Krf ønsker massakrerte barn?

Per Sandberg. Foto: Frp. Creative Commons.

Direkte avskrift av Nyhetsmorgen på NRK P2, fra ca. 8.30, 19. februar 2015. Intervjuer er Øystein Heggen.

– Du mener at det trengs en debatt om hva slags samfunn innvandringen til Norge har skapt, og at de andre partiene på Stortinget har lukket øynene for den voldelige, islamske ideologien. Dette sier du altså til Klassekampen. Hva mener du med det?

–Ja, jeg… Det jeg peker på, det er resultatet vi har fått av de andre partienes sin fremelsking av det multikulturelle fellesskapet, det kulturelle fellesskapet, det fargerike fellesskapet, som har vært et motto for alle de andre partiene gjennom femten‐​tjue år. I dag ser vi resultatet.

Og jeg registrerer at det eneste tilsvaret jeg får fra Kristelig folkeparti og Venstre, det er det at dette er et soloutspill ifra Per Sandberg. …

[Klipp med Krfs nestleder Dagrun Eriksen fra Politisk kvarter. Hun mener Frps retorikk skaper fremmedgjøring og at Frp drar innvandringskortet fordi det går dårlig på målinger.]

– Er det dette kortet du drar når det går dårlig på målingene?

– Nei, men det er dette kortet Kristelig folkeparti og Venstre og alle de andre partiene trekker opp når man kommer inn på debatten om innvandring og integrering. Da er det alle dem som reiser denne debatten. Fremskrittspartiet har denne debatten kontinuerlig, vi, vi drar ikke noe kort i det hele tatt.

Nå har denne debatten gått i en uke–fjorten dager, og det er den samme, uansvarlige retorikken som kommer fra Kristelig Folkeparti, som har et meget stort ansvar for at tusenvis av unge mennesker, født og oppvokst i Norge, lever i frykt for tvangsekteskap, lever i frykt for kjønnslemlestelse.

Kristelig folkeparti har et enormt ansvar for at vi rekrutterer titalls mennesker, unge mennesker, født og oppvokst i Norge, som reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner, driver med krigshandlinger, massakrerer barn og kvinner der ute. Dette er det Kristelig folkeparti som har ønsket, og resultatet ser vi i dag.

Jeg har ingen intensjoner om å kritisere unge mennesker som ønsker å bli inkludert i Norge, men man har ikke lagt opp til det.

– Ja, jeg har vel ingen tro på at Krf har ønsket seg fremmedkrigere, og det er vel sånn at dette tross alt utgjør en mye mindre andel av det som totalt sett kanskje er en berikelse for samfunnet, at det multikulturelle samfunnet slett ikke har slått feil. Det er jo mange eksempler på at innvandrere har lykkes, og at det er samkvem mellom innvandrere og nordmenn.

– Uten tvil! Det er masse, masse, majoriteten av innvandrere til Norge, de inkluderer seg, gjør en fantastisk jobb for det norske samfunnet, men det kan ikke resultere i at Kristelig folkeparti og Venstre, og Fremskrittspartiet for den del, lukker øynene for det som ligger i dagen i dag: Det er at vi har stor mangel på integrering, statistikken forteller det; stor mangel på inkludering i forhold til arbeidslivet og organisasjonslivet. Dette er noe vi må ta tak i umiddelbart, for i framtida vil ikke dette bli løst hvis ikke vi tar tak i det nå.

– Du sier til Klassekampen at det er fri innvandring i Norge. Det er det jo, med skam å melde, slett ikke. Hvilket land er det i det hele tatt du har som forbilde når vi ikke skal ha det slik som det er i Norge; det er tross alt store begrensninger på innvandring?

– Det som skjer, hva som skjer i dag, det er at i Europa, så er det et lett (?) å komme til. Man har millioner av mennesker som lever illegalt i Europa, og i Norge så kan man anke opp og ned i systemet selv om man ikke har rettigheter for verken asyl eller andre grunner for opphold.

– Men det er vel ikke riktig å si fri innvandring, Per Sandberg?

– Det er nærmest fri innvandring til Norge, også når det gjelder familiegjenforening. Det er ikke slik at man får nei til asyl, så er man i en situasjon der at man skal sendes ut, nei, da kan man anke opp og ned i systemet. Nå har vi kommet i en situasjon der at enkelte partier faktisk ønsker å returnere mennesker som har fått endelig avslag på asyl også. Det vil jo gjøre situasjonen enda vanskeligere for å ha et system i Norge som skaper inkludering. Vi driver hele tiden og tar inn mennesker der at det kreves integreringsprosesser. Vi begynner på nytt og vi begynner på nytt, hele tiden.

– Ja, men, de har altså denne ankemuligheten, men det er vel likevel ikke riktig å si at det er fri innvandring, selv om noen av de som er i Norge har en ankemulighet. Men en annen ting er jo at Carl I. Hagen har jo trukket et kort ut av ermet som ikke har vært vist på en stund, nemlig dette med å bruke begrepet snikislamisering. Støtter du at det igjen er kommet inn i debatten?

– Jeg registrerer at NRK også er veldig opptatt av at Fremskrittspartiet drar kort. Nå må NRK og andre presse, media, se at denne debatten går kontinuerlig. Det er ikke enkeltepisoder som gjør at Fremskrittspartiet deltar i debatten. Dette er programfestet. Og når Kristelig folkeparti og andre sier at dette er et soloutspill fra Fremskrittspartiet og fra meg, så er det altså slik at 70–80 prosent av det norske folk deler mine bekymringer, og da må man gjerne kalle det et soloutspill. Dette er ikke å dra noe kort, dette er å ta opp en alvorlig debatt, som man har forsøkt på gjennom flere år, men som man legger lokk på gjennom at man karaktisere sine kritikere, og de som tar opp debatten.

– Ja, men du svarte ikke på spørsmålet om du er enig i bruken av «snikislamisering»?

– Nei, jeg mener at det finnes ikke noen snikislamisering i den forstand, for at det er åpent i dagen. Vi ser at man endre, og det er stort press på norsk kultur, det er et stort press på våre verdier, og det er denne kampen vi må reise oss og ta.

Se også en tidligere hit fra denne sjangeren: Siv Jensen forklarer hva norsk kultur er.

Fotoet øverst er av Fremskrittspartiet, og lisensiert under Creative Commons BY‐​ND 2.0.

Fire partier

Abid Raja. Foto: Venstre
Abid Raja. Foto: Venstre

Mange kommentatorer, deriblant Aslak Bonde og Magnus Takvam, har justert opp sannsynligheten for at vi får en firepartiregjering bestående av Frp, Høyre, Venstre og KrF. Det er mye klokt i det de sier. Spesielt viktig er det nok at så mye av valgkampen har blitt brukt til å love en ny regjering. Det må innfris, i velgernes øyne, med forhandlinger som oppleves reelle.

Det er likevel grunn til å minne om at avstanden er lang, ikke bare mellom KrF og Frp (slik Takvam nevner), men også mellom Venstre og Frp. I 2006 skrev Abid Raja disse ordene, under overskriften «Per Sandberg, en bleik, feit riking?»:

Vi kjenner Per Sandberg alle sammen; han er simpelthen belastet med svært fremmedfiendtlige holdninger.

At partiet er grumsete og setter grupper opp mot hverandre for politisk vinning er det ingen tvil om. Etter min mening er ryggraden til flere Frp‐​ere gjennomsyret av hat for innvandrere, utlendinger og flyktninger. De er ikke simple populister som formann Carl Ivar Hagen, noen er reinspikka gærne rasister. Det er på tide å kalle en spade for en spade.

Syv år er lenge i politikken, og i 2006 var ikke Raja folkevalgt. Men det var han i 2009, og da angrep han Høyre for å vurdere samarbeid med Frp:

Ifølge Raja er Høyre med på å legitimere Frps angrep mot innvandrere når partiet går inn for et regjeringssamarbeid med Siv Jensens parti.

- Frp fremstiller det som alle innvandrere er kriminelle snyltere. Det er en usann og farlig retorikk, og jeg er veldig overrasket over at Høyre kan trykke et slikt menneskesyn til sitt bryst, sier Raja.

Riktignok er Raja bare én mann, men det er ingen grunn til å tro at han ikke er representativ for venstrevelgere flest. Det er nesten ingen andre i politikken som opplever den partikulturelle og politiske avstanden til Frp som større enn venstrefolk.

Dette kan kanskje glattes over i en avtale som gir vern av Lofoten og Vesterålen og amnesti til asylbarna. Men det blir definitivt noen turbulente år i regjeringen, og ubehagelige kompromisser for Venstre.

Der SV begynte sin regjeringstid på over 10 prosent, begynner V med 4,7. Politikkens folkesykdom, kamelallergi, kan i dette tilfellet raskt ta livet av en medtatt pasient.

Trenger haik

Harald Eia har lyst ut 100 000 kroner til den som kan forklare Bourdieus begrep «ubevisst strategi». Det er ikke vanskelig. Det holder å vise til Knut Arild Hareides strategi for årets valgkamp. Til nå har han markert seg mest ved å haike med Erna – og dele ut flyere for Høyre på vestlandske fergekaier.

Dermed har han også gjort seg fortjent til å være først ut i vår nye valgkampserie: «indregard.no disser partiledere musikalsk», også kjent som PartiParty 2013.

cooltext1147472723

Ateisme med religionsorientering

demonstrasjon mindre
Vi i det ateistiske folkepartiet har løsningen på hvordan vi får de ulike religionene til å leve lykkelig sammen i Norge. Vi vil erstatte det nøytrale faget «religion, livssyn og etikk» med et mer målrettet fag – «ateisme med religionsorientering».

Det skal inneholde minst 50 % informasjon om ateismen, og gjennomgå hvordan vår ateistiske, sekularistiske og humanistiske har formet landet, vår arv og kultur, og fortelle historien om hvordan Norge ble avkristnet.

Faget skal selvsagt ikke forkynne ateisme. Men vi mener det er særdeles viktig at minst halvparten av faget handler om ateismen. Det er umulig å forstå Norge og den norske hverdagen uten å forstå hvordan ateismen har formet samfunnets insitusjoner og den norske folkesjela.

Særlig i møte med det flerkulturelle samfunnet er det avgjørende at norske ungdommer kan mye om ateismen. Ateismen er under press fra kristne og muslimske innvandrere. Det er mange som tar vår ateistiske og sekulære arv for gitt. Vi tror en økt, obligatorisk opplæring i ateismens prinsipper og verdigrunnlag er nødvendig for å møte dette.

Noen religiøse foreldre har reagert på at skolen med dette skal lære elevene å være ateister. Det skal vi selvsagt ikke. Den tunge vektleggingen av ateisme foran religionene skyldes utelukkende at vi mener ateisme gir en bedre plattform for å forstå samfunn, historie, kultur, arv, tradisjon, nasjon, fysikk, filosofi og etikk enn de andre. Det skyldes igjen bare tilfeldige, historiske sammentreff. Ingen må tro at vi her prøver å pådytte noen ateisme. Å nei! Vi er bare en gruppe ateister som tilfeldigvis opplever ateismen som viktigst og best.demonstrasjon mindre

Tilbake til KRL

I 2006 ble Norge dømt i Strasbourg for brudd på den europeiske menneskerettskonvensjonen. Årsaken var faget Kristendom med religions‐ og livssynskunnskap, KRL. Resultatet ble at Norge endret faget. Det heter nå RLE – Religion, livssyn og etikk. På overflaten er imidlertid bare små detaljer endret. Hva er det som vipper dagens ordning over på den lovlige siden?

Dommen i Strasbourg mente særlig ett forhold ved KRL‐​faget var i strid med menneskerettene. Det var at faget ble undervist på en annen måte enn de andre fagene. Det var ikke samsvar mellom fagets formål (å fremme forståelse, respekt og dialog) og den tunge vektingen av opplæring i kristendomsopplæring og kristen kultur, som ifølge domstolen ble gjort på en måte som var annerledes enn i andre fag og kvalitativt annerledes enn for andre religioner. Det er lov å ha kvantitative forskjeller – forskjeller i mengde – men ikke kvalitative.

Domstolen slår også fast at et obligatorisk fag skal være objektivt, kritisk og pluralistisk. Det innebærer at opplæringen må være saklig og upartisk.

Norge fikk ikke instrukser av domstolen om hvordan man skulle gå frem for å gjøre faget lovlig. Norge reagerte med tre hovedgrep:

  • Den viktigste endringer i læreplanen som følge av dommen, var at en tidligere prosentfordeling av opplæringen mellom de ulike religionene ble fjernet. Det er ikke lenger slik at læreplanen instruerer skolene om å undervise 55 % i Kristendom og 25 % i andre religioner, og 20 % filosofi og etikk. I stedet er dette opp til skolene – og dette bereder grunnen blant annet for at det går an å undervise i flere religioner samtidig, i sammenheng og opp mot hverandre.
  • Navnet ble endret for å poengtere at dette ikke var en opplæring i kristendom, men en opplæring i religioner som inneholder en opplæring om kristendom.
  • En rekke svært konkrete lovbestemmelser om faget ble fjernet (særlig viktige: «gi grundig kjennskap til Bibelen og kristendommen som kulturarv», «gi grundig kjennskap til evangelisk‐​luthersk kristendomsforståing og ulike kristne kyrkjesamfunn»). Disse ble erstattet av en mye mer nøytral lovtekst som sier at målet er å gi kjennskap om kristendommen.

I dagens landsmøtetale sier Knut Arild Hareide at KrF, dersom de får makt, har til hensikt å reversere i hvert fall to av de tre endringene. De vil gjeninnføre navnet «kristendom» og igjen fastslå en prosentsats (som jeg dessverre ikke fikk med meg, men jeg tror det var 50) for kristendomsdelen av faget.

Min vurdering er at dette høyst sannsynlig vil trå menneskerettene på tærne, ved å bevege seg farlig nært eller over grensen igjen. Som menneskerettsdomstolen påpeker er det ikke nok å se på formålet i faget og de formelle strukturene i læreplanen. Det er den faktiske utøvelsen av faget som har betydning. Om Hareide får viljen sin, vil dette oppleves som et svært sterkt signal om å returnere til det gamle faget.

Det er særlig dominansen til kristendom som trekkes frem som problematisk av kommentatorer av dommen. Det er mest naturlig å forstå Hareide som at han ønsker at denne dominansen skal gjeninnføres. Det er et maktovergrep, der flertallets ønske om kristning av sine barn gjennom skoleverket gis forrang foran mindretallets ønsker – enten de er ateister, muslimer eller jøder.

I praksis betyr det også en balkanisering av skolen langs religiøse skillelinjer. Da jeg gikk på skolen, ble jeg og innvandrerne tatt ut av klassen for å ha livssyn sammen. Om man gjeninnfører kristendommens posisjon i skolen, betyr det enda et insentiv for ateistiske og muslimske elever for å danne egne skolesamfunn. Det er en høyst uønsket impuls inn i en skole som har funksjonen som lim i et stadig mer multikulturelt samfunn.

Undervisningen i «vår kristne kultur» hører hjemme i samfunnsfag. Undervisningen i «vår kristne arv» er et spørsmål for historiefaget. Undervisningen om kristendom hører hjemme i et fag om religioner og filosofi. Sett utenfra er det fullstendig uforståelig at disse skal rotes sammen til ett fag – med mindre påstanden er at man bare kan forstå samfunn og kultur gjennom kristendommen. Og det er en forståelse så antikvert og arrogant at den ikke er verken den norske skole eller et folkeparti verdig.

Underlig modell for mennesker

KrFs Dagrun Eriksen vil betale 50 % av inntektstapet dersom småbarnsforeldre tar seg fri fra jobben. Dette har de beregnet kostnaden på til én milliard – basert på forutsetningen om at 10 % av familiene vil benytte seg av tilbudet. Et «romslig anslag», mener Eriksen.

Det er en feilberegning av relativt heftige dimensjoner.

For det første må man jo betale alle de som allerede arbeider deltid. Det er i seg selv langt mer enn 10 %. I befolkningen mellom 25 og 54 år, der de fleste småbarnsforeldre befinner seg, er det 1 667 000 yrkesaktive. 283 000 av disse er deltidssysselsatte. Her er det allerede 17 % av befolkningen som er deltidssysselsatte. Jeg har ikke funnet tall som gjelder eksplisitt for småbarnsforeldre, men det er ingen grunn til å tro at det er under dette gjennomsnittet: småbarnsforeldre er yngre enn snittet for denne gruppen, og mange velger nettopp å arbeide deltid for å være med barna fra før.

Vi er snille med KrF, og sier at det allerede er 17 % av småbarnsforeldre som skal få sin fritid finansiert av staten.

For det andre må det hele bero på en misforståelse av grunnleggende økonomisk teori. Folk velger hvor mye de vil jobbe og hvor mye fritid de vil ha basert på en vurdering av hvor mye inntekten er verdt versus hvor mye fritida er verdt. Disse vurderingene er fallende med mengden: Hvis du arbeidet 23 timer i døgnet, vil du verdsette en ekstra time fritid meget høyt. Hvis du derimot bare arbeider to timer, vil ikke enda en time fritid være så attraktivt sammenlignet med den friheten og gleden arbeidet gir.

Poenget i økonomisk teori er at folk utvider mengden de arbeider frem til verdiene er like, altså at det de går glipp av ved å gå en ekstra time på jobb er nøyaktig like mye verdt for dem som inntekten de går glipp av ved å la være. Hvis det ikke var slik, ville jo folk jobbe mer eller mindre og bli mer lykkelige.

Nå er selvsagt ikke verden så enkel. Arbeidsgivere kan øve et press på arbeidstakerne til å jobbe mer enn de vil, og folk kan på forskjellig vis bli avhengig av jobben sin, eller utvikle en sterk aversjon mot jobben sin, eller mistrives hjemme, osv. Men disse tilfeldige effektene virker i alle retninger – det er dermed god grunn til å tro at, som en omtrentlig tilnærming, er teorien korrekt.

Men hva da hvis du plutselig betaler halvparten av inntektstapet? Da endrer dette regnestykket seg dramatisk. Der du tidligere måtte gi avkall på 200 kr inntekt for å være hjemme en ekstra time, og du så at dette var like mye verdt for deg som denne timen fritid, må du nå plutselig bare gi avkall på 100 kr.

Økonomisk teori forutsier derfor at alle vil benytte seg av dette tilbudet. Det er imidlertid også for enkelt. To faktorer vil dempe dette: For det første er folk i dag trolig begrenset oppad i hvor mye de får lov til å jobbe. Arbeidsmiljøloven hindrer folk i å jobbe mer enn 40 timer per uke for samme arbeidsgiver, men noen har sannsynligvis et optimaliserende punkt over dette (men ikke langt nok til å skaffe seg en bijobb). I så fall er verdien av en ekstra time arbeid over verdien av fritid, og at staten subsidierer fritida vil ikke nødvendigvis vippe dette regnestykket over.

For det andre er det mange som er ufrivillige deltidsarbeidere. Disse arbeider så mye de kan – og de ville verdsette en ekstra time arbeid (og inntekten fra den) høyere enn fritida si. At staten betaler ekstra for fritida vil derfor ikke nødvendigvis vippe dette.

Det tredje er at gevinsten ved å arbeide mye i karrierepregede bransjer er større enn den rene inntekten. Arbeider du syttitimersuker som forsker eller advokat kan du oppnå en karriere, og den kan være mye verd for folk (både inntekts‐ og prestisjemessig). Dermed klarer ikke staten nødvendigvis å overby denne gevinsten.

Men i all hovedsak er det altså grunn til å tro at folk naturligvis vil velge å få gratis penger av staten og bli hjemme 20 % for å være med barna. Hvis ikke, skulle vi observert at folk arbeidet mer enn de gjør i utgangspunktet. KrFs 10 %-anslag er horribelt galt: Basert på disse resonnementene vil vi nok havne nærmere 70 %, selv om ikke alle vil ta ut maksimal effekt. Kostnaden blir i så fall minst femdoblet.

Hvis politikerne faktisk vil legge til grunn at folk er så lite elastiske i ønsket om arbeidstid, åpner det jo for mye interessant politikk. Eksempelvis kan vi forlate ideen om at høye trygdeytelser lokker folk ut av arbeidslivet. Det er også bare å innføre sekstimersdag, for nitti prosent av oss vil tydeligvis jobbe mer enn dette uansett. Det bør heller ikke være noe problem å utvide arbeidsledighetstrygd i flere år.

That settles it

Inger Lise Hansen og KrF brukte helga til å melde fra til sin egen grasrot om at KrF vil kunne støtte en Høyre–Fremskrittspartiet–regjering etter valget i 2013. Det er et tydelig signal på et veldig tidlig tidspunkt.

IMG_1568
Creative Commons License photo credit: jvikphoto

KrF og Frp er som erteris på enkelte «verdispørsmål», men ulike på det meste annet. Selv om begge partienes velgergrupper kan beskyldes for å være relativt lavt utdannede kristennasjonalistiske kinder‐​küche‐​kirche‐​moralister, beiter Frp av en mye bredere velgergruppe enn KrF.

KrF‐​ledelsens idé er derfor ikke dum: KrF+Frp kan bidra til å sette de sære, kristennasjonalistiske og familieorienterte sakene på agendaen, og dermed mobilisere det verdimessige grunnfjellet som både Frp og KrF står på.  Svakheten ved denne planen er i grunn den samme: for det første, hvor stort er egentlig dette grunnfjellet?

Og for det andre, vil ikke oppmerksomheten raskt dreie seg om de bunnløse juvene som skiller KrF og Frp – bistand, flyktning‐ og innvandringspolitikk, alkohol‐ og sosialpolitikk? Til dette kan det innvendes at disse spørsmålene trolig mobiliserer sterkt i både KrF og Frp – på hver sin side. Partiene representerer ytterpunktene i norsk politikk – på hver sin side – i alle disse sakene. En opphetet debatt i offentligheten om KrF og Frp på disse saksområdene vil dermed kunne gagne begge, så lenge styringsdyktigheten står til troende.

For de rød‐​grønne er budskapet overmåte tydelig: Valgkampen 2013 kan ikke få handle om «verdispørsmål». De rød‐​grønne befinner seg dead center i en kryssild mellom vekslende fløykoallisjoner av Frp, Høyre og Krf på alle disse markørsakene. En valgkamp om dette vil gjøre SV og Senterpartiet usynlige, og det har aldri vært Arbeiderpartiets paradegren.

I 2013 må kjøttgryta på bordet. Valgkampen må handle om arbeid, økonomi, samfunnet etter oljen, omfordeling mellom fattige og rike, kanskje litt Lofoten og Vesterålen for å så splid, og helse.