Trygghetshypotesen

I anledning Christian Tybring‐​Gjedde og Jon Hustads «kulturkrig», produseres det kronikker og kommentarartikler en masse. En av disse er Astrid Melands i dag, som forsøker å posisjonere kommentariatet i VG som noe helt annet enn den fæle «skravleklassen» som bare hater Norge.

Det er jo en ganske søt øvelse, og kanskje er den også typisk norsk.

Typisk norsk matbutikk, ifølge flickr-brukeren ninanord. Creative Commons BY-NC-SA.
Typisk norsk matbutikk, ifølge flickr‐​brukeren ninanord. Creative Commons BY‐​NC‐​SA.

Men i den samme artikkelen gjør også Meland en til påstand, som stadig gjentas som et argument for at litt nasjonalisme er til det gode: at det er nødvendig å være trygg på egen identitet for å kunne inkludere og integrere andre. Hun skriver, for å være konkret:

Er vi trygg på egen identitet, er vi og trygg på nye folk. Den som er glad i sitt eget samfunn vil også lettere kunne inkludere andre.

Hvis vi med identitet sikter til nasjonal eller kulturell identitet – og det er det denne artikkelen handler om – tror jeg ikke dette er riktig. Jeg har aldri sett noe overbevisende empirisk argument for at det er riktig, heller.

Anekdotisk er det ikke de som er tryggest på sin posisjon i et miljø, eller i en by, eller i et land, eller sin identitet som norsk, som er de som i størst grad oppsøker, møter og integrerer seg selv i miljøer i utkanten av disse miljøene. Det er på mange måter typisk at det er en politisk outcast som Bjønnulv Evenrud som faktisk snakker med romfolk.

Forbindelsen til andre mennesker går oftere gjennom likhet med dem enn gjennom å like seg selv: de som når ut til unge rusmisbrukere er gjerne de som tidligere har vært rusmisbrukere, ikke de som er supersikre på sin egen identitet som rusfri. Og tilsvarende: de kulturelt blandede miljøene i Oslo går mye oftere, er mitt inntrykk, mellom grupper utenfor den kulturelle kjernen – de «tryggeste» – enn de går mellom de rotfestet urnorske og nyankomne.

Et eksempel til: Den sosiale utryggheten, den felles opplevelsen av å være på utsiden, og posisjonen som motkultur: ser jeg tilbake på min egen ungdomstid, ser jeg hvordan disse faktorene var det som definerte gruppene av elever sammen i klikker. Det var slett ikke de kule, trygge og etablerte som integrerte noen utenfra. Det var de ulike outsiderne som møtte hverandre, i et evig fluktuerende og dynamisk sosialt spill.

Møter mellom ulike mennesker fra ulike bakgrunner og ulike samfunnslag er en utrygg situasjon. Selv er jeg håpløst dårlig på det, og omgir meg med folk fra organisasjonslivet. Sågar er de fleste av mine venner her i Oslo nordlendinger, ti år etter at jeg flyttet. Det tror jeg ikke skyldes at jeg er særlig utrygg på min norske identitet. Jeg burde vært selve tryggheten selv.

«Sannheter» som at vi trenger å være trygg på oss som nordmenn for å kunne integrere andre, står seg dårlig i møte med empiri og historisk erfaring. Det er slett ikke dumt å lese norsk historie og pugge Snorre, men av andre grunner enn at nasjonalisme har en iboende integrerende effekt.

Ubetinget kjærlighet

Ubetinget kjærlighet som mp3

Vers 1:

Christian Tybring Gjedde  e en mann som er på jakt
Taler høyt om integrering Og den norske mannens makt
Ingen andre nedfra tinget tør å gjøre som hr. G
Kommer kanskje selv fra vest, ja, men hvem bryr seg vel om det
Oslo trenger flere folk som bryr seg om det store
Salamien og gelatin og unga som sir hore
Når løgnen blir rutine e det sanne rev’lusjonen
Christian e den eneste som kjenne forhistorien

Vers 2:

Han kreve ikke mye bare kjærlighet til landet
At du ikke blir til last for de nordmenn som er sanne
Og kjærligheten den skal ikke ha nån forbehold
De som ikke lyde blindt e de som like blind vold
Det er klart det fins en grense for hva vi kan akseptere
Spis du ikke grisen må du tåle all vår vrede
Bila brennes hver en dag fortalte han til salen
Nu tenne nån på riksdagen: de e fra Groruddalen

Vers 3:

Så i klassisk kjetter‐​stil knebles Gjedda og hans tanka
Hans meninge blir spytta på der journalista vanka
Noen Orwell‐​parafrasa passe godt med denne tale
Når alle trur på myta e de ikke lenger gale
Alle dyr e like, sjøl om nån e mere egna
La Napoleon Tybring Gjedde fatte vedtak på ditt vegne
Ekte propaganda e når hodet vårt blir renska
Sånn at vi kan glemme det at andre folk e men’ska
Nasjonalpatriotisme føles mer enn klassan
Politikerans språk e laga førr å lure massan

Vers 4:

Du som spår om fremtida du ser din egen syne
På ekte e vår fremtid lik et spark midt i tryne
En nasjonalist e utstyrt med en egen evne
Til å ikke registrere overgrep fra sine egne
Det verste med en krig e at krigstidspropaganda
Kommer ei fra de som e der, men fra folk med skjulte plana

Det hele er naturligvis a propos denne:

Røde kort og fordommer

Lista over mottakere av røde kort i tippeligaen ser slik ut:

Abgar Barsom, Fredrikstad – svensk
Abgar Barsom, Fredrikstad – svensk
Anthony Annan, Stabæk – ghanesisk
Theodor Elmar Bjarnason, Lyn – islandsk
Vegar Bjerke, HamKam – norsk
Karim Essediri, Lillestrøm – tunisisk
Vegard Forren, Molde – norsk
Magne Hoseth, Molde – norsk
Jon Inge Høiland, Stabæk – norsk
Benjamin Kibebe, Aalesund – svensk
Yssouf Koné, Rosenborg – burkinsk
Bjørn Tore Kvarme, Rosenborg – norsk
Jan Michaelsen, HamKam – dansk
Khaled Mouelhi, Lillestrøm – tunisisk
Thomas Myhre, Viking – norsk
Paul Obiefule, Lyn – nigeriansk
Juha Pasoja, HamKam – finsk
Wallace Fernando Pereira, Fredrikstad – brasiliansk
Markus Ringberg, HamKam – svensk
Kristjan Örn Sigurdsson, Brann – islandsk
Diego Silva, Aalesund – brasiliansk
Fredrik Stoor, Rosenborg – svensk
Espen Søgård, Lillestrøm – norsk
Dan Thomassen, Vålerenga – dansk
Bojan Zajic, Vålerenga – serbisk

Det er altså delt ut 25 røde kort, hvorav 18 har gått til utenlandske spillere. 72 %! Hvor stor andel av spillerne er utlendinger? Jeg telte opp lagenes siste kamp, og kommer til at 34 % av spillerne som var på banen var utlendinger.

Ved hjelp av statistikken kan vi nesten slå fast at dette ikke er noen tilfeldighet. Utenlandske spillere har altså større sannsynlighet for å få røde kort enn norske spillere. Hva skyldes det?

Jeg kan tenke meg tre relativt plausible forklaringsmekanismer:

  1. Når lagene kjøper inn utenlandske spillere, kjøper de inn sterke, store og harde spillertyper. Disse får oftere røde kort enn andre.
  2. Dommerne – i likhet med mennesker flest – har lettere for å tillegge ansikter som er kjente og «trygge» gode hensikter, mens ukjente, utenlandske fjes tillegges onde hensikter. Her er gårsdagens utvisning kanskje et eksempel: Bojan Zajic blir antatt å ha brukt albuen når begge spillerne går i bakken etter å ha skallet hverandre. Ville dommeren tenkt «albue» hvis det var en trygg, norsk spiller – la oss si Ragnvald Soma?
  3. Den norske serien har andre terskler for røde kort enn andre serier, og utlendingene sliter med å tilpasse seg.

Det er ganske viktig for den norske dommerstanden hvorvidt det er 1, 2 eller 3 som er riktig. Hvis 1 er riktig, gjør dommerne rett. Hvis 2 er riktig, betyr det at dømmingen deres er mer bestemt av fordommene deres enn de bør like. Hvis 3 er riktig, har det forsåvidt lite å si for dømmingen, men det vil kanskje gjøre norsk fotball mindre internasjonal enn det som er bra.

Det er noen viktige innvendinger mot alle tre forklaringsmodellene:

  1. Hvis man ser på lista over hvem som har fått røde kort, er det litt vanskelig å se linken til at dette skal være store, hardttaklende sluggere.
  2. Det er relativt mange av utlendingene på utvisningslista som er skandinaver og islendere. Klarer dommerens underbevissthet å skille disse ut?
  3. Norske lag i europeiske cuper ser ikke ut til å skille seg ut med langt færre gule og røde kort enn andre lands lag. Det skulle vi forvente dersom norske lag var «dressert» strengere.

Noen tanker?