Putens

Jeg bedriver neologisming i ukens Morgenbladet:

Språket trenger et ord for denne formen for fotografisk merkevarekapital, som bygges via sjangeren midt mellom paparazziestetikk og tenåringsbladenes aseksuelle pornografi. La oss kalle den «putens».

Dagens diagram #6: 10 prosentpoeng fra spenning

Her er oppslutningen til de røde partiene målt mot de borgerlige på meningsmålingene siden 2008, med en avrundet linje1 trukket gjennom dem.

Blokker per første mai

Avstanden er større enn noensinne, og betydelig større enn den var da «opphentingen» begynte på våren 2008. Men legg merke til at avrundingen lyver litt: en måned eller to i 2008 var oppslutningen om de røde nesten like lav som den i gjennomsnitt er nå. Men det er altså et år mindre å «gjøre det på».

Legg også merke til at oppslutningen om de røde aldri var større enn de blå – på meningsmålinger. Valg ≠ meningsmåling.

Noe som ikke vises på dette diagrammet er at min toblokksdystopi heldigvis ikke ser ut til å bli virkelighet. Både KrF og SV har siden den gang svingt klart oppover. Som vanlig med slike ekstremscenarier klarte jeg å prikke inn det nøyaktige bunnpunktet for oppslutningen til de fire småpartiene til sammen.

  1. LOESS‐​smoothing []

Mot steilere fronter i innvandringsdebatten?

22. juli har gitt oss politikere som lover en mer dannet debatt. Effekten av det kan bli det motsatte.

La oss se for oss en modell av det politiske liv der hver person har hver sin oppfatning av optimal politikk på en lang rekke saker. Hver person har også en tilsvarende oppfatning av hvor på skalaen hvert parti er. Basert på disse oppfatningene, og en vekting av sakenes viktighet, beregner så hver person en avstand til partiene og stemmer på det nærmeste.

Dette er altså en modell for begrensa rasjonalitet innenfor politikk. Den er selvsagt humbug i bokstavelig forstand – det er ikke sånn at folk sitter og beregner kartesiske avstander til partiene i syv‐​dimensjonale rom før de går til valgurnene. Men den fungerer som en tilnærming til hvordan folk kanskje tenker når de skal bestemme seg for parti.

I tillegg kan vi foreløpig anta at retorikk brukes for å justere folks oppfatning av hvor et parti står på de ulike skalaene. Altså: folks oppfatning av et partis politikk er formet både av den faktiske politikken og av retorikken. I tillegg justerer retorikken vektingen. Retoriske grep kan brukes for at folk skal oppfatte en sak som viktigere enn andre.

En ganske standard analyse av Fremskrittspartiets fremvekst er at de tradisjonelle partiene hadde en helt annen fordeling av politikk på «innvandring» enn det folk hadde. Dette rommet utnyttet Frp, og vokste frem gjennom retoriske grep: de mobiliserte folk til å vekte innvandring som en viktigere sak, og de endret imaget for sin egen politikk på området fra «svært langt ut på skalaen» til «ansvarlig».

Dermed kunne de høste stemmer fra et velgermarked som dels oppstod (fordi folk plutselig syns innvandring var et viktigere spørsmål) og dels var der fra før.

Det er viktig å poengtere at dette er en politisk vekselvirkning: det er ikke slik en stor masse var «mot neger«1 og ikke hadde noe parti å stemme på, men så fikk de Frp. De visste ikke nødvendigvis at de var så mye «mot neger». Men de fikk forklart hvorfor alt de gikk og følte på, uten å være politisk interesserte, kunne forklares inn i et skjema der innvandring hadde skylda. Da blir du mobilisert. Men i tillegg er det nok sant at de som stemte i «gamle dager» i snitt var mer «mot neger» enn det de etablerte partiene ga muligheter til å vise ved valg.

På grunn av denne tunge høyrekraften i «velgermarkedet» har Frp hatt et fortsatt rekrutteringspotensiale på å flagge innvandringssaken høyere og høyere. De tildels desperate forsøkene på å få folk til å «tenke på neger» igjen har kommet hver gang meningsmålene duppet. Men de andre partiene har også reagert. Samtlige har bevegd seg til høyre. Det hele vitner om at det fantes et likevektspunkt til høyre for dagens situasjon, som alle partiene gradvis har dratt hverandre i retning av.

De to til tre stortingspartiene som har holdt igjen er Venstre, delvis SV, og delvis KrF. De har måttet finne seg i å kjempe om stemmene til en liten, innvandringsliberal minoritet. I praksis har det beste for disse vært å holde innvandringsspørsmål så langt borte fra debatten som mulig. Den innvandringsliberale eliten er en liten minoritet, og stort sett er den fullmobilisert – den har allerede bestemt seg. Hver gang innvandringsdebatten kom til overflaten, kunne Frp lede an i stadig mer rabiate angrep på muslimer, innvandrere osv., som igjen radikaliserte og mobiliserte nye grupper rundt denne saken. Det tilsvarende skjedde ikke i motsatt leir. Derfor var det rasjonelle å gjøre, for venstresiden, å holde saken så kald som mulig.

I de siste årene har Frp så passert likevektspunktet og bevegd seg til høyre for det, og dermed faktisk skallet av en del moderat innvandringskritiske til Arbeiderpartiet og Høyre, som har halset etter Frps retorikk hele veien. Slik plasserte 70–80 % av de stemmeberettigede seg rundt likevektspunktet, med Ap ørlite til venstre for det og Frp vibrerende frem og tilbake til høyre for det, og Høyre ganske etablert til venstre for Arbeiderpartiet. Saken var i ferd med å bli mobilisert ferdig.

Samtidig som politikken var i ferd med å etablere seg rundt det nye punktet, endret saken karakter. Det viktigste temaet gikk fra å være innvandring til å bli kultur. De økonomiske sidene ved innvandringen ble spilt stadig sjeldnere; nå var det de kulturelle sidene som var problemet. Kvinners frihet, halalgodteri i barnehagen og mulla Krekar stod i sentrum. Innvandringssaken ble til norske verdier‐​saken.

Og så kom 22. juli.

11. september 2001 førte til at «det amerikanske» ble definert som det «ikke‐​islamistiske». Terrorangrep og araberfrykt i Israel har tilsvarende gjort det israelske flagget til et symbol på «ikke‐​arabisk», mer enn på noe særskilt israelsk. Og effekten av 22. juli ser ut til å være, foreløpig, at vi definerer «norske verdier» som «ikke‐​Breivikske».

Det kaster hele saken om «norske verdier» omkull. Det åpner seg plutselig et rom på venstresiden for å høste stemmer på å distansere seg fra kritikere av det flerkulturelle samfunn. Samtidig er det tydelig at på ytre høyre i norsk politikk er det viktigste retoriske grepet å få frem dette: «Breiviks handlinger forandrer ikke på alle problemene vi har».

Isolert sett er det selvsagt sant, og det vil trolig være ganske mange som er «mot neger» også etter 22. juli. Dette velgermarkedet vil fortsatt finnes. Men det vil kanskje oppstå et skisma: en uoverstigelig barriere for å hente velgere. Mens Frp har fått et «nær-Breivik»-stempel som gjør dem uten troverdighet i innvandringsdebatten hos noen, har Arbeiderpartiet i praksis gjort det umulig for seg selv å være «tøff på innvandring». Folk har plutselig skiftet vekting av hva slags retorikk de ønsker å assosieres med rundt disse spørsmålene.

Hvis dette skismaet oppstår, vil vi få en ny situasjon med to likevektspunkter. Arbeiderpartiet, KrF, Venstre, SV og trolig Høyre vil bevege seg mot en posisjon langt til venstre for dagens situasjon – i hvert fall retorisk, og kanskje i faktisk politikk. Frp vil ikke kunne høste noen stemmer der, og vil derfor maksimere sin oppslutning ved å tre enda mer til høyre. Det skyldes først og fremst at de trenger å sentrere seg i «den nye massen» av folk som i teorien vil ha interesse av å stemme Frp. Men det skyldes også at denne nye situasjonen vil skape en tilspisset debatt som vil mobilisere flere til å prioritere innvandringsspørsmålet når de skal velge parti.

Foreløpig tolker jeg Siv Jensen dithen at hun ikke vil være villig til å faktisk gjøre dette. I så fall tror jeg det er et spørsmål om tid før hun faller som partileder. Oppslutningen vil falle, stortingsvalget vil gjøre partiet til en skygge av seg selv. Da kan det være duket for en Per Willy Amundsen eller Christian Tybring‐​Gjedde.

22. juli kan altså ende opp med å gi oss et mer isolert høyrepopulistisk parti, og en Geert Wilders i Norge, som en bittersøt bieffekt av oppfordringene til mer anstendig debatt. Debatten vil ikke bli mer anstendig, men makta vil være lengre unna de uanstendige enn noen gang før.

  1. Jeg beklager på forhånd de som måtte føle seg støtt av denne betegnelsen. Den er ment å skildre en holdning som ikke er «mot innvandring» (vi har jo innvandringsstopp, så alle partiene er jo stort sett mot innvandring), men mer en guttural holdning om å være mot at «alle disse svartingene skal bo her». Og tro meg, det er en vanligere motivasjon for holdningene til innvandrere enn å være bekymret for undergraving av asylinstituttet. []

Vannlandet

Får man sine nyheter via TV og  de tabloide tabloidenes forsider, er det lett å få inntrykk av at det meste går åt skogen, og resten går det enda verre med. I tillegg er det fort gjort å tenke at i Norge drikker vi mer, er mer ubehøvla, mer kriminelle og faller mer utenfra enn Noen Gang Tidligere.

Dette med drikkinga er jo i vinden nå om dagen, med EUs alkoholreklamedirektiver som bakteppe. Det brukes krigsretorikk fra alle landets partier – utenom Frp. «Vi må kjempe med nebb og klør», sier Arbeiderpartiet. Senterpartiet skal gjøre «alt som står i deres makt». Og slik fortsetter det bortetter.

Det snakkes sågar om veto. EØS‐​veto! Dette sagnomsuste fabeldyret som Arbeiderpartiet alltid har fortalt oss at ikke kan brukes, selv om det er for å bevare tarifflønn (tjenestedirektivet), distriktene (postdirektivet),  offentlig finansiert helsevesen eller bare nasjonalt sjølstyre. Men skal vi bruke det, for å forhindre at TV3 skal få sende reklame for andre øl enn Munkholm?

Da må dette være viktig, tenker jeg. Vi må jo stå på randen at samfunnets sammenbrudd. Får vi alkoholreklame, kommer vel alle og enhver til å rave rundt i gatene, på jakt etter den nyeste typen Tuborg vi har sett på tv etter sist Champions League‐​kamp. Så hvordan ligger vi egentlig an på alkoholfronten?

Svaret er at vi drikker utrolig lite, og at vi alltid har gjort det.

Alkoholforbruk for OECD‐​landene. Kilde: WHO

Vi drikker altså ikke bare mindre enn Storbritannia, Spania, Frankrike og Tyskland, vi drikker i snitt godt under halvparten av det de drikker.

Over tid ser bildet slik ut:

Det som har skjedd gjennom disse 150 årene er at brennevinskonsumpsjonen ble kraftig redusert frem til 2. verdenskrig.  (Merk at grafen er litt uklar på dette punktet: Det er altså den mørk blå linjen som er brennevin). De siste tjue årene har vi sett en forholdsvis stor økning i konsumpsjonen, nesten utelukkende drevet av at vi drikker mer vin enn før.

Alt i alt er det altså veldig liten grunn til å fortvile: vi er et meget edruelig land. Selvsagt kan man argumentere med at dette skyldes at vi har hatt et reklameforbud, men på den andre siden ikke: reklameforbud fantes ikke i 1851. En langt mer sannsynlig årsaksforklaring er at vi har kombinert høye avgifter med dårlig tilgjengelighet.

For all del; ha gjerne et forbud mot reklame. For min del kunne vi gjerne utvide det til et generelt forbud mot reklame. Men det er ikke en sak om liv og død. Jeg ønsker meg politikere som viste et tilsvarende engasjement i viktige saker. Og et EØS‐​veto som kan brukes i saker med substans.

Velferdsstatens vekst og fall

Det finnes et solid, politisk‐​økonomisk grunnlag for å hevde at velferdsstatens oppslutning avhenger av at standarden på tjenestene følger standarden i privat sektor. For å klare dette må offentlig sektor vokse like mye som privat sektor.

For å skjønne dette poenget kan vi tenke oss en verden der antallet arbeidsfolk per innbygger er konstant. Fordelingen i forbruk mellom offentlige og husholdninger vil da fordele den samlede arbeidsressursen mellom offentlige tjenester og privat forbruk. Dersom de offentlige tjenestene skal være like gode som i fjor, holder det altså ikke at pengesummen som brukes på dem er like stor som i fjor. De må ha en like stor andel av hele kaka. Vokser kaka, må offentlig sektor vokse like mye som privat.

I grafen under kan du se hvordan Norge bygget opp velferdsstaten i perioden 1960–1980, ved at en større del av befolkningen ble viet tilbud av offentlige tjenester. Men så skjer det en utflating på begynnelsen av åttitallet – drevet av denne periodens høyrebølge – før vi får et nytt, høyere nivå på velferden rundt 1992.

Dette høyere nivået vedvarer gjennom nittitallet. Men så kommer totusentallet. Først får vi effekten av den moderniseringen og privatiseringen som den gamle Jens Stoltenberg drev frem, og senere fikk vi effekten av skattelettene og nedbyggingen i Bondevik II. Resultatet var et markant fall i offentlig andel av kaka:

Når grafen så flater ut i slutten av 2007 og snur i 2008 og 2009, så skyldes det at det private konsumet stupte – finanskrisa slo inn. Det skapte et pusterom som gjorde det enklere for det offentlige å få tak i arbeidskraft og tilby tjenester. Men den underliggende trenden, uten finanskrise, er skremmende tydelig.

Selv om dette er  umerkelige størrelser i den politiske debatten, er det disse store utviklingstrekkene som har konsekvenser for folks livskvalitet og mulighetene for et nogenlunde egalitært samfunn. Men politisk debatt handler heller om burkaforbud og smykkegaver.

Disse abstrakte, økonomiske figurene viser hvorfor økende offentlig fattigdom gikk hånd i hånd med enorm privat velstandsvekst utover 2000‐​tallet. Dette er en del av den kjøttgryta som burde utgjøre de store, strukturelle ulikhetene mellom fløyene i politikken, men som ikke gjør det, takket være Arbeiderpartiets New Labour‐​strategi. Velferdsstaten kan kun forsvares ved å oppheve velferdsstaten, er tanken.

Det må være forbitrende for regjeringspolitikerne at Soria Moria‐​erklæringene har låst fast skattenivået, og dermed langt på vei statens inntekter, på et nivå fastslått av den nedbyggingskåte regjeringen Bondevik II. Tenk for en takknemlig oppgave det ville være å drive en regjering som skulle ta andelen opp 3–4 prosentpoeng, i stedet for å forvalte en stadig strammere livrem.

En «heldig finanskrise» reddet gjenvalget i 2009, men med mindre skattetrykket heves vil grafen fortsette sin planlagte nedtur fra det øyeblikk veksten tar seg opp igjen – kanskje allerede fra første kvartal 2011. Det betyr økt ulikhet, dårligere sosiale tjenester, og enda flere velgere som skuffet slår fast at det hjelper ikke hvem de enn velger, høyresidas politikk vinner uansett.

Grafene viser samlet sluttkonsum av offentlige tjenester delt på samlet sluttkonsum totalt, målt i faste volumer, kilde: OECD. Tallene fra 1960–1978 er estimerte.

Taperpremien

Etter valget i Norge meldte vanvittig mange mennesker seg inn i Venstre. Venstre hadde som kjent gjort et katastrofevalg, der partileder Sponheim forsvant ut av Stortinget og partiets potensiale til innflytelse i denne stortingsperioden hadde forsvunnet som dugg for solen.

Nå gjentar det seg i England. Et historisk høyt antall mennesker melder seg akkurat nå inn i Labour, etter katastrofevalget som sendte deres statsminister ut av regjeringsstolen tidligere i kveld. Hva er det slags logikk som leder folk til å melde seg inn i partier etter et valg – nøyaktig når partiet trenger dem minst?

Kan det være:

  1. Skyldfølelse. Folk driver avlat for sin mangel på entusiasme for partiet de stemte på i selve valgkampen, og i stedet for å donere penger melder de seg inn.
  2. Zen‐​politikere. Mange underlige skruer er ikke like opptatt av saker som i å bevare systemet, det nåværende eksempelet på borgerlig demokrati. De løper derfor rundt og forsøker å balansere spillebrettet når det tipper for langt i en retning.
  3. Opportunisme. Når et parti ligger nede og har gjort et dårlig valg, er det rimelig å tenke seg at det blir mange ledige verv og diverse utvalg som skal utrede ny politikk. Never change a winning team, sier engelskmennene – og implisitt betyr det change a losing team. Skal du få en sjanse i gamet, må du derfor være på the losing team.

Når jeg tenker meg om, kan kanskje nummer tre forklare hvorfor folk blir Venstre‐​medlemmer per se, ikke bare hvorfor de melder seg inn rett etter tapervalg.

To gode Mandela‐​anekdoter

3 heads are better than 1: MYdiba
Creative Commons License photo credit: MastaBaba

Nelson Mandela; flott mann. Man trenger vel ikke si mer, men jeg oppfordrer alle til å få med seg dette foredraget av hans biograf Richard Stengel [mp3].

Her er to fantastiske historier fra podkasten.

1.

I forbindelse med et valgmøte skulle Mandela fly et småfly sammen med en livvakt og to piloter. Halvveis mista flyet en motor; de endte til slutt opp med å lande trygt. Livvakten, som aldri hadde flydd før, snakket med Stengel etter landing. Han fortalte at Mandela kikket opp av avisen, lente seg over til livvakten, og sa:

«You might want to tell the pilot that this propeller is malfunctioning»

Livvakten gjorde det, og piloten var (naturligvis) klar over det. Da han kom tilbake, nikket bare Mandela og fortsatte å lese avisen resten av turen. Så, like etterpå, satte Stengel seg inn i baksetet sammen med Mandela, og spurte (naturligvis): «Var du ikke redd?»

«Man – it was terrifying up there!»

2.

Bob Geldof henvendte seg en gang til Mandela og spurte hva som var hans favorittmusikk. Mandela svarte kontant:

«Abba».

I følge Stengel ble dette tolket av enkelte i ANC som et bevis på hans vilje til å skape forståelse på tvers av folkeslagene – Mandela velger det hviteste bandet man kan tenke seg som favorittband! Mer sannsynlig er det at det hele var en spøk; i fengsel var det lite musikk og det virker usannsynlig at Mandela skulle være særlig kjent med Abba.

Til slutt er det vel verd å merke seg Stengels oppfordring om å ikke «julenissifisere» Mandela. Mandela er ikke bare en smilende gammel mann med hvitt år som bragte frihet til Sør‐​Afrika, han er også en hardline og svært tydelig ytre‐​venstre‐​politiker. Han var – og kanskje er – svært kritisk til Vesten og skuffet over USA og Storbritannia. Enda viktigere for dagens bruk av Mandelas arv er hans kategoriske avvisning av kompromiss og gradvise forbedringer innenfor det urettferdige systemet. Den afrikanske befolkningen kunne bare oppnås gjennom en ekte hendelse – en revolusjon og maktovertakelse.

Det er en parallell til f.eks. Israel‐​Palestina‐​konflikten, som forøvrig Mandela selv aldri har vært fremmed for å poengtere.

Klasseskiller

Formuer i Oslo
Formuer i Oslo

Her er et eksempel på hva offentlige skattelister kan brukes til. Kartet viser Oslo kommune. Prikkene viser hvor mange av landets tusen største formuer som befinner seg på hvert postnummer. Skalaen er litt vanskelig å ta på øyemål. Den minste prikken er en person, mens de oransje prikkene på Bygdøy inneholder hhv. 15 og 18 personer.

Ja. Det betyr at 18 av Norges rikeste har samme postnummer; 0286 Oslo.

Legg forøvrig merke til at det bor desidert flest mennesker i de østlige og sørlige delene av Oslo, men vi mangler helt prikker.

Dette er helt åpenbart ikke grafsing, som Jarle Petterson ville ha kalt det. Dette er helt sentral kunnskap vi trenger for å vite om maktforholdene i samfunnet. Slik vårt samfunnssystem fungerer, finnes det på papiret en maktbalanse mellom den private rett til å diktere bruk av egne eiendeler (herunder bedrifter) opp mot samfunnets rett til å pålegge plikter (skatter og reguleringer) og drive allmennyttige aktiviteter. Denne balansen er, som jeg vel antyder, nettopp en balanse. Den kan komme ut av likevekt. Det legitimerer i så fall endringer. For å kunne vite noe om dette, må vi vite om formuene, om styrevervene, om bostedene – kort fortalt, om maktsentrene. Det er 100 % legitimt og en helt nødvendig bestanddel i samfunnslimet.

Over kan du se at fordelingen av prikker til forveksling ligner boplassene til bystyremedlemmene i Oslos byråd. Slike bilder er gode argumenter for kritikere av sosialdemokratiets maktstrukturer, der jerntriangler av politisk, økonomisk og kulturell makt raskt får anledning til å dannes. Det er betimelig å spørre seg om den demokratiske makta er illusorisk, når de sosiale og formelle båndene mellom de politiske og økonomiske elitene er så tette som i Oslo.

Mysteriet De Grønne

Denne valgkampen har vist oss litt mer av Miljøpartiet De Grønne. I skolevalget har de oppnådd 1.2 % nasjonalt. Samtidig er det hevet over enhver tvil at partiet er milevis unna noe mandat på Stortinget. Strategien til partiet fører derfor på kort sikt til at de kannibaliserer velgere fra de øvrige partiene som har en progressiv miljøpolitikk: SV, Venstre og Rødt. Jeg har veldig vanskelig for å forstå den strategiske begrunnelsen bak, men jeg måtte samtidig innrømme at jeg aldri har lest MDGs program. Kanskje de hadde en masse spennende løsninger og analyser som ingen andre partier har?

Svaret er skuffende nært nei. Partiets prinsipprogram er en parade av avsnitt jeg er helt enig i, men det skyldes ikke at de er intetsigende. Det skyldes at de er plassert langt til venstre i politikken, noe som selvsagt er helt nødvendig dersom man vil føre en intervenerende miljøpolitikk som også griper inn i forbruksmønstre og utdanning og mener at det avhenger av folkelig politisk styring på mikronivå – altså det at folk organiserer seg politisk lokalt. Disse prinsippene er kjernen i sosialismen.

Samtidig har partiene holdninger på en del ikke‐​økonomiske og ikke‐​miljørettede områder, såkalte verdispørsmål. Her plasserer de seg nær den progressive sosiale liberalismen – altså for åndsfrihet, en aktiv internettrettighetspolitikk, økt trygd (og borgerlønn), internasjonal sosial utjevning, stor skepsis til militære intervensjoner, en liberal innvandringspolitikk. Alt dette er spennende og kontrære meninger i den norske politiske debatten – bortsett fra at det er blåkopi av tre andre partiers standpunkter: Venstre, SV, Rødt.1 Denne delen av politikken fungerer derimot som en klar avstandstaken til KrF, det skal de ha.

Jeg stilte spørsmålet på Twitter: Hva er det som skiller MDGs program fra de etablerte venstrepartiene? Jeg fikk svar fra @beaterast: «Nei til privatskoler. Nei til en viss grad av privatisering innenfor helse. Lange skoledager. Alle skal i barnehage». Dette kaller MDG et fokus på personlig frihet, selv om de fleste mennesker egentlig konnoterer personlig frihet med frihet til forbruk (som MDG er mot) og økonomiske friheter (der MDG ikke skiller seg fra de andre venstrepartiene).  Men alle disse sakene er elendige eksempler på «personlig frihet».2

I tre av sakene handler det om en komplisert avveiing mellom foreldres rettigheter og barnas rettigheter, eller for å si det på en annen måte: foreldrenes rett til å begrense barnas muligheter i fremtiden. Hva som er balansepunktet mellom foreldrenes rett til å bestemme og barnas rett til å få sine muligheter realisert lar seg ikke avgjøre av å erklære den ene partens rett som «frihet».

I den siste – privatisering innenfor helse – er de andre venstrepartienes poeng at privatisering innenfor helsevesenet vil være en forskyving av frihet fra fattige til rike, men gitt et konstant antall leger vil det ikke medføre mer behandling av pasienter. Hvilken frihet er det å søke etter?

MDG ser på seg selv som et liberalistisk parti, men de redegjør godt i sitt eget program for liberalismens begrensninger. Den liberalismen som det her refereres til etablerer et sett med felles grenser og målsettinger for politikk som Venstre, Rødt, SV og MDG deler. Den kan ikke gi svar på alle politikkens prioriteringsspørsmål og avveiinger.

Derfor er MDG for meg en gåte. Holdningene de representerer er allerede representert, og det blir liksom ikke helt en nisje at partiet vil beholde kontantstøtta noen år lenger enn SV og Rødt. Effekten av arbeidet deres blir å redusere oppslutningen til partier som faktisk har sjans å komme i posisjon. Hvordan kan dette være mer fornuftig tidsbruk enn å påvirke direkte gjennom den ordinære miljøbevegelsen?

  1. Og her innvender MDGs folk selvsagt at Rødt og SV ikke er for borgerlønn. Det er nok riktig, men det er ikke helt enkelt å se den store forskjellen på dette og Rødt og SVs primærstandpunkter knyttet til massiv oppskalering av sosialhjelpen. []
  2. Og la meg få tilføye at partiet går lengre enn noen andre i å begrense personlig frihet på andre områder: de vil forby shortsalg av aksjer, ytterligere styrke arbeidsmiljøloven, kjønnskvotere og lønnsutjevne, begrense områder som private selskaper skal få lov å virke på, forby brusautomater på skoler, forby salg av nye bensinbiler, forby forsøksdyr og underminere opphavsrettslovgivningen. For all del – jeg er ikke nødvendigvis uenig – men dette er ikke programpunkter for et parti der «personlig frihet» er ledestjernen i ett og allting. []

Indregards valgomat

Det er ikke lurt å avgjøre hvilket parti du ønsker å stemme på ved å analysere de positive sidene, altså valgløftene partiene gir. Først og fremst er det tre store problemer med denne strategien:

  1. Det knytter seg stor usikkerhet til om valgløfter blir gjennomført eller om de er bevisst fremsatt i visshet om at det aldri blir gjennomført med mindre partiet får rent flertall
  2. Alle partiene har flesk, selv om det smaker litt forskjellig. Hjernen vår er dårlig tilpasset valg mellom goder: vi er biologisk tilpassa ideen om å «få alt». Derfor er det vanskelig å vite om du helst vil ha gratis SFO eller lavere arbeidsgiveravgift.
  3. Valgflesk‐​strategien medfører en uansvarlighetsbias i tenkingen din. Du ender opp med å få politikere som lover mer enn de kan holde, og du straffer realistiske partier uforholdsmessig mye.

En alternativ strategi er derfor å komme frem til hva du ønsker å beholde eller fjerne, og deretter forsøke å finne ut hvilket parti som ønsker å beholde og fjerne. Forskjellen er at du altså ikke ser på partienes lovnader om nye tiltak, bare på hva de ønsker å gjøre med det bestående samfunnet. I og med at 99 % av det du merker til politiske vedtak er knyttet til tidligere, bestående ordninger, er det langt mer rasjonelt å se på dette.

Det er også mye mindre attraktivt som valgflesk, av enkle PR‐​hensyn. (Mao.: Fordi folk ikke har lest denne bloggposten.)

Så, her er noen kontrollspørsmål:

  • Lånekassen: fjerne eller beholde?
  • Kontantstøtten: fjerne eller beholde?
  • Formuesskatten: fjerne eller beholde?
  • Arbeidsgiveravgiften: fjerne eller beholde?
  • Skolefrukt: fjerne eller beholde?
  • Nasjonale prøver: fjerne eller beholde?
  • Norske styrker i Afghanistan: fjerne eller beholde?
  • Stoltenberg‐​regjeringen: fjerne eller beholde?
  • Bomringer: fjerne eller beholde?
  • Støtten til kollektivtransport: fjerne eller beholde?

Og disse tingene kan du gi blanke i:

  • Gratis tannhelse
  • Makspris på SFO
  • Veisatsinger
  • Nye kollektivsatsinger
  • EM

Jeg er sikker på at du kan finne på flere.