Moralske meninger

Nina Karin Monsen (NKM) hevder offerrollen i Morgenbladet. Hun hevder, for å være nøyaktig, at hun blir sjikanert i den offentlige debatten. På det relativt snillistiske spørsmålet «Blir du lei deg når du blir sjikanert?», svarer NKM følgende (min utheving):

I begynnelsen syntes jeg det var tungt. Men jeg vet hva jeg har sagt, så at de driver og dikter og skrøner… Jeg vet hva jeg står for. De som har gått inn for denne ekteskapsloven har jo veldig dårlige argumenter. Hvis du ser hva de har gjort, og på høringsnotatet, ser du at de ikke engang forsøker å begrunne det moralsk riktige i denne formen for barneproduksjon.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette er faktisk feil. Det er åpenbart noen som har forsøkt å begrunne det moralsk riktige ved sæddonasjoner til lesbiske par (hvilket «denne formen for barneproduksjon» refererer til). Hvis ikke, skal jeg gi deg tre moralske argumenter for sæddonasjon med en gang.

A. Fra liberalistisk moral

I følge moralsk liberalisme er fravær av tvang det viktigste moralske imperativ. Den frie handling, utført uten noen juridiske, psykiske eller fysiske trusler og/​eller skranker er det moralsk riktige, avgrenset kun ved at det finnes situasjoner der min anvendelse av friheten står i veien for din.

I og med at vi her snakker om en frivillig sæddonasjon til en mor som frivillig ønsker å ha sæden, er det følgelig umoralsk å gripe inn. Kriteriet om at det begrenser andres frihet kan ikke benyttes uten å samtidig kreve generelle begrensninger på folks mulighet til å få barn, og det er utenfor denne debatten. Friheten til barnet er av nødvendighet større hvis det blir født enn ikke.

B. Fra Kantiansk pliktetikk

Kants begrep om moral tar utgangspunkt i det kategoriske imperativ: handle slik at maksimen av din handling kunne vært en generell lov. I vårt tilfelle er handlingen å injisere sæd i en kvinne som ønsker det, og maksimen er denne handlingen kombinert med en motivasjon: å få barn sammen med din livsledsager. Kants moralske imperativ krever at denne maksimen ikke ville medføre selvmotsigelser eller irrasjonaliteter dersom den ble gjort til en universell lov for alle mennesker. Det er ingen slike i dette tilfellet.

Kant kan perverteres til å brukes med motsatt fortegn, hvis man later som om maksimen er «å få barn uten menn». Men jeg tviler på at de lesbiske mødrenes motivasjon for handlingen er å få barn uten menn. For dem er det irrelevant hvordan barnet konkret kommer til: deres ønske er å få barn sammen. Denne maksimen utgjør ingen selvmotsigelse eller irrasjonalitet.

En annen perversjon, av det mer barneskoleaktige slaget, er å hevde at resultatet av universalitetstesten betyr at alle barn bare skal ha lesbiske mødre. Det beror i så fall på en misforståelse av «maksime». Det er ikke slik at maksimen av en lesbisk persons handlinger alltid inneholder en lesbisk person. For å sammenligne: Maksimen av min handling når jeg hjelper en gammel dame over veien, impliserer ikke en universell lov om at bare 26 år gamle menn fra Nord‐​Norge bør hjelpe gamle damer over veien.

C. Utilitaristisk moral

Utilitaristisk moral hevder at det moralske er å maksimere gjennomsnittlig lykke.1 Vi får anta at det lesbiske paret som ønsker barn blir lykkeligere med enn uten barn. Videre får vi anta at den frivillige sæddonoren blir lykkeligere av å donere sæd (f.eks. fordi han får betalt for det, noe han kan bruke på en god kinoopplevelse. Eller bare fordi han får orgasme). Barnet som blir født, kan ikke inngå i regnestykket, fordi det vil være mer lykkelig som født enn ufødt. Andre mennesker i verden kan bli litt lykkeligere eller litt mindre lykkelige av dette barnet, men det er on balance flere som gjør omgivelsene lykkeligere (ved å være venn, jobbe i butikken du besøker, gjøre nyttige ting for samfunnet) enn de som gjør det motsatte (kriminelle, Hitler, osv.). Uansett er den gjennomsnittlige effekten på samfunnet mye mindre enn effekten på foreldrene. Derfor er det utilitaristisk sett moralsk riktig å la alle som ønsker det få bli foreldre.

Dette er i alle fall tre moralske argumenter. NKM er kanskje uenig, men av det jeg har lest har hun aldri fremsatt noe koherent moralsk argument. Etter min oppfatning blander NKM kanskje sammen moral med (kristen) etikk?

  1. En annen versjon ville være å maksimere total (summert) lykke. Jeg velger å ikke ta den her, fordi den impliserer automatisk at så mange barn som mulig er bra for verden. Det tror jeg ikke. []

Monsen som klorer

Fritt Ords pristildeling til Nina Karin Monsen er unektelig spesiell. Jeg har lest Monsen i Klassekampen, og jeg er først og fremst i stuss over hva kriteriene for denne prisen skal være. Monsens argumenter mot homoekteksap er først og fremst veldig dårlige, og først i neste omgangsekundært kontrære.

Dette får meg til å tenke over hva en slik pris skal berømme. Den skal altså gå til noen som holder upopulære standpunkter i offentligheten, og dermed illustrerer verdien av ytringsfrihet. Men dette kan da umulig være nok. Det er veldig mange mennesker som holder upopulære standpunkter ved like: for eksempel at jødene er skyld i 11. september, at svarte mennesker er dumme, at nazismen er veien videre, at voldtekt er greit så lenge jentene har lite klær på seg, eller at folk ikke bør ha lov til å ha sex utenom ekteskapet. Hadde de fått slippe til, ville de garantert også holdt disse standpunktene i offentligheten. Er det virkelig noe å tildele priser for?

Nei. Det som trenger å prisgis, er folk som er i stand til å se på virkeligheten, trekke konklusjoner, og stå for disse konklusjonene selv om de er upopulære. Det er helt sentralt for et samfunn å belønne Galioleoer – de som forsker og formidler selv om det gjør dem upopulære. Dette er den sannhetssøkende frittaleren. Det er mekanismen som drar oss fra paradigme til paradigme innenfor vitenskap, og den er avhengig av (en viss grad av) ytringsfrihet.

Men det å gjøre det motsatte fortjener ikke samfunnets ros, og er slett ikke noe argument for ytringsfriheten. Når man begynner med konklusjonen og desperat leter etter argumentene, for så å bruke disse i offentligheten, er det selvpromoterende spinning, ikke sannhetssøkende, modig bruk av ytringsfriheten.

Dette vet jeg at Fritt Ord vet. Derfor er jeg så forvirret over tildelingen. Den kan bare bety at de mener Monsens rablinger faktisk har sannhetssøkende kvaliteter. Min vurdering av hennes argumenter er diametralt motsatt:

Slik jeg leser Monsen, hevder hun i iterasjon etter iterasjon at ekteskap mellom to ulike kjønn er «normalt» eller «naturlig», og at ekteskap mellom to av samme kjønn undergraver verdien av ekteskap mellom to av ulikt kjønn. Dette er ikke konklusjoner, men premisser i Monsens argumentasjon. Konklusjonene følger automatisk av premissene. Dermed får premissene stort sett stå ubegrunnet (eller begrunnet med plattheter som at det er slik det er). Dette er ikke sannhetssøken. Når premissene er det mest interessante å diskutere, er det  en advarsel om pseudovitenskap.

Jeg kunne tenkt meg en Fritt Ord‐​pris til noen som hevdet med styrke at det som er naturlig, f.eks. definert som det menneskeaper drev med for 300.000 år siden, bør være normativt for det mennesker gjør. Det er en konklusjon som ville vært kontrær og interessant, og ville implisert at vi burde drepe rivaliserende hanner og at hannene skulle pule rundt så mye vi kunne. Jeg er uenig, men det ville vært et artig og utfordrende standpunkt i dagens monogami‐ og antivoldsdraperte samfunn. Men å ta dette standpunktet for gitt, for deretter å bare trekke konklusjonene for en liten minoritetsgruppe av homofile, det gir ingen brownie points hos meg.

Andre om dette: Hjorthen, Virrvarr, Floken i Nettet.

Creative Commons License photo credit: jurvetson