Statsministerens nyttårstale (valgår‐​spesial)

Rambo/Stoltenberg

Kjære alle sammen,

Rambo/Stoltenberg

Avslutningen av året vi la bak oss i natt ga både oppløftende og alarmerende nyheter. Fra Nordpolen fikk vi en kraftig vekker: isen smelter i et omfang selv Frederic Hauge aldri kunne forutsett.

Men fra Oberstdorf og Garmisch‐​Partenkirchen kom et gledens budskap. Anders Jacobsen er på god vei til å nå det kanskje viktigste av våre idrettsmål, å vinne den tysk‐​østerrikske hoppuka sammenlagt.

Det viser at vi kan hoppe lengre når vi står sammen om et mål. Det viser at alt kan skje. Anders Jacobsen landet helt nederst i bakken, etter at alle trodde han skulle legge opp. Å løse klimaproblemene er også en landing, vår månelanding. Kanskje lander også vi nederst i klimabakken en dag, etter at alle trodde vi hadde gitt opp.

I Norge er vi nå heldigvis blitt rikere enn noen gang, selv om pilene peker nedover i hele resten av Europa. Det er det grunn til å glede seg over. Og a propos rikdom: Noe av det som er det rikeste ved den norske modellen er rettferdighet. Solidaritet er selve bærebjelken som spleiser kulturen sammen. Uten fellesskapet faller samfunnet sammen som et korthus uten lim.

Jeg vil minne dere om Aragorns ord i To Tårn: «Jeg er Aragorn, Arathorns sønn, som kalles Elessar, Alvestein, dúnadan, arving til Isildur, Elendils sønn av Gondor. Her er Sverdet som var knekket og er smidd på ny! Vil dere være meg til hjelp eller hinder? Velg, men fort!»

Det er kanskje rart at jeg, som er statsminister takket være min posisjon som arving i et politisk dynasti, trekker frem nettopp disse ordene. Men det er grunn til å minne hverandre på at dette året vil gi oss nettopp et avgjørende valg.

Og det er farer som truer ved neste valg. Vi må aldri glemme at Norge kunne vært en fattig, kald flekk på jorden hvis det ikke hadde vært for fellesskapet. Det finnes de som hater fellesskap og samhold.

Det finnes de som vil installere et gedigent, brennende øye på toppen av høyblokka i regjeringskvartalet, og gjøre skolebarn og eldre på sykehjem til fôr for orker og drager. Det passer seg ikke for meg å nevne hvilke partier som står for dette i en festtale på nyttårsdagen. Men på en dag som dette er det på sin plass å nevne det, slik at dere kan tenke over hva dere gjør neste gang dere går til valgurnene. Elendil!

Til månen

Etter en vanskelig tid der markedet stadig lot til å løse problemer bedre enn Arbeiderpartiet, forandret tidene seg brått etter tusenårsskiftet. Klimasaken kom som ei kule, og det er ikke mulig å se på dette på noen annen måte enn at politikken nådde sin storhetstid; folket kom plutselig, av egen, fri vilje, og ba oss om å løse problemene for dem.

Jeg skal ikke legge skjul på det. Vi opplevde at vi hadde mye ansvar for, og makt over, det som skulle skje i årene fremover. Men inni meg følte jeg en merkverdig ro, en fredfylt plett inni meg, som kunne gi seg uttrykk i at jeg kunne utbryte overfor meg sjøl: Jøss, det skulle ikke forbause meg om dette gikk bra!

Med dette i mente tillater jeg å invitere leseren på en utflukt til en regjeringskonferanse på vårparten i 2012. Hit kom ministrene for å tilbringe ei uke i et lukket rom under min ledelse; vi skulle løse klimaproblemene, legge frem klimameldingen. Vi skulle lande på månen – «vår tids månelanding», hadde jeg forklart nasjonen.

Og jeg dro til dette skjebnens regjeringsmøte per sykkel. Klimautfordringen hadde gjort regjeringen til et syklende folkeferd. Kristin og Bård Vegard hadde kjøpt hver sin flunkende nye racersykkel med 15 gir, mens jeg stadig benytta min gamle velbrukte, jeg syntes den sto best til min natur.

Da vi kom frem til regjeringskonferansen, var det klart at vi aldri skulle få renset gasskrafta, slik jeg en gang hadde lovet. Det skipet hadde seilt; gassen sluppet ut av ballongen, kunne man si. Men var det ingen mulighet til å lande på månen med systemer for rensing av gasskraft, skulle vi ikke la oss stoppe av det. Vi tok sykkelen fatt også på denne biten.

Som sagt så gjort, vi tok hver vår sykkel og satte utfor horisonten, heva den opp for å overvinne tyngdekraften. Det var første gang jeg sykla i vakuum, og det var en vidunderlig følelse. Det er ikke så vanskelig, bare man kaster seg ut i det, og er klar over at det er tomrom og ikke reelt eksisterende objekter du kjører på.

Jeg kjente en intens lyst til å synge. Jeg var en supermann.

Fra Jens Stoltenberg: Statsminister Stoltenberg og den store politiske utfordringen som aldri vekket vårt land (Oslo: Gyldendal akademisk, 2040), 217.

We don’t need no stinking limits

Verdens kullproduksjon 1981-2010

Verdens kullproduksjon 1981-2010I 1995 hadde forskningen på klimaendringer kommet så langt at handling var nødvendig. Resultatet ble Kyotoavtalen, som altså skulle være et rammeverk for å redusere verdens CO2‐​utslipp. Siden da har ytterligere tre rapporter fra klimapanelet blitt sluppet.

Menneskene i verden har respondert på denne kunnskapen med å øke kullforbruket med over 50 %.

Og fortsatt tillater vi oss å diskutere fornuften i oljesand. Det er den eneste petroleumsbaserte energikilden som nærmer seg utslippsnivåene og naturinngrepene ved kullbrenning. Og fortsatt vil Arbeiderpartiets parlamentarikere kutte alle kutt i Norge. Og fortsatt velger et av regjeringens ungdomspartier en leder hvis fremste demarkasjonskriterie er at hun foretrekker oljeutvinning foran miljøhensyn. En ting er at vi ikke klarer å gjøre noe med dette. En mye verre ting er at vi ikke prøver.

Eurokrisen er en bitte liten hump i veien sammenlignet med det stupet denne utviklingen representerer. Menneskeheten er i ferd med å mislykkes i å besørge vår egen overlevelse.

Og her skulle jeg gjerne skrevet noe positivt og mobiliserende som avslutning. Send meg gjerne en mail hvis du kommer på noe som kan brukes. Jeg kommer ikke på noe.

Klimakrisen fortsetter

En kald vinter medfører erfaringsmessig at folk trekker klimaforskning i tvil. Men denne kulden er faktisk predikert av klimamodellene. Kulden skyldes at værsystemene oppfører seg uvanlig. Havene nord og sør for oss har ikke sine ordinære temperaturer, og dermed får vi ikke den vante situasjonen der lufta strømmer fra varmt og vått atlanterhav, men i stedet flyter fritt fra iskaldt, tørt Sibir.

Dette er igjen tett lenket opp til at Arktis forsvinner. NASA måler Arktis fra verdensrommet, og målingene fra desember viser at Arktis aldri har vært så liten i desember. NASA begynte å måle dette i 1978.

Nå er kanskje ikke mine lesere de mest sannsynlige ofrene for den logiske fellen å avskrive langsiktig, global klimaendring på bakgrunn av lokalt, kortsiktig avvik, men jeg har hørt velutdannede, oppegående mennesker gjøre narr av klimaforskningen for den kalde vinteren i Oslo i år. Det er det altså ingen grunn til: dette er nøyaktig hva vi kunne forvente oss, basert på modellene. Det har bare vært lite fokus på konkrete konsekvenser for akkurat Oslo, i og med at klimaforskere har andre og noe viktigere ting å bedrive.

Her er et kart, fra NASA, som viser hvordan været har vært helt på tulletur sammenligna med normalen. Det kan være flere årsaker til disse avvikene, blant annet rene tilfeldigheter, men det kan også skyldes at grønlandsisen smelter og at Arktis blir mindre – altså en såkalt feedback‐​effekt. Arktis reflekterer lysstråler og dermed varme, mens svart hav absorberer varme. Dermed kan en liten initiell oppvarming, f.eks. på grunn av CO2‐​utslipp, som medfører smelting av isen starte en prosess som forsterker seg selv. Scary stuff.

Sortevik og svartsyn

Indregard.no skal skrive kritikk av politikk med stikk av komikk. Men i denne saken klarer jeg ikke å stikke med komikk. Her er kritikk av politikk med stikk av gravalvor.

Stortingsrepresentant Arne Sorteviks innlegg om Cancun bekrefter hans posisjon som det mest useriøse klimaelementet i Fremskrittspartiet – noe som ikke sier lite. Innlegget er stappfullt av idioti, men dette overgår alt:

Jordens gjennomsnittstemperatur har gått nedover i mange år.

Vi kan se på et tusenår:

Eller vi kan se på de siste hundreogtretti år:

Vi kan også sammenligne femtitallet og totusentallet (her viser rødt et varmere gjennomsnitt i 2000–2009 enn i 1950–1959):

Eller man kan gjøre som Arne Sortevik, stortingsrepresentant, og kikke på termometeret i vinduet og konkludere med at «globale klimaendringer er løgn».

Saken er at de virkelige dataene er kjempetilgjengelige. De er så lette å finne at det er pinlig. De er så mye publisert og så mye omtalt at selv Sortevik ha sett dem. Så hvorfor lyve, mot bedre vitende?

Svaret er at Sortevik er valgt ut til å via bakveier fronte den uansvarlige delen av Fremskrittspartiets klimapolitikk. Denne politikken skal aldri i Dagsnytt Atten, i partiprogrammet eller være teksten i representantforslag. Det er det Ketil Solvik‐​Olsen som står for. Sortevik skal bare sope med seg de velgerne som, uten å se på bevis, har bestemt seg for at de derre klimagreiene, det er bare noe løgngreier som politikerne i Oslo har bestemt for å ta fra meg terrassevarmeren.

Derfor er også Sorteviks strategi, til tross for et tilsynelatende stort klimaengasjement, begrenset til å sende ut så mange leserinnlegg han kan. Det er ikke noen debatt, diskusjon eller relasjon til de faktiske klimadrøftingene. Det er ren velgerfisking, i politikkens bruneste farvann.

Å piske opp dette velgersegmentet mot bedre vitende er så uansvarlig og så hinsides uetisk at jeg knapt har ord. Det vil koste mange, mange liv dersom dette bidrar til å utsette karbonnøytralitet med fem år. Selvsagt er det tillatt med uenighet, med diskusjon, og med mål‐ og middelvurderinger. Men det må ta utgangspunkt i de enkleste faktaene vi har tilgjengelig via målinger og forskning, ikke glatt lyve for noen stemmers skyld.

Klima: Finanskrisa ga lite drahjelp

Enkelte spådde at finanskrisa i hvert fall skulle medføre en viss nedgang i CO2‐​utslipp. I går ble data for 2009 sluppet:

Ingen grunn til optimisme, altså. I dataene over vises nedgangen i 2009: den var mindre enn feilmarginen, så vi vet ærlig talt ikke om det var noen nedgang i det hele tatt.

Samtidig er veksten i mengden CO2 i atmosfæren stadig svært høy. Konsentrasjonen øker med langt mer enn råveksten i CO2‐​utslipp, fordi det samtidig frigjøres CO2 fra skog‐ og landbruksutvinning. Menneskehetens samlede innsats for å begrense klimautslippene har, så langt, ikke greid mer enn å stabilisere veksten i utslipp. Vi er uendelig langt fra å redde framtida.

Data fra Global Carbon Project.

Sira Myhre og fatalismen

Det er ikke vanskelig å kvittere ut Aslak Sira Myhres virkelighetsbeskrivelse av norsk miljøbevegelse – meg selv inkludert – som religiøst opptatt av de eksistensielle problemstillingene og minimalt opptatt av de praktiske løsningene. Det er likevel ikke sikkert at en snuoperasjon bringer oss noe nærmere en løsning.

La oss for diskusjonens skyld anta at FNs klimapanel viser seg å ha helt rett. Det tror jeg ikke Sira Myhre heller betviler. I så fall er strukturen i Sira Myhres argument omtrent som så: dersom de faktisk ønsker å redusere CO2‐​utslippene i Norge, er miljøbevegelsens strategi elendig. Den mobiliserer først og fremst moralisme over forbruk og gjør gode løsninger (f.eks. flytog) til fløysaker.

Juryen er delt i spørsmålet om dette er en riktig beskrivelse. Miljøbevegelsens Norge‐​strategi mobiliserer for eksempel en temmelig stor andel av befolkningen til en kritikk av oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Den kontrafaktiske situasjonen der vi ikke hadde noen miljøbevegelse kunne selvsagt vært enda mer kritisk til oljeutvinning, men jeg tillater meg å tvile.

Slik jeg kjenner politikken er det også urimelig når Sira Myhre skriver:

De tvinger folk til å gjenta etter dem, men oppnår ingen grunnleggende politisk endring. Miljøkamp blir sinnelagsetikk, det er hva du tenker, føler og sier som er avgjørende, ikke konsekvensene av handlingene dine.

For meg blir det nærliggende å spørre hva alternativet er, for miljøbevegelsen. Dersom vi faktisk mener at CO2‐​utslipp på dagens nivå kommer til å medføre apokalyptiske scenarier for levende mennesker andre steder på kloden, skal da miljøbevegelsen, uten makt, holde kjeft om det for å unngå at løsningen bare blir sagt, ikke gjort? At Stoltenberg & co. snakker miljøbevegelsen etter munnen i stedet for å handle må han stå til ansvar for. Og det kan selvsagt miljøbevegelsen påpeke, slik de allerede gjør.

Jeg skjønner helt ærlig ikke helt hva Sira Myhre mener om forbruk, heller. Det er galt å moralisere over andres forbruk, javel. Men all politisk ytring er til syvende og sist en moralisering over andre handlinger eller ytringer. Selvsagt er det ikke en fruktbar strategi å redde klimaet gjennom å påpeke at naboen kjører for mye bil, men det er nødvendig å redusere forbruket i den vestlige verden. Veien ut av forbrukssamfunnet må stakes ut politisk, ikke individuelt, men det blir fryktelig vanskelig å mobilisere til demokratisk påtrykk for dette uten å påpeke sammenhengene mellom din bilbruk, utslipp og klimaendringer. Hvordan ser egentlig Aslak for seg at dette skulle gjøres? Oppfordringen minner om å sitte på gjerdet og kritisere dem som forsøker å rydde jordet for stein for å ikke klare å løfte alle. Det kan du gjerne gjøre, så lenge du har en traktor å låne ut.

Det hintes i artikkelen om at miljøbevegelsen har ødelagt for mulighetene til å drive miljøkamp ved sin krisemaksimering. I mange saker (sur nedbør, anyone?) kan man kanskje være enig. Men i klimasaken har realiteten heller vært det motsatte: fra relativt lite oppmerksomhet og forsiktige advarsel, helt til bortimot alle fagfolk på området plutselig kjører langt verre fremtidsscenarier enn «Flaskeposten» i Blekkulf‐​klubben noen sinne forestilte seg.

Sira Myhres artikkel avsluttes med en invers oppfordring om at miljøbevegelsen må skaffe seg en «demokratisk strategi». Jeg håper den varslede boka tar tak i dette begrepet og skisserer opp noe temmelig konkret. Hvis ikke blir det lett for meg å hevde at Sira Myhres artikkel blir en pyrrhosseier, der det viktigste ikke er konsekvensene av artikkelen, men å få presentert de enkle, utopiske løsningene (en demokratisk strategi som magisk får politikkens tyngdepunkter til å gjøre Det Riktige).

Elitenes lemenmarsj

Advarsel! Dette innlegget vil nok ikke glede motstandere av fremmedord. Jeg får bare beklage; som det meste annet jeg skriver her på bloggen er siktemålet indremedisinsk og ikke folkeopplysning.

Gjennom BM‐​bloggen ønsker Burson‐​Marsteller Oslo, det «globale, analytisk baserte rådgivningsmiljøet innen kommunikasjon og samfunnskontakt», å kommunisere også med oss ikke‐​betalende kunder. «Det handler om å vinne frem med ideer, standpunkt, produkter og tjenester enten målgruppene er kunder, investorer, ansatte, myndigheter eller opinionen», for å sitere BM selv.

Sjefen sjøl i BM, Sigurd Grytten, skrev jomfruinnlegget mandag. Temaet er hvordan opinionen skal påvirkes til å forstå klimaproblemene. Tonen slås an «fra kundene og ned»; problemet er den zombieaktige opinionen som ikke har latt seg overbevise av klimaendringenes alvorlighetsgrad.

Vi skylder ofte på dårlige politikere når vi skal forklare unnlatenhet i klimapolitikken, men faktum er nok at det politiske miljø både forstår alvoret og er mer opptatt av klima enn folk flest.

Ettersom klimasaken er teknisk vanskelig, fungerer ikke demokratiet:

Det grunnleggende problemet er at klimasaken bryter med de prinsippene som vårt demokratiske system er bygget på. Velgerne må selv kunne ta stilling til de politiske sakene, men såfremt de ikke er naturvitere, så har ikke velgerne forutsetninger for å ta stilling til om klimaforandringene er reelle eller ikke. (…) Klimasaken blir i prinsippet et religiøst spørsmål; noe du kan velge å tro på eller ikke.

Her begynner jeg, som ellers kan bli beskyldt for å være for positivt innstilt til drakoniske inngrep på rettferdighetens vegne, å stusse. Legg bare først merke til at avgrensningen er arbitrær; hvilke politiske saker er ikke så komplekse at noen velgere ikke er i stand til å subjektivt vurdere sakens evidens før de går til stemmeurnene?

Utsagnet er fra ett perspektiv absurd; det er selvsagt en fundamental forskjell på å stole på opplysninger gitt gjennom en gjennomsiktig, organisert og gjensidig kvalitetssikret prosess som forskning, og å tro – kjennetegnet ved tro er nettopp at den er inkompatibel med bevis. Hadde kristendommen kunne bevises hadde selve fundamentet for kristendommen falt bort; å underlegge seg Guds straffedom er en handling uten noe element av tillit eller tro dersom du på forhånd er kjent med premissene for guds eksistens.

Så, hvordan kan man da havne i Gryttens gryte – feilslutningen om at tro og politikk–vitenskap er to sider av samme sak? Forklaringen kommer i Gryttens eget innlegg:

Vi som arbeider med kommunikasjon vet at oppfatninger er ekte. Vår oppfatning av virkeligheten, er det som er virkeligheten for oss.

Legg merke til formen på dette utsagnet. Først er det et ontologisk utsagn: oppfatninger finnes. Men så anvendes denne, som kanskje kan bortforklares som semantisk formalisme, til å begrunne et epistemologisk syn på hva sannhet og viten er. For hva skulle vel «det som er virkeligheten» være, enn et annet ord for «sannhet»?

Denne metafysikken og medfølgende erkjennelsesteori må kunne omtales som PR‐​bransjens religiøse overbevisning. Det er et credo som ikke lar seg bevise eller motbevise, det er i selve formen et leap of faith om at oppfatninger faktisk eksisterer. Poenget mitt er ikke at dette credoet gir visse handicap for å forstå og påvirke den virkeligheten som faktisk eksisterer, men at den politiske og klimatiske krisa vi har havna inn dels er forårsaket av og dels forsterkes av denne metafysikken om oppfatninger.

PR‐​bransjens credo resulterer i oppfatningen om at spin ikke rokker fundamentalt ved sannhetsgehalten i et utsagn; det politiske er fundert utenom virkeligheten, i metanivået der det politiske spillet avgjør ikke bare hvem som vinner valget, men hvordan virkeligheten ser ut.

I kommentarfeltet drev jeg litt gjøn med dette, og (forståelig nok) tok Grytten tak i en stråmannsversjon av dette argumentet i sitt forsvar: det er urimelig å hevde at Gryttens credo impliserer at han mener den «virkelige virkeligheten» ikke eksisterer, bare at det også finnes en virkelighet av oppfatninger om virkeligheten. Og selvsagt er Grytten klar for å få gjort noe med den virkelige virkeligheten også, det er jo nettopp derfor han i neste avsnitt foreslår slike tiltak som å la Høyesterett overprøve politikk som saboterer fremtidige generasjoners rettigheter.

Så jeg skal legge den metafysiske dualismen til side her1, og ta Gryttens ord for god fisk. Han er opptatt av å løse klimaproblemene, ikke bare av å løse de PR‐​messige utfordringene for partier som befinner seg i strid med folkeopinonen når det gjelder vurderingen av tiltakene. I så fall, vil jeg tilføye, kreves det en revolusjon – og den vil kreve en litt bredere forankring enn at høyesterett skal kunne intervenere.

Grytten has the nerve til å anklage meg for naivitet i dette. Hvordan kan jeg være så naiv, sier han i kommentarfeltet, at jeg tror vi kommer noen vei ved å mene at de liberale dogmene om individets frihet til å forurense, hindre vindmøller på sin jord, osv.  Naiv? I møte med en krise som Grytten innrømmer er en kombinasjon av apokalyptisk og demokratisk passiviserende mener han at statlige holdningskampanjer og et  utvidet, intergenerasjonelt mandat for Høyesterett er veien å gå. Og så beskylder han meg for naivitet? Er ikke det virkelige naive her å tro at selv om folket ikke egentlig ønsker seg klimatiltak, så vil det være mulig å vedta en grunnlovsendring som effektuerer den samme politikken som folket i utgangspunktet sier nei til?

Det ser ut til at vår uenighet springer ut av følgende rot: Vi er enige om at institusjonelt demokrati ikke kommer til å vedta de nødvendige tiltak for å redde oss. Grytten sier derfor fuck demokratiet, sats på Høyesterett. Bevegelsen er det vi kanskje kan kalle den fundamentalt stalinistiske: i skuffelsen over folkets manglende evne til å bli et Nytt Kommunistisk Folk, er den stalinistiske reaksjonen å insistere på sin egen historiske rolle som agent for de egentlige – objektive – interessene til folket.

Men mitt svar er fuck institusjonalisert demokrati, og revolusjon! Lærdommen fra kommunismen er, fritt etter Zizek, ikke at den gikk for langt i å bryte med våre etablerte oppfatninger om kultur, stat, makt – men at den ikke gikk langt nok. Ikke eksklusivt i den forstand at den i det store og hele bare beholdt perversjoner av de maktstrukturene den var fundert på en motstand mot, men på det mer grunnleggende sättet ved at den antok at den kommunistiske eliten kunne være i stand til å avdekke folkets reelle, objektive interesser. Selvsagt er det bare tull; også eliten er subjektivt situert. Når Marx fremhever klassekampen som det sentrale, er det ikke fordi denne kampen skal avdekke hvem som «egentlig» bør styre – det er fordi kampen i seg selv er nødvendig for å avdekke interessene.

Det liberale demokratiet er fundert på ideen om å konvertere reelle antagonismer inn i en institusjonell ramme, slik at f.eks. klassekampen eller miljøkampen går over fra å være en kamp på liv og død til å bli en prosedyrisk kamp rundt valgurnene. Den grunnleggende populistiske bevegelsen er motsatt: man lover et prosedyrisk, ordnet samfunn som konsekvensene av en liv‐​og‐​død‐​kamp mot «den onde» (innvandreren, Jøden etc.).

I mitt og Gryttens problem er verken av disse mulige løsninger. Det liberale demokratiets ritualisering av antagonismene gjør at distansen mellom alvorlighetsgraden og det som faktisk presenteres blir for stor («verden går under, vi må gå i fakkeltog!»). I tillegg er det liberale demokrati så grunnleggende knyttet til vekst (for å sikre stabilitet ved å dekke over fordelingspolitiske antagonismer gjennom at kaken stadig vokser) at det er gode grunner til å tro at selve virkemiddelet i liberalt demokrati – ritualisering av antagonisme som valg – vil falle dersom de nødvendige klimatiltakene iverksettes. Det populistiske alternativet kollapser fordi den henger på en grunnleggende idé om «den onde», og den onde er i klimasaken folket selv.2

Vi har to veier ut. Grytten velger elitenes lemenmarsj, en tro på at antipopulistisk nookrati. Alternativ nummer to er å oppgi både demokratiets prosedyriske, rituelle antagonisme og populismens mål om absolutt orden. For det er bare innenfor den institusjonelle rammen at folk ikke har «egeninteresse» av å ha vindmøller i nærheten. I virkelighetens virkelighet er alle  i samme båt, og det er bare den liberaldemokratiske bobleplasten som vedlikeholder avstanden mellom folk og deres objektive interesser.

Sånn. Da har jeg vel en gang for alle sabotert mine sjanser for en jobb i PR‐​bransjen – en fin måte å binde meg til masta.

  1. Men hvordan kan egentlig både min oppfatning av virkeligheten være sann samtidig som det eksisterer en sannhet i den virkelige virkeligheten? []
  2. Merk at motsatt fungerer populismen fint: «den onde» er eliten som ønsker å pålegge «vanlige folk» begrensninger i sin frihet… Noe som langt på vei er sant, qed Grytten. []

Befolkningsvekst

I det siste har jeg flere ganger hørt tidligere klimaendringsfornektere skifte tema. I stedet for å nekte for at klimaendringer er et problem og at det er lønnsomt å gjøre noe med det, har de begynt å benekte at dette er det viktigste problemet. Prima‐​eksemplet er selvsagt Siv Jensens uhyggelige, selvtilfredse vitsing på Nytt på nytt: Dette er frustrerende for miljøbevegelsen, for denne vulkanen spyr jo ut masse CO2, og haha. Som om faren for massive klimaendringer etter vulkanutbrudd gjør det mindre viktig at kloden ikke allerede er på bristepunktet.

Men nok om vulkanen. Trenden før dette var nemlig å snakke om befolkningsvekst. For hva er vel vitsen med å kjempe mot klimaendringer, når jordas ressurser uansett er i ferd med å bli spist opp av massiv overbefolkning? Det er mange innvendinger mot dette argumentet – for eksempel at det er relativt enkelt å produsere nok mat til ganske mange flere milliarder mennesker – men på et annet plan har disse menneskene rett: Jorda ville ikke tåle ti milliarder mennesker med vestlig levestandard. Den ville ikke engang tåle seks milliarder mennesker med vestlig levestandard.

Befolkningsvekst og/​eller sosial rettferdig fordeling av velstand vil derfor innebære en harmonisering av levestandard, eller – oversatt til Hva Betyr Dette For Deg‐​journalistikken – vi nordmenn kan ikke forbruke like mye som vi gjør (fortsatt under premisset om rettferdig fordeling av goder og byrder).

Men heldigvis er det mye som tyder på at vi kan oppnå tøyling av befolkningsveksten ved å oppnå sosial rettferdig fordeling. Se på grafene under. I hvert graf‐​par er den nederste grafen situasjonen i land med (fødselsbasert) befolkningsvekst, mens den øverste grafen er for land som ligger under fødselsraten som gir verden befolkningsvekst.1

To ting er verd å legge merke til: I land som har høy mødre‐, barne‐ og spedbarnsdødelighet er det en sterk sammenheng mellom fødselsrater og dødelighet. I land som har lav dødelighet er sammenhengen svakere – til dels ikke tilstede.

Det betyr at vi høyst sannsynlig vil se dramatisk fallende fødselsrater dersom vi klarer å forbedre mødrehelsen og fjerne fattigdom, den viktigste årsaken til spebarns‐ og barnedødelighet. Disse effektene er sannsynligvis så sterke at de mer enn kompenserer for det økte forbruket velstandsveksten medfører. Det er altså snakk om en win‐​win‐​situation, men samtidig et fangenes dilemma.

  1. Mødredødelighet er dødelighet knytta til fødsel og barsel. Barnedødelighet er andelen av barn som dør før fylte fem år. Spedbarnsdødelighet er andelen av barn som dør før de fyller ett. []