Nitten åttifem

Obama poster, Yes, we can see you

Bak Nyhetsfasaden har gleden av å presentere et utdrag av første kapittel i vår moderniserte utgave av Orwells «1984»:

«Korridoren luktet pommes frites og t‐​bonestek. I den ene enden hang en plakat, egentlig alt for stor for å henge innendørs. Plakaten viste frem et bilde av et ansikt, mer enn en meter bredt: en mann på omtrent førtifem, med mørk hud, elegante trekk og et skarpt blikk. Winston nådde enden av korridoren, og begynte på trappene nedover. Mellom hver av de syv etasjene var den samme plakaten; det fremstod for Winston som om øynene til presidenten på plakaten fulgte ham mens han gikk. ‹Yes, we can›, stod det med store bokstaver under plakaten, men det var også lagt inn en linje til: ‹see you›.

Winston kom seg ut av utgangsdøren. Luften var kald og verden virket kald. En kilometer fra der han stod tårnet arbeidsplassen hans, Sikkerhetsbyrået, over resten av byen.

Sikkerhetsbyrået – eller NSA, på Nytale – var en enorm, pyramidisk struktur, tre hundre meter opp i luften. Fra Winstons sted var det såvidt mulig å lese Partiets slagord, skrevet på fasaden med elegante bokstaver: ‹Krig er fred. Frihet gir terror. Uvitenhet gir lykke.›»

Den nye utgaven søker å få frem den treffende likheten mellom Orwells profeti og dagens Vesten. Dagens systemer opererer i det skjulte for å avsløre kriminalitet, ikke ulikt de orwelliske systemene som kunngjør for alle at de til enhver tid blir overvåket for å endre deres tanker, følelser og ideer. Og er ikke vår tids dominerende ideologi om frihet og demokrati intet annet enn en pastisj over slagordet til partiet i 1984, «Frihet er slaveri»?

1984 slutter med at Winston Smith feller en tåre og erklærer at han har vunnet over seg selv, og nå elsker Big Brother. Og er ikke dette likt befolkningen i Vesten, som stadig sier at de elsker sitt land? Kjærlighet og kjærlighet. Parallellen gir i hvert fall oss frysninger på ryggen. Det kan umulig være tilfeldig. The plot thickens, som vi kommentarskribenter bruker å si.

Det mest opplysende som kan sies om PRISM er derfor definitivt at det egentlig handler om fullstendig, totalitær hjernevask som i 1984. Og du der, ja, du som leser: Ikke still spørsmål ved om det egentlig er så likt. Uvitenhet er styrke. Korrelasjon er kausalitet.

Trygghetshypotesen

I anledning Christian Tybring‐​Gjedde og Jon Hustads «kulturkrig», produseres det kronikker og kommentarartikler en masse. En av disse er Astrid Melands i dag, som forsøker å posisjonere kommentariatet i VG som noe helt annet enn den fæle «skravleklassen» som bare hater Norge.

Det er jo en ganske søt øvelse, og kanskje er den også typisk norsk.

Typisk norsk matbutikk, ifølge flickr-brukeren ninanord. Creative Commons BY-NC-SA.
Typisk norsk matbutikk, ifølge flickr‐​brukeren ninanord. Creative Commons BY‐​NC‐​SA.

Men i den samme artikkelen gjør også Meland en til påstand, som stadig gjentas som et argument for at litt nasjonalisme er til det gode: at det er nødvendig å være trygg på egen identitet for å kunne inkludere og integrere andre. Hun skriver, for å være konkret:

Er vi trygg på egen identitet, er vi og trygg på nye folk. Den som er glad i sitt eget samfunn vil også lettere kunne inkludere andre.

Hvis vi med identitet sikter til nasjonal eller kulturell identitet – og det er det denne artikkelen handler om – tror jeg ikke dette er riktig. Jeg har aldri sett noe overbevisende empirisk argument for at det er riktig, heller.

Anekdotisk er det ikke de som er tryggest på sin posisjon i et miljø, eller i en by, eller i et land, eller sin identitet som norsk, som er de som i størst grad oppsøker, møter og integrerer seg selv i miljøer i utkanten av disse miljøene. Det er på mange måter typisk at det er en politisk outcast som Bjønnulv Evenrud som faktisk snakker med romfolk.

Forbindelsen til andre mennesker går oftere gjennom likhet med dem enn gjennom å like seg selv: de som når ut til unge rusmisbrukere er gjerne de som tidligere har vært rusmisbrukere, ikke de som er supersikre på sin egen identitet som rusfri. Og tilsvarende: de kulturelt blandede miljøene i Oslo går mye oftere, er mitt inntrykk, mellom grupper utenfor den kulturelle kjernen – de «tryggeste» – enn de går mellom de rotfestet urnorske og nyankomne.

Et eksempel til: Den sosiale utryggheten, den felles opplevelsen av å være på utsiden, og posisjonen som motkultur: ser jeg tilbake på min egen ungdomstid, ser jeg hvordan disse faktorene var det som definerte gruppene av elever sammen i klikker. Det var slett ikke de kule, trygge og etablerte som integrerte noen utenfra. Det var de ulike outsiderne som møtte hverandre, i et evig fluktuerende og dynamisk sosialt spill.

Møter mellom ulike mennesker fra ulike bakgrunner og ulike samfunnslag er en utrygg situasjon. Selv er jeg håpløst dårlig på det, og omgir meg med folk fra organisasjonslivet. Sågar er de fleste av mine venner her i Oslo nordlendinger, ti år etter at jeg flyttet. Det tror jeg ikke skyldes at jeg er særlig utrygg på min norske identitet. Jeg burde vært selve tryggheten selv.

«Sannheter» som at vi trenger å være trygg på oss som nordmenn for å kunne integrere andre, står seg dårlig i møte med empiri og historisk erfaring. Det er slett ikke dumt å lese norsk historie og pugge Snorre, men av andre grunner enn at nasjonalisme har en iboende integrerende effekt.

Kringsatt av synsere

Kringsatt av synsere som ber deg tre av!
Bønnen fra blodtørst penn: meld deg på Nav!
Kanskje du spør i angst, just som de fleste:
Hvem skal så ordne alt, hvem er min neste?

Her er vårt vern mot vold, her er vår pakt:
Troen på nestemann, ny‐​kostens makt
For all vår fremtids skyld: her er vi knallhard
Kast alle håndklær inn. Noen, ta ansvar!

Hold stilt nå, om granskernes faglige krav
Vi krever ledere med rent rulleblad
Fred er for puslinger, frem med din tromme:
De som ei satte stab, er selvsagt stokk dumme

Elsk og berik med drøm alt stort som blir
Gå mot det ukjente med selvsikkert flir
Ubygde sperringer og heli‐​eliten
Skap dem med skånet livs etterpåviten

Edle er planene, staten er rik
Svikter et nødnett oss, skyldes det svik
Knus det! For fråden vår skal alle falle
Beredskap og nød og sånt skjønner jo alle

Da synker truslene maktløse ned
Skaper vi syndebukk, skaper vi fred
Den som blir jaktet på, plagd som ei mare
Dag ut og uke inn, kan ikke vare

Dette er løftet vårt, hver kommentator
Vi vil stå samlede som søster og bror
Vi vil ta vare på svartsinnet, harmen
Som om vi dyppet penn i blekkhus fra tarmen

Med unnskyldning til Nordahl Grieg. Opprinnelig publisert i Morgenbladet, 31. august 2012.

Solstad

DSCF2708
Creative Commons License photo credit: joelogon

For et par uker siden trykket Samtiden et essay av Dag Solstad, der forfatteren kritiserer de som ikler seg en kappe av ytringsfrihet for å kunne forsvare av Se og Hørs rett til å grafse i privatlivet til kjendiser og den ukrenkelige retten til å krenke andre menneskers dypeste følelser.

Det mest interessante med debatten etterpå har vært at en slik mening ikke lar seg tolke i den snevre bevisstheten som kalles journalismen. Dette begrepet stammer fra Sigurd Allern, og beskriver en virkelighetsoppfatning der journalistikk går fra å være et verktøy for å avsløre makta til å bli en normativ filosofi om hvordan makta skal oppføre seg. Under denne totalitære ideologiens åk blir all kritikk av makta (dvs. journalister og journalistenes verktøykasse, herunder den uinnskrenkede retten til å skrive hva man vil) dypest sett tolket som et angrep på samfunnet. Straffen er spaltegiljotinen.

Det er mye rart Solstad må utholde å bli anklaget for. I dagens utgave av Morgenbladet, for eksempel, påkaller Marit Slotnæs – avisas kronikk‐ og debattredaktør – Hamsun for å poengtere at Solstad er populist, visstnok i likhet med Knut Hamsun. Hamsuns og Solstads populisme må i så fall være en form for sjølbedrag der resultatet er å bli maksimalt dårlig likt.

Andre kommentatorer tolker essayet ut fra hva de går rundt og tenker på, og tillegger deretter Solstad å ha tenkt på akkurat det. Duoen Anders Heger og Magnus Marsdal gjør seg skyldig i dette i Dagsavisens helgeutgave. Heger mener at Solstads angrep er et velregissert forsøk på å revitalisere ideen om ytringsfriheten gjennom å kritisere den, og at Solstad derfor lyver blankt når han sier at han ikke bryr seg om å forsvare ytringsfriheten i Norge i dag. Marsdal mener, nærmest oppskriftsmessig, at Solstad har levert en kritikk av kapitalistiske medier.

Og generelt hjelper det lite å få støtte fra Torbjørn Jagland.

Felles for alle de kritiske kommentatorene er at de ikke leverer et sitat, et resonnement, en holdning eller en idé som kan tilskrives Solstad, før de hogger ham ned. For i realiteten er det lite å være uenig i. Mener kommentatorene at det er viktig å forsvare ytringsfriheten fordi det presser prisen på kjendisbilder ned (slik Dagbladet skrev på lederplass)? Mener kommentatorene at Solstad tar feil når han hevder at debatten rundt karikaturtegningene i for liten grad omhandlet hvorvidt det var riktig, ikke lovlig?

Nei. De mener ikke det. Og derfor må de henfalle til å via subtile omveier kritisere Solstads person. Enten har han, «som kjent», et «svermeri for totalitære regimer» (Morgenbladet) eller så er han «i et bibliotek på en bitte liten øy nest ytterst i havgapet», hvor han «betrakter verden med nattkikkert» (Dagbladet). Stadig uten å henvise til konkrete sitater som skulle underbygge dette.

Med tanke på den verbale nedslaktingen er det vanskelig å gjøre noe annet enn å gi Solstad rett i utgangspunktet for hans essay: at ytringsfriheten har blitt en offentlighetens tvangstrøye, der noen meninger er riktige kun fordi de er lovlige og andre er feil – ikke fordi de er ulovlige, men fordi de kritiserer de lovlige meninger. Sånn kan man ikke ha det i en offentlighet, fordi det resulterer i flokkdannelse og meningsmessig ensretting med den ene verdien (ytringsfriheten).