­ve­lig for­stand – det er ikke sånn at folk sit­ter og be­reg­ner kar­te­sis­ke av­stan­der til par­ti­ene i syv-dimensjonale rom før de går til valg­ur­ne­ne. Men den fun­ge­rer som en til­nær­ming til hvor­dan folk kan­skje ten­ker når de skal be­stem­me seg for par­ti.

I til­legg kan vi fore­lø­pig an­ta at re­to­rikk bru­kes for å jus­te­re folks opp­fat­ning av hvor et par­ti står på de uli­ke ska­la­ene. Altså: folks opp­fat­ning av et par­tis po­li­tikk er for­met både av den fak­tis­ke po­li­tik­ken og av re­to­rik­ken. I til­legg jus­te­rer re­to­rik­ken vek­tin­gen. Retoriske grep kan bru­kes for at folk skal opp­fat­te en sak som vik­ti­ge­re enn andre.

En gans­ke stan­dard ana­ly­se av Fremskrittspartiets frem­vekst er at de tra­di­sjo­nel­le par­ti­ene had­de en helt an­nen for­de­ling av po­li­tikk på «inn­vand­ring» enn det folk had­de. Dette rom­met ut­nyt­tet Frp, og voks­te frem gjen­nom re­to­ris­ke grep: de mo­bi­li­ser­te folk til å vek­te inn­vand­ring som en vik­ti­ge­re sak, og de end­ret ima­get for sin egen po­li­tikk på om­rå­det fra «svært langt ut på ska­la­en» til «an­svar­lig».

Dermed kun­ne de høs­te stem­mer fra et vel­ger­mar­ked som dels opp­stod (for­di folk plut­se­lig syns inn­vand­ring var et vik­ti­ge­re spørs­mål) og dels var der fra før.

Det er vik­tig å po­eng­te­re at det­te er en po­li­tisk vek­sel­virk­ning: det er ikke slik en stor mas­se var «mot neg­er»i og ikke had­de noe par­ti å stem­me på, men så fikk de Frp. De vis­ste ikke nød­ven­dig­vis at de var så mye «mot neg­er». Men de fikk for­klart hvor­for alt de gikk og føl­te på, uten å væ­re po­li­tisk in­ter­es­ser­te, kun­ne for­kla­res inn i et skje­ma der inn­vand­ring had­de skyl­da. Da blir du mo­bi­li­sert. Men i til­legg er det nok sant at de som stem­te i «gam­le da­ger» i snitt var mer «mot neg­er» enn det de etab­ler­te par­ti­ene ga mu­lig­he­ter til å vi­se ved valg.

På grunn av den­ne tun­ge høyre­kraf­ten i «vel­ger­mar­ke­det» har Frp hatt et fort­satt re­krut­te­rings­po­ten­sia­le på å flag­ge inn­vand­rings­sa­ken høy­ere og høy­ere. De til­dels de­spe­ra­te for­sø­ke­ne på å få folk til å «ten­ke på neg­er» igjen har kom­met hver gang me­nings­må­le­ne dup­pet. Men de andre par­ti­ene har også rea­gert. Samtlige har be­vegd seg til høyre. Det he­le vit­ner om at det fan­tes et like­vekts­punkt til høyre for da­gens si­tua­sjon, som al­le par­ti­ene grad­vis har dratt hver­and­re i ret­ning av.

De to til tre stor­tings­par­ti­ene som har holdt igjen er Venstre, del­vis SV, og del­vis KrF. De har måt­tet fin­ne seg i å kjem­pe om stem­me­ne til en li­ten, inn­vand­rings­li­be­ral mi­no­ri­tet. I prak­sis har det be­ste for dis­se vært å hol­de inn­vand­rings­spørs­mål så langt borte fra de­bat­ten som mu­lig. Den inn­vand­rings­li­be­ra­le eli­ten er en li­ten mi­no­ri­tet, og stort sett er den full­mo­bi­li­sert – den har al­le­re­de be­stemt seg. Hver gang inn­vand­rings­de­bat­ten kom til over­fla­ten, kun­ne Frp le­de an i sta­dig mer ra­bia­te an­grep på mus­li­mer, inn­vand­re­re osv., som igjen ra­di­ka­li­ser­te og mo­bi­li­ser­te nye grup­per rundt den­ne sa­ken. Det til­sva­ren­de skjed­de ikke i mot­satt leir. Derfor var det ra­sjo­nel­le å gjø­re, for venstre­si­den, å hol­de sa­ken så kald som mu­lig.

I de sis­te åre­ne har Frp så pas­sert like­vekts­punk­tet og be­vegd seg til høyre for det, og der­med fak­tisk skal­let av en del mo­de­rat inn­vand­rings­kri­tis­ke til Arbeiderpartiet og Høyre, som har hal­set etter Frps re­to­rikk he­le vei­en. Slik plas­ser­te 70-80 % av de stem­me­be­ret­ti­ge­de seg rundt like­vekts­punk­tet, med Ap ør­li­te til venstre for det og Frp vi­bre­ren­de frem og til­bake til høyre for det, og Høyre gans­ke etab­lert til venstre for Arbeiderpartiet. Saken var i ferd med å bli mo­bi­li­sert fer­dig.

Samtidig som po­li­tik­ken var i ferd med å etab­le­re seg rundt det nye punk­tet, end­ret sa­ken ka­rak­ter. Det vik­tigs­te te­ma­et gikk fra å væ­re inn­vand­ring til å bli kul­tur. De øko­no­mis­ke si­de­ne ved inn­vand­rin­gen ble spilt sta­dig sjeld­ne­re; nå var det de kul­tu­rel­le si­de­ne som var pro­ble­met. Kvinners fri­het, halal­god­te­ri i barne­ha­gen og mul­la Krekar stod i sen­trum. Innvandringssaken ble til nors­ke verdier-saken.

Og så kom 22. juli.

11. sep­tem­ber 2001 før­te til at «det ame­ri­kans­ke» ble de­fi­nert som det «ikke-islamistiske». Terrorangrep og ara­ber­frykt i Israel har til­sva­ren­de gjort det is­ra­els­ke flag­get til et sym­bol på «ikke-arabisk», mer enn på noe sær­skilt is­ra­elsk. Og ef­fek­ten av 22. juli ser ut til å væ­re, fore­lø­pig, at vi de­fi­ne­rer «nors­ke ver­di­er» som «ikke-Breivikske».

Det kas­ter he­le sa­ken om «nors­ke ver­di­er» om­kull. Det åp­ner seg plut­se­lig et rom på venstre­si­den for å høs­te stem­mer på å dis­tan­se­re seg fra kri­ti­ke­re av det fler­kul­tu­rel­le sam­funn. Samtidig er det ty­de­lig at på ytre høyre i norsk po­li­tikk er det vik­tigs­te re­to­ris­ke gre­pet å få frem det­te: «Breiviks hand­lin­ger for­and­rer ikke på al­le pro­ble­me­ne vi har».

Isolert sett er det selv­sagt sant, og det vil tro­lig væ­re gans­ke man­ge som er «mot neg­er» også etter 22. juli. Dette vel­ger­mar­ke­det vil fort­satt fin­nes. Men det vil kan­skje opp­stå et skis­ma: en uover­sti­ge­lig bar­rie­re for å hen­te vel­ge­re. Mens Frp har fått et «nær-Breivik»-stempel som gjør dem uten tro­ver­dig­het i inn­vand­rings­de­bat­ten hos noen, har Arbeiderpartiet i prak­sis gjort det umu­lig for seg selv å væ­re «tøff på inn­vand­ring». Folk har plut­se­lig skif­tet vek­ting av hva slags re­to­rikk de øns­ker å as­so­si­e­res med rundt dis­se spørs­må­le­ne.

Hvis det­te skis­ma­et opp­står, vil vi få en ny si­tua­sjon med to like­vekts­punk­ter. Arbeiderpartiet, KrF, Venstre, SV og tro­lig Høyre vil be­ve­ge seg mot en po­si­sjon langt til venstre for da­gens si­tua­sjon – i hvert fall re­to­risk, og kan­skje i fak­tisk po­li­tikk. Frp vil ikke kun­ne høs­te noen stem­mer der, og vil der­for mak­si­me­re sin opp­slut­ning ved å tre en­da mer til høyre. Det skyl­des først og frem­st at de tren­ger å sen­tre­re seg i «den nye mas­sen» av folk som i teori­en vil ha in­ter­es­se av å stem­me Frp. Men det skyl­des også at den­ne nye si­tua­sjo­nen vil ska­pe en til­spis­set de­batt som vil mo­bi­li­se­re fle­re til å prio­ri­te­re inn­vand­rings­spørs­må­let når de skal vel­ge par­ti.

Foreløpig tol­ker jeg Siv Jensen dit­hen at hun ikke vil væ­re vil­lig til å fak­tisk gjø­re det­te. I så fall tror jeg det er et spørs­mål om tid før hun fal­ler som parti­le­der. Oppslutningen vil fal­le, stor­tings­val­get vil gjø­re par­ti­et til en skyg­ge av seg selv. Da kan det væ­re du­ket for en Per Willy Amundsen el­ler Christian Tybring-Gjedde.

22. juli kan alt­så en­de opp med å gi oss et mer iso­lert høyre­po­pu­lis­tisk par­ti, og en Geert Wilders i Norge, som en bit­ter­søt bi­ef­fekt av opp­ford­rin­ge­ne til mer an­sten­dig de­batt. Debatten vil ikke bli mer an­sten­dig, men mak­ta vil væ­re leng­re unna de uan­sten­di­ge enn noen gang før.

Fotnoter

  1. Jeg be­kla­ger på for­hånd de som måt­te fø­le seg støtt av den­ne be­teg­nel­sen. Den er ment å skild­re en hold­ning som ikke er «mot inn­vand­ring» (vi har jo inn­vand­rings­stopp, så al­le par­ti­ene er jo stort sett mot inn­vand­ring), men mer en gut­tu­ral hold­ning om å væ­re mot at «al­le dis­se svar­tin­ge­ne skal bo her». Og tro meg, det er en van­li­ge­re mo­ti­va­sjon for hold­nin­ge­ne til inn­vand­re­re enn å væ­re be­kym­ret for un­der­gra­ving av asyl­in­sti­tut­tet. []

Vannlandet

Får man si­ne ny­he­ter via TV og  de tab­lo­i­de tab­lo­i­de­nes for­si­der, er det lett å få inn­trykk av at det mes­te går åt sko­gen, og res­ten går det en­da ver­re med. I til­legg er det fort gjort å ten­ke at i Norge drik­ker vi mer, er mer ube­høv­la, mer kri­mi­nel­le og fal­ler mer uten­fra enn Noen Gang Tidligere.

Dette med drik­kin­ga er jo i vin­den nå om da­gen, med EUs al­ko­hol­re­klame­di­rek­ti­ver som bak­tep­pe. Det bru­kes krigs­re­to­rikk fra al­le lan­dets par­ti­er — utenom Frp. «Vi må kjem­pe med nebb og klør», sier Arbeiderpartiet. Senterpartiet skal gjø­re «alt som står i de­res makt». Og slik fort­set­ter det bort­et­ter.

Det snakkes så­gar om ve­to. EØS-veto! Dette sagn­om­sus­te fa­bel­dy­ret som Arbeiderpartiet all­tid har for­talt oss at ikke kan bru­kes, selv om det er for å be­va­re ta­riff­lønn (tje­neste­di­rek­ti­vet), dis­trik­te­ne (post­di­rek­ti­vet),  of­fent­lig fi­nan­siert helse­ve­sen el­ler ba­re na­sjo­nalt sjøl­styre. Men skal vi bru­ke det, for å for­hindre at TV3 skal få sen­de re­kla­me for andre øl enn Munkholm?

Da må det­te væ­re vik­tig, ten­ker jeg. Vi må jo stå på ran­den at sam­fun­nets sam­men­brudd. Får vi al­ko­hol­re­kla­me, kom­mer vel al­le og en­hver til å ra­ve rundt i gate­ne, på jakt etter den ny­este ty­pen Tuborg vi har sett på tv etter sist Champions League-kamp. Så hvor­dan lig­ger vi egent­lig an på al­ko­hol­fron­ten?

Svaret er at vi drik­ker utro­lig li­te, og at vi all­tid har gjort det.

Alkoholforbruk for OECD-landene. Kilde: WHO

Vi drik­ker alt­så ikke ba­re mindre enn Storbritannia, Spania, Frankrike og Tyskland, vi drik­ker i snitt godt un­der halv­par­ten av det de drik­ker.

Over tid ser bil­det slik ut:

Det som har skjedd gjen­nom dis­se 150 åre­ne er at brenne­vins­kon­sump­sjo­nen ble kraf­tig re­du­sert frem til 2. ver­dens­krig.  (Merk at gra­fen er litt uklar på det­te punk­tet: Det er alt­så den mørk blå lin­jen som er brenne­vin). De sis­te tjue åre­ne har vi sett en for­holds­vis stor øk­ning i kon­sump­sjo­nen, nes­ten ute­luk­ken­de dre­vet av at vi drik­ker mer vin enn før.

Alt i alt er det alt­så vel­dig li­ten grunn til å for­tvi­le: vi er et me­get edrue­lig land. Selvsagt kan man ar­gu­men­te­re med at det­te skyl­des at vi har hatt et re­klame­for­bud, men på den andre si­den ikke: re­klame­for­bud fan­tes ikke i 1851. En langt mer sann­syn­lig år­saks­for­kla­ring er at vi har kom­bi­nert høye av­gif­ter med dår­lig til­gjen­ge­lig­het.

For all del; ha gjer­ne et for­bud mot re­kla­me. For min del kun­ne vi gjer­ne ut­vi­de det til et ge­ne­relt for­bud mot re­kla­me. Men det er ikke en sak om liv og død. Jeg øns­ker meg po­li­ti­ke­re som vis­te et til­sva­ren­de en­ga­sje­ment i vik­ti­ge sa­ker. Og et EØS-veto som kan bru­kes i sa­ker med sub­stans.

Velferdsstatens vekst og fall

Det fin­nes et so­lid, politisk-økonomisk grunn­lag for å hev­de at vel­ferds­sta­tens opp­slut­ning av­hen­ger av at stan­dar­den på tje­nes­te­ne føl­ger stan­dar­den i pri­vat sek­tor. For å kla­re det­te må of­fent­lig sek­tor vokse like mye som pri­vat sek­tor.

For å skjøn­ne det­te po­en­get kan vi ten­ke oss en ver­den der an­tal­let ar­beids­folk per inn­byg­ger er kon­stant. Fordelingen i for­bruk mel­lom of­fent­li­ge og hus­hold­nin­ger vil da for­de­le den sam­le­de ar­beids­res­sur­sen mel­lom of­fent­li­ge tje­nes­ter og pri­vat for­bruk. Dersom de of­fent­li­ge tje­nes­te­ne skal væ­re like go­de som i fjor, hol­der det alt­så ikke at pen­gesum­men som bru­kes på dem er like stor som i fjor. De må ha en like stor an­del av he­le ka­ka. Vokser ka­ka, må of­fent­lig sek­tor vokse like mye som pri­vat.

I gra­fen un­der kan du se hvor­dan Norge byg­get opp vel­ferds­sta­ten i peri­oden 1960-1980, ved at en stør­re del av be­folk­nin­gen ble viet til­bud av of­fent­li­ge tje­nes­ter. Men så skjer det en ut­fla­ting på be­gyn­nel­sen av åtti­tal­let — dre­vet av den­ne peri­odens høyre­bøl­ge — før vi får et nytt, høy­ere nivå på vel­fer­den rundt 1992.

Dette høy­ere ni­vå­et ved­va­rer gjen­nom nitti­tal­let. Men så kom­mer to­tu­sen­tal­let. Først får vi ef­fek­ten av den mo­der­ni­se­rin­gen og pri­va­ti­se­rin­gen som den gam­le Jens Stoltenberg drev frem, og se­ne­re fikk vi ef­fek­ten av skatte­let­te­ne og ned­byg­gin­gen i Bondevik II. Resultatet var et mar­kant fall i of­fent­lig an­del av ka­ka:

Når gra­fen så fla­ter ut i slut­ten av 2007 og snur i 2008 og 2009, så skyl­des det at det pri­va­te kon­su­met stup­te — fi­nans­kri­sa slo inn. Det skap­te et puste­rom som gjor­de det enk­le­re for det of­fent­li­ge å få tak i ar­beids­kraft og til­by tje­nes­ter. Men den un­der­lig­gen­de tren­den, uten fi­nans­kri­se, er skrem­men­de ty­de­lig.

Selv om det­te er  umer­ke­li­ge stør­rel­ser i den po­li­tis­ke de­bat­ten, er det dis­se sto­re ut­vik­lings­trek­ke­ne som har kon­se­kven­ser for folks livs­kva­li­tet og mu­lig­he­te­ne for et no­gen­lun­de ega­li­tært sam­funn. Men po­li­tisk de­batt hand­ler hel­ler om burka­for­bud og smykke­ga­ver.

Disse abs­trak­te, øko­no­mis­ke fi­gu­re­ne vi­ser hvor­for øken­de of­fent­lig fat­tig­dom gikk hånd i hånd med enorm pri­vat vel­stands­vekst ut­over 2000-tallet. Dette er en del av den kjøtt­gry­ta som bur­de ut­gjø­re de sto­re, struk­tu­rel­le ulik­he­te­ne mel­lom fløy­ene i po­li­tik­ken, men som ikke gjør det, tak­ket væ­re Arbeiderpartiets New Labour-strategi. Velferdsstaten kan kun for­sva­res ved å opp­he­ve vel­ferds­sta­ten, er tan­ken.

Det må væ­re for­bit­ren­de for re­gje­rings­po­li­ti­ker­ne at Soria Moria-erklæringene har lå­st fast skatte­ni­vå­et, og der­med langt på vei sta­tens inn­tek­ter, på et nivå fast­slått av den ned­byg­gings­kåte re­gje­rin­gen Bondevik II. Tenk for en takk­nem­lig opp­ga­ve det vil­le væ­re å dri­ve en re­gje­ring som skul­le ta an­de­len opp 3-4 pro­sent­po­eng, i ste­det for å for­val­te en sta­dig stram­me­re liv­rem.

En «hel­dig fi­nans­kri­se» red­det gjen­val­get i 2009, men med mindre skatte­tryk­ket he­ves vil gra­fen fort­set­te sin plan­lag­te ned­tur fra det øye­blikk veks­ten tar seg opp igjen — kan­skje al­le­re­de fra første kvar­tal 2011. Det be­tyr økt ulik­het, dår­li­ge­re so­sia­le tje­nes­ter, og en­da fle­re vel­ge­re som skuf­fet slår fast at det hjel­per ikke hvem de enn vel­ger, høyre­si­das po­li­tikk vin­ner uan­sett.

Grafene vi­ser sam­let slutt­kon­sum av of­fent­li­ge tje­nes­ter delt på sam­let slutt­kon­sum to­talt, målt i fas­te vo­lu­mer, kil­de: OECD. Tallene fra 1960-1978 er es­ti­mer­te.

Taperpremien

Etter val­get i Norge meld­te van­vit­tig man­ge men­nesker seg inn i Venstre. Venstre had­de som kjent gjort et ka­ta­strofe­valg, der parti­le­der Sponheim for­svant ut av Stortinget og par­ti­ets po­ten­sia­le til inn­fly­tel­se i den­ne stor­tings­pe­rioden had­de for­svun­net som dugg for so­len.

Nå gjen­tar det seg i England. Et his­to­risk høyt an­tall men­nesker mel­der seg ak­ku­rat nå inn i Labour, etter ka­ta­strofe­val­get som send­te de­res stats­mi­nis­ter ut av re­gje­rings­sto­len tid­li­ge­re i kveld. Hva er det slags lo­gikk som le­der folk til å mel­de seg inn i par­ti­er etter et valg — nøy­ak­tig når par­ti­et tren­ger dem minst?

Kan det væ­re:

  1. Skyldfølelse. Folk dri­ver av­lat for sin man­gel på en­tu­si­as­me for par­ti­et de stem­te på i selve valg­kam­pen, og i ste­det for å do­ne­re pen­ger mel­der de seg inn.
  2. Zen-politikere. Mange un­der­li­ge skru­er er ikke like opp­tatt av sa­ker som i å be­va­re sys­te­met, det nå­væ­ren­de ek­sem­pe­let på bor­ger­lig de­mo­kra­ti. De lø­per der­for rundt og for­sø­ker å ba­lan­se­re spille­bret­tet når det tip­per for langt i en ret­ning.
  3. Opportunisme. Når et par­ti lig­ger ne­de og har gjort et dår­lig valg, er det ri­me­lig å ten­ke seg at det blir man­ge le­di­ge verv og di­ver­se ut­valg som skal ut­re­de ny po­li­tikk. Never chan­ge a win­ning team, sier en­gelsk­men­ne­ne — og im­pli­sitt be­tyr det chan­ge a los­ing team. Skal du få en sjan­se i gamet, må du der­for væ­re på the los­ing team.

Når jeg ten­ker meg om, kan kan­skje num­mer tre for­kla­re hvor­for folk blir Venstre-medlemmer per se, ikke ba­re hvor­for de mel­der seg inn rett etter ta­per­valg.

To gode Mandela-anekdoter

Nelson Mandela; flott mann. Man tren­ger vel ikke si mer, men jeg opp­ford­rer al­le til å få med seg det­te fore­dra­get av hans bio­graf Richard Stengel [mp3].

Her er to fan­tas­tis­ke his­to­ri­er fra podkas­ten.

1.

I for­bin­del­se med et valg­mø­te skul­le Mandela fly et små­fly sam­men med en liv­vakt og to pi­lo­ter. Halvveis mis­ta fly­et en mo­tor; de end­te til slutt opp med å lan­de trygt. Livvakten, som ald­ri had­de flydd før, snak­ket med Stengel etter lan­ding. Han for­tal­te at Mandela kik­ket opp av avi­sen, len­te seg over til liv­vak­ten, og sa:

«You might want to tell the pi­lot that this pro­pel­ler is mal­func­tioning»

Livvakten gjor­de det, og pi­lo­ten var (na­tur­lig­vis) klar over det. Da han kom til­bake, nik­ket ba­re Mandela og fort­sat­te å le­se avi­sen res­ten av tu­ren. Så, like etter­på, sat­te Stengel seg inn i bak­se­tet sam­men med Mandela, og spur­te (na­tur­lig­vis): «Var du ikke redd?»

«Man — it was ter­ri­fy­ing up the­re!»

2.

Bob Geldof hen­vend­te seg en gang til Mandela og spur­te hva som var hans fa­vo­ritt­mu­sikk. Mandela svar­te kon­tant:

«Abba».

I føl­ge Stengel ble det­te tol­ket av en­kelte i ANC som et be­vis på hans vil­je til å ska­pe for­stå­el­se på tvers av folke­sla­ge­ne — Mandela vel­ger det hvi­te­s­te ban­det man kan ten­ke seg som fa­vo­ritt­band! Mer sann­syn­lig er det at det he­le var en spøk; i feng­sel var det li­te mu­sikk og det vir­ker usann­syn­lig at Mandela skul­le væ­re sær­lig kjent med Abba.

Til slutt er det vel verd å mer­ke seg Stengels opp­ford­ring om å ikke «jule­nis­si­fi­se­re» Mandela. Mandela er ikke ba­re en smi­len­de gam­mel mann med hvitt år som brag­te fri­het til Sør-Afrika, han er også en hard­li­ne og svært ty­de­lig ytre-venstre-politiker. Han var — og kan­skje er — svært kri­tisk til Vesten og skuf­fet over USA og Storbritannia. Enda vik­ti­ge­re for da­gens bruk av Mandelas arv er hans ka­te­go­ris­ke av­vis­ning av kom­pro­miss og grad­vise for­bed­rin­ger in­nen­for det urett­fer­di­ge sys­te­met. Den afri­kans­ke be­folk­nin­gen kun­ne ba­re opp­nås gjen­nom en ek­te hen­del­se — en re­vo­lu­sjon og makt­over­ta­kel­se.

Det er en pa­ral­lell til f.eks. Israel-Palestina-konflikten, som for­øv­rig Mandela selv ald­ri har vært frem­med for å po­eng­te­re.

Klasseskiller

Formuer i Oslo
Formuer i Oslo

Her er et ek­sem­pel på hva of­fent­li­ge skatte­lis­ter kan bru­kes til. Kartet vi­ser Oslo kom­mu­ne. Prikkene vi­ser hvor man­ge av lan­dets tu­sen største for­muer som be­fin­ner seg på hvert post­num­mer. Skalaen er litt vans­ke­lig å ta på øye­mål. Den minste prik­ken er en per­son, mens de oran­sje prik­ke­ne på Bygdøy inne­hol­der hhv. 15 og 18 per­soner.

Ja. Det be­tyr at 18 av Norges ri­ke­ste har sam­me post­num­mer; 0286 Oslo.

Legg for­øv­rig mer­ke til at det bor de­si­dert flest men­nesker i de øst­li­ge og sør­li­ge de­le­ne av Oslo, men vi mang­ler helt prik­ker.

Dette er helt åpen­bart ikke graf­sing, som Jarle Petterson vil­le ha kalt det. Dette er helt sen­tral kunn­skap vi tren­ger for å vi­te om makt­for­hol­de­ne i sam­fun­net. Slik vårt sam­funns­sys­tem fun­ge­rer, fin­nes det på pa­pi­ret en makt­ba­lan­se mel­lom den pri­va­te rett til å dik­te­re bruk av eg­ne ei­en­de­ler (her­under be­drif­ter) opp mot sam­fun­nets rett til å på­leg­ge plik­ter (skatter og re­gu­le­rin­ger) og dri­ve all­mennyt­ti­ge ak­ti­vi­te­ter. Denne ba­lan­sen er, som jeg vel an­ty­der, nett­opp en ba­lan­se. Den kan kom­me ut av like­vekt. Det le­gi­ti­me­rer i så fall end­rin­ger. For å kun­ne vi­te noe om det­te, må vi vi­te om for­mu­e­ne, om styre­ver­ve­ne, om bo­ste­de­ne — kort for­talt, om makt­sent­re­ne. Det er 100 % le­gi­timt og en helt nød­ven­dig be­stand­del i sam­funns­li­met.

Over kan du se at for­de­lin­gen av prik­ker til for­veks­ling lig­ner bo­plas­se­ne til by­styre­med­lem­me­ne i Oslos by­råd. Slike bil­der er go­de ar­gu­men­ter for kri­ti­ke­re av so­sial­de­mo­kra­ti­ets makt­struk­tu­rer, der jern­tri­ang­ler av po­li­tisk, øko­no­misk og kul­tu­rell makt raskt får an­led­ning til å dan­nes. Det er be­ti­me­lig å spør­re seg om den de­mo­kra­tis­ke mak­ta er il­lu­so­risk, når de so­sia­le og for­mel­le bån­de­ne mel­lom de po­li­tis­ke og øko­no­mis­ke eli­te­ne er så tet­te som i Oslo.

Mysteriet De Grønne

Denne valg­kam­pen har vist oss litt mer av Miljøpartiet De Grønne. I skole­val­get har de opp­nådd 1.2 % na­sjo­nalt. Samtidig er det he­vet over en­hver tvil at par­ti­et er mile­vis unna noe man­dat på Stortinget. Strategien til par­ti­et fø­rer der­for på kort sikt til at de kan­ni­ba­li­se­rer vel­ge­re fra de øv­ri­ge par­ti­ene som har en pro­gres­siv miljø­po­li­tikk: SV, Venstre og Rødt. Jeg har vel­dig vans­ke­lig for å for­stå den stra­te­gis­ke be­grun­nel­sen bak, men jeg måt­te sam­ti­dig inn­røm­me at jeg ald­ri har lest MDGs pro­gram. Kanskje de had­de en mas­se spen­nen­de løs­nin­ger og ana­ly­ser som in­gen andre par­ti­er har?

Svaret er skuf­fen­de nært nei. Partiets prin­sippro­gram er en pa­ra­de av av­snitt jeg er helt enig i, men det skyl­des ikke at de er in­tet­si­gen­de. Det skyl­des at de er plas­sert langt til venstre i po­li­tik­ken, noe som selv­sagt er helt nød­ven­dig der­som man vil fø­re en in­ter­ve­ne­ren­de miljø­po­li­tikk som også gri­per inn i for­bruks­mønst­re og ut­dan­ning og me­ner at det av­hen­ger av fol­ke­lig po­li­tisk sty­ring på mikro­nivå — alt­så det at folk or­ga­ni­se­rer seg po­li­tisk lo­kalt. Disse prin­sip­pe­ne er kjer­nen i so­sia­lis­men.

Samtidig har par­ti­ene hold­nin­ger på en del ikke-økonomiske og ikke-miljørettede om­rå­der, så­kal­te verdi­spørs­mål. Her plas­se­rer de seg nær den pro­gres­si­ve so­sia­le li­be­ra­lis­men — alt­så for ånds­fri­het, en ak­tiv in­ter­nett­ret­tig­hets­po­li­tikk, økt trygd (og bor­ger­lønn), in­ter­na­sjo­nal so­sial ut­jev­ning, stor skep­sis til mi­li­tæ­re in­ter­ven­sjo­ner, en li­be­ral inn­vand­rings­po­li­tikk. Alt det­te er spen­nen­de og kon­trære me­nin­ger i den nors­ke po­li­tis­ke de­bat­ten — bort­sett fra at det er blå­ko­pi av tre andre par­ti­ers stand­punk­ter: Venstre, SV, Rødt.i Denne de­len av po­li­tik­ken fun­ge­rer der­imot som en klar av­stands­ta­ken til KrF, det skal de ha.

Jeg stil­te spørs­må­let på Twitter: Hva er det som skil­ler MDGs pro­gram fra de etab­ler­te venstre­par­ti­ene? Jeg fikk svar fra @beaterast: «Nei til pri­vat­sko­ler. Nei til en viss grad av pri­va­ti­se­ring in­nen­for helse. Lange skole­da­ger. Alle skal i barne­hage». Dette kal­ler MDG et fo­kus på per­son­lig fri­het, selv om de fles­te men­nesker egent­lig kon­no­te­rer per­son­lig fri­het med fri­het til for­bruk (som MDG er mot) og øko­no­mis­ke fri­he­ter (der MDG ikke skil­ler seg fra de andre venstre­par­ti­ene).  Men al­le dis­se sa­ke­ne er elen­di­ge ek­semp­ler på «per­son­lig fri­het».ii

I tre av sa­ke­ne hand­ler det om en kom­pli­sert av­vei­ing mel­lom for­eldres ret­tig­he­ter og bar­nas ret­tig­he­ter, el­ler for å si det på en an­nen må­te: for­eld­re­nes rett til å be­gren­se bar­nas mu­lig­he­ter i frem­ti­den. Hva som er ba­lanse­punk­tet mel­lom for­eld­re­nes rett til å be­stem­me og bar­nas rett til å få si­ne mu­lig­he­ter rea­li­sert lar seg ikke av­gjø­re av å er­klæ­re den ene par­tens rett som «fri­het».

I den sis­te — pri­va­ti­se­ring in­nen­for helse — er de andre venstre­par­ti­enes po­eng at pri­va­ti­se­ring in­nen­for helse­ve­se­net vil væ­re en for­sky­ving av fri­het fra fat­ti­ge til ri­ke, men gitt et kon­stant an­tall le­ger vil det ikke med­fø­re mer be­hand­ling av pa­si­en­ter. Hvilken fri­het er det å sø­ke etter?

MDG ser på seg selv som et li­be­ra­lis­tisk par­ti, men de rede­gjør godt i sitt eget pro­gram for li­be­ra­lis­mens be­grens­nin­ger. Den li­be­ra­lis­men som det her re­fe­re­res til etab­le­rer et sett med fel­les gren­ser og mål­set­tin­ger for po­li­tikk som Venstre, Rødt, SV og MDG de­ler. Den kan ikke gi svar på al­le po­li­tik­kens prio­ri­te­rings­spørs­mål og av­vei­in­ger.

Derfor er MDG for meg en gå­te. Holdningene de re­pre­sen­te­rer er al­le­re­de re­pre­sen­tert, og det blir lik­som ikke helt en ni­sje at par­ti­et vil be­hol­de kon­tant­støt­ta noen år len­ger enn SV og Rødt. Effekten av ar­bei­det de­res blir å re­du­se­re opp­slut­nin­gen til par­ti­er som fak­tisk har sjans å kom­me i po­si­sjon. Hvordan kan det­te væ­re mer for­nuf­tig tids­bruk enn å på­vir­ke di­rek­te gjen­nom den or­di­næ­re miljø­be­ve­gel­sen?

Fotnoter

  1. Og her inn­ven­der MDGs folk selv­sagt at Rødt og SV ikke er for bor­ger­lønn. Det er nok rik­tig, men det er ikke helt en­kelt å se den sto­re for­skjel­len på det­te og Rødt og SVs pri­mær­stand­punk­ter knyt­tet til mas­siv opp­ska­le­ring av so­sial­hjel­pen. []
  2. Og la meg få til­føye at par­ti­et går leng­re enn noen andre i å be­gren­se per­son­lig fri­het på andre om­rå­der: de vil for­by short­salg av ak­sjer, yt­ter­li­ge­re styr­ke ar­beids­miljø­lo­ven, kjønns­kvo­te­re og lønns­ut­jev­ne, be­gren­se om­rå­der som pri­va­te sel­ska­per skal få lov å vir­ke på, for­by bru­s­auto­ma­ter på sko­ler, for­by salg av nye ben­sin­bi­ler, for­by for­søks­dyr og un­der­mi­ne­re opp­havs­retts­lov­giv­nin­gen. For all del — jeg er ikke nød­ven­dig­vis uenig — men det­te er ikke pro­grampunk­ter for et par­ti der «per­son­lig fri­het» er lede­stjer­nen i ett og all­ting. []

Indregards valgomat

Det er ikke lurt å av­gjø­re hvil­ket par­ti du øns­ker å stem­me på ved å ana­ly­se­re de po­si­ti­ve si­de­ne, alt­så valg­løf­te­ne par­ti­ene gir. Først og frem­st er det tre sto­re pro­ble­mer med den­ne stra­te­gi­en:

  1. Det knyt­ter seg stor usik­ker­het til om valg­løf­ter blir gjen­nom­ført el­ler om de er be­vis­st frem­satt i viss­het om at det ald­ri blir gjen­nom­ført med mindre par­ti­et får rent fler­tall
  2. Alle par­ti­ene har flesk, selv om det sma­ker litt for­skjel­lig. Hjernen vår er dår­lig til­pas­set valg mel­lom go­der: vi er bio­lo­gisk til­pas­sa ide­en om å «få alt». Derfor er det vans­ke­lig å vi­te om du helst vil ha gra­tis SFO el­ler la­ve­re ar­beids­gi­ver­av­gift.
  3. Valgflesk-strategien med­fø­rer en uan­svar­lig­hets­bias i ten­kin­gen din. Du en­der opp med å få po­li­ti­ke­re som lo­ver mer enn de kan hol­de, og du straffer rea­lis­tis­ke par­ti­er ufor­holds­mes­sig mye.

En al­ter­na­tiv stra­te­gi er der­for å kom­me frem til hva du øns­ker å be­hol­de el­ler fjer­ne, og der­et­ter for­sø­ke å fin­ne ut hvil­ket par­ti som øns­ker å be­hol­de og fjer­ne. Forskjellen er at du alt­så ikke ser på par­ti­enes lov­na­der om nye til­tak, ba­re på hva de øns­ker å gjø­re med det be­stå­en­de sam­fun­net. I og med at 99 % av det du mer­ker til po­li­tis­ke ved­tak er knyt­tet til tid­li­ge­re, be­stå­en­de ord­nin­ger, er det langt mer ra­sjo­nelt å se på det­te.

Det er også mye mindre at­trak­tivt som valg­flesk, av enk­le PR-hensyn. (Mao.: Fordi folk ikke har lest den­ne blogg­pos­ten.)

Så, her er noen kon­troll­spørs­mål:

  • Lånekassen: fjer­ne el­ler be­hol­de?
  • Kontantstøtten: fjer­ne el­ler be­hol­de?
  • Formuesskatten: fjer­ne el­ler be­hol­de?
  • Arbeidsgiveravgiften: fjer­ne el­ler be­hol­de?
  • Skolefrukt: fjer­ne el­ler be­hol­de?
  • Nasjonale prøver: fjer­ne el­ler be­hol­de?
  • Norske styr­ker i Afghanistan: fjer­ne el­ler be­hol­de?
  • Stoltenberg-regjeringen: fjer­ne el­ler be­hol­de?
  • Bomringer: fjer­ne el­ler be­hol­de?
  • Støtten til kol­lek­tiv­trans­port: fjer­ne el­ler be­hol­de?

Og dis­se tin­ge­ne kan du gi blan­ke i:

  • Gratis tann­helse
  • Makspris på SFO
  • Veisatsinger
  • Nye kol­lek­tiv­sat­sin­ger
  • EM

Jeg er sik­ker på at du kan fin­ne på fle­re.