Brekk et F‐​16

Breaking Bad av Flood. CC-BY-NC-ND
Breaking Bad av Flood. CC‐​BY‐​NC‐​ND

Jeg mener du bør være pasifist. La meg forklare.

Vi må rydde litt begreper først. Gjennom årenes løp har følelsesladde, nasjonalistiske ideer farget vår forståelse av begrepet. Pasifisme er blitt skjøvet inn i et hjørne der det blir forstått som en overbevisning, nærmest på linje med en religion – en total avvisning av vold som virkemiddel. Det er ikke en slik pasifisme jeg snakker om. Jeg er totalt uinteressert i hva du ville finne på dersom barnet ditt ble forsøkt bortført eller du ble truet med kniv.

I denne artikkelen skal vi forholde oss til pasifisme på det politisk interessante planet: er det fornuftig å gå til krig, eller ei. Og da er det allerede nødvendig å ta for oss neste teoretiskeanekdotiske innvending: mener jeg at vi ikke burde forsvart oss mot den tyske invasjonen i 1940?

Jeg mener at heller ikke dette er relevant for dagens politiske bilde. Det foregår stadig invasjoner i verden, men det er bortimot utenkelig at et moderne demokrati skulle bli invadert. Og skulle så skje, er så mange ting annerledes ved et invadert demokrati kontra et angrepet eller invadert diktatur, at pasifismespørsmålet blir latterlig. For å vri på spørsmålet: som tysk statsborger i 1944, har du en moralsk plikt til å øve motstand mot invasjonen av Tyskland? Svaret er åpenbart «nei». Dagens syriske innbyggere er langt nærmere denne posisjonen enn den norske anno 1940.1

Vi skal altså snakke om pasifisme slik det er aktuelt for oss i dag: er det riktig av oss, Nato, å bruke vår militære styrke til å drive krig i andre land – i all hovedsak diktaturer eller anarkier?

Slutt på selvforsvar

Krig er ikke selvforsvar. Alternativet til krig er (nesten) aldri at enda flere vil dø dersom vi ikke kriger. I Irak er rundt 120 000 sivile døde som en følge av krigføringen. Det er ikke utenkelig at noe tilsvarende ville blitt resultatet dersom invasjonen aldri fant sted, men det er svært usannsynlig.

Irak er et ekstremt eksempel. Kan ikke militær intervensjon også være kortsiktig, effektiv støtte for å oppnå et politisk mål? Kanskje det. I Libya, som hylles som det fremste eksemplet på denne «nye bølgen» av miniinvasjoner, døde et sted mellom 10  000 og 20 000 sivile. Det er en hel norsk småby. Det er tre ganger flere sivile tap enn Norge led under hele andre verdenskrig.

De sivile døde var stort sett ikke medskyldige, selv om de var irakere, afghanere, talibanere eller baathister.

Støtte til dagens krigføring krever et heftig moralsk fundament, som forsvarer slike sivile tap. Jeg mener ikke at et slikt fundament er umulig å finne. Mitt poeng er kun at et slikt fundament er påkrevd. Det er ikke selvsagt

Spørsmålene

Personlig ville jeg neppe akseptert at noen andre enn jeg selv byttet mitt liv inn i politisk regimeendring som gevinst. Igjen: å gjøre et slikt valg på andres vegne krever helt ualminnelig sterke, moralske argumenter. I disse argumentenes sted står ofte tradisjon: vi er vant til at stater har denne retten. Men det er ikke et moralsk argument.

Jeg kan ikke forstå at det finnes noe tenkbart moralsk argument (utenom nasjonalsjåvinisme eller untermensch‐​rasisme, som begge er av moten) som kan komme frem til at dette er greit utenom utilitarisme: ideen om at nytten i dette tilfellet veier opp for kostnaden. Dermed koker spørsmålene ned til dette: vi må vise at vi rasjonelt kunne forvente, ved krigens start, at gevinsten ved invasjonen er klart større enn kostnaden.

Libya er et flott eksempel. Ingen forsvarer Gadaffi. Men det er ikke spørsmålet her. Spørsmålene er tre: for det første, var det verd 20 000 sivile liv å bytte ham ut? For det andre: med hvilken sikkerhet kunne vi vite (og kan vi vite) før vi gikk til krig at han ville bli erstattet med noe bedre på lang sikt? For det tredje: hva ville utfallet blitt, og med hvilke sannsynligheter, dersom vi valgte andre virkemidler?2

Slik virkelighetens er i dag, blir kriger nesten alltid mer blodige, mer langvarige, mer ødeleggende for sivilsamfunn og mindre etterfulgt av demokrati enn det krigenes strateger og propagandister forutsetter. Det virker svært lite sannsynlig at kostnaden ved å fortsette å forhandle frem en løsning i Irak ville blitt mer kostbar enn krigen ble.

Tilsvarende fremstår det vanskelig å tro på at en humanitær innsats som bare nærmer seg de ufattelige, astronomiske summene som har gått til militær innsats i Afghanistan, ikke ville kunnet vinne the hearts and minds vekk fra Talibans middelalderske reaksjonisme. Og selv om man ikke hadde klart det, skal vi altså fortsatt argumentere for at reduksjonen av Talibans innflytelse var verd titusener av menneskers liv.

Naiv sjåvinisme

Hvis vi faktisk var interesserte i å komme opp med et moralsk argument som legitimerte disse sivile dødsfallene, ville vi veid dette opp med de alternative måtene å oppnå forbedringer for sivilbefolkningene. Det mest åpenbare er å fjerne restriksjonene på immigrasjon. Det koster, ingen tvil om det, men det ville kostet langt mindre enn krigføringen. Ikke minst fordi det ikke ville kostet liv.

Men det blir ikke engang vurdert. Det forteller oss at det ikke ligger et utilitaristisk moralsk resonnement bak beslutningene om krigføring. Det som faktisk ligger bak er en «naiv sjåvinsime», der vi er villig til å betale med våre egne penger og andres liv for å redusere trusselen mot oss selv. Denne sjåvinismen er, i tillegg til å være sjåvinistisk, altså naiv. For den samme impulsen som reagerer på fenomener som Saddam og Taliban med et ønske om å bombe dem tilbake til steinalderen, er også en kjerneårsak til at vestlige interesser er truet over hele verden.

For Saddam, Taliban, Gaddafi og Assad – for ikke å snakke om en lang rekke av de som fortsatt er our bastards, som saudiene – er nettopp produktet av forrige bølge sjåvinisme. Denne kaldkrigssjåvinismen var ikke fullt så naiv, men vel så sjåvinistisk, og den ga bortimot ingen av de resultatene den lovet. De færreste vil vel hevde i dag at den kalde krigens logikk bidro til å stabilisere verden, etter for eksempel cubakrise, vietnamkrig og Iran‐​contras.

Disse eksemplene understreker også hva som står på spill. Cubakrisen kunne endt med sivile tap i millionklassen. Det viste seg at både amerikanerne og sovjeterne da hadde vilje til å pragmatisk velge unilateral pasifisme i disse dagene. Det kan ha vært avgjørende for at det endte godt. Men andre eksempler viser oss at en tilsvarende impuls ikke fantes når det gjaldt land langt borte. Hadde cubakrisen skjedd et annet sted en ved USAs kyst, ville den kalde krigen fått en rask oppheting.Oppsummering

Krig i dag er blodig, uforutsigbart og dreper mange sivile. Utfallsrommet for krigføring er sprikende, og erfaringen viser at man må regne med varig destabilisering av regioner der krigføring har pågått. Samtidig er ikke alternativet til krig å gjøre ingenting. Vil vi hjelpe sivilbefolkningen, er ofte det enkleste å sørge for at de kan flytte seg til et annet sted. Uansett er det også sannsynlig at diplomati og politisk press vil kunne skape virkelige endringer for folk på bakken, slik vi for eksempel ser i Myanmar. Summa summarum er det svært sjelden at moderne krig vil være verd innsatsen – med mindre du diskonterer de sivile livene i Land Langt Borte som mindre verd enn ditt eget.

Det virker også åpenbart at den moralske og pragmatiske bevisbyrden ligger hos den som vil bruke våpnene, men det er helt gjennomgående i forarbeidene til de senere årenes militæroperasjoner at konsekvenser underdrives, at sivile tap ikke blir med i regnestykkene, og at egeninteresse regnes i noe annet enn menneskeverd. En slik moralsk avveiing gjøres altså av og til på papiret, men ved nærmere ettersyn holder ikke avveiingene mål.

Krig er ikke per definisjon galt. Det bare virker ikke. Derfor bør du være metodisk pasifist: aldri tro på krigens apostler, verken før, under eller etter bombene faller. Still heller spørsmålene: hva kommer ut av dette, og hva annet kan vi gjøre?

  1. Når alt det er sagt, er det slett ikke åpenbart at det var riktig å drive motstandskrig i Norge. De sivile livene som gikk tapt (inkludert sabotørene selv) kan ha vært verd kostnaden, men det er etter mitt syn et empirisk spørsmål. Det jeg mener er åpenbart, er at totaliteten av væpnet motstand mot nazi‐​Tyskland var verd kostnaden. []
  2. I tillegg understreker Libya hvor hyklersk den vestlige holdningen er. Den samme destabiliseringen som vi bidro til i februar og mars, kostet noen få vestlige diplomater livet i november. Når disse (semi-)sivile livene gikk tapt, gikk det et ramaskrik gjennom vesten. Dette var plutselig helt uakseptabelt. Jeg er helt enig i at dette var uakseptabelt. Jeg forstår bare ikke hvordan man kan akseptere drapene i februar var nødvendige kostnader, men likevel fremholde at drapene i november var uakseptable. []

Logisk konsistens

And the whole setup is just a trap to capture escaping logicians. None of the doors actually lead out.
Labyrinth puzzle.

Det er nå ettertrykkelig dokumentert at det eksisterer en lang rekke mennesker i Norge som for øyeblikket holder følgende tre proposisjoner:

  1. Europa er i ferd med å bli invadert, og vår kultur undertrykt, fortrengt e.l.
  2. Med henblikk på situasjonen nevnt i P1, er Arbeiderpartiet quislinger, forrædere, «kulturquislinger» (Tybring‐​Gjedde) e.l.
  3. Terroraksjonen 22. juli var moralsk forkastelig

Først av alt: Legg merke til at proposisjon 3 er begrunnet moralsk, ikke bare ved at aksjonen var taktisk meningsløs eller ugunstig for saken, men skikkelig, moralsk forkastelig.

Dette er ingen logisk umulighet å kombinere disse tre. Det kan gjøres ved å hevde pasifisme som prinsipp, eller ved å hevde en selektiv rasistisk pasifisme (ikke lov å drepe nordmenn).1 Problemet mitt med dette er at jeg tror de aller, aller fleste av dem som hevder trioen nevnt over på ingen måte er pasifister eller rasist‐​pasifister.

Og vi har en test på nettopp dette: Blant de personene som hevder trioen over, hvordan stiller de seg til motstandsaksjonene i andre verdenskrig, rettet mot NS‐​folk og NS‐​insitusjoner? Mener de for eksempel at Osvald‐​gruppas likvideringsforsøk på Henry Rinnan var moralsk forkastelig? Sprengingen av Arbeidskontoret? Oslogjengens aksjon mot Monte Rosa, der det var sivile om bord – blant annet kjærestene til tyske soldater? Er de mot dødsstraffene i landssvikoppgjøret?

I og med at de norske sabotasjeaksjonene jevnt over var ganske mislykkede, kan vi også konstruere en passende, hypotetisk aksjon. La oss for eksempel si «bombing av landsmøtet til Nasjonal Samling».2

Og før noen rekker å innvende at situasjonen er helt annerledes: det er jeg selvsagt enig i. Det er de som setter likhetstegn ved å bruke ord som landsforræderi og quisling, så de kan ikke akkurat hevde at sammenligningen utgjør noen hitling av debatten. Hva de svarer vil selvsagt være et empirisk spørsmål, men mitt inntrykk er at de aller fleste av dem vil mene at vold mot forrædere i krig er moralsk forsvarlig.3 Ergo henger ikke proposisjonstrioen deres sammen.

Slik jeg ser det kan de logisk bare reddes av å enten legge til pasifisme, legge til rasisme og pasifisme eller ved å fratre en av sine proposisjoner. Jeg vil anbefale å fratre proposisjon 1, men også å fratre proposisjon 2 vil være en forbedring.

  1. I teorien også selvsagt mer eksotiske pasifistiske prinsipper: ikke lov å drepe byråkrater, ungdommer, blåøyde osv., men det farer for langt å skulle liste opp en uttømmende liste over alle ko‐​ko‐​preferanser folk skulle kunne ha for drapsplanene sine. []
  2. Gitt at Nasjonal Samling hadde landsmøter under krigen, noe jeg vel betviler, men vi er jo allerede i fantasiland. []
  3. Personlig er jeg forøvrig ikke av den oppfatningen. []

Barnedrap, proudly presented by the U.S.

Jeg hadde ikke tenkt å blogge mer i dag, men blir man provosert… Israel er lei av sine altfor ineffektive bomber (de har bare drept 10 ganger så mange libanesere som omkomne israelere), og ber derfor sin sugar daddy om noen klasebomber. (Original kilde er NY Times).

Jeg skal ikke gå inn på klasebombediskusjonen, men vil gjerne oppsummere kort: Klasebomber er effektive fordi du ikke trenger å treffe så bra: de ødelegger i mils omkrets. I tillegg har klasebomber en viss mengde blindgjengere – småbomber som ikke eksploderer. Disse ligner på leker, og fungerer omtrent som miner. En klasebombe dreper i mange år fremover, rammer spesielt barn, og gjør jordlapper livsfarlige og ubrukelige til matdyrking. Med andre ord et strålende redskap for statsterrorisme. (Kilde på alt dette er enkel å finne. Prøv Wikipedia.)

Israel mottar hvert år 3 milliarder dollar i direkte overføringer per år fra USA, noe som utgjør 20 % av USAs bistandsbudsjett. Totalt har de mottatt 140 milliarder dollar (2003‐​dollar). Støtten er altså på over 500 dollar per capita per år, noe som ville vært mye selv for et fattig land (Mearsheimer/​Walt 2006:2). Israel er ikke et fattig land. BNP per capita er 4 ganger større enn Libanon (UNDP). Israel er faktisk det 23. mest utviklede landet i verden, i følge FNs utviklingsindex HDI (UNDP). Til sammenligning ligger Libanon på 89. og de palestinske selvstyreområdene på 103. plass. Landene som ligger rundt Israel på HDI‐​rankingen er Tyskland (20.), Spania (21.), Hong Kong (22.) og Hellas (24.). I BNP per innbygger er Israels nærmeste naboer Bahamas og Brunei. Ikke overraskende mottar disse andre landene lite bistand.

I tillegg får Israel tilgang på etterretning og teknologi ingen andre allierte får se. De har også mottatt over 3 milliarder dollar fra USA i forskningsmidler for å utvikle våpensystemer (Mearsheimer/​Walt 2006:3).

I artikkelen av Mearsheimer og Walt som jeg her siterer, tar de for seg spørsmålet hvorfor USA gjør dette. Det ser ikke ut til å være i amerikansk interesse å gjøre dette. Det skaper stor motstand mot USA blant arabiske land, og terroren Israel bekjemper (Hamas, Hezbollah) truer ikke USA nevneverdig.

Nuvel. Hvis du var i tvil om USA egentlig kunne påvirke konflikten, bør den nå være blåst bort.

Kilder:

  • Mearsheimer/​Walt: «The Israel Lobby and US Foreign Policy». London Review of Books, mars 2006. Også tilgjengelig fra Harvards nettsider.
  • UNDP: UN Human Development Reports. http://hdr.undp.org

Feige feilslutninger

Det skulle ikke være nødvendig å skrive om Midt‐​Østen her også. Spaltemetre og bloggbytes i Norge kommer ikke til å ha den største virkningen på verdensopinionen likevel. Likevel syns jeg det er et par momenter som er underkommunisert i debatten. Etter mitt syn er de så åpenbare at det nesten gjør vondt å måtte si at jeg ikke har sett dem i debatten.

  1. Det er åpenbart at kritikk av staten Israel ikke er antisemittisme. Men det må i tillegg være lov å kritisere religionen jødedom! Religion er på et personlig plan kanskje politikk‐​nøytralt, men det er definitivt ikke det på et nasjonalt plan. Statsreligion er politikk.Når det er sagt, så mener ikke jeg at jødedommen er årsaken til at Israel angriper Libanon. Like fullt må det være lov å hevde nettopp det, og alle «øyets religioner» (kristendom, jødedom, islam) stiller seg relativt lagelig til for hugg i slike spørsmål. Jødedommen, for eksempel, erklærer israelerne som Guds utvalgte folk og trekker landegrenser i Midt‐​Østen. Når Jostein Gaarder ikke kan akseptere dette og ikke anerkjenner dette, er det en kritikk av religionen – men på bakgrunn i dens politiske konsekvenser. Jeg tror som sagt ikke at det er den reelle strukturen bak Israels adferd, men det er ikke fullstendig umulig at det er slik det henger sammen.Jonas Gahr Støre og andre kommentatorer ser ut til å mene at det ville vært greiere om Gaarder holdt seg til å si at staten Israel ikke burde brukt så sterk militærmakt, uten å referere til at det var deres statsreligion som var den moralske motivasjonen/​begrunnelsen. Det er en feilslutning at Gaarder ikke bør ha anledning til å gå inn på en slik religionskritikk. Men det er selvsagt lov å være uenig med ham.
  2. De mellom‐​lange linjene i utviklingen og USAs rolle i konflikten er underkommunisert og ikke minst underkritisert. Etter mitt syn er det tre helt sentrale elementer i oppbyggingen til denne konflikten:
  1. USAs tilbakeholdenhet med å kritisere Israel og totale diplomatiske fravær i konfliktens tidlige fase. For mer bakgrunnsinformasjon om denne generelle tilbøyeligheten i amerikansk utenrikspolitikk, les denne forskningsrapporten.
  2. Den vestlige verdenens avskjæring av støtte til PA, og dermed oppblussing av vold fra Hamas› side.
  3. Yasser Arafat og Ariel Sharons avskjeder fra politikken. Det er selvsagt litt lite konstruktivt å peke på at dette neppe ville skjedd hvis de levde, men det kan være greit å huske til neste gang man mister ubestridte ledere (Castro og Chavez, for eksempel).

Karikaturdebatten og metadebatten etter Gaarders kronikk gjør meg bekymret for at vi er i ferd med å snevre inn rommet for forskning og fri meningsutveksling til et sted der eksempelvis religionskritikk må avvikles. Både i vesten og resten styrkes religionenes betydning og deres motsetninger aksentueres. I forhold til spørsmål som ytringsfrihet, fred, forsoning, kulturell liberalisering og globalisering kan vi være på vei inn i en slags middelalder.

Dystopien trer frem. Nasjonalismen, som vi på mange måter kan takke for første og andre verdenskrig, avløses av en litt mer løselig regionalisme. Så langt kan mye tyde på at regionene følger særdeles tradisjonelle, religiøse grenser. Sekularismen som bevegelse blir en trussel mot regionens sikkerhet. Fri forskning og meningsutveksling har vist en tendens til iboende pasifisme, og følger samme vei. Den frenetiske globaliseringsmotstanden fra den politiske venstresida blandes sammen med denne fanatiske regionalismen og blir dens redskap. Borgerrettigheter ofres på sikkerhetens alter. Sikkerhetsdemagoger i Vesten og svovelmullaer i Midt‐​Østen får den politiske makten, fordi de kan love handlingsalternativer mot hverandre. Til slutt blir Vesten og Iran umulig å skille fra hverandre, bortsett fra at den ene er kristen og den andre muslimsk (men hvilken var nå hvilken?).