Ærede FN og spesielt Hillary Clinton,

Prime Minister of Israel Addresses General Assembly

Det er med en følelse av dyp fortvilelse jeg står foran dere her i dag. Ikke en fortvilelse over meg selv; min tilstedeværelse her er kun et speilbilde av en tidsånd, sågar en hel verdensorden, som ikke forstår meg. Det fremstår for meg som urimelig, på grensen til det absurde, at dette diplomatiet stormer til, slik at jeg, atter en gang, må utlever mine intensjoner foran det, med all mulig respekt, noe bornerte ensemblet på verdens tilhørerbenker.

Prime Minister of Israel Addresses General Assembly

Ja, jeg har reist mine knyttede never. Ja, jeg har latt dem rekonfigurere noen kjever. Men det er slik jeg lever. Jeg forstår at et spørsmål om nødvendigheten av dette inngrepet er viet særskilt oppmerksomhet, men jeg vil likevel at vi kommer tilbake til det senere i min tale. La oss først løfte blikket og tenke prinsipielt.

I den ånd vil jeg anføre at jeg har visse rettigheter. Jeg har, ikke minst, retten til å forsvare meg. Det er på nettopp dette faktum verdens søkelys må rettes. La oss til og med korte det litt ned, slik at publikum får med seg essensen: Jeg har retten.

Hva er så sakens konkrete anliggender og partikulære kvaliteter, sett i relieff mot denne altoppslukende bauta av en rettighet? Jeg bare spør. Og jeg bare svarer: Ingenting. Med hvilken rett våger den høyst aktede aktor å stille spørsmål ved mine handlinger, all den tid jeg har denne retten?

Forsøk gjerne å se meg inn i sjelen, men du vil ikke annet se enn min rustning, rustningen vevd av Retten, retten til sikkerhet, mitt kompass; lyset jeg følger, som en radiostyrt drone i tussmørket.

Og for å da returnere til spørsmålet om de aktuelle beskyldninger rettet mot mine never: til mitt forsvar skal det nevnes at inne i denne rustningen av Rett, ser jeg ikke hva nevene mine gjør. La oss nå la disse detaljene ligge, og heller konsentrere oss om det store bildet. Hva er nå en blodig nese, mot en Rett? Jeg, for min del, kan ikke engang huske de angivelige overgrepene.

Dessuten var det de som begynte. Jeg sverger.


Trykket i Morgenbladet, 23. november 2012.

Foto: UN Photo. Lisens: Creative Commons BY‐​NC‐​ND 2.0.

Noter fra en Bawer‐​lesing 2

450. Bawer går inn i et lengre resonnement for å forklare at Behring Breivik ikke er kristen. Hensikten er å vise at «islamsk terrorisme» kan få bestå som begrep selv om vi, etter hans syn, må forkaste selve ideen «kristen terror». Det er riktig å påpeke at Breivik, i manifestet, ikke er noen særlig utøvende kristen, men heller kanskje et typisk norsk støttemedlem i statskirka. Hans begrep kristendom favner vesentlig bredere enn kirka, og omfatter i stedet identitet, moralske lover og kodeks, som Bawer påpeker. Det interessante her er bjelken i Bawers øye. Nøyaktig det samme vil kunne sies om flere av de mest velkjente muslimske terroristene. Bin Laden er ikke særlig opptatt av islam som religion, men derimot det identitetsmessige og derfor politiske: at muslimer deler en kulturell, identitetsmessig og samfunnsmessig felles skjebne.

Bawers forsøk på å diskreditere begrepet «kristen terror» ender dermed opp i et av de mest velformulerte argumentene for hvorfor det er klare paralleller mellom «islamsk» terror og «kristen» terror. De er begge utført med referanse til kultur‐​baserte, av og til kvasi‐​biologiske, teorier om samhold internt i grupper, samlet under fanen til en religiøs identitet.

492: «As it turns out, Israel‐​bashing at Utøya has a long history.» Classy kommentar fra en mann som totalt åtte ganger i hans to foregående bøker klager på at venstreorienterte multikulturalister bruker nettopp begrepet «bashing» om hvordan muslimer blir behandlet i offentligheten, ettersom det i følge Bawer bokstavelig talt er deres koner og homofile som blir utsatt for bashing. Bevisene for AUFs Israel‐bashing er en rekke referanser til talere (Stoltenberg, først og fremst) som krever en tøffere linje mot Israel og t‐​skjorter med «fritt Palestina», samt at AUF hadde et medlem av Fatahs ungdomsbevegelse som gjest på leiren i 2006.

Dette er helt gjennomgående hos Bawer, ikke bare i denne boka, men i de foregående. På dette spørsmålet er verden absolutt svart og hvit: har du en annen posisjon en absolutt for den vestlige sivilisasjonen i dens kamp på stupet mot den muslimske verden, er du per definisjon en overløper – en quisling. Og å være for den vestlige sivilisasjonen, betyr at du støtter Irak‐​krigen. Det betyr at du støtter Israel. Det er en enkel heiagjengmentalitet: du skal heie på din flokk. Hva den gjør er underordnet. Det finnes ikke rom for nyanser her. Det lar seg ikke gjøre å ønske et fritt Palestina uten å bedrive «Israel‐​bashing».

Når alt det er sagt, har Bawer rett i at Israel‐​saken og «jødenes sak» (sic) i seg selv ikke er noe motiv for Breivik. Han anser det først og fremst som et frontavsnitt, et sted der push comes to shove. Her skiller han seg fra f.eks. Ye’or. A matter of perspective, som det heter.

Hele utgangspunktet for denne tiraden om norsk venstresides «generelle antisemittisme» er begrunnet i at det visstnok var intense forsøk på å koble Breivik til Israel. Igjen er det å følge Bawers resonnementer som å være på en annen planet. Var det virkelig slike intense forsøk? Det nærmeste jeg kan komme er vel trolig Rubins artikkel i Jerusalem Post, og etterspillet etter det.

530: Siterer og støtter Rachel Suissa fra tomannsoperasjonen Senter mot antisemittisme (som han kaller «Norway’s») på at «the message we others have received is clear: in the name of the new free speech, no one in Norway from now on will be able to dare to remind anyone that since September 11, 2001, the world has been subjected to more than 17,000 terrorist attacks, almost all carried out in Allah’s name».

I tillegg til den åpenbare faktafeilen om at «nesten alle» terrorangrep er utført av muslimer, er dette bare en absurditet. Virkelig? Når har det egentlig vært mer fremme i debatten og pannelappen til folk at det har foregått 17,000 terrorangrep siden 2001? Har noen virkelig fått noe tyn, noe sted, for å nevne dette? Nei. Det som det har blitt reagert på er den delen som er beviselig feil, som Carl I. Hagen likevel insisterte på å nevne, nemlig at «nesten alle terrorister er muslimer». Men så vidt jeg kan forstå har ingen fratatt Carl I. Hagen taleretten eller -muligheten.

Videre er Suissa redd for at jødene skal få skylda for dette, også. Som bevis på at dette skjer, trekker Bawer frem ei dame som leder Waltham Forests Palestinian Solidarity Campaign. Det er en bitte, bitte liten lokal diskusjonsgruppe i en utkantbydel i London. Basert på bilder fra stiftelsesmøtet deres, som du kan se på deres ultraprofesjonelle hjemmeside blogspot, er de kanskje 20 eller 40 medlemmer.

Bawer har altså funnet en gærning på internett som mener jødene har skylda. Gratulerer! Skriv en bok om det!

Ingen konspirasjon, her heller

Bottle Horde
Creative Commons License photo credit: Or Hiltch

Jørund Rytman, leder av Israels venner på Stortinget og stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, mener at Vinmonopolet boikotter Israel fordi det ikke finnes israelsk vin på bestillingslistene deres. Han mener altså at det statlige aksjeselskapet bedriver en hemmelig konspirasjon om å snikboikotte israelske varer.

Det finnes heller ikke israelske sigaretter i butikkene. Det bør kanskje bli neste sak for Rytman? Sammenligningen er ikke så dum. Israel er nemlig en bitte liten vinprodusent med et rykte for elendig kvalitet – selv om Reuters rapporterer at det er bedring i sikte. I 2009 var de bare verdens 38. største vineksportør. Hele eksportindustrien bestod av under 100 millioner kroner i verdi.

På Vinmonopolets bestillingsliste står ingen rødviner fra England, Singapore, Belgia, Nederland, Moldova, Latvia, Ukraina, Litauen, Luxembourg, Tsjekkia, Malaysia, Estland, Canada, Sverige eller Slovakia. Det syns du sikkert ikke er så veldig rart. Svensk vin, liksom? Men alle disse landene har én ting til felles: de er større vineksportører enn Israel.1

Her er det altså ingen konspirasjon å hente, Rytman. Når han også benytter anledningen til å reagerer på at de ikke internasjonalt anerkjente, okkuperte Golanhøydene omtales som «annet område» i stedet for Israel, er det en fullkommen parodi. Det ville være et temmelig spesielt politisk statement å tilkjenne Israel Golanhøydene.2

Eksportverdi ($›) På polet?
France 7694180 1
Italy 4843770 1
Spain 2293670 1
Australia 1817690 1
Chile 1374240 1
Germany 1015280 1
United States of America 876006 1
Portugal 760776 1
South Africa 716277 1
New Zealand 643242 1
Argentina 631673 1
United Kingdom 490072 0
Singapore 193137 0
Belgium 181501 0
Austria 167593 1
Netherlands 166834 0
Republic of Moldova 128189 0
Denmark 114894 1
China, Hong Kong SAR 98047 1
Switzerland 89671 1
Hungary 88563 1
Greece 79341 1
Bulgaria 69958 1
Latvia 63078 0
Ukraine 62599 0
The former Yugoslav Republic of Macedonia 52670 1
Lithuania 50216 0
Georgia 31997 1
Luxembourg 30687 0
Montenegro 23109 1
Czech Republic 21061 0
Malaysia 20706 0
Romania 19096 1
Estonia 19069 0
Canada 18629 0
Sweden 18075 0
Slovakia 17809 0
Israel 17297 0

 

  1. Kilde: FAO 2009. []
  2. Og dersom vi da skal følge Rytman og ta bort Golanhøydene fra produksjonsmengden FAO regner for de israelskkontrollerte områdene, blir Israel en enda mindre produsent, med et enda mer tvilsomt rykte for kvalitet. Ca. 20 % av vin som produseres for det israelske markedet er fra Golan. []

Mavi Marmara‐​rapporten

Pictures of weapons found aboard the Mavi Marmara
Våpen (klinkekuler) fra Mavi Marmara. Creative Commons License photo credit: IsraelMFA

Palmer‐​komiteen har levert sin rapport om bordingen av Mavi Marmara, som resulterte i ni døde sivilister. Rapporten er basert på de tyrkiske og israelske undersøkelsesrapportene. Det er et dokument som er ganske vanskelig å tolke og forstå, og jeg er ingen ekspert på internasjonal rett. Men du kommer til å høre mye propaganda om denne rapporten fremover. Da kan det være greit å ha noen fakta på plass.

Er blokaden lovlig?

Komiteens vurderinger begynner med en vurdering av om blokaden er lovlig.

Hvorfor er dette spørsmålet viktig? Jo, fordi hvis blokaden ikke er lovlig, er det åpenbart ulovlig å stoppe skipene. Det betyr ikke at det motsatte er riktig. Hvis blokaden er lovlig, er det lov å stoppe dem, men ikke nødvendigvis på den måten Israel gjorde det, og nesten helt sikkert ikke langt ute på sjøen. I tillegg skal en slik blokade bare iverksette nødvendige tiltak for å forhindre angrep på Israel, altså å stoppe våpenimport.

En tidligere FN‐​rapport, menneskerettsrådets «fact‐​finding mission», slår fast at Israels blokade av Gaza er ulovlig, av flere grunner. Viktigst for vår del er at de slår fast at Israel bruker blokaden for å straffe sivilbefolkningen i Gaza og at reaksjonen er uproporsjonal. Dette er Palmer‐​rapporten rett og slett uenig i.

For å begrunne dette viser komiteen til en juridisk nyvinning, der de skiller mellom effektene av den marine blokaden og de landbaserte hindringene. Det er noe vanskelig å forstå begrunnelsen for dette, men noe av det er begrunnet i at Gaza havn er for liten til å være en viktig importhavn.

Rapporten slår altså ikke fast at hele blokaden av Gaza er lovlig. Den tar ikke stilling til helhetssituasjonen i Gaza. Den slår fast at den marine komponenten av blokaden er lovlig. Også dette er omstridt. Rapporten går forøvrig langt i å anbefale Israel å løse opp importforbudene inn i Gaza for å unngå nye episoder som Mavi Marmara.

Humanitær hjelp eller PR‐​stunt?

Komiteen bruker noen avsnitt på å redegjøre for hvorfor denne aksjonen var et PR‐​stunt, og at det var en unødig provokasjon å sende så mange sivilister (omkring 600) for å gjennomføre en slik humanitær leveranse. Samtidig slår den også fast at ytringsfrihet skal finne sted.

Jeg ville nok ha foretrukket at de drøftet disse momentene opp mot lovligheten av blokaden. Gitt komiteens standpunkt om at blokaden er helt lovlig, gir dette svaret seg selv. Men tar man i betraktning at den rådende konsensus i internasjonalt diplomati på dette tidspunktet var at blokaden var ulovlig, må det gi en annen vurdering av hvorvidt et «PR‐​stunt» er legitimt. Å sette søkelyset på brudd på internasjonal lov bør naturligvis ha en noe videre aksjonsradius enn et bevisst forsøk på å oppnå PR ved å bryte internasjonal lov.

Hva med selve bordingen?

Rapporten er klinkende klar på at selve aksjonen for å stoppe Mavi Marmara var, oversatt fra diplomatspråk, en katastrofe. For det første valgte de å angripe i mørket, selv om båtene var timesvis fra Gaza. Deretter at de angrep uten forvarsel, og uten å bli bedt om å stoppe eller å slippe et ransakingsteam ombord. Ingen varselskudd ble avfyrt. Dette var også i direkte strid med Israels egen instruks for operasjonen; i følge den skal de gjennom en lang rekke advarselstiltak før bording blir iverksatt.

Komiteen slår videre fast at det virker sannsynlig at valget av tidspunkt for operasjonen ble gjort på bakgrunn av PR‐​vurderinger, ikke hva som ville være best for operasjonen.

Komiteen konkluderer med å gi Israels mangelfulle planlegging og gjennomføring skylda for at operasjonen endte i voldseskalering.

Voldsbruken

Folkene ombord på Mavi Marmara hadde ikke skytevåpen. De øvde likevel motstand og forhindret bording fra gummibåter. I stedet bordet IDF via helikopter. Den tyrkiske og israelske versjonen av historien gir helt ulike anslag på når det først ble avfyrt skudd.

Noen på Mavi Marmara forberedte seg på å slå tilbake mot soldatene. De bar gassmasker, køller, jernrør og slynger, og i følge Israel også kniver. De første tre soldatene som rapellerte ned på dekk ble overmannet og tatt med under dekk. Der ble de behandlet godt, men komiteen mener at dette gjorde det rimelig for de andre soldatene å beskytte seg.

Totalt 71 kommandosoldater ble brukt i operasjonen, og over 300 skudd ble avfyrt. Ni mennesker døde. Den israelske rapporten, og øvrig dokumentasjon, har ikke vist til noen forklaring på hvorfor dette var nødvendig. Fem av de ni ble skutt bakfra, noen av dem med mange skudd. Vitneforklaringer og obduksjon av en omkommet tyder på at han lå skadet og ble skutt fra kloss hold. Israel har ikke lagt frem noe bevis på at noen av de omkomne bar dødelige våpen. En av de omkomne bar en brannslange da han ble skutt mellom øynene – fra en gummibåt.

I tillegg til de ni omkomne er mange hardt skadd. En ligger stadig i koma.

Utenom Mavi Marmara, gjennomførte soldatene voldelige bordinger med sjokk‐​granater og stun guns av alle de øvrige skipene i flotillaen – selv om det ikke ble ytt motstand.

Slik konkluderer rapporten om voldsbruken:

The loss of life and injuries resulting from the use of force by Israeli forces during the take‐​over of the Mavi Marmara was unacceptable. Nine passengers were killed and many others seriously wounded by Israeli forces. No satisfactory explanation has been provided to the Panel by Israel for any of the nine deaths. Forensic evidence showing that most of the deceased were shot multiple times, including in the back, or at close range has not been adequately accounted for in the material presented by Israel.

Igjen, jeg er ingen advokat, men dette er en svært tydelig konklusjon. Selve raidet var meningsløst voldelig, og valgene israelerne gjorde eskalerte voldsnivået. Selv om det også påhviler et ansvar på de som forsvarte båten med køller og brannslanger, legitimerte ikke dette på noen måte å skyte dem.

Etterspillet

Når flotillaen var bordet seilte den til Ashdod. Her ble passasjerene plassert i et eget «fengsel». Komiteen slår fast at fangene ble utsatt for «significant mistreatment». Før de kom til Ashdod ble skadde utsatt for overdrevent stramme håndjern. Flere fikk ikke tilgang på toalett, medisiner og bare begrensede mengder mat og drikke. Fysisk og verbal mishandling foregikk «throughout».

På Ben Gurion‐​flyplassen ble et unødvendig tett program av kroppsvisiteringer iverksatt. Enkelte ble forelagt dokumenter på hebraisk, og tvunget til å signere. Konsulater klagde over at de ikke fikk tilgang til å snakke med sine borgere, selv om enkelte av vitner oppgir at de fikk tilgang på assistanse. Datamaskiner, MP3‐​spillere og minnepinner ble konfiskert og bare deler av dette er returnert. Videre ble klær, penger og smykker konfiskert – og stjålet.

Komiteen slår fast at adekvat medisinsk assistanse ble gitt til de skadde etter landgang i Ashdod.

Anbefalinger

Komiteen kommer med en rekke anbefalinger for å unngå nye situasjoner som dette. Panelet peker på at situasjonen i Gaza var «unsustainable, unacceptable and not in the interests of any of those concerned», og videre at Israels (land-)blokade er en viktig årsak til dette. Komiteen peker på at situasjonen har blitt noe bedre siden 2010, men mener Israel bør gå videre med å redusere restriksjonene.

Til slutt sier rapporten dette:

  • Israel bør unnskylde.
  • Israel bør betale erstatning til de etterlatte og skadde.
  • Tyrkia og Israel bør søke å igjen oppta diplomatiske forbindelser.

Min konklusjon er at denne rapporten dermed skriver under på den tyrkiske versjonen av bordingen, den israelske versjonen av marineblokadens lovlighet, og FNs konklusjoner.

En setning til alle

Landsmøtet i SV har enstemmig gått inn for en politikk på Libya. Det kan jo høres ut som om man er enig. I realiteten er det fordi man ikke har avklart hva som står der.

For den bombeskeptiske venstresiden i partiet har målet vært å få med to poenger: For det første at bombene må være godkjent av FN, og at stormaktene ikke alene skal få bestemme hvilke land man griper inn i og når man skal trekke seg tilbake igjen. For det andre at Libya ikke kan være et enkeltstående unntak, men en del av en konsekvent politikk der alle opprørere får benytte seg av verdenssamfunnets våpen og kraft.

Jagerfly med blå hjelm skal forhindre nedslakting av sivile. For mange i SV er det veldig åpenbart at det samme prinsippet må gjelde for å stoppe en israelsk operasjon á la Støpt bly. Selvsagt vet også SV‐​folk at det aldri kommer til å skje, spesielt med tanke på at det hele skal være godkjent av Sikkerhetsrådet. Men håpet var at medievinklingen på denne resolusjonen kan bli at SV ønsker seg tøffere lut mot Israel – noe som i seg selv vil være en seier for venstresida i partiet.

Det var slett ikke åpenbart at resolusjonen bare skulle gli gjennom landsmøtet på denne måten. Mange jeg snakket med var dypt skeptiske. Ville det ikke være en større seier for fredsbevegelsen å tape voteringen om en strengere uttalelse? Og er det ikke dypt problematisk for SV å erklære seg positive til alle mulige intervensjoner for demokrati – vil det ikke bli veldig mange bomber?

På toppen av det hele er det enkelte som arbeider hardt for at uttalelsen skal tolkes på en helt annen måte: at verdenssamfunnet skal «reagere» betyr ikke mer enn at man skal vedta strenge oppfordringer om å slutte med bombene. Det er en ekstremt opportunistisk tolkning. Du må nesten jobbe som medierådgiver for å forstå avsnittet på noen annen måte enn at SV‐​landsmøtet ønsker å behandle Gaza på samme måte som Libya:

Utviklingen i Libya er dramatisk og har fått velfortjent oppmerksomhet fra FN. Det er likevel svært alvorlig at grove brudd på menneskerettighetene og angrep på fredelige demonstranter i Syria, Bahrain og Jemen skjer uten at det internasjonale samfunnet reagerer. Saudi Arabias ulovlige intervensjon i Bahrain, og vestlige lands langvarige og fortsatte økonomiske og militære støtte til udemokratiske regimer i Midt‐​Østen må opphøre. Norge må bidra til en konsistent linje fra FNs side. Verdenssamfunnets troverdighet i konfrontasjon med Gaddafi‐​regimet svekkes når reaksjon mot andre stater i regionen som begår overgrep mot sivile uteblir. Verdenssamfunnet må derfor også reagere mot israelske fly‐​angrep på Gazastripen.

I følge John Roemer, en akademiker med modellering av partidemokrati som spesialitet, har laget en teori om at standpunktene til partier er et kompromiss mellom tre fløyer: de populistiske, som stirrer stivt på oppslutningen; de ideologiske; som stirrer stivt på sakene; og de som konsentrerer seg om publisiteten – hvordan partiet fremstår. Å snakke med SVere om denne resolusjonen har vist veldig tydelig at denne teorien har noe for seg. Alle de tre gruppene har fått sitt i kompromisset.

Men krigsskeptikerne har blitt dupert av dette sirlige kompromissmakeriet. Det store bildet er at SVs krigsskepsis er blåst helt ut av landsmøtet, uten motforestillinger fra salen. Som noen sa på møtet, er det fascinerende å høre Frp‐​representanter fra Stortinget snakke varmt for revolusjon. Men det kommer også til å bli fascinerende å se SV‐​topper forsvare NATO‐​bombing av land etter land i de neste årene. Også norsk politikk er forandret av «den arabiske våren».

Som støpt

zoriah_gaza_khan_yunis_refugee_israel_bomb_missle_rocket_houst_destroy_destruction_20060513_9786
Creative Commons License photo credit: Zoriah

Israels okkupasjon av Gaza‐​stripen kan igjen komme til å eskalere i retning av fullblods krig. I en velinformert og veloverveid briefing publisert i går av International Crisis Group tegnes det et dystert bilde av at både israelske myndigheter og Hamas i økende grad har interesse av en eskalering.1

I løpet av forrige uke døde et titalls sivile, deriblant tre barn i Gaza da IDF valgte en svært lite kirurgisk metode: sprenggranater inn i boligfelt. Granaten drepte en hel familie på fem. Dette, som IDF karakteriserer som et arbeidsuhell, er et spøkelsesaktig speilbilde av den grusomme henrettelsen av en israelsk settlerfamilie på fem én uke tidligere.

Som ICG påpeker: sivile liv er selvsagt viktige i seg selv, men de er også helt avgjørende politisk. Eskaleringen begynner og slutter med drap på sivile. Det virker tilnærmet umulig for både Israel og Hamas å la være å gjengjelde slike sivile tap i mindre trefninger. Drap på sivile starter spiralen, og vi vet hvor den ender: En ny runde «sterkeste vinner».

I kveld viste NRK2 «Gazas tårer», Vibeke Løkkebergs fotodokument fra Støpt bly. Selve rammefortellingen i Gazas tårer er passende å peke på her. I filmens begynnelse møter vi noen barn i ulike aldre, der de snakker om sine fremtidsplaner. Advokater, leger. Så får vi den rene, ukommenterte videodokumentaren der deres familier, hus, håp og tro på verden blir knust. For hver eneste lille drøm som på denne måten destrueres, kommer en mulig løsning og nedtrapping av konflikten lengre unna.

Pragmatisk er vern av sivile viktigere enn noe annet i Gaza og Israel. Skal man klare det, må man ha en våpenhvile. Skal man ha en våpenhvile, må man gi noe til Hamas – hvis ikke bukker de under for mer radikale utfordrere. For, som ICG skriver:

Gaza continues to suffer the effects of an access regime that is best defined as neither siege nor blockade, but rather as an assault on a normal, dignified existence and an engine of impoverishment, social isolation and political disaffection.

Du kan ikke gjøre en avtale av noen substans eller varighet med noen som er fratatt sin verdighet, fattiggjort, isolert og fremmedgjorte. Israels strategi kan med andre ord ikke lede noen våpenhvile. Den leder bare til mer vold. Da må Vibeke Løkkeberg lage flere filmer med toåringer som er skutt på kloss hold, fireåringer uten hode og tiårige familieoverhoder som unnskylder Gud for at de måtte tråkke på døde mennesker for å flykte fra soldater – soldater på jakt etter opprørere.

Selv om vi legger moral og etikk til side: Israels strategi er også fåfengt når den omdefinerer tiåringer til opprørere. Gazas barn er jo den fremtiden som man i offisiell politikk skal slutte fred med, men hvis de er mål for våpnene og blokadene, kan ingen slik fred komme. Det er ikke bare en forferdelig, kriminell handling å ramme sivile, det er også direkte kontraproduktivt.

  1. Full disclosure: Min bror Andreas arbeider for ICG som senioranalytiker med fokus på Midt‐​Østen og Nord‐​Afrika. Jeg er altså ikke helt uhildet i anbefalingen av deres arbeid. Men de er veldig, veldig dyktige. []

Med Israel (kun) i Medvind

I går, på NRK2, «Aktuelt». Følgende replikkveksling finner sted mellom programlederen og Morten Høglund (Frp) (fra 19:35 og utover):

– Nå skal jeg la Morten Høglund svare, for han er også medlem av Israels Venner på Stortinget.
– Det er ikke korrekt.
– Har du meldt deg ut?
– Jeg har ikke vært medlem.

Det stemmer dårlig overens med medlemslista i Israels venner for perioden 2005–2009:

Det er veldig interessant at flere og flere distanserer seg fra israelvennene og deres organisasjoner. Det franske, statsbærende partiet UMP valgte i går å snu på hælen – fra å kritisere flotiljaen for å være en unødvendig provokasjon til å plutselig fordømme Israel i krasse ordelag. I går stod også Trine Skei Grande foran den israelske ambassaden og krevde at den norske regjeringen reagerer overfor Israel. Det bringer håp om at de som døde i flotiljaen ikke har dødd forgjeves.

Edit: Jeg mente selvsagt ikke med dette at Trine S.G. og Venstre har «snudd på hælen», hvis noen trodde det. Men så tydelig avstandstagen er det lenge siden vi så fra den kanten, og så vidt meg bekjent har aldri en venstreleder holdt appell i en slik demonstrasjon tidligere. Det følger altså det samme mønsteret: hele det politiske spekteret har flytta seg et hakk unna Israel.

Vi gratulerer

Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk har herved fått tildelt Indregards Minnemedalje i Teflon for sin redegjørelse om årsakene til de voldelige demonstrasjonene i Oslo:

– Vi har hatt voldelige tradisjoner for en del år siden i Norge også, men volden ble utøvd på andre måter. Men tidene har endret seg og nye grupper her kommet til og blitt de mest aktive. Når det ropes at terror er eneste vei, og flagg brennes, er dette en veldig unorsk måte å oppføre seg på, sier voldsforskeren.

Juryen sier: «Kandidaten viser i denne kommentaren en utpreget evne til å innføre dikotomier der marginale skift langs en kontinuum hadde vært evig nok. Dermed makter hun å flytte fokus fra det vesentlige poenget (vold utøves ofte mot overmakt av de som føler seg avmektige) til det uvesentlige poenget (før brukte gode norske nynazister og blitzere bomber, ikke raketter).»

Vi stiller oss i rekken av gratulanter.

Jagland har rett…

…i stort sett alt han skriver i dagens dagsavis. Det er riktig og viktig å trekke palestinakonflikten ned på realdiplomatisk nivå, avmytologisere og påpeke Israels ansvar for å følge opp FN‐​resolusjoner. Men Jagland er usedvanlig utydelig på løsninger. For å si det enkelt er det vel lite som tyder på at Israel eller Hamas har noen umiddelbare planer om å ta et innføringskurs i folkerett.

Elefanten i rommet er USA. Måten amerikanske FN‐​diplomater har blitt instruert til å skyte ned ethvert resolusjonsforslag i Sikkerhetsrådet viser selvsagt amerikanernes støtte til Operasjon støpt bly. Men det viser også at den sittende administrasjonen fortsetter sin langsiktige nedbygging av FNs betydning. I og med at USAs track record i forholdet til folkeretten er problematisk, velger de å bedøve organisasjonen for å forberede vingeklipping.

Resultatet er at Egypt, Libanon og Syria umulig kan tvinges til å gjøre sitt for å bedre situasjonen. Disse statene ville ikke ha kunnet stå imot et press skapt av FN‐​resolusjoner, spesielt når de er ført i pennen av Libya. Nå slipper de unna.

Følelsesmessig

Mihoe skriver at hun får kritikk for å reagere ‹følelsesmessig› på nyhetene fra Gaza.

Den som ikke reagerer følelsesmessig på Israels fremferd i dette området, bes fra nå av om å tre unna tastaturet. Hvis du virkelig klarer å skrive noe som helst om dette uten å blande inn dine egne følelser, er du fullstendig uegnet som kommentator.