Bensin: Mer pop enn Lommemannen

Denne bloggen ligger på et stabilt og ikke veldig imponerende antall besøkende per dag. Men noen dager er annerledes, og da brytes 2000 unike besøkere‐​grensa. Den ene gangen var da jeg skrev om Lommemannen, og halve Norge ville finne ut hva navnet var). Den andre gangen var i går, når jeg skrev om at bensinprisopprøret er basert på et noe sviktende faktagrunnlag.

Nå viser loggene mine at bensinpris er enda mer populært enn Lommemannen. Jeg kan forstå hvorfor Dagbladet kjører toppsak etter toppsak på dette perifere temaet.

Underlige slutninger

Det er en merkelig farsott som går over debatter for tiden. Sekundærargumenter om rettigheter og prosedyre ser ut til å foretrekkes foran primære saksargumenter om rett og galt. Hva mener jeg så med det?

I en debatt argumenterte FrPs stortingspolitiker Christian Tybring‐​Gjedde for å lage mindre segregerte bomønstre i Oslo. Eller mente han nå det? Det eneste som kom frem ordentlig frem i debatten var hans rettighetsbaserte sekundærargument: «Det er ingen menneskerett å bo i Oslo». Sånn rent bortsett fra at det faktisk er en menneskerett  å velge hvor man vil slå seg ned, er det også en pussig måte å argumentere på. At det ikke er en menneskerett å lage pakistanske, somaliske eller nordnorske kvartaler, betyr jo ikke at det er noe i veien for å gjøre det. Tybring‐​Gjedde burde argumentert ut fra sine primære argumenter: Hva er det som er formålet med å ikke opprette gettoer?

Tor‐​Erling Staffs uttalelser har vakt generell avsky. På internett finner man likevel en lang rekke mennesker som ønsker å forsvare ham.1 De forsvarer (normalt sett) ikke hans primære argumentasjon, men forsvarer hans rett til å ytre seg. Når HvaHunSa ytrer seg om at hun er uenig med Staff, er det en helt normal primærargumentasjon på hva som bør være lov og ikke i Norge av seksuelle overgrep. Da må det føles absurd for henne å bli anklaget for å begrense Staffs ytringsfrihet. Hva skulle være hensikten med ytringsfriheten, om det ikke var å skape diskusjon rundt de ytringer som ytres?

Det samme fenomenet fant sted i den evinnelige debatten om Muhammed‐​karikaturene. Primært en debatt om innhold, form og budskap i karikaturtegningene, sekundært en debatt om ytringsfrihet. Men ingen kommentatorer i Norge var noen gang i tvil om at avisene hadde rett til å trykke dem, eller at voldelige angrep på bakgrunn av dem var avskyelig. Likevel mente svært mange at statsministeren ikke skulle få lov til å mene noe om den primære debatten (karikaturenes innhold og budskap). Han skulle ikke si at Norge ikke var enig i innholdet i tegningene. Han skulle visst si «ingen kommentar» – for å forsvare ytringsfriheten.

Den samme tendensen forekommer i Afghanistan‐​debatten. Hver eneste gang spørsmålet om norsk tilbaketrekking blir diskutert i mediene, trekker en debattant (som oftest fra Høyre) inn en sekundær debatt om når man bør debattere dette spørsmålet. Ikke kan man gjøre det rett før NATO‐​toppmøtet. Ikke kan man gjøre det når norske soldater dør. Ikke engang når Carsten Thomassen – selv motstander av norske styrker i Afghanistan – dør, kan man diskutere det. Men ingen har foreslått å ikke respektere disse.

Å skyve ytringsfrihet, menneskerettene, lovverk eller presedens foran seg er ikke et argument i seg selv. Det eneste man oppnår, er å hvile seg på argumentene bak disse prinsippene. Med mindre noen argumenterer for å bryte dem, utgjør de med andre ord innholdsløse argumenter.

  1. Se for eksempel Fredrik Mellems kommentarer hos HvaHunSa. []

Om å omtale Lommemannen

Det har falt enkelte tungt for brystet at Lommemannens navn i en tid var mulig å lese som kommentar til denne bloggen. Jeg trenger tydeligvis å redegjøre for hva som skjer og hvorfor jeg ikke anser dette som alvorlig.

Dette har skjedd: Den 11. januar publiserte nyhetsmediene opplysninger som gjorde det fullt mulig å identifisere Lommemannens navn og adresse. Jeg skriver samme dag et innlegg som kritiserer dette faktum, fordi jeg mener media må vokte seg vel for å knytte uskyldige mennesker til kriminalitet – og alle er uskyldig til de er dømt. Politiet ber samme dag media om å ikke publisere navnet til mannen de har siktet, men dette skyldes ikke personvernhensyn. Politiet ønsker ikke bildet hans slått opp i media, fordi de skal bruke foto i vitnekonfrontasjoner i tiden fremover.

På innlegget som kritiserer medias håndtering av saken, kommenterer flere ulike mennesker på en slik måte at mannens navn offentliggjøres. I og med at søkemotorer opererer med mellomlagrede sider, er denne informasjonen oppsøkbar i en periode etter at kommentarene blir lagt ut. Så snart jeg oppdager kommentarene, fjerner jeg navnene, ettersom jeg frykter at loven pålegger meg det.

Hvorfor er ikke dette så farlig, da? Har jeg bidratt til identifiseringen? Mitt svar er nei.

De som søker etter lommemannens navn, er fullt i stand til å finne det uten hjelp fra min blogg. Det er også poenget i det opprinnelige blogginnlegget mitt. I den grad jeg å syntetiserte (sette sammen) informasjonsbiter, dreier det seg om å sette sammen faktaopplysninger som finnes i en og samme avisartikkel. Det kan umulig regnes som å bidra.

Imidlertid bidro kommentatorene litt, ved at det blir (marginalt) enklere å finne navnet direkte på bloggen i stedet for å søke i skattelistene. En temmelig marginal forskjell, og vi må huske på at de som finner navnet på denne måten i utgangspunktet søkte etter det. I og med at all nødvendig informasjon for å finne navnet allerede var offentliggjort, utgjør denne forenklingen en temmelig marginal problemstilling. Når jeg sletter navnet fra kommentarene er det fordi a) ikke alle stod frem med identifiserende informasjon (e‐​postadresse) og b) jeg fryktet at loven påla meg det. Dette er etter mitt syn ikke dobbeltmoral (slik HvaHunSa mener), men prinsippfasthet.

Jeg mener at blogger ikke bør pålegges kontroll med kommentarer, men at de heller kan pålegges å bidra til å spore opp avsenderen for ulovlige kommentarer. Internett er åpent og fritt tilgjengelig som kommunikasjonsmedium for alle som ønsker å rope ut navn, og selv om jeg sperrer kommentarfeltet er det ingenting som hindrer folk i å lage egne blogger (og til HvaHunSas kommentarer om dette: Det var dette poenget jeg anførte i kommentaren du fremstiller som om jeg «foreslå at de lager en egen blogg for å kunne publisere navnet»).

For det amndre er det åpenbart at jeg ikke har publisert bilde eller vanskeliggjort politiets arbeid. Jeg har ikke publisert noen bilder av mannen, og de som absolutt var interessert i navnet kunne finne det uten min hjelp. De som aktivt finner og publiserer bilde av ham, må stå for det selv. Jeg har poengtert hvor enkelt det er å finne ham (og krenke hans personvern).

Vi oppsummerer: Jeg kunne ha gjort noe galt hvis min drift av bloggen førte til at a) folk som ellers ikke ville fått tak i navnet på Lommemannen, fikk tak i det; eller b) politiets arbeid med vitnene ble vanskeliggjort av blogginnlegget mitt. Jeg erklærer meg frifunnet på begge punkter.

Trafikk

Esquils forsøkte å oppnå mer trafikk gjennom et prosjekt med 100‐​poster‐​på‐​en‐​måned. Jeg kan nå avsløre at det er betydelig mer effektivt å skrive om Lommemannen. I perioden 11.–12. januar hadde jeg 1 118 % flere besøkende enn 09.–10. januar. Ja, det er ett tusen ett hundre og atten.

Mer overraskende er det at transittstoppfrekvensen gikk ned – dvs. at folk som søkte etter lommemannen og fant min artikkel fra fredag var mer tilbøyelige til å lese en til artikkel enn vanlig. I tillegg ble folk over fire ganger så lenge på bloggen enn vanlig.

Spennende.

For å sette det enda mer i perspektiv: I dag har bloggen hatt 2162 unike besøkende – på en søndag! Det er en økning på over 100 % fra den allerede sinnsyke lørdagen. Bloggen min har på en vanlig dag under 100 besøkende, og langt fra så mange i en vanlig helg. Dette er helt sprøtt.