Ungdommen nå til dags

Resultatene ved skolevalg, 1989-2013, fordelt på parti

skolevalgskolevalgbump

  •  Høyre + Frp er fire pro­sent­po­eng stør­re i 2013 enn i 2009.
  • SV hal­vert fra 10 til 5, en del av en lang­sik­tig ned­over­trend si­den 2001.
  • Fremgangen til Piratpartiet (ikke med i gra­fe­ne) og MDG er like stor som SVs til­bake­gang.
  • I 2001 fikk ytre venstre (SV + R) 28 % opp­slut­ning. I 2013 får de 8,8 %

Homo democraticus

Et svart hull
Et svart hull
Et svart hull. Uten sam­men­lig­ning for­øv­rig. Creative Commons av NASA (CC-BY-NC)

Lengst nord i ver­den, på små klip­per ved ha­vet, fin­ner vi den sjeld­ne ar­ten ho­mo de­mocra­ti­cus. Og når vi i dag be­sø­ker de­res bio­top, er det på en eks­tra spen­nen­de tid i sam­fun­nets fire­års­syk­lus.

Landsmøtesesongen går mot slut­ten, og det er tid for den år­li­ge lese­pau­sen. Det avan­ser­te, lil­le sam­fun­net har fak­tisk satt av fle­re fri­da­ger enn ar­beids­da­ger i mai, slik at den­ne bian­na­le lese­pau­sen kan fa­si­li­te­res. Homodemocraticusene set­ter seg nå ned med par­ti­enes pro­gram­mer for en kom­pa­ra­tiv, im­mer­siv og her­me­neu­tisk le­sing av frem­tids­vi­sjo­ne­ne som kom­mer frem i dem.

La oss nå spør­re fire ho­mo­de­mocra­ti hva ved par­ti­enes ved­tat­te pro­gram­mer som av­gjør de­res stem­me­giv­ning til høs­ten.

Demokrat 1: «For meg er det utro­lig vik­tig at stem­men min får mest mu­lig inn­fly­tel­se i flest mu­lig vo­te­rin­ger. Jeg vel­ger der­for et par­ti som er nær sen­trum av po­li­tik­ken. Jeg sier som le­de­ren i Sentrumsnært folke­par­ti, som nok får min stem­me i år: ‘po­li­tik­ken går ty­de­lig mot sen­trum, og det er vel­dig vik­tig at Sentrumsnært folke­par­ti plas­se­rer seg mel­lom blok­ke­ne slik at SrF får mest mu­lig inn­fly­tel­se’.»

Demokrat 2: «Jeg er en sentrum-høyre-velger. De be­ste po­li­tis­ke løs­nin­ge­ne i da­gens sam­funn fin­ner vi nok i sen­trum, sær­lig i Oslo sen­trum. Jeg er me­get be­tryg­get av at De Sentrumkonservative så ty­de­lig ved­tok sen­trum­høyre­po­li­tikk på sitt lands­mø­te. Jeg er na­tur­lig­vis ikke enig i alt – selv øns­ker jeg mindre skatt på ri­ke fru­er, men det er så godt å vi­te at det po­li­tis­ke land­ska­pet ikke strek­ker seg ut over for sto­re kar­te­sis­ke av­stan­der i en teo­re­tisk il­lust­ra­sjon av po­li­tik­ken over to dime­sjo­ner.»

Demokrat 3: «Alle de go­de løs­nin­ge­ne på lan­dets pro­ble­mer si­den 1905 har blitt fun­net i po­li­tik­kens sentrum-venstre, gitt en til­strek­ke­lig vid de­fi­ni­sjon av ‘sen­trum’. Derfor er det na­tur­lig for meg å sø­ke mot et par­ti som i størst mu­lig grad me­ner det sam­me som al­le tid­li­ge­re valg­vin­ne­re har gjort.»

Demokrat 4: «Jeg får slik en varm fø­lel­se av å le­se parti­pro­gram­me­ne. Endelig har det alt­så blitt slik, at po­li­tis­ke mot­set­nin­ger ikke len­ger hand­ler om uli­ke in­ter­es­ser og makt­kamp. Nå hand­ler det ba­re om å fin­ne de be­ste tek­nis­ke løs­nin­ge­ne på vår tids ut­ford­rin­ger. Det er der­for jeg vil stem­me på Sentrumspartiet de grønn­li­ge, som ser ut til å ha kor­rekt fa­sit hva an­går miljø­ut­ford­rin­ge­ne.»

Vi for­la­ter nå ho­mo de­mocra­ti­cus. Neste uke skal vi kon­tras­te­re våre funn her i nord med et be­søk til ho­mo hys­te­ri­cus, som med sitt mid­del­havs­tem­pe­ra­ment ikke har klart å kvit­te seg med de gam­le ord­nin­ge­ne med mot­set­nin­ger i det po­li­tis­ke liv.

Pining for the fjords

Foto: Noli's. Creative Commons BY-SA.
Foto: Noli’s. Creative Commons BY-SA.

Simen Sætre, Fjordman. Portrett av en anti­is­la­mist, Oslo: Cappelen Damm, 2013.
Arnold Kling, The Three Languages of Politics, Amazon Digital, 2013.

Simen Sætres Fjordman er en helt ål­reit bok. Den uauto­ri­ser­te bio­gra­fi­en har man­ge svak­he­ter som sjan­ger. Det blir ikke bedre av at ob­jek­tet for bio­gra­fi­en så til de gra­der ikke øns­ker å be­skri­ves.

Dramaturgien i boka, en reise i Fjordmans fot­spor, er en smu­le på­tatt, sær­lig etter­som kli­mak­set er så­pass un­der­whel­ming. Sætres møte med Jensen gir in­gen­ting ut over en be­kref­tel­se på at Jensen har øvd inn man­tra­er og mang­ler vil­je til å re­flek­te­re om den po­li­tis­ke be­tyd­nin­gen av vir­ke­lig­hets­be­skri­vel­sen hans.

Men boka har en vik­tig styr­ke: den av­mys­ti­fi­se­rer Fjordmannen, og på­pe­ker det som snart bør væ­re åpen­bart for al­le: det fa­scis­tis­ke, det ra­sis­tis­ke, fryk­ten og ha­tet skyl­des ikke noe ra­di­kalt an­ner­le­des ved ham enn ved oss andre men­nesker. Fascismen snak­ker ikke all­tid i sto­re, tys­ke ord un­der en smal bart.i

For den bre­de of­fent­lig­he­ten vil Fjordman all­tid væ­re kob­let til spørs­må­let om Behring Breiviks mo­ti­va­sjon for ter­ror­hand­lin­ge­ne si­ne. Det er på man­ge må­ter synd. I en aka­de­misk og fi­lo­so­fisk for­stand er det i og for seg spen­nen­de å ten­ke gjen­nom gren­se­ne for an­svar på den­ne må­ten. I en retts­lig for­stand er det helt uin­ter­es­sant. Men jeg syns det er synd at så­pass mye tid bru­kes på ak­ku­rat 22. juli: en eks­tremt usann­syn­lig ter­ror­hand­ling, uan­sett hvor­dan Fjordman had­de for­mu­lert seg i si­ne es­says.

Det er na­tur­lig­vis vik­tig for både sam­fun­net og man­ge en­kelt­men­nesker å for­stå hvor­dan Breivik kun­ne bli en draps­ma­skin. Men når søke­ly­set set­tes på Peder Are Nøstvold Jensen, er det mye vik­ti­ge­re for meg at Fjordmans es­says og tan­ker ut­gjør en trus­sel helt uav­hen­gig av ter­ror, bom­ber, Utøya og Behring Breivik. Fjordmans tan­ker er, gitt at de blir tatt på al­vor, en ka­ta­stro­fe for si­vi­li­sa­sjo­nen. Ikke for­di de opp­ford­rer til ter­ror – det gjør de ikke. Men for­di de byg­ger på ra­di­kal mis­tro, opp­ford­rer til en re­tur til na­sjo­na­lis­tisk sjå­vi­nis­me, for­sva­rer en rase­ba­sert iso­la­sjons­idé, og bærer med seg al­le de vik­tigs­te bygge­ste­ne­ne for kon­klu­sjo­ner som sus­pen­de­rer de­mo­kra­ti­et og retts­sta­ten for å lø­se Den Store Saken.

De his­to­ris­ke er­fa­rin­ge­ne med den­ne cock­tai­len av ide­er er en­ty­dig neg­a­ti­ve, i et spek­ter fra «litt ska­de­lig» til Pol Pot. Men er det­te egent­lig en mis­for­stå­el­se? Jensen snak­ker sta­dig om at han ald­ri opp­ford­rer til vold. Han me­ner Sætre mis­for­står hva han skri­ver. Han for­ut­ser apo­ka­lyp­sen, ja, men opp­ford­rer ikke noen til å gjø­re noe ude­mo­kra­tisk med den.

For Jensen po­eng­te­rer at det ikke er en lek med ord han be­dri­ver. Han me­ner, fullt ut, at det er si­vi­li­sa­sjo­nen vår som står på spill. Samtidig ser han på seg selv som en ob­jek­tiv ana­ly­ti­ker, ikke en re­vo­lu­sjo­nær le­der­skik­kel­se. Han kom­mer seg ald­ri helt ut av den­ne lo­gis­ke henge­my­ren. Dersom det fak­tisk er si­vi­li­sa­sjo­nen som står på spill, og eli­te­ne våre med vil­je le­der oss inn i apo­ka­lyp­sen, og de­mo­kra­ti­et er ute av stand til å gjø­re noe med det, vir­ker det jo ri­me­lig å opp­fordre til vold for å for­sva­re den. Jeg vil­le glatt opp­ford­ret til at­ten­ta­ter og væp­na re­vo­lu­sjon der­som jeg trod­de på Jensens vir­ke­lig­hets­be­skri­vel­se.

Kan det li­ke­vel væ­re at vi mis­for­står hver­and­re? Arnold Kling vil hev­de det. I hans kor­te bok­sin­gel The Three Languages of Politics hev­der han at de fles­te av oss til­hø­rer en av tre po­li­tis­ke «stam­mer» – pro­gres­si­ve, li­be­ra­le­re el­ler kon­ser­va­ti­ve. Disse har hvert sitt stam­me­språk, med en med­føl­gen­de fore­truk­ket ak­se å be­skri­ve sam­ti­den over. Progressive fore­trek­ker å be­skri­ve sam­ti­den og po­li­tis­ke ut­ford­rin­ger gjen­nom ak­sen undertrykket-undertrykker. Liberalere be­skri­ver det mes­te over ak­sen frihet-tvang. Konservative ser sam­ti­den som en kamp mel­lom si­vi­li­sa­sjon og bar­ba­ri, der si­vi­li­sa­sjon er for­stått som tra­di­sjon.

Det er in­gen tvil om at Fjordman be­fin­ner seg i sist­nevn­te ka­te­go­ri, og om Kling har rett, er det lett å de­mo­ni­se­re dem som til­hø­rer en an­nen stam­me enn deg selv. Andre stam­mer vel­ger en «frem­med» ak­se for å for­stå ver­den, og det er lett å kon­klu­de­re med at din mot­stan­der der­for gir blaf­fen i din. Når Fjordman skri­ver om be­va­ring av si­vi­li­sa­sjo­nen og for­sø­ket på å unn­gå bar­ba­ri, er det en hode­rys­ten­de opp­le­vel­se for en norsk pro­gres­siv, som meg, blant an­net for­di han set­ter undertrykket-undertrykker-aksen på hodet: plut­se­lig er det hvi­te, nors­ke menn som er de al­ler mest ut­sat­te, sar­te sje­le­ne i den­ne ver­den, i akutt fa­re.

Men Kling fan­ger, etter mitt syn, ikke he­le ef­fek­ten av den­ne stam­me­til­hø­rig­he­ten. Ja, det for­mer språ­ket, men det for­mer også løs­nin­ge­ne. Det føl­ger med en theory of socie­ty, el­ler i hvert fall en theory of po­li­tics, som har be­tyd­ning for kon­klu­sjo­ne­ne ut over hvil­ken språk­lig ak­se man be­skri­ver den. Aksene pe­ker, så å si, mot uli­ke kon­glo­me­ra­ter av fore­truk­ken po­li­tikk.

Den kon­ser­va­ti­ve ak­sen har en med­føl­gen­de pes­si­mis­me med tan­ke på men­nes­kets ev­ne til til­pas­sing og for­and­ring. Den kon­ser­va­ti­ve an­sku­el­sen vur­de­rer trus­le­ne ved frem­ti­dens end­rin­ger i tek­no­lo­gi og kul­tur som stør­re enn de sann­syn­li­ge for­de­le­ne, som når nors­ke stor­tings­re­pre­sen­tan­ter så for seg at farge­fjern­syn vil­le øde­leg­ge so­sialt sam­kvem i lan­det. Dette gir kon­ser­va­ti­ve et blind­felt i frem­tids­ana­ly­ser.ii

Det er en av me­ka­nis­me­ne som fan­ger Fjordman i hans dyst­o­pier. Han eks­tra­po­le­rer da­gens pro­ble­mer hundre år frem­over, vel­ger å hol­de alt an­net likt, og ser Vestens un­der­gang. Ettersom al­le med øyne å se må se det sam­me som han, er det ba­re en for­kla­ring på at de andre ikke rea­ge­rer: de er med­lø­pe­re. Problemet er ba­re at alt an­net holdt likt-de­len er ra­ven­de urea­lis­tisk. Verden ut­vik­ler seg. Mennesker for­and­rer seg. Kulturer til­pas­ser seg.

Fjordmans andre sto­re pro­blem er con­fir­ma­tion bias. Den se­lek­ti­ve bru­ken av anek­do­ter som grunn­lag for å si noe om sam­fun­nets til­stand på den ene si­den, og mus­li­mers kol­lek­ti­ve tanke­liv på den andre, gjør ana­ly­se­ne hans vek­tet kraf­tig i ret­ning hans eg­ne hy­po­te­ser. Sætres bok får frem mye av det­te hos Jensen.

Man må li­ke­vel ha for­stå­el­se for Jensen på det­te punk­tet. Samfunnsdebatten, og sær­lig po­li­tisk de­batt, føl­ger ak­ku­rat det sam­me møns­te­ret. Anekdotene og de per­son­li­ge opp­le­vel­se­ne er medie­dra­ma­tur­gi som fun­ge­rer. Man må ha case for å få tro­ver­dig­het, he­ter det. Politikk skal ikke væ­re ba­re tall og fak­ta, det må væ­re vir­ke­li­ge men­nesker. Virkelige men­nesker som til­fel­dig­vis er enig med deg og som ek­semp­li­fi­se­rer ak­ku­rat din ved­tat­te po­li­tikk, rik­tig­nok.

Jensens syn på at islam ikke kan sam­ek­sis­te­re med «vest­lig kul­tur» står seg ikke i møte med rea­li­te­te­ne. Men det møtes som oftest ikke med rea­li­te­ter. I ste­det møtes det som oftest med anek­do­ter. Det er ikke mer­ke­lig at Fjordmannens di­sip­ler kan ha opp­levd seg selv som sær­lig opp­lyste. De holdt i det minste stan­dar­den til de med makt.

Fotnoter

  1. For en grun­dig rede­gjø­rel­se for hvor­for jeg bru­ker or­det «fa­scist» om Fjordman her, se ka­pit­tel 1 i Motgift, som jeg skrev sam­men med Øyvind Strømmen. []
  2. Og her kan man vel leg­ge til at en av miljø­be­ve­gel­sens sto­re fris­tel­ser er å føl­ge konservativisme-aksen og ar­gu­men­te­re for nettt­opp be­va­ring – kon­ser­ve­ring – av na­tu­ren, og der­med trek­ke opp si­vi­li­sa­sjons­sam­men­brudd som kon­se­kven­sen av klima­end­rin­ger. Den pro­gres­si­ve miljø­be­ve­gel­sen kræsjer med den kon­ser­va­ti­vis­tis­ke på ak­ku­rat det­te punk­tet. []

Change of heart

En by­råd fra Oslo Høyre ut­ta­ler seg om leve­kårs­for­skjel­le­ne 15. fe­bruar 2012:

Intervjuer: Er det et mål med ut­jev­ning i Oslo slik by­rå­det og Høyre ser det?

Byråd Ødegård: Det er det ra­res­te spørs­må­let jeg har fått noen gang, tror jeg. Om det er et mål å ut­jev­ne leve­kårs­for­skjel­le­ne i Oslo? Er det al­vor­lig ment? Er det noen som me­ner det ikke er et mål? Svaret på spørs­må­let ditt er selv­føl­ge­lig ja.

Men Ødegård, jeg vet i hvert fall om én som ikke er enig. En by­råd fra Oslo Høyre ut­tal­te seg nem­lig om leve­kårs­for­skjel­le­ne 25. ja­nuar 2010:

Intervjuer: Er det et mål for deg å ut­jev­ne leve­kår mel­lom øst og vest, som det har vært mye snakk om?

Byråd Hauglie: Nei, det er ikke et mål for meg. Målet for meg er å få go­de tje­nes­ter til de som tren­ger dem, og hvor mot­ta­ker­ne måt­te bo, det sy­nes jeg ikke er så in­ter­es­sant.

Vi får slut­te at det er…

Hat-tip: Fredrik W. Sand.

Menn: en berikelse?

Two men holding a sign saying "Men are not infallible". Photo by lewishamdreamer.
Two men holding a sign saying "Men are not infallible". Photo by lewishamdreamer.
"Not in­fal­lib­le" av lewis­ham­dream­er. Creative Commons-lisens (CC-BY-NC)

Det er på ti­de at vi tar inn over oss et en­kelt fak­tum: Ikke al­le hvi­te, vel­voksne, mann­li­ge po­li­ti­ke­re blir sik­tet for se­de­lig­hets­for­bry­tel­ser. Men nes­ten al­le po­li­ti­ke­re som blir sik­tet for se­de­lig­hets­for­bry­tel­ser er hvi­te, vel­voksne menn.

Vi trod­de len­ge at se­de­lig­hets­skan­da­ler var noe som ram­met Utlandene: USA, Frankrike og Storbritannia. Men nå har det for al­vor kom­met også hit til oss. De le­ver i vår midte.

Tross at de har levd et helt liv i et fler­kjøn­net sam­funn, gått på de sam­me sko­le­ne som våre barn, og blitt lært opp i sek­su­el­le ak­ti­vi­te­ter på de sam­me bygde­fes­te­ne som oss, møter vi i dag sta­dig menn som ikke kan de mest grunn­leg­gen­de fer­dig­he­ter om det fler­kjøn­ne­de sam­fun­net. Mange av dem kan ikke en­gang det fel­les, tverr­kjøn­ne­de språ­ket. Selv om de har lært or­de­ne, har de sjel­den el­ler ald­ri snak­ket om fø­lel­ser.

Kulturen er li­met som bin­der vårt fler­kjøn­ne­de sam­funn sam­men. Blant man­ge hvi­te, vel­voksne menn er kunn­skaps­ni­vå­et om kul­tu­rel­le tra­di­sjo­ner uro­vek­ken­de lav. En av dis­se tra­di­sjo­ne­ne er den så­kal­te «halv­par­ten av egen al­der pluss sju»-regelen, som i umin­ne­li­ge ti­der har vært tom­mel­fin­ger­re­ge­len for ak­sep­ta­bel, ned­re al­ders­gren­se for sek­su­el­le re­la­sjo­ner mel­lom mann og kvin­ne. Nå har det blitt slik i det­te lan­det at vi, ma­jo­ri­tets­be­folk­nin­gen, kna­pt tør å nev­ne re­gelen, i frykt for å stø­te en av de vel­voksne, hvi­te, mann­li­ge po­li­ti­ker­ne.

Hvor kom­mer det­te fra? Mye ty­der på at møter i uli­ke for­sam­lings­hus, bak luk­ke­de dø­rer, er ar­ne­ste­det for pla­ne­ne om å ri­ve vårt sam­funns nor­mer fra hver­and­re. I styre­rom og i bad­stuer på se­mi­nar­ho­tel­ler møtes de for å spre og dis­ku­te­re sitt mono­sek­su­el­le bud­skap. Ofte er det he­le til og med be­talt av det of­fent­li­ge.

Det kan ikke væ­re tvil om at vi har vært for nai­ve i møtet med den­ne nye trus­se­len. Mange har hev­det at mann­li­ge, vel­voksne, hvi­te po­li­ti­ke­re var en be­ri­kel­se for vår fler­kjøn­ne­de kul­tur. Ikke man­ge tør å stå for den­ne på­stan­den len­ger. Det er på ti­de at vi tar av oss silke­hans­ke­ne, og spør oss: er det et slikt sam­funn vi vil ha?

De be­ste blant oss er kal­let. Med en or­ga­ni­sert inn­sats kan vi tro­lig stå imot mas­ku­li­ni­se­rin­gen.

Bak ny­hets­fa­sa­den, Morgenbladet, 10. fe­bruar 2012.

Frykt, usikkerhet og tvil

Hvordan de­mo­kra­ti­ets ra­sjo­na­li­tet trues av at noen ut­nyt­ter vår men­nes­ke­lig­het.

I PR-bransjens svarte­bok fin­ner vi be­gre­pet FUD, el­ler fe­ar, un­cer­tain­ty and doubt. FUD er en første­linje­stra­te­gi for makt­ha­ve­re på et mar­ked, og bru­kes mot nye ut­ford­re­re. I ste­det for å møte dem med et bedre pro­dukt, el­ler bedre pri­sing, møter du dem med en ren dritt­pak­ke: Frykt, usik­ker­het og tvil om hvor­vidt de­res pro­dukt fun­ge­rer.

Strategien har blitt be­vis­st brukt av IBM, og etter­hvert per­fek­sjo­nert av Microsoft. Hensikten er å teg­ne et skrem­me­bil­de av hvor vans­ke­lig det blir å gå over til en an­nen le­ve­ran­dør. Når den­ne fryk­ten «tel­ler med» i be­reg­nin­gen, gjør det of­te at trygg­hets­sø­ken­de, ikke-tekniske men­nesker med inn­kjøps­an­svar vel­ger den dyre, dår­li­ge løs­nin­ger for å unn­gå ri­si­ko­en.

FUD spil­ler på en vel­kjent psy­ko­lo­gisk me­ka­nis­me hos folk. Hvis man får val­get mel­lom 50 kro­ner i hån­da el­ler 60 % sjan­se for å få 100 kro­ner, vel­ger vi som oftest fem­ti­lap­pen, selv om det­te er strengt tatt ir­ra­sjo­nelt. Men det er ikke ba­re den­ne ef­fek­ten. FUD ut­nyt­ter po­si­sjo­nen man har som pre­miss­le­ve­ran­dør til å be­vis­st for­le­de folk til å over­vur­de­re ri­si­ko­en.

Problemet er at ri­siko­vur­de­rin­gen er ir­ra­sjo­nell. Den lar seg der­for ikke godt av­væp­ne med å hen­vi­se til fak­tis­ke tall og fak­tis­ke fak­ta. Har du sådd tvi­len, blir den lig­gen­de der i folk.

Huseiernes Landsforbund kjør­te en klas­sisk FUD-taktikk i for­ri­ge valg­kamp, der de hev­det at et rødgrønt fler­tall i Oslo vil­le med­fø­re ei­en­doms­skatt. Senere måt­te de de­men­te­re ut­ta­lel­sen, men ef­fek­ten var der li­ke­vel. De fikk klist­ret «ei­en­doms­skatt» på Arbeiderpartiet, og det er en stor ta­per­sak for Ap i Oslo.i

Fremskrittspartiet har lært av Batta i Huseiernes Landsforbund. De kjø­rer en valg­kam­pan­je der du kan be­reg­ne hvor mye ei­en­doms­skatt du får med rødgrønt fler­tall i by­en. De har tatt godt i: den nye skatten er 23 gan­ger høy­ere enn da­gens. I vir­ke­lig­he­ten med­fø­rer Arbeiderpartiets for­slag i un­der­kant av en tre­dob­ling av skatten. De tar feil med en hel stør­rel­ses­or­den, men det er ikke så far­lig: tvi­len sås. Frykten spres. Tvilen rår.

Fremskrittspartiet er na­tur­lig­vis ikke ale­ne om å bru­ke den­ne tak­tik­ken. Den har også blitt brukt mot Fremskrittspartiet, f.eks. om hvil­ke kon­se­kven­ser Frp i re­gje­ring vil få for ar­beids­fol­ks ret­tig­he­ter. En so­lid, vel­over­veid ana­ly­se vil nok kon­klu­de­re med at et Frp i re­gje­ring med Høyre ikke vil gjen­nom­fø­re Frps gam­le pro­gram­feste­de mål om å fjer­ne al­le ikke-sikkerhetsrelaterte re­gu­le­rin­ger i Arbeidsmiljøloven. Siv Jensen har også be­kref­tet den­ne ana­ly­sen. Likevel er det eks­tremt fris­ten­de å fort­set­te å spør­re: hva me­ner de egent­lig? Kan vi egent­lig sto­le på løf­te­ne? Har hun lyge­kors?ii

De psy­ko­lo­gis­ke me­ka­nis­me­ne som gjør at vi fal­ler for den­ne ty­pen ar­gu­men­ta­sjon er be­slek­tet med de som gjør at til­lit er vik­ti­ge­re enn po­li­tikk når folk skal for­kla­re hvor­for de stem­mer «på’n Jens» el­ler «på Carl». Mekanismene er et stort pro­blem og en be­grens­ning for de­mo­kra­ti­et for­stått som en opp­lyst, ri­tu­ell form for tve­kamp med fol­kets be­ste som re­sul­tat. I vir­ke­lig­he­ten er mye PR, og mye av PR-en gjør at vi ser mindre klart etter­på.

Derfor min opp­ford­ring: Stem, men ikke følg med på valg­kam­pen. Les parti­pro­gram­mer, ikke hør på «de­bat­ter». Still spørs­mål, ikke la deg be­læ­re. Og les indregard.no for å få vi­te sann­he­ten. Visste du at al­le andre blog­ge­re er fi­nan­siert av sær­in­ter­esse­grup­pe­rin­ger? Det er helt sant.

Fotnoter

  1. Flere av mi­ne ven­ner er skuf­fet over at Ap går så kraf­tig ut mot ei­en­doms­skatt i ho­ved­sta­den, for­di det vil­le væ­re et vel­dig godt til­tak for om­for­de­ling. Det er jeg helt enig i. Det for­and­rer ikke på det fak­tum at det li­ke­vel vil­le væ­re en ta­per­sak for Arbeiderpartiet. []
  2. Og ja, jeg er selv en av dem som har brukt sli­ke spørs­mål. Jeg me­ner det kan for­sva­res der jeg gjor­de det, men det er en an­nen sak. []

Vondt i demokratiet

Her er et vik­tig ar­gu­ment mot å bli po­li­ti­ker: Du må med in­der­lig­het la­te som om du me­ner helt idio­tis­ke ting som det­te:

@hanekamhaug: finner det skremmende at AP ikke tør gjennomføre nødvendige integreringstiltak fordi de er redd for debatt!!

Som den hu­ma­nis­ten jeg er, har jeg tro på at al­le men­nesker in­ner­st in­ne har et øns­ke om sann­het, re­de­lig­het og re­spekt, og på at en opp­lyst dis­ku­sjon og sam­ta­le kan ska­pe bedre sam­funn. Jeg tvinges der­for til å an­ta at det gjør ondt i Mette Hanekamhaugs sjel når hun, av hen­syn til heia­gjen­gen sin, er nødt til å skri­ve ting som det­te.

Parallelle universer

La oss kjø­re et tanke­eks­pe­ri­ment. Jeg gir deg her­ved mitt po­li­tis­ke pro­gram:

  • Forby Toraen!
  • Innfør for­bud mot byg­ging av sy­na­go­ger i Norge!
  • Ingen bør ha lov til å hol­de ta­ler el­ler pre­ke­ner på he­bra­isk!
  • De jø­de­ne som fri­vil­lig øns­ker å for­la­te Norge, skal få be­talt for det!
  • Ingen kip­pa i det of­fent­li­ge rom!

Hva vil­le du kalt meg? Nazist el­ler ba­re nazi-inspirert?

Dette er valg­vin­ne­ren Geert Wilders‘ pro­gram, ba­re med et an­net for­tegn. Hva kal­ler du ham? Human Rights WatchServices om­ta­ler Wilders i svært ro­sen­de orde­lag, og hev­der at han «prøver så inn­sten­dig å klar­gjø­re for den sto­re all­menn­het hva som er sann­he­ten om islam». Andre kal­ler ham «en le­den­de islam­kri­ti­ker«.

Dagens graf, med 141 datapunkter

Hvorfor har jeg ikke la­get den­ne gra­fen før? Jeg kan stir­re på den i ti­mes­vis og sta­dig opp­da­ge noe nytt og in­ter­es­sant. Håper noen andre også har det slik. Jeg vil ikke væ­re den enes­te ner­den i ver­den.

Noen ob­ser­va­sjo­ner:

  • Arbeiderpartiets seks sva­kes­te fyl­ker er vest­lan­det + sør­lan­det.
  • KrFs seks ster­kes­te fyl­ker er nøy­ak­tig de sam­me som Arbeiderparties seks sva­kes­te.
  • Arbeiderpartiets seks ster­kes­te fyl­ker er seks av de syv sva­kes­te for Frp. Dette byg­ger ikke ak­ku­rat opp un­der ide­en om at dis­se to par­ti­ene er ho­ved­mot­stan­de­re — i så fall vil­le vi for­ven­te at de gjor­de det sterkt og svakt i de sam­me be­folk­nings­grup­pe­ne (alt­så de sam­me fyl­ke­ne). Dette er ikke noe klart be­vis mot, men det kan ty­de på at selv om Ap og Frp «hen­ter» om­trent de sam­me grup­pe­ne klasse­mes­sig, er det uli­ke kul­tu­rer i lan­det for hva slags ut­slag ar­bei­der­klasse­til­hø­rig­he­ten gir.
  • Med unn­tak av Arbeiderpartiet er Oslo en­ten topp to el­ler bånn to hos samt­li­ge par­ti­er (med en li­ten, frekk «ca. delt andre­plass neden­fra» for Frp i Oslo). Det kan for­kla­re at par­ti­ene hel­ler øns­ker å snak­ke om dis­trik­te­ne i valg­kam­pe­ne.
  • Arbeiderpartiets fem-på-topp, Oppland, Hedmark, Finnmark, Nord-Trøndelag og Telemark, er al­le fyl­ker som vil­le ta­pe man­da­ter der­som vi tok bort areal­ko­ef­fi­si­en­ten fra man­dat­for­de­lin­gen. Det vil­le nep­pe gjort så mye med Arbeiderpartiets sam­la man­dat­tall på kort sikt, for­di Ap ikke lig­ger over pro­por­sjo­nal re­pre­sen­ta­sjon to­talt i dag (og der­for vil­le kom­pen­se­res med fle­re ut­jev­nings­man­da­ter).
  • Det jev­ne­s­te par­ti­et er Frp, der be­ste fyl­ke har 1,7 gan­ger opp­slut­nin­gen av dår­ligs­te fyl­ke. Mest ujevn er Senterpartiet med tjue­seks gan­ger så stor opp­slut­ning i be­ste som i ver­ste fyl­ke. Vel 3 000 men­nesker stem­te på Senterpartiet i Oslo, mens nes­ten 15 000 stem­te på dem i Sogn og Fjordane.
  • SVs pro­fil er pus­sig. De har en sterk Oslo-profil, men på de nes­te plas­se­ne føl­ger fyl­ker som er fjernt fra Oslo-virkeligheten: al­le de tre nord­nors­ke fyl­ke­ne, samt Sør-Trøndelag.