Dagens diagram #3: Stødig kurs

Mens de 27 lan­de­ne som i dag ut­gjør EU har re­du­sert si­ne ut­slipp av CO2 per ca­pi­ta med 18 % si­den 1990, har Norge økt si­ne ut­slipp med nær­me­re 10 %.

Veksten i nors­ke ut­slipp skyl­des ho­ved­sak­lig mer olje­pro­duk­sjon, men i øko­no­mi­en utenom olje­pro­duk­sjo­nen har vi ikke klart å re­du­se­re vårt for­bruk noe som helst. Fortsetter EU-landene si­ne re­duk­sjo­ner, vil Norge også snart tas igjen i for­bruk per ca­pi­ta selv om vi hol­der he­le den nors­ke olje­sek­to­ren utenom!

Norge har alt­så fore­lø­pig ikke klart å gjø­re vår del av ef­fek­ti­vi­se­rin­gen. Vi slip­per ut mer, år for år, i en si­tua­sjon der vi har et klart an­svar for å slip­pe ut mindre. Og det­te skyl­des ikke ba­re at vi er en stor le­ve­ran­dør av for­uren­sen­de olje.

Kilder: Norske data: SSB/Statistikkbanken. EU-data: European Commission Joint Research Centre: Trends in glo­bal CO2 emis­sions. 2012 re­port. Dataene for EU fore­lig­ger ba­re for 1990, 2000, 2010 og 2011, og det er en­kelt og greit truk­ket ret­te lin­jer mel­lom dis­se.

Nobelkomiteen bør se på tv

Bak nyhetsfasaden-spalten i Morgenbladet, 29. ok­to­ber 2011.

Mange vik­ti­ge per­soner i ut­lan­det har de sis­te åre­ne kri­ti­sert Nobelkomiteen for å væ­re par­tisk og po­li­tisk. Det er selv­sagt uten­ke­lig at en nord­mann skul­le mis­bru­ke sitt em­be­te, men vi må ta på al­vor at det ser slik ut. Det er på ti­de å få ob­jek­ti­ve kri­te­ri­er på bor­det.

Nobelprisen var kan­skje en gang en pris som skul­le bru­kes til å be­kjem­pe ar­me­er og ska­pe ned­rus­ting, men etter Brundtlands re­vo­lu­sjo­ne­ren­de «alt hen­ger sam­men med alt»-doktrine har det vært nød­ven­dig å om­tol­ke «ned­rus­ting». Til for ek­sem­pel «ikke-opprusting, og tre­plan­ting». Hva er så Nobelprisen verd, om den ikke hen­syn­tar om­døm­met til ver­dens vik­tigs­te freds­na­sjon og dens freds­meg­le­re? Som vi al­le vet, er jo nors­ke freds­meg­le­re ver­dens vik­tigs­te kil­de til va­rig fred, blant an­net i Sri Lanka og Israel.

Konklusjonen har Nobelkomiteen for lengst tatt inn over seg. Prisen må gå til et for­mål som er ukon­tro­ver­si­elt og po­pu­lært blant folk med inn­fly­tel­se. I den­ne ån­den har ko­mi­te­en følt seg frem: Trær (2004), kli­ma (2007), dok­to­rer (1999) og krig (2009) er blant de ut­valg­te. Men kri­te­ri­ene vir­ker di­rek­te uvi­ten­ska­pe­li­ge.

Hvordan skal vi få kunn­skap om hvil­ke tren­gen­de som ska­per en­tu­si­as­me der ute? Tilfeldighetene skal ha det til at Norge også her vi­ser seg å ha løs­nin­gen: TV-aksjonen. Ved å ana­ly­se­re inn­sam­lings­tal­le­ne kan vi raskt fin­ne ut hvem som er de po­pu­læ­re tren­gen­de, og hvem som ba­re sy­ter.

I år har jo Nobelkomiteen sat­set på kvin­ner, for få år si­den var det miljø. I 1973 fikk også de psy­kisk usta­bi­le sitt gjen­nom pri­sen til Henry Kissinger og Le Duc Tho. Men kvin­ner, miljø og psy­kis­ke li­del­ser er de al­ler minst po­pu­læ­re tren­gen­de.

Med den­ne evi­dens­ba­ser­te til­nær­min­gen får Jagland et klart råd med hen­syn til nes­te års freds­pris: la oss løf­te frem et funk­sjons­hem­met, afri­kansk flykt­ning­barn med kreft. For fre­dens skyld.

Klima: Finanskrisa ga lite drahjelp

Enkelte spåd­de at fi­nans­kri­sa i hvert fall skul­le med­fø­re en viss ned­gang i CO2-utslipp. I går ble data for 2009 slup­pet:

Ingen grunn til op­ti­mis­me, alt­så. I da­ta­ene over vises ned­gan­gen i 2009: den var mindre enn feil­mar­gi­nen, så vi vet ær­lig talt ikke om det var noen ned­gang i det he­le tatt.

Samtidig er veks­ten i meng­den CO2 i atmo­sfæ­ren sta­dig svært høy. Konsentrasjonen øker med langt mer enn rå­veks­ten i CO2-utslipp, for­di det sam­ti­dig fri­gjø­res CO2 fra skog- og land­bruks­ut­vin­ning. Menneskehetens sam­le­de inn­sats for å be­gren­se klima­ut­slip­pe­ne har, så langt, ikke greid mer enn å sta­bi­li­se­re veks­ten i ut­slipp. Vi er uen­de­lig langt fra å red­de fram­ti­da.

Data fra Global Carbon Project.

Sira Myhre og fatalismen

Det er ikke vans­ke­lig å kvit­te­re ut Aslak Sira Myhres vir­ke­lig­hets­be­skri­vel­se av norsk miljø­be­ve­gel­se — meg selv in­klu­dert — som re­li­giøst opp­tatt av de ek­sis­ten­si­el­le pro­blem­stil­lin­ge­ne og mi­ni­malt opp­tatt av de prak­tis­ke løs­nin­ge­ne. Det er li­ke­vel ikke sik­kert at en snu­ope­ra­sjon brin­ger oss noe nær­me­re en løs­ning.

La oss for dis­ku­sjo­nens skyld an­ta at FNs klima­pa­nel vi­ser seg å ha helt rett. Det tror jeg ikke Sira Myhre hel­ler be­tvi­ler. I så fall er struk­tu­ren i Sira Myhres ar­gu­ment om­trent som så: der­som de fak­tisk øns­ker å re­du­se­re CO2-utslippene i Norge, er miljø­be­ve­gel­sens stra­te­gi elen­dig. Den mo­bi­li­se­rer først og frem­st mo­ra­lis­me over for­bruk og gjør go­de løs­nin­ger (f.eks. fly­tog) til fløy­sa­ker.

Juryen er delt i spørs­må­let om det­te er en rik­tig be­skri­vel­se. Miljøbevegelsens Norge-strategi mo­bi­li­se­rer for ek­sem­pel en tem­me­lig stor an­del av be­folk­nin­gen til en kri­tikk av olje­ut­vin­ning i Lofoten og Vesterålen. Den kon­tra­fak­tis­ke si­tua­sjo­nen der vi ikke had­de noen miljø­be­ve­gel­se kun­ne selv­sagt vært en­da mer kri­tisk til olje­ut­vin­ning, men jeg til­la­ter meg å tvi­le.

Slik jeg kjen­ner po­li­tik­ken er det også uri­me­lig når Sira Myhre skri­ver:

De tvin­ger folk til å gjen­ta etter dem, men opp­når in­gen grunn­leg­gen­de po­li­tisk end­ring. Miljøkamp blir sinne­lags­etikk, det er hva du ten­ker, fø­ler og sier som er av­gjø­ren­de, ikke kon­se­kven­se­ne av hand­lin­ge­ne di­ne.

For meg blir det nær­lig­gen­de å spør­re hva al­ter­na­ti­vet er, for miljø­be­ve­gel­sen. Dersom vi fak­tisk me­ner at CO2-utslipp på da­gens nivå kom­mer til å med­fø­re apo­ka­lyp­tis­ke sce­na­ri­er for le­ven­de men­nesker andre ste­der på klo­den, skal da miljø­be­ve­gel­sen, uten makt, hol­de kjeft om det for å unn­gå at løs­nin­gen ba­re blir sagt, ikke gjort? At Stoltenberg & co. snak­ker miljø­be­ve­gel­sen etter mun­nen i ste­det for å hand­le må han stå til an­svar for. Og det kan selv­sagt miljø­be­ve­gel­sen på­pe­ke, slik de al­le­re­de gjør.

Jeg skjøn­ner helt ær­lig ikke helt hva Sira Myhre me­ner om for­bruk, hel­ler. Det er galt å mo­ra­li­se­re over andres for­bruk, ja­vel. Men all po­li­tisk yt­ring er til syv­en­de og sist en mo­ra­li­se­ring over andre hand­lin­ger el­ler yt­rin­ger. Selvsagt er det ikke en frukt­bar stra­te­gi å red­de kli­ma­et gjen­nom å på­pe­ke at na­bo­en kjø­rer for mye bil, men det er nød­ven­dig å re­du­se­re for­bru­ket i den vest­li­ge ver­den. Veien ut av for­bruks­sam­fun­net må sta­kes ut po­li­tisk, ikke in­di­vi­du­elt, men det blir fryk­te­lig vans­ke­lig å mo­bi­li­se­re til de­mo­kra­tisk på­trykk for det­te uten å på­pe­ke sam­men­hen­ge­ne mel­lom din bil­bruk, ut­slipp og klima­end­rin­ger. Hvordan ser egent­lig Aslak for seg at det­te skul­le gjø­res? Oppfordringen min­ner om å sit­te på gjer­det og kri­ti­se­re dem som for­sø­ker å ryd­de jor­det for stein for å ikke kla­re å løf­te al­le. Det kan du gjer­ne gjø­re, så len­ge du har en trak­tor å låne ut.

Det hin­tes i ar­tik­ke­len om at miljø­be­ve­gel­sen har øde­lagt for mu­lig­he­te­ne til å dri­ve miljø­kamp ved sin krise­mak­si­me­ring. I man­ge sa­ker (sur ned­bør, anyo­ne?) kan man kan­skje væ­re enig. Men i klima­sa­ken har rea­li­te­ten hel­ler vært det mot­sat­te: fra re­la­tivt li­te opp­merk­som­het og for­sik­ti­ge ad­var­sel, helt til bort­imot al­le fag­folk på om­rå­det plut­se­lig kjø­rer langt ver­re frem­tids­sce­na­ri­er enn «Flaskeposten» i Blekkulf-klubben noen sin­ne fore­stil­te seg.

Sira Myhres ar­tik­kel av­slut­tes med en in­vers opp­ford­ring om at miljø­be­ve­gel­sen må skaf­fe seg en «de­mo­kra­tisk stra­te­gi». Jeg hå­per den vars­le­de boka tar tak i det­te be­gre­pet og skis­se­rer opp noe tem­me­lig kon­kret. Hvis ikke blir det lett for meg å hev­de at Sira Myhres ar­tik­kel blir en pyr­rhos­sei­er, der det vik­tigs­te ikke er kon­se­kven­se­ne av ar­tik­ke­len, men å få pre­sen­tert de enk­le, uto­pis­ke løs­nin­ge­ne (en de­mo­kra­tisk stra­te­gi som ma­gisk får po­li­tik­kens tyngde­punk­ter til å gjø­re Det Riktige).

Befolkningsvekst

I det sis­te har jeg fle­re gan­ger hørt tid­li­ge­re klima­end­rings­for­nek­te­re skif­te te­ma. I ste­det for å nek­te for at klima­end­rin­ger er et pro­blem og at det er lønn­somt å gjø­re noe med det, har de be­gynt å be­nek­te at det­te er det vik­tigs­te pro­ble­met. Prima-eksemplet er selv­sagt Siv Jensens uhyg­ge­li­ge, selv­til­fred­se vit­sing på Nytt på nytt: Dette er frust­re­ren­de for miljø­be­ve­gel­sen, for den­ne vul­ka­nen spyr jo ut mas­se CO2, og ha­ha. Som om fa­ren for mas­si­ve klima­end­rin­ger etter vul­kan­ut­brudd gjør det mindre vik­tig at klo­den ikke al­le­re­de er på briste­punk­tet.

Men nok om vul­ka­nen. Trenden før det­te var nem­lig å snak­ke om be­folk­nings­vekst. For hva er vel vit­sen med å kjem­pe mot klima­end­rin­ger, når jor­das res­sur­ser uan­sett er i ferd med å bli spist opp av mas­siv over­be­folk­ning? Det er man­ge inn­ven­din­ger mot det­te ar­gu­men­tet — for ek­sem­pel at det er re­la­tivt en­kelt å pro­du­se­re nok mat til gans­ke man­ge fle­re mil­li­ar­der men­nesker — men på et an­net plan har dis­se men­nes­ke­ne rett: Jorda vil­le ikke tå­le ti mil­li­ar­der men­nesker med vest­lig leve­stan­dard. Den vil­le ikke en­gang tå­le seks mil­li­ar­der men­nesker med vest­lig leve­stan­dard.

Befolkningsvekst og/eller so­sial rett­fer­dig for­de­ling av vel­stand vil der­for in­ne­bæ­re en har­mo­ni­se­ring av leve­stan­dard, el­ler — over­satt til Hva Betyr Dette For Deg-journalistikken — vi nord­menn kan ikke for­bru­ke like mye som vi gjør (fort­satt un­der pre­mis­set om rett­fer­dig for­de­ling av go­der og byr­der).

Men hel­dig­vis er det mye som ty­der på at vi kan opp­nå tøy­ling av be­folk­nings­veks­ten ved å opp­nå so­sial rett­fer­dig for­de­ling. Se på gra­fe­ne un­der. I hvert graf-par er den ne­der­ste gra­fen si­tua­sjo­nen i land med (fød­sels­ba­sert) be­folk­ningsvekst, mens den øverste gra­fen er for land som lig­ger un­der fød­sels­ra­ten som gir ver­den be­folk­nings­vekst.i

To ting er verd å leg­ge mer­ke til: I land som har høy mødre-, barne- og sped­barns­dø­de­lig­het er det en sterk sam­men­heng mel­lom fød­sels­ra­ter og dø­de­lig­het. I land som har lav dø­de­lig­het er sam­men­hen­gen sva­ke­re — til dels ikke til­ste­de.

Det be­tyr at vi høy­st sann­syn­lig vil se dra­ma­tisk fal­len­de fød­sels­ra­ter der­som vi kla­rer å for­bedre mødre­helsen og fjer­ne fat­tig­dom, den vik­tigs­te år­sa­ken til spebarns- og barne­dø­de­lig­het. Disse ef­fek­te­ne er sann­syn­lig­vis så ster­ke at de mer enn kom­pen­se­rer for det øk­te for­bru­ket vel­stands­veks­ten med­fø­rer. Det er alt­så snakk om en win-win-situation, men sam­ti­dig et fan­ge­nes di­lem­ma.

Fotnoter

  1. Mødredødelighet er dø­de­lig­het knyt­ta til fød­sel og bar­sel. Barnedødelighet er an­de­len av barn som dør før fyl­te fem år. Spedbarnsdødelighet er an­de­len av barn som dør før de fyl­ler ett. []

MDG forts.

Jeg får visst­nok opp­klart mitt mys­te­ri­um, men en­der opp som mer for­vir­ret enn tid­li­ge­re. Det kan nep­pe væ­re et bra tegn. Jeg sva­rer her litt kjapt og ukon­sen­trert.

Før vi be­gyn­ner, så vil jeg på­pe­ke at Øyvind Strømmen feil­si­te­rer mys­te­ri­et. Mysteriet mitt er ikke at MDG lig­ner på SV, Rødt og Venstre. Mysteriet mitt er at man vel­ger stra­te­gi­en å opp­ret­te et nytt og kon­kur­re­ren­de par­ti til dis­se, all den tid po­li­tik­ken over­lap­per sterkt og må­let til MDG er miljø­kam­pen. Jeg mis­ten­ker at mi­ne man­gel­ful­le ev­ner til kom­mu­ni­ka­sjon på det­te punk­tet kan ha vært med­vir­ken­de til for­vir­rin­gen som opp­står når det­te skal for­kla­res. Jeg me­ner alt­så ikke at det er noe mer­ke­lig ved å me­ne MDGs me­nin­ger.

Først be­gyn­ner Strømmen med folke­opp­lys­ning knyt­ta til be­gre­pe­ne li­be­ral og li­be­ra­lis­me, og leg­ger seg tett opp til mitt eget for­søk på å trek­ke det sam­me skil­let: Liberalisme=økonomisk li­be­ra­lis­me; liberal=politisk li­be­ra­le hold­nin­ger. Det blir jo vans­ke­lig for meg å væ­re uenig, og der­for er min set­ning «MDG ser på seg selv som et li­be­ra­lis­tisk par­ti» litt un­der­lig. Men be­gre­pet li­be­ra­lis­tisk bru­kes også fritt om li­be­ra­le par­ti­er. For å klar­gjø­re: MDG me­ner at de er et li­be­ralt par­ti, ikke et li­be­ra­lis­tisk. Fint for le­ser­ne å vi­te, men det hjel­per meg li­te, for jeg men­te jo ‘li­be­ralt’.

Problemet mitt er hvor­for de vil kal­le seg li­be­ra­le i det he­le tatt. De går inn for noen av de skar­pe­s­te inn­skrenk­nin­ge­ne av per­son­li­ge fri­he­ter i he­le den nors­ke parti­flo­ra­en; spe­si­elt ret­te­ne til ei­en­dom over land, kon­trakts­fri­he­ter og fri­he­ten i en be­drift — de øko­no­mis­ke fri­he­te­ne. Jeg syns MDG pyn­ter seg med be­gre­pet li­be­ral, og der­ved ut­van­ner det i ste­det for å gi det noe inn­hold. I det vi­dere om­ta­ler Strømmen hel­ler MDG som fri­ten­ken­de el­ler ny­ten­ken­de. Ærlig talt: li­be­ralt, fri­ten­ken­de og ny­ten­ken­de er ikke fritt ut­vekslba­re syn­ony­mer.

Så kom­mer det po­en­ger knyt­ta til at MDG vil øke valg­fri­he­ten til valg av syke­hus, barne­hage og sko­le. Helt greie po­en­ger og pre­si­se­rin­ger. MDG lig­ger på Arbeiderpartiets og KrFs pri­mær­po­li­tikk på dis­se sa­ke­ne. Det gjør dem klart for­skjel­li­ge fra SV og Rødt. Enig.

Deretter kom­mer et kom­pli­sert re­son­ne­ment. Jeg rea­ger­te opp­rin­ne­lig på at MDGs pro­gram set­ter et lik­hets­tegn mel­lom stor fri­het og kort skole­dag. Min inn­ven­ding mot det­te er at det i så fall er for­eld­re­nes fri­het, og at det­te der­for ikke kan ses på som en en­kel tvang–frihet–akse, men i så fall en to­di­men­sjo­nal og in­ter­tem­po­ral (alt­så til sam­men tre­di­men­sjo­nal) pro­blem­stil­ling der for­eld­re­nes fri­het til å gjø­re valg for si­ne barn må vei­es opp mot om­tan­ken for de bar­na som be­grenses av si­ne for­eldre. Dette er, i føl­ge Strømmen, å «re­du­se­re» spørs­må­let til «Staten vet bedre». Til det har jeg ba­re en ting å si: Herregud, da mann.

Og når Strømmen så skal be­læ­re meg går det rik­tig galt, etter mitt skjønn. «MDG for­sva­rer for­eldres rett til å kon­klu­de­re an­ner­le­des.» Ja — på tre helt sær­skilt ut­valg­te om­rå­der. På miljø­spørs­mål, der­imot, er det in­gen bønn. Det er lett å væ­re li­be­ral på de val­ge­ne man selv vil­le gjort an­ner­le­des.

Så kom­mer indre­fi­le­ten i ar­gu­men­ta­sjo­nen. Med ut­gangs­punkt i en van Parijsisk tre­kant (auto­no­mi, mar­ked, stat) me­ner han at MDGs po­si­sjon er unik. SV og Rødt be­fin­ner seg helt ute i stats­hjør­net, mens MDG lig­ger i auto­nomi­hjør­net. Dette er me­nings­løst av så man­ge grun­ner. For det første er det ikke helt lett å se hvor­for MDG lig­ger i auto­nomi­hjør­net, med al­le si­ne for­bud og på­bud. For det andre er det to for­skjel­li­ge ni­vå­er av kon­troll som blan­des sam­men: Er det sta­ten som tje­neste­le­ve­ran­dør el­ler be­stil­ler man me­ner? Hvorfor skal Høyre lig­ge i «mar­keds­hjør­net» når de gir de sam­me valg­mu­lig­he­ter som MDG? Det tredje hjør­nets ek­sis­tens­be­ret­ti­gel­se lig­ger i anar­ki­et, ikke auto­no­mi­en. Men MDG er ikke anar­kis­ter — så langt ifra.

Alle de nors­ke par­ti­ene øns­ker å mak­si­me­re fri­he­ten til folk un­der be­tin­gel­sen at det ikke øde­leg­ger for andre, men al­le har for­skjel­li­ge svar på hva det­te in­ne­bæ­rer i prak­sis. Å la­te som om MDG er de enes­te som har plas­sert seg nær den­ne auto­no­mi­en er ba­re tull og tøys. Ikke minst for­di po­li­tik­ken de­res på al­le andre om­rå­der enn valg av syke­hus, sko­le, barne­hage og kon­tant­støt­te er ra­di­kalt stats­styrt.

Den sto­re po­li­tis­ke kam­pen i vårt år­hundre skal visst­nok ikke hand­le om stat el­ler mar­ked, sier Strømmen, men om kam­pen om all­men­nin­ge­ne. Igjen ser vi det­te øns­ket om å plas­se­re MDG som de enes­te som har tenkt tan­ken om at po­li­tikk kan væ­re noe mer enn en di­men­sjon. MDG har, i føl­ge Strømmen, «ikke so­sia­lis­te­nes dog­ma­tis­ke til­nær­ming til hvor­dan all­men­nin­ge­ne skal be­va­res». Det er i så fall for­di de ikke har noen til­nær­ming:

«Det som trengs er et mang­fold av ny­ska­pen­de løs­nin­ger som kan frem­me en grønn blan­dings­øko­no­mi for frem­ti­den, og som kan sør­ge for vern om all­men­nin­ge­ne.»

Ooh, så ra­di­kalt og ny­ten­ken­de, da. Det der sier jo — <i>mener</i> jo — Jens Stoltenberg.

Det jeg får ut av den­ne sam­ta­len er at MDG har en litt an­nen po­li­tikk­miks enn SV, Rødt og Venstre. De er vel­ge­re som øns­ker stren­ge­re til­tak i miljø­spørs­mål og mil­de­re virke­mid­ler i so­sia­le ut­jev­nings­spørs­mål. <i>Fair enough</i>. Det som skur­rer, er at de sier <i>miljø er hjertesaken</i>, sam­ti­dig som de vel­ger å kjø­re frem et mini­par­ti som stje­ler stem­me­ne fra de tre par­ti­ene som de­ler til­nær­ma de­res eg­ne miljø­til­tak. Spesielt når kon­tro­ver­se­ne står om mi­ni­ma­le for­skjel­ler: kut­te ar­beids­gi­ver­av­gif­ten, ni­vå­et på kon­tant­støt­ten, leng­den på skole­da­gen. Javel, det er po­li­tis­ke sa­ker det går an å væ­re ueni­ge om. Men det er ikke grunn­lag for et helt par­ti, sor­ry.

Men jeg tror jeg for­står mer av or­ga­ni­sa­sjo­nens egen­opp­fat­ning. MDG opp­fat­ter seg selv som ra­di­kalt an­ner­le­des — en tredje pol i en to­di­men­sjo­nal ver­den. De gam­le par­ti­ene er trøt­te og gravd ned i skyt­ter­gra­ve­ne fra den gam­le ver­den. Vel, sor­ry mac, det er mye å ut­set­te på parti­struk­tu­ren, men fol­ke­ne i Rødt, SV og Venstre er fak­tisk ge­nuint opp­tatt av miljø. Fordi de er vir­ke­li­ge po­li­tis­ke par­ti­er, må de av og til veie det­te opp mot andre sa­ker, og det vil­le væ­re kom­plett umo­ral­sk av en folke­valgt fra MDG å ikke gjø­re det sam­me i de­res sted. Men en­ga­sje­men­tet er der.

Og de tredje pol–greiene? Det had­de vært mer tro­ver­dig hvis ikke al­le pro­grampunk­te­ne had­de vært å fin­ne i de andre tre par­ti­enes pro­gram­mer.

MDG er et rart li­te par­ti, og jeg er ikke så su­re på dem som jeg kan­skje vir­ker. Men de har sto­re fall­gru­ber å unn­gå: Virrvarr har pekt på noen, og jeg me­ner at det er be­ti­me­lig å pe­ke på at de­res så­kal­te «li­be­ra­le» grunn­hold­ning til for­veks­ling er svært lik so­sia­lis­me. Men kan­skje er det en spe­sial­form for li­be­ra­lis­me, der det ikke er det klasse­lø­se sam­funn som er må­let, men i ste­det det na­tur­sym­bio­tis­ke sam­funn. Og det er jo klart det ikke blir noen na­tur­sym­bio­se uten kon­tant­støt­te.

Og med det tar indregard.no for­eldre­per­mi­sjon til 25. sep­tem­ber. Med mindre noe vik­tig skul­le skje.

Mysteriet De Grønne

Denne valg­kam­pen har vist oss litt mer av Miljøpartiet De Grønne. I skole­val­get har de opp­nådd 1.2 % na­sjo­nalt. Samtidig er det he­vet over en­hver tvil at par­ti­et er mile­vis unna noe man­dat på Stortinget. Strategien til par­ti­et fø­rer der­for på kort sikt til at de kan­ni­ba­li­se­rer vel­ge­re fra de øv­ri­ge par­ti­ene som har en pro­gres­siv miljø­po­li­tikk: SV, Venstre og Rødt. Jeg har vel­dig vans­ke­lig for å for­stå den stra­te­gis­ke be­grun­nel­sen bak, men jeg måt­te sam­ti­dig inn­røm­me at jeg ald­ri har lest MDGs pro­gram. Kanskje de had­de en mas­se spen­nen­de løs­nin­ger og ana­ly­ser som in­gen andre par­ti­er har?

Svaret er skuf­fen­de nært nei. Partiets prin­sippro­gram er en pa­ra­de av av­snitt jeg er helt enig i, men det skyl­des ikke at de er in­tet­si­gen­de. Det skyl­des at de er plas­sert langt til venstre i po­li­tik­ken, noe som selv­sagt er helt nød­ven­dig der­som man vil fø­re en in­ter­ve­ne­ren­de miljø­po­li­tikk som også gri­per inn i for­bruks­mønst­re og ut­dan­ning og me­ner at det av­hen­ger av fol­ke­lig po­li­tisk sty­ring på mikro­nivå — alt­så det at folk or­ga­ni­se­rer seg po­li­tisk lo­kalt. Disse prin­sip­pe­ne er kjer­nen i so­sia­lis­men.

Samtidig har par­ti­ene hold­nin­ger på en del ikke-økonomiske og ikke-miljørettede om­rå­der, så­kal­te verdi­spørs­mål. Her plas­se­rer de seg nær den pro­gres­si­ve so­sia­le li­be­ra­lis­men — alt­så for ånds­fri­het, en ak­tiv in­ter­nett­ret­tig­hets­po­li­tikk, økt trygd (og bor­ger­lønn), in­ter­na­sjo­nal so­sial ut­jev­ning, stor skep­sis til mi­li­tæ­re in­ter­ven­sjo­ner, en li­be­ral inn­vand­rings­po­li­tikk. Alt det­te er spen­nen­de og kon­trære me­nin­ger i den nors­ke po­li­tis­ke de­bat­ten — bort­sett fra at det er blå­ko­pi av tre andre par­ti­ers stand­punk­ter: Venstre, SV, Rødt.i Denne de­len av po­li­tik­ken fun­ge­rer der­imot som en klar av­stands­ta­ken til KrF, det skal de ha.

Jeg stil­te spørs­må­let på Twitter: Hva er det som skil­ler MDGs pro­gram fra de etab­ler­te venstre­par­ti­ene? Jeg fikk svar fra @beaterast: «Nei til pri­vat­sko­ler. Nei til en viss grad av pri­va­ti­se­ring in­nen­for helse. Lange skole­da­ger. Alle skal i barne­hage». Dette kal­ler MDG et fo­kus på per­son­lig fri­het, selv om de fles­te men­nesker egent­lig kon­no­te­rer per­son­lig fri­het med fri­het til for­bruk (som MDG er mot) og øko­no­mis­ke fri­he­ter (der MDG ikke skil­ler seg fra de andre venstre­par­ti­ene).  Men al­le dis­se sa­ke­ne er elen­di­ge ek­semp­ler på «per­son­lig fri­het».ii

I tre av sa­ke­ne hand­ler det om en kom­pli­sert av­vei­ing mel­lom for­eldres ret­tig­he­ter og bar­nas ret­tig­he­ter, el­ler for å si det på en an­nen må­te: for­eld­re­nes rett til å be­gren­se bar­nas mu­lig­he­ter i frem­ti­den. Hva som er ba­lanse­punk­tet mel­lom for­eld­re­nes rett til å be­stem­me og bar­nas rett til å få si­ne mu­lig­he­ter rea­li­sert lar seg ikke av­gjø­re av å er­klæ­re den ene par­tens rett som «fri­het».

I den sis­te — pri­va­ti­se­ring in­nen­for helse — er de andre venstre­par­ti­enes po­eng at pri­va­ti­se­ring in­nen­for helse­ve­se­net vil væ­re en for­sky­ving av fri­het fra fat­ti­ge til ri­ke, men gitt et kon­stant an­tall le­ger vil det ikke med­fø­re mer be­hand­ling av pa­si­en­ter. Hvilken fri­het er det å sø­ke etter?

MDG ser på seg selv som et li­be­ra­lis­tisk par­ti, men de rede­gjør godt i sitt eget pro­gram for li­be­ra­lis­mens be­grens­nin­ger. Den li­be­ra­lis­men som det her re­fe­re­res til etab­le­rer et sett med fel­les gren­ser og mål­set­tin­ger for po­li­tikk som Venstre, Rødt, SV og MDG de­ler. Den kan ikke gi svar på al­le po­li­tik­kens prio­ri­te­rings­spørs­mål og av­vei­in­ger.

Derfor er MDG for meg en gå­te. Holdningene de re­pre­sen­te­rer er al­le­re­de re­pre­sen­tert, og det blir lik­som ikke helt en ni­sje at par­ti­et vil be­hol­de kon­tant­støt­ta noen år len­ger enn SV og Rødt. Effekten av ar­bei­det de­res blir å re­du­se­re opp­slut­nin­gen til par­ti­er som fak­tisk har sjans å kom­me i po­si­sjon. Hvordan kan det­te væ­re mer for­nuf­tig tids­bruk enn å på­vir­ke di­rek­te gjen­nom den or­di­næ­re miljø­be­ve­gel­sen?

Fotnoter

  1. Og her inn­ven­der MDGs folk selv­sagt at Rødt og SV ikke er for bor­ger­lønn. Det er nok rik­tig, men det er ikke helt en­kelt å se den sto­re for­skjel­len på det­te og Rødt og SVs pri­mær­stand­punk­ter knyt­tet til mas­siv opp­ska­le­ring av so­sial­hjel­pen. []
  2. Og la meg få til­føye at par­ti­et går leng­re enn noen andre i å be­gren­se per­son­lig fri­het på andre om­rå­der: de vil for­by short­salg av ak­sjer, yt­ter­li­ge­re styr­ke ar­beids­miljø­lo­ven, kjønns­kvo­te­re og lønns­ut­jev­ne, be­gren­se om­rå­der som pri­va­te sel­ska­per skal få lov å vir­ke på, for­by bru­s­auto­ma­ter på sko­ler, for­by salg av nye ben­sin­bi­ler, for­by for­søks­dyr og un­der­mi­ne­re opp­havs­retts­lov­giv­nin­gen. For all del — jeg er ikke nød­ven­dig­vis uenig — men det­te er ikke pro­grampunk­ter for et par­ti der «per­son­lig fri­het» er lede­stjer­nen i ett og all­ting. []

Forbrukerkulturens jernbur

«Forbrukerkulturens jern­bur»… det høres kan­skje ut som et be­grep fra Lenin el­ler Mao? Tvert imot — nær sagt — det kom­mer fra et of­fi­si­elt råd­gi­ven­de or­gan til hen­nes ma­jes­tet dron­nin­gen av Storbritannia. Det drei­er seg om bri­te­nes kom­mi­sjon for bære­kraf­tig ut­vik­ling, og en rap­port le­vert av bri­te­nes første pro­fes­sor i bære­kraf­tig­het; Tim Jackson.

Og hva sier rap­por­ten? Den sier at for­bru­ker­kul­tu­ren fan­ger oss i et jern­bur, der vi er nødt til å fort­set­te med ir­ra­sjo­nell ma­te­ria­lis­me til tross for at den øde­leg­ger næ­rings­grunn­la­get vårt. På sys­tem­plan tvinges vi til å vel­ge mel­lom vekst og kol­laps, etter­som selve det øko­no­mis­ke sys­te­met har gjort seg di­rek­te av­hen­gig av vekst. Nullvekst vil­le fø­re til ar­beids­le­dig­het, for­di tek­no­lo­gisk ut­vik­ling vil­le inn­hen­te for­bru­ket og gjø­re ar­beids­ta­ke­re over­flø­dig. I ste­det for å se at det­te åp­ner for å bru­ke mer tid på det vi øns­ker, har vårt merito-kapitalistiske sys­tem gjort det til et pro­blem.

Rapporten vi­ser med styr­ke til forsk­ning som vi­ser at øko­no­misk vekst har mi­ni­mal ev­ne til å pro­du­se­re økt vel­stand over en viss ters­kel. Dette kan for­kla­res på mikro­plan. Mens vi i et litt rikt land vil kun­ne sig­na­li­se­re vel­stan­den vår og psy­ko­lo­gisk opp­le­ve gle­de ved noen litt kost­ba­re go­der, vil vi i et vel­dig rikt land tren­ge vel­dig dyre go­der for å sig­na­li­se­re vel­stand og psy­ko­lo­gisk til­freds­stil­les. Det er det­te som kan kal­les for­bru­ker­kul­tu­rens jern­bur. I til­legg har vi en klar tendens til å væ­re lyk­ke­li­ge­re når inn­tekts­for­de­lin­gen er lik.

Viktig er også rap­por­tens ana­ly­se av tek­no­lo­gi. Noen hev­der at tek­no­lo­gi­en vil red­de oss, men det er ba­re tull. Mens øko­no­mi­en har blitt fem gan­ger så stor som den var for fem­ti år si­den, har vi ba­re sett en re­duk­sjon i ut­slipp per dol­lar BNP på 23 % si­den 1980 (det er litt uklart for meg hvor­for rap­por­ten her bru­ker for­skjel­li­ge tids­pe­rioder). Det be­tyr at en­ten må veks­ten stop­pe opp, el­ler så må for­grøn­nin­gen av veks­ten bli eks­tremt mye ster­ke­re. Det er in­gen som har noe klart be­grep om hvor­dan det sis­te i så fall skul­le gå til. For det er, som rap­por­ten på­pe­ker, enor­me di­men­sjo­ner i det­te. Verdensøkonomien i 2100 vil væ­re 80 gan­ger så stor som øko­no­mi­en i 1959.

Dermed kom­mer den­ne rap­por­ten frem til at det er mar­keds­øko­no­mi­ens lo­gikk og dy­na­mikk som må end­res, ver­ken mer el­ler mindre, for å red­de oss ut fra jern­bu­ret.

Via From Poverty to Power.

Dette skulle handle om Steinar Lem…

…men jeg inn­ser at mi­ne ord ikke strek­ker til. Jeg an­er ikke en­gang kon­tu­re­ne av hvor­dan det­te ta­pet må fø­les for Arachne. Kondolerer, sier man vel, uten at jeg skjøn­ner hvor­for det skul­le hjel­pe. Jeg har ald­ri møtt ham, så min kon­do­lan­se må hand­le om den of­fent­li­ge man­nen Steinar Lem.

Jeg ten­ker for øye­blik­ket at det er en gle­de i trist­he­ten; nem­lig at den til ti­der en­som­me kri­ti­ke­ren av for­bruks­vekst langt på vei fikk opp­le­ve at den po­li­tis­ke og vi­ten­ska­pe­li­ge kon­sen­sus ga ham rett. Han had­de rett he­le vei­en, og al­le skul­le vel i dag øns­ket at hans gjen­nom­slag had­de vært stør­re på 70-tallet, 80-tallet og 90-tallet.

På me­dal­jens skit­ne side er det dess­ver­re ennå ba­re Lems pre­mis­ser som er be­kref­tet. Konklusjonene gjen­står. Den be­ste il­lust­ra­sjo­nen kom vel på lands­mø­tet i Arbeiderpartiet, der Helga Pedersen pre­sen­ter­te par­ti­ets nye pro­gram. Retorikken om klima­end­rin­ge­nes enor­me kost­na­der var der, og om de me­nings­lø­se li­del­se­ne dis­se vil med­fø­re. Men så kom­mer en eks­tremt pus­le­te til­taks­pak­ke: sat­sing på byg­ging av ny in­du­stri («grønn» in­du­stri) og noe sat­sing på vind­møl­ler (som vil gjø­re kraft bil­li­ge­re) og forsk­ning. I nes­te set­ning — nes­te set­ning — går Pedersen over til å snak­ke om al­le vei­ene som skal byg­ges. Deretter klar­gjø­res det at par­ti­et ikke har til hen­sikt å be­gren­se olje­ut­vin­ning i Lofoten og Vesterålen. Og Arbeiderpartiet er ba­re nest ver­st av de to største par­ti­ene.

Jeg kan vans­ke­lig ten­ke meg noe mer tref­fen­de må­te å spyt­te på frem­ti­den. Vi hol­der den kan­skje i våre hen­der, men det ser ut til å bry de fær­res­te. Derfor er det in­gen an­nen må­te å tol­ke fak­ta på, og in­gen an­nen må­te å hed­re Steinar Lems min­ne på, enn å fort­set­te kam­pen for mil­jø­et, klo­den og men­nes­ke­ne, og tvi­hol­de på hans ut­vi­de­de verk­tøy­kas­se — der vi blant an­net fin­ner null­veks­ten.

La nå det bli Steinar Lems etter­mæ­le: Mannen, hvis bort­gang etter tred­ve år med rik­ti­ge ana­ly­ser og be­ti­me­li­ge ad­vars­ler, ga den akutt nød­ven­di­ge gnis­ten til en for­ny­et tro på mu­lig­he­te­ne til å be­gren­se men­nes­kets øde­leg­gel­ser av frem­ti­den. La ham bli hus­ket som øko­lo­gi­ens mar­tyr i den sis­te kri­gen mot vekst­fun­da­men­ta­lis­men.

Hitler og privatbilismen

Her er en må­te å hit­le de­bat­ten om pri­vat­bi­lis­me, an­no 1942 el­ler der­om­kring. Kanskje et PR-triks vi bør for­sø­ke i Norge også, ba­re at man må byt­te ut «Hitler» med «Muhammed» for å få den øns­ke­de ef­fek­ten i det nors­ke folk. Det blir kan­skje en litt un­der­lig pla­kat…

Amerikansk bilpropaganda
Amerikansk bil­pro­pa­gan­da

Via Crooked Timber.