Dagens diagram #3: Stødig kurs

Mens de 27 landene som i dag utgjør EU har redusert sine utslipp av CO2 per capita med 18 % siden 1990, har Norge økt sine utslipp med nærmere 10 %.

Veksten i norske utslipp skyldes hovedsaklig mer oljeproduksjon, men i økonomien utenom oljeproduksjonen har vi ikke klart å redusere vårt forbruk noe som helst. Fortsetter EU‐​landene sine reduksjoner, vil Norge også snart tas igjen i forbruk per capita selv om vi holder hele den norske oljesektoren utenom!

Norge har altså foreløpig ikke klart å gjøre vår del av effektiviseringen. Vi slipper ut mer, år for år, i en situasjon der vi har et klart ansvar for å slippe ut mindre. Og dette skyldes ikke bare at vi er en stor leverandør av forurensende olje.

Kilder: Norske data: SSB/​Statistikkbanken. EU‐​data: European Commission Joint Research Centre: Trends in global CO2 emissions. 2012 report. Dataene for EU foreligger bare for 1990, 2000, 2010 og 2011, og det er enkelt og greit trukket rette linjer mellom disse.

Nobelkomiteen bør se på tv

Bak nyhetsfasaden‐​spalten i Morgenbladet, 29. oktober 2011.

Mange viktige personer i utlandet har de siste årene kritisert Nobelkomiteen for å være partisk og politisk. Det er selvsagt utenkelig at en nordmann skulle misbruke sitt embete, men vi må ta på alvor at det ser slik ut. Det er på tide å få objektive kriterier på bordet.

Nobelprisen var kanskje en gang en pris som skulle brukes til å bekjempe armeer og skape nedrusting, men etter Brundtlands revolusjonerende «alt henger sammen med alt»-doktrine har det vært nødvendig å omtolke «nedrusting». Til for eksempel «ikke‐​opprusting, og treplanting». Hva er så Nobelprisen verd, om den ikke hensyntar omdømmet til verdens viktigste fredsnasjon og dens fredsmeglere? Som vi alle vet, er jo norske fredsmeglere verdens viktigste kilde til varig fred, blant annet i Sri Lanka og Israel.

Konklusjonen har Nobelkomiteen for lengst tatt inn over seg. Prisen må gå til et formål som er ukontroversielt og populært blant folk med innflytelse. I denne ånden har komiteen følt seg frem: Trær (2004), klima (2007), doktorer (1999) og krig (2009) er blant de utvalgte. Men kriteriene virker direkte uvitenskapelige.

Hvordan skal vi få kunnskap om hvilke trengende som skaper entusiasme der ute? Tilfeldighetene skal ha det til at Norge også her viser seg å ha løsningen: TV‐​aksjonen. Ved å analysere innsamlingstallene kan vi raskt finne ut hvem som er de populære trengende, og hvem som bare syter.

I år har jo Nobelkomiteen satset på kvinner, for få år siden var det miljø. I 1973 fikk også de psykisk ustabile sitt gjennom prisen til Henry Kissinger og Le Duc Tho. Men kvinner, miljø og psykiske lidelser er de aller minst populære trengende.

Med denne evidensbaserte tilnærmingen får Jagland et klart råd med hensyn til neste års fredspris: la oss løfte frem et funksjonshemmet, afrikansk flyktningbarn med kreft. For fredens skyld.

Klima: Finanskrisa ga lite drahjelp

Enkelte spådde at finanskrisa i hvert fall skulle medføre en viss nedgang i CO2‐​utslipp. I går ble data for 2009 sluppet:

Ingen grunn til optimisme, altså. I dataene over vises nedgangen i 2009: den var mindre enn feilmarginen, så vi vet ærlig talt ikke om det var noen nedgang i det hele tatt.

Samtidig er veksten i mengden CO2 i atmosfæren stadig svært høy. Konsentrasjonen øker med langt mer enn råveksten i CO2‐​utslipp, fordi det samtidig frigjøres CO2 fra skog‐ og landbruksutvinning. Menneskehetens samlede innsats for å begrense klimautslippene har, så langt, ikke greid mer enn å stabilisere veksten i utslipp. Vi er uendelig langt fra å redde framtida.

Data fra Global Carbon Project.

Sira Myhre og fatalismen

Det er ikke vanskelig å kvittere ut Aslak Sira Myhres virkelighetsbeskrivelse av norsk miljøbevegelse – meg selv inkludert – som religiøst opptatt av de eksistensielle problemstillingene og minimalt opptatt av de praktiske løsningene. Det er likevel ikke sikkert at en snuoperasjon bringer oss noe nærmere en løsning.

La oss for diskusjonens skyld anta at FNs klimapanel viser seg å ha helt rett. Det tror jeg ikke Sira Myhre heller betviler. I så fall er strukturen i Sira Myhres argument omtrent som så: dersom de faktisk ønsker å redusere CO2‐​utslippene i Norge, er miljøbevegelsens strategi elendig. Den mobiliserer først og fremst moralisme over forbruk og gjør gode løsninger (f.eks. flytog) til fløysaker.

Juryen er delt i spørsmålet om dette er en riktig beskrivelse. Miljøbevegelsens Norge‐​strategi mobiliserer for eksempel en temmelig stor andel av befolkningen til en kritikk av oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Den kontrafaktiske situasjonen der vi ikke hadde noen miljøbevegelse kunne selvsagt vært enda mer kritisk til oljeutvinning, men jeg tillater meg å tvile.

Slik jeg kjenner politikken er det også urimelig når Sira Myhre skriver:

De tvinger folk til å gjenta etter dem, men oppnår ingen grunnleggende politisk endring. Miljøkamp blir sinnelagsetikk, det er hva du tenker, føler og sier som er avgjørende, ikke konsekvensene av handlingene dine.

For meg blir det nærliggende å spørre hva alternativet er, for miljøbevegelsen. Dersom vi faktisk mener at CO2‐​utslipp på dagens nivå kommer til å medføre apokalyptiske scenarier for levende mennesker andre steder på kloden, skal da miljøbevegelsen, uten makt, holde kjeft om det for å unngå at løsningen bare blir sagt, ikke gjort? At Stoltenberg & co. snakker miljøbevegelsen etter munnen i stedet for å handle må han stå til ansvar for. Og det kan selvsagt miljøbevegelsen påpeke, slik de allerede gjør.

Jeg skjønner helt ærlig ikke helt hva Sira Myhre mener om forbruk, heller. Det er galt å moralisere over andres forbruk, javel. Men all politisk ytring er til syvende og sist en moralisering over andre handlinger eller ytringer. Selvsagt er det ikke en fruktbar strategi å redde klimaet gjennom å påpeke at naboen kjører for mye bil, men det er nødvendig å redusere forbruket i den vestlige verden. Veien ut av forbrukssamfunnet må stakes ut politisk, ikke individuelt, men det blir fryktelig vanskelig å mobilisere til demokratisk påtrykk for dette uten å påpeke sammenhengene mellom din bilbruk, utslipp og klimaendringer. Hvordan ser egentlig Aslak for seg at dette skulle gjøres? Oppfordringen minner om å sitte på gjerdet og kritisere dem som forsøker å rydde jordet for stein for å ikke klare å løfte alle. Det kan du gjerne gjøre, så lenge du har en traktor å låne ut.

Det hintes i artikkelen om at miljøbevegelsen har ødelagt for mulighetene til å drive miljøkamp ved sin krisemaksimering. I mange saker (sur nedbør, anyone?) kan man kanskje være enig. Men i klimasaken har realiteten heller vært det motsatte: fra relativt lite oppmerksomhet og forsiktige advarsel, helt til bortimot alle fagfolk på området plutselig kjører langt verre fremtidsscenarier enn «Flaskeposten» i Blekkulf‐​klubben noen sinne forestilte seg.

Sira Myhres artikkel avsluttes med en invers oppfordring om at miljøbevegelsen må skaffe seg en «demokratisk strategi». Jeg håper den varslede boka tar tak i dette begrepet og skisserer opp noe temmelig konkret. Hvis ikke blir det lett for meg å hevde at Sira Myhres artikkel blir en pyrrhosseier, der det viktigste ikke er konsekvensene av artikkelen, men å få presentert de enkle, utopiske løsningene (en demokratisk strategi som magisk får politikkens tyngdepunkter til å gjøre Det Riktige).

Befolkningsvekst

I det siste har jeg flere ganger hørt tidligere klimaendringsfornektere skifte tema. I stedet for å nekte for at klimaendringer er et problem og at det er lønnsomt å gjøre noe med det, har de begynt å benekte at dette er det viktigste problemet. Prima‐​eksemplet er selvsagt Siv Jensens uhyggelige, selvtilfredse vitsing på Nytt på nytt: Dette er frustrerende for miljøbevegelsen, for denne vulkanen spyr jo ut masse CO2, og haha. Som om faren for massive klimaendringer etter vulkanutbrudd gjør det mindre viktig at kloden ikke allerede er på bristepunktet.

Men nok om vulkanen. Trenden før dette var nemlig å snakke om befolkningsvekst. For hva er vel vitsen med å kjempe mot klimaendringer, når jordas ressurser uansett er i ferd med å bli spist opp av massiv overbefolkning? Det er mange innvendinger mot dette argumentet – for eksempel at det er relativt enkelt å produsere nok mat til ganske mange flere milliarder mennesker – men på et annet plan har disse menneskene rett: Jorda ville ikke tåle ti milliarder mennesker med vestlig levestandard. Den ville ikke engang tåle seks milliarder mennesker med vestlig levestandard.

Befolkningsvekst og/​eller sosial rettferdig fordeling av velstand vil derfor innebære en harmonisering av levestandard, eller – oversatt til Hva Betyr Dette For Deg‐​journalistikken – vi nordmenn kan ikke forbruke like mye som vi gjør (fortsatt under premisset om rettferdig fordeling av goder og byrder).

Men heldigvis er det mye som tyder på at vi kan oppnå tøyling av befolkningsveksten ved å oppnå sosial rettferdig fordeling. Se på grafene under. I hvert graf‐​par er den nederste grafen situasjonen i land med (fødselsbasert) befolkningsvekst, mens den øverste grafen er for land som ligger under fødselsraten som gir verden befolkningsvekst.i

To ting er verd å legge merke til: I land som har høy mødre‐, barne‐ og spedbarnsdødelighet er det en sterk sammenheng mellom fødselsrater og dødelighet. I land som har lav dødelighet er sammenhengen svakere – til dels ikke tilstede.

Det betyr at vi høyst sannsynlig vil se dramatisk fallende fødselsrater dersom vi klarer å forbedre mødrehelsen og fjerne fattigdom, den viktigste årsaken til spebarns‐ og barnedødelighet. Disse effektene er sannsynligvis så sterke at de mer enn kompenserer for det økte forbruket velstandsveksten medfører. Det er altså snakk om en win‐​win‐​situation, men samtidig et fangenes dilemma.

Fotnoter

  1. Mødredødelighet er dødelighet knytta til fødsel og barsel. Barnedødelighet er andelen av barn som dør før fylte fem år. Spedbarnsdødelighet er andelen av barn som dør før de fyller ett. []

MDG forts.

Jeg får visstnok oppklart mitt mysterium, men ender opp som mer forvirret enn tidligere. Det kan neppe være et bra tegn. Jeg svarer her litt kjapt og ukonsentrert.

Før vi begynner, så vil jeg påpeke at Øyvind Strømmen feilsiterer mysteriet. Mysteriet mitt er ikke at MDG ligner på SV, Rødt og Venstre. Mysteriet mitt er at man velger strategien å opprette et nytt og konkurrerende parti til disse, all den tid politikken overlapper sterkt og målet til MDG er miljøkampen. Jeg mistenker at mine mangelfulle evner til kommunikasjon på dette punktet kan ha vært medvirkende til forvirringen som oppstår når dette skal forklares. Jeg mener altså ikke at det er noe merkelig ved å mene MDGs meninger.

Først begynner Strømmen med folkeopplysning knytta til begrepene liberal og liberalisme, og legger seg tett opp til mitt eget forsøk på å trekke det samme skillet: Liberalisme=økonomisk liberalisme; liberal=politisk liberale holdninger. Det blir jo vanskelig for meg å være uenig, og derfor er min setning «MDG ser på seg selv som et liberalistisk parti» litt underlig. Men begrepet liberalistisk brukes også fritt om liberale partier. For å klargjøre: MDG mener at de er et liberalt parti, ikke et liberalistisk. Fint for leserne å vite, men det hjelper meg lite, for jeg mente jo ‹liberalt›.

Problemet mitt er hvorfor de vil kalle seg liberale i det hele tatt. De går inn for noen av de skarpeste innskrenkningene av personlige friheter i hele den norske partifloraen; spesielt rettene til eiendom over land, kontraktsfriheter og friheten i en bedrift – de økonomiske frihetene. Jeg syns MDG pynter seg med begrepet liberal, og derved utvanner det i stedet for å gi det noe innhold. I det videre omtaler Strømmen heller MDG som fritenkende eller nytenkende. Ærlig talt: liberalt, fritenkende og nytenkende er ikke fritt utvekslbare synonymer.

Så kommer det poenger knytta til at MDG vil øke valgfriheten til valg av sykehus, barnehage og skole. Helt greie poenger og presiseringer. MDG ligger på Arbeiderpartiets og KrFs primærpolitikk på disse sakene. Det gjør dem klart forskjellige fra SV og Rødt. Enig.

Deretter kommer et komplisert resonnement. Jeg reagerte opprinnelig på at MDGs program setter et likhetstegn mellom stor frihet og kort skoledag. Min innvending mot dette er at det i så fall er foreldrenes frihet, og at dette derfor ikke kan ses på som en enkel tvang–frihet–akse, men i så fall en todimensjonal og intertemporal (altså til sammen tredimensjonal) problemstilling der foreldrenes frihet til å gjøre valg for sine barn må veies opp mot omtanken for de barna som begrenses av sine foreldre. Dette er, i følge Strømmen, å «redusere» spørsmålet til «Staten vet bedre». Til det har jeg bare en ting å si: Herregud, da mann.

Og når Strømmen så skal belære meg går det riktig galt, etter mitt skjønn. «MDG forsvarer foreldres rett til å konkludere annerledes.» Ja – på tre helt særskilt utvalgte områder. På miljøspørsmål, derimot, er det ingen bønn. Det er lett å være liberal på de valgene man selv ville gjort annerledes.

Så kommer indrefileten i argumentasjonen. Med utgangspunkt i en van Parijsisk trekant (autonomi, marked, stat) mener han at MDGs posisjon er unik. SV og Rødt befinner seg helt ute i statshjørnet, mens MDG ligger i autonomihjørnet. Dette er meningsløst av så mange grunner. For det første er det ikke helt lett å se hvorfor MDG ligger i autonomihjørnet, med alle sine forbud og påbud. For det andre er det to forskjellige nivåer av kontroll som blandes sammen: Er det staten som tjenesteleverandør eller bestiller man mener? Hvorfor skal Høyre ligge i «markedshjørnet» når de gir de samme valgmuligheter som MDG? Det tredje hjørnets eksistensberettigelse ligger i anarkiet, ikke autonomien. Men MDG er ikke anarkister – så langt ifra.

Alle de norske partiene ønsker å maksimere friheten til folk under betingelsen at det ikke ødelegger for andre, men alle har forskjellige svar på hva dette innebærer i praksis. Å late som om MDG er de eneste som har plassert seg nær denne autonomien er bare tull og tøys. Ikke minst fordi politikken deres på alle andre områder enn valg av sykehus, skole, barnehage og kontantstøtte er radikalt statsstyrt.

Den store politiske kampen i vårt århundre skal visstnok ikke handle om stat eller marked, sier Strømmen, men om kampen om allmenningene. Igjen ser vi dette ønsket om å plassere MDG som de eneste som har tenkt tanken om at politikk kan være noe mer enn en dimensjon. MDG har, i følge Strømmen, «ikke sosialistenes dogmatiske tilnærming til hvordan allmenningene skal bevares». Det er i så fall fordi de ikke har noen tilnærming:

«Det som trengs er et mangfold av nyskapende løsninger som kan fremme en grønn blandingsøkonomi for fremtiden, og som kan sørge for vern om allmenningene.»

Ooh, så radikalt og nytenkende, da. Det der sier jo – <i>mener</i> jo – Jens Stoltenberg.

Det jeg får ut av denne samtalen er at MDG har en litt annen politikkmiks enn SV, Rødt og Venstre. De er velgere som ønsker strengere tiltak i miljøspørsmål og mildere virkemidler i sosiale utjevningsspørsmål. <i>Fair enough</i>. Det som skurrer, er at de sier <i>miljø er hjertesaken</i>, samtidig som de velger å kjøre frem et miniparti som stjeler stemmene fra de tre partiene som deler tilnærma deres egne miljøtiltak. Spesielt når kontroversene står om minimale forskjeller: kutte arbeidsgiveravgiften, nivået på kontantstøtten, lengden på skoledagen. Javel, det er politiske saker det går an å være uenige om. Men det er ikke grunnlag for et helt parti, sorry.

Men jeg tror jeg forstår mer av organisasjonens egenoppfatning. MDG oppfatter seg selv som radikalt annerledes – en tredje pol i en todimensjonal verden. De gamle partiene er trøtte og gravd ned i skyttergravene fra den gamle verden. Vel, sorry mac, det er mye å utsette på partistrukturen, men folkene i Rødt, SV og Venstre er faktisk genuint opptatt av miljø. Fordi de er virkelige politiske partier, må de av og til veie dette opp mot andre saker, og det ville være komplett umoralsk av en folkevalgt fra MDG å ikke gjøre det samme i deres sted. Men engasjementet er der.

Og de tredje pol–greiene? Det hadde vært mer troverdig hvis ikke alle programpunktene hadde vært å finne i de andre tre partienes programmer.

MDG er et rart lite parti, og jeg er ikke så sure på dem som jeg kanskje virker. Men de har store fallgruber å unngå: Virrvarr har pekt på noen, og jeg mener at det er betimelig å peke på at deres såkalte «liberale» grunnholdning til forveksling er svært lik sosialisme. Men kanskje er det en spesialform for liberalisme, der det ikke er det klasseløse samfunn som er målet, men i stedet det natursymbiotiske samfunn. Og det er jo klart det ikke blir noen natursymbiose uten kontantstøtte.

Og med det tar indregard.no foreldrepermisjon til 25. september. Med mindre noe viktig skulle skje.

Mysteriet De Grønne

Denne valgkampen har vist oss litt mer av Miljøpartiet De Grønne. I skolevalget har de oppnådd 1.2 % nasjonalt. Samtidig er det hevet over enhver tvil at partiet er milevis unna noe mandat på Stortinget. Strategien til partiet fører derfor på kort sikt til at de kannibaliserer velgere fra de øvrige partiene som har en progressiv miljøpolitikk: SV, Venstre og Rødt. Jeg har veldig vanskelig for å forstå den strategiske begrunnelsen bak, men jeg måtte samtidig innrømme at jeg aldri har lest MDGs program. Kanskje de hadde en masse spennende løsninger og analyser som ingen andre partier har?

Svaret er skuffende nært nei. Partiets prinsipprogram er en parade av avsnitt jeg er helt enig i, men det skyldes ikke at de er intetsigende. Det skyldes at de er plassert langt til venstre i politikken, noe som selvsagt er helt nødvendig dersom man vil føre en intervenerende miljøpolitikk som også griper inn i forbruksmønstre og utdanning og mener at det avhenger av folkelig politisk styring på mikronivå – altså det at folk organiserer seg politisk lokalt. Disse prinsippene er kjernen i sosialismen.

Samtidig har partiene holdninger på en del ikke‐​økonomiske og ikke‐​miljørettede områder, såkalte verdispørsmål. Her plasserer de seg nær den progressive sosiale liberalismen – altså for åndsfrihet, en aktiv internettrettighetspolitikk, økt trygd (og borgerlønn), internasjonal sosial utjevning, stor skepsis til militære intervensjoner, en liberal innvandringspolitikk. Alt dette er spennende og kontrære meninger i den norske politiske debatten – bortsett fra at det er blåkopi av tre andre partiers standpunkter: Venstre, SV, Rødt.i Denne delen av politikken fungerer derimot som en klar avstandstaken til KrF, det skal de ha.

Jeg stilte spørsmålet på Twitter: Hva er det som skiller MDGs program fra de etablerte venstrepartiene? Jeg fikk svar fra @beaterast: «Nei til privatskoler. Nei til en viss grad av privatisering innenfor helse. Lange skoledager. Alle skal i barnehage». Dette kaller MDG et fokus på personlig frihet, selv om de fleste mennesker egentlig konnoterer personlig frihet med frihet til forbruk (som MDG er mot) og økonomiske friheter (der MDG ikke skiller seg fra de andre venstrepartiene).  Men alle disse sakene er elendige eksempler på «personlig frihet».ii

I tre av sakene handler det om en komplisert avveiing mellom foreldres rettigheter og barnas rettigheter, eller for å si det på en annen måte: foreldrenes rett til å begrense barnas muligheter i fremtiden. Hva som er balansepunktet mellom foreldrenes rett til å bestemme og barnas rett til å få sine muligheter realisert lar seg ikke avgjøre av å erklære den ene partens rett som «frihet».

I den siste – privatisering innenfor helse – er de andre venstrepartienes poeng at privatisering innenfor helsevesenet vil være en forskyving av frihet fra fattige til rike, men gitt et konstant antall leger vil det ikke medføre mer behandling av pasienter. Hvilken frihet er det å søke etter?

MDG ser på seg selv som et liberalistisk parti, men de redegjør godt i sitt eget program for liberalismens begrensninger. Den liberalismen som det her refereres til etablerer et sett med felles grenser og målsettinger for politikk som Venstre, Rødt, SV og MDG deler. Den kan ikke gi svar på alle politikkens prioriteringsspørsmål og avveiinger.

Derfor er MDG for meg en gåte. Holdningene de representerer er allerede representert, og det blir liksom ikke helt en nisje at partiet vil beholde kontantstøtta noen år lenger enn SV og Rødt. Effekten av arbeidet deres blir å redusere oppslutningen til partier som faktisk har sjans å komme i posisjon. Hvordan kan dette være mer fornuftig tidsbruk enn å påvirke direkte gjennom den ordinære miljøbevegelsen?

Fotnoter

  1. Og her innvender MDGs folk selvsagt at Rødt og SV ikke er for borgerlønn. Det er nok riktig, men det er ikke helt enkelt å se den store forskjellen på dette og Rødt og SVs primærstandpunkter knyttet til massiv oppskalering av sosialhjelpen. []
  2. Og la meg få tilføye at partiet går lengre enn noen andre i å begrense personlig frihet på andre områder: de vil forby shortsalg av aksjer, ytterligere styrke arbeidsmiljøloven, kjønnskvotere og lønnsutjevne, begrense områder som private selskaper skal få lov å virke på, forby brusautomater på skoler, forby salg av nye bensinbiler, forby forsøksdyr og underminere opphavsrettslovgivningen. For all del – jeg er ikke nødvendigvis uenig – men dette er ikke programpunkter for et parti der «personlig frihet» er ledestjernen i ett og allting. []

Forbrukerkulturens jernbur

«Forbrukerkulturens jernbur»… det høres kanskje ut som et begrep fra Lenin eller Mao? Tvert imot – nær sagt – det kommer fra et offisielt rådgivende organ til hennes majestet dronningen av Storbritannia. Det dreier seg om britenes kommisjon for bærekraftig utvikling, og en rapport levert av britenes første professor i bærekraftighet; Tim Jackson.

iNeed
Creative Commons License photo credit: What What

Og hva sier rapporten? Den sier at forbrukerkulturen fanger oss i et jernbur, der vi er nødt til å fortsette med irrasjonell materialisme til tross for at den ødelegger næringsgrunnlaget vårt. På systemplan tvinges vi til å velge mellom vekst og kollaps, ettersom selve det økonomiske systemet har gjort seg direkte avhengig av vekst. Nullvekst ville føre til arbeidsledighet, fordi teknologisk utvikling ville innhente forbruket og gjøre arbeidstakere overflødig. I stedet for å se at dette åpner for å bruke mer tid på det vi ønsker, har vårt merito‐​kapitalistiske system gjort det til et problem.

Rapporten viser med styrke til forskning som viser at økonomisk vekst har minimal evne til å produsere økt velstand over en viss terskel. Dette kan forklares på mikroplan. Mens vi i et litt rikt land vil kunne signalisere velstanden vår og psykologisk oppleve glede ved noen litt kostbare goder, vil vi i et veldig rikt land trenge veldig dyre goder for å signalisere velstand og psykologisk tilfredsstilles. Det er dette som kan kalles forbrukerkulturens jernbur. I tillegg har vi en klar tendens til å være lykkeligere når inntektsfordelingen er lik.

Viktig er også rapportens analyse av teknologi. Noen hevder at teknologien vil redde oss, men det er bare tull. Mens økonomien har blitt fem ganger så stor som den var for femti år siden, har vi bare sett en reduksjon i utslipp per dollar BNP på 23 % siden 1980 (det er litt uklart for meg hvorfor rapporten her bruker forskjellige tidsperioder). Det betyr at enten må veksten stoppe opp, eller så må forgrønningen av veksten bli ekstremt mye sterkere. Det er ingen som har noe klart begrep om hvordan det siste i så fall skulle gå til. For det er, som rapporten påpeker, enorme dimensjoner i dette. Verdensøkonomien i 2100 vil være 80 ganger så stor som økonomien i 1959.

Dermed kommer denne rapporten frem til at det er markedsøkonomiens logikk og dynamikk som må endres, verken mer eller mindre, for å redde oss ut fra jernburet.

Via From Poverty to Power.

Dette skulle handle om Steinar Lem…

…men jeg innser at mine ord ikke strekker til. Jeg aner ikke engang konturene av hvordan dette tapet må føles for Arachne. Kondolerer, sier man vel, uten at jeg skjønner hvorfor det skulle hjelpe. Jeg har aldri møtt ham, så min kondolanse må handle om den offentlige mannen Steinar Lem.

Jeg tenker for øyeblikket at det er en glede i tristheten; nemlig at den til tider ensomme kritikeren av forbruksvekst langt på vei fikk oppleve at den politiske og vitenskapelige konsensus ga ham rett. Han hadde rett hele veien, og alle skulle vel i dag ønsket at hans gjennomslag hadde vært større på 70‐​tallet, 80‐​tallet og 90‐​tallet.

På medaljens skitne side er det dessverre ennå bare Lems premisser som er bekreftet. Konklusjonene gjenstår. Den beste illustrasjonen kom vel på landsmøtet i Arbeiderpartiet, der Helga Pedersen presenterte partiets nye program. Retorikken om klimaendringenes enorme kostnader var der, og om de meningsløse lidelsene disse vil medføre. Men så kommer en ekstremt puslete tiltakspakke: satsing på bygging av ny industri («grønn» industri) og noe satsing på vindmøller (som vil gjøre kraft billigere) og forskning. I neste setning – neste setning – går Pedersen over til å snakke om alle veiene som skal bygges. Deretter klargjøres det at partiet ikke har til hensikt å begrense oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Og Arbeiderpartiet er bare nest verst av de to største partiene.

Jeg kan vanskelig tenke meg noe mer treffende måte å spytte på fremtiden. Vi holder den kanskje i våre hender, men det ser ut til å bry de færreste. Derfor er det ingen annen måte å tolke fakta på, og ingen annen måte å hedre Steinar Lems minne på, enn å fortsette kampen for miljøet, kloden og menneskene, og tviholde på hans utvidede verktøykasse – der vi blant annet finner nullveksten.

La nå det bli Steinar Lems ettermæle: Mannen, hvis bortgang etter tredve år med riktige analyser og betimelige advarsler, ga den akutt nødvendige gnisten til en fornyet tro på mulighetene til å begrense menneskets ødeleggelser av fremtiden. La ham bli husket som økologiens martyr i den siste krigen mot vekstfundamentalismen.

Hitler og privatbilismen

Her er en måte å hitle debatten om privatbilisme, anno 1942 eller deromkring. Kanskje et PR‐​triks vi bør forsøke i Norge også, bare at man må bytte ut «Hitler» med «Muhammed» for å få den ønskede effekten i det norske folk. Det blir kanskje en litt underlig plakat…

Amerikansk bilpropaganda
Amerikansk bilpropaganda

Via Crooked Timber.