Ungdommen nå til dags

Resultatene ved skolevalg, 1989–2013, fordelt på parti

skolevalgskolevalgbump

  •  Høyre + Frp er fire prosentpoeng større i 2013 enn i 2009.
  • SV halvert fra 10 til 5, en del av en langsiktig nedovertrend siden 2001.
  • Fremgangen til Piratpartiet (ikke med i grafene) og MDG er like stor som SVs tilbakegang.
  • I 2001 fikk ytre venstre (SV + R) 28 % oppslutning. I 2013 får de 8,8 %

Homo democraticus

Et svart hull
Et svart hull
Et svart hull. Uten sammenligning forøvrig. Creative Commons av NASA (CC‐​BY‐​NC)

Lengst nord i verden, på små klipper ved havet, finner vi den sjeldne arten homo democraticus. Og når vi i dag besøker deres biotop, er det på en ekstra spennende tid i samfunnets fireårssyklus.

Landsmøtesesongen går mot slutten, og det er tid for den årlige lesepausen. Det avanserte, lille samfunnet har faktisk satt av flere fridager enn arbeidsdager i mai, slik at denne biannale lesepausen kan fasiliteres. Homodemocraticusene setter seg nå ned med partienes programmer for en komparativ, immersiv og hermeneutisk lesing av fremtidsvisjonene som kommer frem i dem.

La oss nå spørre fire homodemocrati hva ved partienes vedtatte programmer som avgjør deres stemmegivning til høsten.

Demokrat 1: «For meg er det utrolig viktig at stemmen min får mest mulig innflytelse i flest mulig voteringer. Jeg velger derfor et parti som er nær sentrum av politikken. Jeg sier som lederen i Sentrumsnært folkeparti, som nok får min stemme i år: ‘politikken går tydelig mot sentrum, og det er veldig viktig at Sentrumsnært folkeparti plasserer seg mellom blokkene slik at SrF får mest mulig innflytelse’.»

Demokrat 2: «Jeg er en sentrum‐​høyre‐​velger. De beste politiske løsningene i dagens samfunn finner vi nok i sentrum, særlig i Oslo sentrum. Jeg er meget betrygget av at De Sentrumkonservative så tydelig vedtok sentrumhøyrepolitikk på sitt landsmøte. Jeg er naturligvis ikke enig i alt – selv ønsker jeg mindre skatt på rike fruer, men det er så godt å vite at det politiske landskapet ikke strekker seg ut over for store kartesiske avstander i en teoretisk illustrasjon av politikken over to dimesjoner.»

Demokrat 3: «Alle de gode løsningene på landets problemer siden 1905 har blitt funnet i politikkens sentrum‐​venstre, gitt en tilstrekkelig vid definisjon av ‘sentrum’. Derfor er det naturlig for meg å søke mot et parti som i størst mulig grad mener det samme som alle tidligere valgvinnere har gjort.»

Demokrat 4: «Jeg får slik en varm følelse av å lese partiprogrammene. Endelig har det altså blitt slik, at politiske motsetninger ikke lenger handler om ulike interesser og maktkamp. Nå handler det bare om å finne de beste tekniske løsningene på vår tids utfordringer. Det er derfor jeg vil stemme på Sentrumspartiet de grønnlige, som ser ut til å ha korrekt fasit hva angår miljøutfordringene.»

Vi forlater nå homo democraticus. Neste uke skal vi kontrastere våre funn her i nord med et besøk til homo hystericus, som med sitt middelhavstemperament ikke har klart å kvitte seg med de gamle ordningene med motsetninger i det politiske liv.

Pining for the fjords

Foto: Noli's. Creative Commons BY-SA.
Foto: Noli’s. Creative Commons BY‐​SA.

Simen Sætre, Fjordman. Portrett av en antiislamist, Oslo: Cappelen Damm, 2013.
Arnold Kling, The Three Languages of Politics, Amazon Digital, 2013.

Simen Sætres Fjordman er en helt ålreit bok. Den uautoriserte biografien har mange svakheter som sjanger. Det blir ikke bedre av at objektet for biografien så til de grader ikke ønsker å beskrives.

Dramaturgien i boka, en reise i Fjordmans fotspor, er en smule påtatt, særlig ettersom klimakset er såpass underwhelming. Sætres møte med Jensen gir ingenting ut over en bekreftelse på at Jensen har øvd inn mantraer og mangler vilje til å reflektere om den politiske betydningen av virkelighetsbeskrivelsen hans.

Men boka har en viktig styrke: den avmystifiserer Fjordmannen, og påpeker det som snart bør være åpenbart for alle: det fascistiske, det rasistiske, frykten og hatet skyldes ikke noe radikalt annerledes ved ham enn ved oss andre mennesker. Fascismen snakker ikke alltid i store, tyske ord under en smal bart.i

For den brede offentligheten vil Fjordman alltid være koblet til spørsmålet om Behring Breiviks motivasjon for terrorhandlingene sine. Det er på mange måter synd. I en akademisk og filosofisk forstand er det i og for seg spennende å tenke gjennom grensene for ansvar på denne måten. I en rettslig forstand er det helt uinteressant. Men jeg syns det er synd at såpass mye tid brukes på akkurat 22. juli: en ekstremt usannsynlig terrorhandling, uansett hvordan Fjordman hadde formulert seg i sine essays.

Det er naturligvis viktig for både samfunnet og mange enkeltmennesker å forstå hvordan Breivik kunne bli en drapsmaskin. Men når søkelyset settes på Peder Are Nøstvold Jensen, er det mye viktigere for meg at Fjordmans essays og tanker utgjør en trussel helt uavhengig av terror, bomber, Utøya og Behring Breivik. Fjordmans tanker er, gitt at de blir tatt på alvor, en katastrofe for sivilisasjonen. Ikke fordi de oppfordrer til terror – det gjør de ikke. Men fordi de bygger på radikal mistro, oppfordrer til en retur til nasjonalistisk sjåvinisme, forsvarer en rasebasert isolasjonsidé, og bærer med seg alle de viktigste byggestenene for konklusjoner som suspenderer demokratiet og rettsstaten for å løse Den Store Saken.

De historiske erfaringene med denne cocktailen av ideer er entydig negative, i et spekter fra «litt skadelig» til Pol Pot. Men er dette egentlig en misforståelse? Jensen snakker stadig om at han aldri oppfordrer til vold. Han mener Sætre misforstår hva han skriver. Han forutser apokalypsen, ja, men oppfordrer ikke noen til å gjøre noe udemokratisk med den.

For Jensen poengterer at det ikke er en lek med ord han bedriver. Han mener, fullt ut, at det er sivilisasjonen vår som står på spill. Samtidig ser han på seg selv som en objektiv analytiker, ikke en revolusjonær lederskikkelse. Han kommer seg aldri helt ut av denne logiske hengemyren. Dersom det faktisk er sivilisasjonen som står på spill, og elitene våre med vilje leder oss inn i apokalypsen, og demokratiet er ute av stand til å gjøre noe med det, virker det jo rimelig å oppfordre til vold for å forsvare den. Jeg ville glatt oppfordret til attentater og væpna revolusjon dersom jeg trodde på Jensens virkelighetsbeskrivelse.

Kan det likevel være at vi misforstår hverandre? Arnold Kling vil hevde det. I hans korte boksingel The Three Languages of Politics hevder han at de fleste av oss tilhører en av tre politiske «stammer» – progressive, liberalere eller konservative. Disse har hvert sitt stammespråk, med en medfølgende foretrukket akse å beskrive samtiden over. Progressive foretrekker å beskrive samtiden og politiske utfordringer gjennom aksen undertrykket‐​undertrykker. Liberalere beskriver det meste over aksen frihet‐​tvang. Konservative ser samtiden som en kamp mellom sivilisasjon og barbari, der sivilisasjon er forstått som tradisjon.

Det er ingen tvil om at Fjordman befinner seg i sistnevnte kategori, og om Kling har rett, er det lett å demonisere dem som tilhører en annen stamme enn deg selv. Andre stammer velger en «fremmed» akse for å forstå verden, og det er lett å konkludere med at din motstander derfor gir blaffen i din. Når Fjordman skriver om bevaring av sivilisasjonen og forsøket på å unngå barbari, er det en hoderystende opplevelse for en norsk progressiv, som meg, blant annet fordi han setter undertrykket‐​undertrykker‐​aksen på hodet: plutselig er det hvite, norske menn som er de aller mest utsatte, sarte sjelene i denne verden, i akutt fare.

Men Kling fanger, etter mitt syn, ikke hele effekten av denne stammetilhørigheten. Ja, det former språket, men det former også løsningene. Det følger med en theory of society, eller i hvert fall en theory of politics, som har betydning for konklusjonene ut over hvilken språklig akse man beskriver den. Aksene peker, så å si, mot ulike konglomerater av foretrukken politikk.

Den konservative aksen har en medfølgende pessimisme med tanke på menneskets evne til tilpassing og forandring. Den konservative anskuelsen vurderer truslene ved fremtidens endringer i teknologi og kultur som større enn de sannsynlige fordelene, som når norske stortingsrepresentanter så for seg at fargefjernsyn ville ødelegge sosialt samkvem i landet. Dette gir konservative et blindfelt i fremtidsanalyser.ii

Det er en av mekanismene som fanger Fjordman i hans dystopier. Han ekstrapolerer dagens problemer hundre år fremover, velger å holde alt annet likt, og ser Vestens undergang. Ettersom alle med øyne å se må se det samme som han, er det bare en forklaring på at de andre ikke reagerer: de er medløpere. Problemet er bare at alt annet holdt likt-delen er ravende urealistisk. Verden utvikler seg. Mennesker forandrer seg. Kulturer tilpasser seg.

Fjordmans andre store problem er confirmation bias. Den selektive bruken av anekdoter som grunnlag for å si noe om samfunnets tilstand på den ene siden, og muslimers kollektive tankeliv på den andre, gjør analysene hans vektet kraftig i retning hans egne hypoteser. Sætres bok får frem mye av dette hos Jensen.

Man må likevel ha forståelse for Jensen på dette punktet. Samfunnsdebatten, og særlig politisk debatt, følger akkurat det samme mønsteret. Anekdotene og de personlige opplevelsene er mediedramaturgi som fungerer. Man må ha case for å få troverdighet, heter det. Politikk skal ikke være bare tall og fakta, det må være virkelige mennesker. Virkelige mennesker som tilfeldigvis er enig med deg og som eksemplifiserer akkurat din vedtatte politikk, riktignok.

Jensens syn på at islam ikke kan sameksistere med «vestlig kultur» står seg ikke i møte med realitetene. Men det møtes som oftest ikke med realiteter. I stedet møtes det som oftest med anekdoter. Det er ikke merkelig at Fjordmannens disipler kan ha opplevd seg selv som særlig opplyste. De holdt i det minste standarden til de med makt.

Fotnoter

  1. For en grundig redegjørelse for hvorfor jeg bruker ordet «fascist» om Fjordman her, se kapittel 1 i Motgift, som jeg skrev sammen med Øyvind Strømmen. []
  2. Og her kan man vel legge til at en av miljøbevegelsens store fristelser er å følge konservativisme‐​aksen og argumentere for netttopp bevaring - konservering - av naturen, og dermed trekke opp sivilisasjonssammenbrudd som konsekvensen av klimaendringer. Den progressive miljøbevegelsen kræsjer med den konservativistiske på akkurat dette punktet. []

Change of heart

En byråd fra Oslo Høyre uttaler seg om levekårsforskjellene 15. februar 2012:

Intervjuer: Er det et mål med utjevning i Oslo slik byrådet og Høyre ser det?

Byråd Ødegård: Det er det rareste spørsmålet jeg har fått noen gang, tror jeg. Om det er et mål å utjevne levekårsforskjellene i Oslo? Er det alvorlig ment? Er det noen som mener det ikke er et mål? Svaret på spørsmålet ditt er selvfølgelig ja.

Men Ødegård, jeg vet i hvert fall om én som ikke er enig. En byråd fra Oslo Høyre uttalte seg nemlig om levekårsforskjellene 25. januar 2010:

Intervjuer: Er det et mål for deg å utjevne levekår mellom øst og vest, som det har vært mye snakk om?

Byråd Hauglie: Nei, det er ikke et mål for meg. Målet for meg er å få gode tjenester til de som trenger dem, og hvor mottakerne måtte bo, det synes jeg ikke er så interessant.

Vi får slutte at det er…

Hat‐​tip: Fredrik W. Sand.

Menn: en berikelse?

Two men holding a sign saying "Men are not infallible". Photo by lewishamdreamer.
Two men holding a sign saying "Men are not infallible". Photo by lewishamdreamer.
«Not infallible» av lewishamdreamer. Creative Commons‐​lisens (CC‐​BY‐​NC)

Det er på tide at vi tar inn over oss et enkelt faktum: Ikke alle hvite, velvoksne, mannlige politikere blir siktet for sedelighetsforbrytelser. Men nesten alle politikere som blir siktet for sedelighetsforbrytelser er hvite, velvoksne menn.

Vi trodde lenge at sedelighetsskandaler var noe som rammet Utlandene: USA, Frankrike og Storbritannia. Men nå har det for alvor kommet også hit til oss. De lever i vår midte.

Tross at de har levd et helt liv i et flerkjønnet samfunn, gått på de samme skolene som våre barn, og blitt lært opp i seksuelle aktiviteter på de samme bygdefestene som oss, møter vi i dag stadig menn som ikke kan de mest grunnleggende ferdigheter om det flerkjønnede samfunnet. Mange av dem kan ikke engang det felles, tverrkjønnede språket. Selv om de har lært ordene, har de sjelden eller aldri snakket om følelser.

Kulturen er limet som binder vårt flerkjønnede samfunn sammen. Blant mange hvite, velvoksne menn er kunnskapsnivået om kulturelle tradisjoner urovekkende lav. En av disse tradisjonene er den såkalte «halvparten av egen alder pluss sju»-regelen, som i uminnelige tider har vært tommelfingerregelen for akseptabel, nedre aldersgrense for seksuelle relasjoner mellom mann og kvinne. Nå har det blitt slik i dette landet at vi, majoritetsbefolkningen, knapt tør å nevne regelen, i frykt for å støte en av de velvoksne, hvite, mannlige politikerne.

Hvor kommer dette fra? Mye tyder på at møter i ulike forsamlingshus, bak lukkede dører, er arnestedet for planene om å rive vårt samfunns normer fra hverandre. I styrerom og i badstuer på seminarhoteller møtes de for å spre og diskutere sitt monoseksuelle budskap. Ofte er det hele til og med betalt av det offentlige.

Det kan ikke være tvil om at vi har vært for naive i møtet med denne nye trusselen. Mange har hevdet at mannlige, velvoksne, hvite politikere var en berikelse for vår flerkjønnede kultur. Ikke mange tør å stå for denne påstanden lenger. Det er på tide at vi tar av oss silkehanskene, og spør oss: er det et slikt samfunn vi vil ha?

De beste blant oss er kallet. Med en organisert innsats kan vi trolig stå imot maskuliniseringen.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 10. februar 2012.

Frykt, usikkerhet og tvil

Hvordan demokratiets rasjonalitet trues av at noen utnytter vår menneskelighet.

I PR‐​bransjens svartebok finner vi begrepet FUD, eller fear, uncertainty and doubt. FUD er en førstelinjestrategi for makthavere på et marked, og brukes mot nye utfordrere. I stedet for å møte dem med et bedre produkt, eller bedre prising, møter du dem med en ren drittpakke: Frykt, usikkerhet og tvil om hvorvidt deres produkt fungerer.

Strategien har blitt bevisst brukt av IBM, og etterhvert perfeksjonert av Microsoft. Hensikten er å tegne et skremmebilde av hvor vanskelig det blir å gå over til en annen leverandør. Når denne frykten «teller med» i beregningen, gjør det ofte at trygghetssøkende, ikke‐​tekniske mennesker med innkjøpsansvar velger den dyre, dårlige løsninger for å unngå risikoen.

FUD spiller på en velkjent psykologisk mekanisme hos folk. Hvis man får valget mellom 50 kroner i hånda eller 60 % sjanse for å få 100 kroner, velger vi som oftest femtilappen, selv om dette er strengt tatt irrasjonelt. Men det er ikke bare denne effekten. FUD utnytter posisjonen man har som premissleverandør til å bevisst forlede folk til å overvurdere risikoen.

Problemet er at risikovurderingen er irrasjonell. Den lar seg derfor ikke godt avvæpne med å henvise til faktiske tall og faktiske fakta. Har du sådd tvilen, blir den liggende der i folk.

Huseiernes Landsforbund kjørte en klassisk FUD‐​taktikk i forrige valgkamp, der de hevdet at et rødgrønt flertall i Oslo ville medføre eiendomsskatt. Senere måtte de dementere uttalelsen, men effekten var der likevel. De fikk klistret «eiendomsskatt» på Arbeiderpartiet, og det er en stor tapersak for Ap i Oslo.i

Fremskrittspartiet har lært av Batta i Huseiernes Landsforbund. De kjører en valgkampanje der du kan beregne hvor mye eiendomsskatt du får med rødgrønt flertall i byen. De har tatt godt i: den nye skatten er 23 ganger høyere enn dagens. I virkeligheten medfører Arbeiderpartiets forslag i underkant av en tredobling av skatten. De tar feil med en hel størrelsesorden, men det er ikke så farlig: tvilen sås. Frykten spres. Tvilen rår.

Fremskrittspartiet er naturligvis ikke alene om å bruke denne taktikken. Den har også blitt brukt mot Fremskrittspartiet, f.eks. om hvilke konsekvenser Frp i regjering vil få for arbeidsfolks rettigheter. En solid, veloverveid analyse vil nok konkludere med at et Frp i regjering med Høyre ikke vil gjennomføre Frps gamle programfestede mål om å fjerne alle ikke‐​sikkerhetsrelaterte reguleringer i Arbeidsmiljøloven. Siv Jensen har også bekreftet denne analysen. Likevel er det ekstremt fristende å fortsette å spørre: hva mener de egentlig? Kan vi egentlig stole på løftene? Har hun lygekors?ii

De psykologiske mekanismene som gjør at vi faller for denne typen argumentasjon er beslektet med de som gjør at tillit er viktigere enn politikk når folk skal forklare hvorfor de stemmer «på’n Jens» eller «på Carl». Mekanismene er et stort problem og en begrensning for demokratiet forstått som en opplyst, rituell form for tvekamp med folkets beste som resultat. I virkeligheten er mye PR, og mye av PR‐​en gjør at vi ser mindre klart etterpå.

Derfor min oppfordring: Stem, men ikke følg med på valgkampen. Les partiprogrammer, ikke hør på «debatter». Still spørsmål, ikke la deg belære. Og les indregard.no for å få vite sannheten. Visste du at alle andre bloggere er finansiert av særinteressegrupperinger? Det er helt sant.

Fotnoter

  1. Flere av mine venner er skuffet over at Ap går så kraftig ut mot eiendomsskatt i hovedstaden, fordi det ville være et veldig godt tiltak for omfordeling. Det er jeg helt enig i. Det forandrer ikke på det faktum at det likevel ville være en tapersak for Arbeiderpartiet. []
  2. Og ja, jeg er selv en av dem som har brukt slike spørsmål. Jeg mener det kan forsvares der jeg gjorde det, men det er en annen sak. []

Vondt i demokratiet

Her er et viktig argument mot å bli politiker: Du må med inderlighet late som om du mener helt idiotiske ting som dette:

@hanekamhaug: finner det skremmende at AP ikke tør gjennomføre nødvendige integreringstiltak fordi de er redd for debatt!!

Som den humanisten jeg er, har jeg tro på at alle mennesker innerst inne har et ønske om sannhet, redelighet og respekt, og på at en opplyst diskusjon og samtale kan skape bedre samfunn. Jeg tvinges derfor til å anta at det gjør ondt i Mette Hanekamhaugs sjel når hun, av hensyn til heiagjengen sin, er nødt til å skrive ting som dette.

Parallelle universer

La oss kjøre et tankeeksperiment. Jeg gir deg herved mitt politiske program:

  • Forby Toraen!
  • Innfør forbud mot bygging av synagoger i Norge!
  • Ingen bør ha lov til å holde taler eller prekener på hebraisk!
  • De jødene som frivillig ønsker å forlate Norge, skal få betalt for det!
  • Ingen kippa i det offentlige rom!

Hva ville du kalt meg? Nazist eller bare nazi‐​inspirert?

Dette er valgvinneren Geert Wilders› program, bare med et annet fortegn. Hva kaller du ham? Human Rights WatchServices omtaler Wilders i svært rosende ordelag, og hevder at han «prøver så innstendig å klargjøre for den store allmennhet hva som er sannheten om islam». Andre kaller ham «en ledende islamkritiker».

Dagens graf, med 141 datapunkter

Hvorfor har jeg ikke laget denne grafen før? Jeg kan stirre på den i timesvis og stadig oppdage noe nytt og interessant. Håper noen andre også har det slik. Jeg vil ikke være den eneste nerden i verden.

Noen observasjoner:

  • Arbeiderpartiets seks svakeste fylker er vestlandet + sørlandet.
  • KrFs seks sterkeste fylker er nøyaktig de samme som Arbeiderparties seks svakeste.
  • Arbeiderpartiets seks sterkeste fylker er seks av de syv svakeste for Frp. Dette bygger ikke akkurat opp under ideen om at disse to partiene er hovedmotstandere – i så fall ville vi forvente at de gjorde det sterkt og svakt i de samme befolkningsgruppene (altså de samme fylkene). Dette er ikke noe klart bevis mot, men det kan tyde på at selv om Ap og Frp «henter» omtrent de samme gruppene klassemessig, er det ulike kulturer i landet for hva slags utslag arbeiderklassetilhørigheten gir.
  • Med unntak av Arbeiderpartiet er Oslo enten topp to eller bånn to hos samtlige partier (med en liten, frekk «ca. delt andreplass nedenfra» for Frp i Oslo). Det kan forklare at partiene heller ønsker å snakke om distriktene i valgkampene.
  • Arbeiderpartiets fem‐​på‐​topp, Oppland, Hedmark, Finnmark, Nord‐​Trøndelag og Telemark, er alle fylker som ville tape mandater dersom vi tok bort arealkoeffisienten fra mandatfordelingen. Det ville neppe gjort så mye med Arbeiderpartiets samla mandattall på kort sikt, fordi Ap ikke ligger over proporsjonal representasjon totalt i dag (og derfor ville kompenseres med flere utjevningsmandater).
  • Det jevneste partiet er Frp, der beste fylke har 1,7 ganger oppslutningen av dårligste fylke. Mest ujevn er Senterpartiet med tjueseks ganger så stor oppslutning i beste som i verste fylke. Vel 3 000 mennesker stemte på Senterpartiet i Oslo, mens nesten 15 000 stemte på dem i Sogn og Fjordane.
  • SVs profil er pussig. De har en sterk Oslo‐​profil, men på de neste plassene følger fylker som er fjernt fra Oslo‐​virkeligheten: alle de tre nordnorske fylkene, samt Sør‐​Trøndelag.