Vuggesang

Audun Lysbakken.
Audun Lysbakken.
LANGT NEDE: «Hei, du, der over sperregrensa. Se hit!» Foto: SV

Du vet at du er langt nede på meningsmålingene når du tyr til følgende argument: Om du ikke stemmer på meg, kan jeg komme til å miste plassen på Stortinget!

Vi burde vel håpe at velgerne forstod nettopp denne konsekvensen av å bytte parti, men sist søndag fikk vi altså se SV framføre dette argumentet på en egen krisepressekonferanse.

indregard.no tror meldingen ble framført litt for direkte. Vi har betydelig mer tro på å drille budskapet inn gjennom underbevisstheten. Den perfekte metoden er derfor en nattasang. Vi kan i dag presentere SVs nye markedsføringsstunt: en subliminal voggelåt for egne sympatisører.

cooltext1147472723

 

 

Fikk du ikke med deg forrige utgivelse fra «Partiparty 2013»? Her er den, Knut Arild Hareides bønn til Erna.

Tabuhuhu

Smell the coffee? an Wanderer’s Eye på Flickr

Ved en pussig tilfeldighet fikk saker om såkalt hverdagsrasisme dobbel uttelling som store mediesaker i løpet av forrige uke. Først ute var Frode Øverlis kannibaltegning, deretter Plumbos mokkamann.

Det er lett å være enig i at dette er småsaker. Rasisme, i den strafferettslige forstanden, handler om å agere som om menneskeverdet til ulike (mer eller mindre oppdiktede) raser er forskjellig. Men hverdagsrasisme er noe annet: det handler om å basere sin fortolkning av verden på stereotypier og fordommer om hvordan mennesker er, basert på for eksempel deres rase, religion eller etnisitet.

Jeg er enig i at de holdningene som Øverli og Plumbo‐​mannen viser frem er problematiske. Øverlis vitsetegning ville for eksempel aldri – aldri – stått på trykk i en større amerikansk avis. Den historiske situasjonen der er annerledes. Jevnlig kan amerikanske tv‐​show vise frem såkalte «what the fuck»-moments fra europeiske humorprogrammer som benytter seg av såkalt blackface, der hvite menn farger seg svarte og synger eller danser. Dette er fullstendig tabu i Amerika, fordi blackface er et viktig symbol på infantiliseringen og utestengelsen av svarte fra skuespilleryrket. Det samme gjelder vitsetegninger som fremstiller svarte som dyriske, kannibaliske, primitive, dumme, late osv.: de er ikke morsomme, fordi det er så kort tid siden de var majoritetens argumenter for undertrykking.

Men likevel: disse sakene er små. Det er ikke umulig å oppfatte disse to sakene som symboler på rasismen som reelt fratar grupper av folk muligheter i samfunnet. Men det er også fullstendig mulig å oppfatte den som uskyldige uttrykk for manglende kunnskap om hva som sårer.

Så spørsmålet er hvorfor. Hvorfor velger de selvutnevnte gode krefter konsekvent å reagere sterkest når det er slike vage symboler på rasisme som dukker opp? Det er to interessante problemstillinger her.

Det ene er det rent materielle: det er naturligvis mye verre og viktigere at folk med utenlandskklingende navn ikke engang blir innkalt til intervju – og at kommentatorer i VG mener det er helt greit fordi hun kjenner en sløv somaler. Det andre er det rent strategiske: ved å agere konsekvent som holdningspoliti formidles et budskap om at det er noen ting det ikke er lov å mene eller si. Det skaper et gigantisk backlash. Store deler av den noe brokete forsamlingen av «folkedyps‐​høyre» – kan vi kalle dem harry‐​høyre? – baserer sin politiske overbevisning på nettopp dette. De kaller det politisk korrekthet.

Det mer beleste og ekstreme høyre baserer også sin verdensanskuelse på politisk korrekthet. Første kapittel i Anders Behring Breiviks 2083 er et langt essay om nettopp politisk korrekthet. I denne versjonen er PK et nøkkelelement i konspirasjonen: samtidig som de snikete kommunistene forsøkte å skape egalitære samfunn gjennom økonomiske systemer, forsøkte de også å viske ut alle forskjeller mellom folk gjennom kulturen. Det er dette som er opprinnelsen til begrepet kulturmarxister, altså en konspirasjon av tenkere, universiteter og etter hvert hele universitetsfag som aktivt forsøker å drive kulturell ingeniørkunst.

Avstanden fra harry‐​høyre til de islamofobe Eurabia‐​skribentene er selvsagt lang. Jeg forsøker ikke å si at det er noen link mellom disse fenomenene. Men poenget er at nettopp denne følelsen av kulturell kontroll, at det finnes en sensur av holdninger, er en veldig sterk ytre fiende både Fremskrittspartiet og Fjordman vet å bruke for å skaffe oppslutning.

Og det er heller ikke begrenset til høyresiden. Nisjepartiene som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er på sitt beste fremragende på å ri på offerrollen som representanter for kulturelt undertrykte ofre for kultureliten. I Rødt finner vi en betydelig kritikk av den kulturelt fremmedgjorte posisjonen til Jens Stoltenberg – selv om denne kritikken har litt begrensa troverdighet oppi alle Rødts mastergrader. Slavoj Žižek har gjort politisk ukorrekte vitser til et varemerke.

Bak fasadene slenger også de dannede rundt seg med politisk ukorrekte vitser. De handler kanskje om Per Sandberg, eller for den saks skyld om eldre, rike menn og familiens au pair. Eller de handler om religioner og folkegrupper. Kanskje handler de til og med om fittehøl og mokkamenn. Det er absurd å se for seg at det er disse vitsene i seg selv som er problemet. På sitt beste er slike vitser forsøk på å ufarliggjøre, leke med og utfordre sine egne holdninger. På sitt verste er de bare dritt hjernen må få ut. Det er å anbefale å ikke tømme hjernen for slik dritt mens du er sammen med mange andre mennesker. I det minste bør man forsøke å unngå å være på nasjonal, direktesendt TV.

Men tilbake til saken: Problemet er altså ikke vitsene, men de som får bekreftet sitt rasistiske syn på verden gjennom dem. Og for all del: de folkene finnes også. Men vi kan ikke fjerne disse holdningene ved å fjerne vitsene, like lite som vi kan fjerne et sår ved å klippe av skorpen. Derfor må det politisk ukorrekte temmes gjennom å gå det i møte, og erkjenne at også vi tenker slike forbudte tanker. Kanskje til og med slenge en og annen vits, når det passer seg. Da forsvinner kanskje også det forlengst gjennomskuelige skinnet av hyklersk moralisering og sensur.

er det jo ingen felles koordinert sensur ute og går. Kaizers‐​Terje reagerer som han gjør, ikke på ordre fra Moskva, men ut fra en helt egenfremstilt overbevisning om at dette var noe man burde reagere på. Men gjennom reaksjonen forsterkes inntrykket av at reaksjonene på å bryte tabuer er sosialt situerte, og ikke uttrykk for noen universell regel. Strategien om å reagere kraftig og mistenkeliggjørende er fullstendig og absolutt feilslått. Kaizers‐​Terjes reaksjon kan kanskje forstås av de som allerede syns Plumbo‐​vitsen var elendig. Men man trenger jo ikke overbevise twitteriatet og de velutdannede og -dannede om at man ikke skal kalle mørke folk for mokkamann.

Effekten blir derfor helt forutsigbar: på db.nos avstemning i dag mener bare 8 % at mokkamann‐​uttalelsen var det groveste som skjedde, mens 59 % syns at Kaizers‐​Terje eller Tshawe var verst. Hverdagsrasismen har vunnet terreng gjennom sin mest pinlige opptreden på årevis.

I klassisk marxistisk forstand er analysen av dette at folks reelle – materielle – interesser forvrenges og forskyves over i en kulturell kritikk. Med litt hjelp fra sosiologien kan vi snakke om to typer kapital: økonomisk og kulturell. Folk flest – harry‐​høyre – har verken. Kaizers‐​Terje har ganske mye av den kulturelle. Frp ledes og driver en politikk for dem som har mye av den økonomiske. Ved å forvrenge det marxistiske materialister vil kalle den virkelige konflikten klarer de økonomiske eliter å fremstå som de brede lags forsvarere mot den kulturelle eliten, som om det er mangelen på dårlige negervitser på TV som truer bygdelivet i Sande.

Og ikledd den rustningen, gir hver kastede øl nye stemmer.

Ubetinget kjærlighet

Ubetinget kjærlighet som mp3

Vers 1:

Christian Tybring Gjedde  e en mann som er på jakt
Taler høyt om integrering Og den norske mannens makt
Ingen andre nedfra tinget tør å gjøre som hr. G
Kommer kanskje selv fra vest, ja, men hvem bryr seg vel om det
Oslo trenger flere folk som bryr seg om det store
Salamien og gelatin og unga som sir hore
Når løgnen blir rutine e det sanne rev’lusjonen
Christian e den eneste som kjenne forhistorien

Vers 2:

Han kreve ikke mye bare kjærlighet til landet
At du ikke blir til last for de nordmenn som er sanne
Og kjærligheten den skal ikke ha nån forbehold
De som ikke lyde blindt e de som like blind vold
Det er klart det fins en grense for hva vi kan akseptere
Spis du ikke grisen må du tåle all vår vrede
Bila brennes hver en dag fortalte han til salen
Nu tenne nån på riksdagen: de e fra Groruddalen

Vers 3:

Så i klassisk kjetter‐​stil knebles Gjedda og hans tanka
Hans meninge blir spytta på der journalista vanka
Noen Orwell‐​parafrasa passe godt med denne tale
Når alle trur på myta e de ikke lenger gale
Alle dyr e like, sjøl om nån e mere egna
La Napoleon Tybring Gjedde fatte vedtak på ditt vegne
Ekte propaganda e når hodet vårt blir renska
Sånn at vi kan glemme det at andre folk e men’ska
Nasjonalpatriotisme føles mer enn klassan
Politikerans språk e laga førr å lure massan

Vers 4:

Du som spår om fremtida du ser din egen syne
På ekte e vår fremtid lik et spark midt i tryne
En nasjonalist e utstyrt med en egen evne
Til å ikke registrere overgrep fra sine egne
Det verste med en krig e at krigstidspropaganda
Kommer ei fra de som e der, men fra folk med skjulte plana

Det hele er naturligvis a propos denne:

Bok og lydspor

Når man er småbarnsforelder i full jobb, leser man bøker i mange, minimale porsjoner. Det lengste uforstyrrede strekket på dagen er gjerne de seksten minuttene på t‐​banen mellom hhv. Veitvet og Stortinget og Stortinget og Veitvet. For å klare å koble av mellom barnevogner, skravleguttegjenger og telefonsamtaledamer er det helt nødvendig å innta musikk mens man leser.

Samtidig er jeg en seriemonogam musikklytter. Jeg hører et album i hjel, gjerne flere ganger daglig, før jeg beveger meg videre. Resultatet er at jeg får en veldig sterk forbindelse mellom lyden av et album og en bestemt bok. Noen passer bedre enn andre, og den som passer aller best i mitt repertoar så langt er Grense Jakobselv/​Trådnøsting.

Fløgstads roman handler om unge, idealistiske øvre middelklassegutter som blir store nazister. Den handler om moralsk nihilisme, om ondskap, og om hvordan nazismen bør forstås som et crescendo, ikke som et brudd. Spesielt god er boka når den skildrer selve fallet; når alt rakner; det nærmest latterlige selvforsvaret de moralsk korrumperte bedriver. Eller, som Kråkesølvs lydspor sier, med sin litt lite subtile referanse til den ariske mytologien (Blåe øya):

blåe øya mot horisonten
sjæla øka akterut
livet mitt har vendt mæ fronten
æ e ikke syk
det bare kjennes sånn ut

Og hvordan kan man bedre beskrive karakterenes nostalgiske ønske om en retur til det samlede, enhetlige, fellesskapsorienterte, handlekraftige førkrigstyskland enn Kråkesølvs insisterende ostinat i slutten av Hjørnebrikke: «Du sa at du ville tebake te da /​alt va førrankra men havet lå klart»?

Du spinn en rød tråd av tomme ønska
så nu ser du ondskap i gode øya

Kråkesølv spotter også det fåfengte ved ønsket om å en gang for alle avslutte menneskets ondskap i Nürnberg (Skredder):

kan ikke vi kall en spade førr en spade
grav opp nån gamle synda og si ha det
ja bare spa te vi blir klok av skade
og spå i blemman te vi vet svaret

Våre «helters» moralske fall from grace møtes av en tilsvarende ydmykende flukt gjennom det spøkelseslignende postkapitulerte tyske bondeland:

tas det parti
når du tar på dæ vinterkåpa
og gjør din sorti eller slutta det her
en vind fær førrbi mens æ ligg her og nøsta tråda
va det du sa endelig
va det du sa helt prekært

nu gløm æ dæ
nu gløm vi det her
nu gjøm æ mæ
tir stilt og lar vær

De tektslige assosiasjonene er fjerne, det innrømmer jeg, og uten musikk vil vel du, ærede leser, synes at de fremstår som søkte. Men denne miksen av bok og lyd ga både dybde og følelse til begge medier. Jeg håper jeg finner en lignende match; eller kanskje noen av dere har noen tips?

Musikkøkonomi

Snorre Valen utfordrer alle til dugnad for å komme på en god måte å organisere musikkindustrien, nå som fildelingen er i ferd med å stikke kjepper i hjulene for dem. Først og fremst må jeg få si at jeg er uenig i prinsippet. Fildeling stikker slett ikke kjepper i hjulene for musikkbransjen, men den medfører at inntektene flyttes andre steder.

I økonomien er det velkjent innføringsstoff at prisen på et produkt i et fritt marked vil bli nøyaktig det punktet der prisen er lik kostnaden ved å produsere en enhet til av produktet (den såkalte marginalkostnaden). For håndfaste produkter som egg og vinduer er dette enkel matematikk og logikk. Hvis noen produserer egg til 2 kr/​stk og forsøker å selge dem for 4 kr/​stk, vil noen andre få alle kundene ved å selge dem for 3 kr/​stk. Og slik fortsetter vi til all profitten er borte.

Men den marginale kostnaden ved produksjon av digital musikk er ≈0. Det tilsier at prisen på musikk skulle være 0, men ved null inntekt blir også produksjonen lik 0. Slike markeder er det teoretisert veldig lite rundt i økonomien, fordi man ikke hadde noen slike før IT‐​alderen. Men det er åpenbart at dette utgjør en markedssvikt. Når markedssvikt inntreffer, må det offentlig regulering til.

En offentlig regulering som har vært brukt i mange år er beskyttelse av kopirett. Kopiretten gjør den første produsenten av musikken til monopolist for sin musikk, men markedet for musikk fungerer likevel til en viss grad fordi du heller kjøper U2 hvis Becks album blir for dyrt. Problemet de siste årene har vært at platebransjen tilsynelatende har forsøkt å bruke kopiretten til å opprettholde en (for dem) lønnsom distribusjonsmåte til en langt høyere pris enn den reelle marginalkostnaden.

Når monopolister opptrer på denne måten, inntreffer det vi kaller et dødvektstap. Konsumentene betaler mer for produkter enn de koster, og dermed får vi mindre lykke i samfunnet fordi folk konsumerer mindre kultur (musikk) enn det samfunnet kunne ha opprettholdt. Dette er selve grunnlaget for antimonopollovgivning og konkurransetilsynet. Men i musikktilfellet er monopolet innført ved lov, nærmere bestemt kopirettlovgivningen. Det er ingen naturlig mekanisme eller menneskerett som tilsier at folk skal få lov til å monopolisere sine egne kulturuttrykk. Det er bare en avveiing gjort i et lovverk for å sikre kulturprodusenter insentiver til å produsere kultur.

Jeg mener det er hensiktsmessig å tenke seg at den økonomiske modellen på inntektssida bør gjenspeile den økonomiske realiteten på utgiftssida. På utgiftssida består musikk av store investeringskostnader når man skal lage ei skive og 0 i marginalkostnader for reproduksjon. På inntektssida har man forsøkt å holde på en modell med 0 i inntekter for produksjon av skiva og høye marginalinntekter. Det funker ikke i lengden. I bokbransjen har man en annen modell. Innkjøpsordningen for litteratur til bibliotekene sørger for at mange bøker får en viss sum i kvasi‐​salg, et fast salg til staten selv. Andre kulturuttrykk velger reklamefinansiering for å yte den store blokka av finansiering før marginalinntektene. Begge disse er mulige systemer å få på plass for musikken.

I tillegg må opphavsrettlovgivningen endres for å ta bort de mest absurde punktene – for eksempel at opphavsretten strekker seg 70 år etter opphavspersonens død.

Foreløpig syns jeg det ser ut til at det frie markedet har klart seg greit i møte med gratis. Det publiseres mer musikk i Norge nå enn noen gang, noe som trolig gjenspeiler at produksjonskostnadene også stuper. Det hentes inn mye penger på konserter. De store stjernene kan tjene en million kroner på en kveld, og kunne dermed ha gitt bort CDene sine uten at det ville utgjøre noe kunstnerisk problem. De upopulære og smale var aldri beskyttet av dagens system uansett, og ser ut til å blomstre i en verden der folk henter musikk fra andre steder enn Statoil og Platekompaniet. Det er, muligens, et problem for de semiprofesjonelle: de mellomstore i norsk sammenheng som ikke er populære nok til å drive med konserter og for profesjonelle til å lage musikk på dugnad. Det er ingen tvil om at mye bra musikk finnes her, og alle tiltakene SV planlegger bør derfor legges inn mot denne gruppen.

Noter fra en debatt

  1. Klimakrisa er reell. Løsninga: kutte 80 % globalt, 90 % i Norge innen 20 år. En lineær kuttmodell tilsier at vi må kutte 10.8 prosent hvert år.
  2. Det er ikke mulig å løse klimakrisa uten å kritisere strukturene som skapte dem og har interesse av å vedlikeholde dem. Kandidater til slike strukturer er det petroleumsindustrielle komplekset og det konvensjonelle kapitalistiske kravet til økonomisk ekspansjon. Likevel er det viktig å huske på at man kan løse krisa uten å kritisere invasjonen av Irak.
  3. Det hjelper ikke å redusere vanlige folks utslipp. Det er heller ikke mulig å motivere demokratisk flertall for dette uten å samtidig redusere utslippene fra oljeindustrien.
    1. Dog: Det kan hjelpe å redusere vanlige folks forbruk.
  4. Blir det stor etterspørsel etter klimaløsninger, vil partiene slåss om velgere basert på løsninger som rammer folk i minst mulig grad. En slik situasjon medfører stor fare for populistiske tiltak som ikke virker (av typen teknologi for fremtida, les thorium) foran å gjøre ting nå. Vindmøller funker, men fordi folk syns de summer litt høyt jobber man i stedet med vindmøller til havs – som tidligst er på plass om ti år. En katastrofe.
  5. Derfor: Vi må binde oss til masta – innføre et regime som straffer oss selv dersom vi ikke når målene.  Men hvilken mast skal dette være? Den kan ikke fastsettes av Stortinget. Folkeavstemning? Internasjonal traktat?
  6. Videre: Hva skal gjøres for å forhindre at fattige land/​svake stater konkurrerer om å ha minst mulig utslippsrestriksjoner?
  7. My Little Pony er bra.

Hverdagen i Nick Cave‐​filter

Det er ganske kjedelig å gå rundt i Oslo, men det er stadig vekk nødvendig. Man må for eksempel stadig vekk gå til T‐​banen, gå omkring på Blindern, gå til jobb, gå fra jobb, gå på butikken osv. Men jeg har oppdaget et virkemiddel som gjør denne tilsynelatende trøttende aktiviteten spennende og eksotisk.

Ta en tur. Tilsett psykedeliske drapsballader e.l. av Nick Cave på bærbar musikkspiller. Se på menneskene du passerer på din vei, og tenk deg at enten de eller du selv er hovedpersonene i musikken.

Spesielt god effekt får man av absurde kombinasjoner, som å høre «Stagger Lee» på en T‐​banevogn full av barnehagebarn eller «Where the Wild Roses Grow» når man går forbi et gamlehjem.